Jul som varer

Det har sluppet ut av oss på et eller annet tidspunkt at sønnen vår på snart 2 gjerne danser og liker å spille på instrumentene vi har. Og det liker vi. Etter julaften kan vi dermed melde om følgende tilskudd i beholdningen, i tillegg til piano, gitar, munnspill og alskens leker med lyd:

- gitar, barnestørrelse
- tamburin
- claves
- kubjeller
- triangel
- mikron med forsterker
- div, skrangler og rangler

"Nå tenner Moder alle lys, så ingen krok er mørk"
eller lydløs...

Tillegg (30.12.): Når vi nå har fått åpnet enda flere av gavene, ser vi at han også har til sin rådighet
- maracas
- fingercymbaler
- rytmeegg
- sing-along-funksjon gjennom audio-inngang på mikrofonanlegget

Jaja, det forandrer ikke lydbildet i heimen noe særlig uansett. Det er i grunnen underlig at huset ikke har et eneste stavspill (klokkespill, xylofon o.l.). Det kommer nok.

"Beste fylke" - hvem bryr seg?

Vi leser at 10. klassingene i Sogn og Fjordane har det høyeste karaktersnittet, og Oslo-elever er best til å lese, eller best i regning, sammenliknet med andre fylker. Det spiller ingen rolle. Grunnskolen i Norge administreres på kommunenivå, fylkestilhørighet er irrelevant.

Hvis man først skal sammenlikne og rangere, får man bruke enheter som faktisk henger sammen. Det er f.eks. absolutt ingen felles administrasjon for skoler i Asker og skoler på Eidsvoll. Å beregne gjennomsnittet av deres skoleresultater, bare fordi begge kommuner ligger i Akershus, gir ingen mening. Det blir som å sammenlikne kommuneansattes sykefravær på fylkesnivå.

Konspirasjonsteori?
Det er kanskje heller bare et retorisk grep, men det er påfallende hvordan skoledirektøren i Oslo alltid velger å bruke fylkesssammenlikninger i pressemeldingene etter at nye tall er offentliggjort. Det er ikke ærlig, det er ikke riktig, og det fremhever tiltak som ikke nødvendigvis vil være de beste.

Den eneste rollen fylkesadministrasjonen har overfor grunnskolen, er tilsyn og eksamenssensur. Derfor mener jeg at det eneste rettferdige sammenlikningsnivået for grunnskolen er kommunenivået.

Bærum er best
Uansett fag eller årstrinn vil det i så fall aldri være Oslo som er best, eller noen skole i Sogn og Fjordane. Nei, det er Bærum som er best. Rund baut!

Hjemmebakgrunn
Nå er det imidlertid slik at vi har flere undersøkelser som peker på sammenhengen mellom elevenes resultater og deres sosiokulturelle bakgrunn. De elevene som har de høyeste utdannete foreldrene vil derfor gjøre det best, så den demografiske fordelingen av individuelle ressurser i Norge antyder resultatene på forhånd.

Akkurat der er det undersøkelsen fra SSB blir interessant: I Sogn og Fjordane er det av en eller annen grunn slik at vi finner de høyest presterende elevene sammenliknet med sosiokulturell bakgrunn. Sagt på en annen måte: Elever med lav kulturell og akademisk kapital gjør det overraskende bra - i alle fall bedre enn elever med lik bakgrunn andre steder.

Når noen kan si noe mer om hvorfor det kan være slik, er jeg lutter øre. Det kan ikke være slik at det bare er Sogn og Fjordane som er mulighetenes land, ideen om "klassereisen" er grunnleggende for enhetsskolen.

I mellomtiden får skole-Norge finne seg i at Bærum leder, helt automatisk.

Ufaglærte lærere? JA! og NEI, FYDDA!

Jeg er altså ambivalent til ukens skole-snakkis. Det er både mulig og sannsynlig at ufaglærte lærere oppnår gode resultater, og har mye å bidra med i skolen - men fri og bevare meg vel for å lage en regel av det! Jeg har dessuten lest hele NIFU STEP-rapporten "De gamle er eldst", som NTB-meldingen gjengitt i Dagsavisen og de fleste andre aviser 29.11. baserte seg på, og ser helt andre og langt mer interessante resultater enn at folk med mastergrad er flinke i faget sitt.

Det første, interessante resultatet antydes allerede i rapportens tittel. "De gamle er eldst" er ikke en referanse til at den typen ufaglærte lærere som omtales for ungdomsskolens del, faktisk er svært kompetente. De har mastergrad, hovedfag eller doktorgrad, men uten pedagogisk tillegg - det er ikke snakk om fjorårets russekull som tar seg et friår som lærer. Uansett, tittelen refererer heller til funn som kan antyde at tradisjonell, gammeldags, lærerstyrt undervisning ser ut til å gi mest læring (selv om slike resultater alltid har et utall tolkningsmuligheter og forklaringsvariabler).

Kjønn, geografi, etnisk bakgrunn, timetall, gruppesammensetning, foreldres utdanning, ...
... er blant andre faktorer som også kan påvirke læringsutbyttet. Eller, de ser i alle fall ut til å henge sammen med hvilke elever som oppnår best resultater på nasjonale prøver og til eksamen. Selv om internasjonale undersøkelser som TIMSS og PISA forsiktig antyder det samme, og sammenhengene er langt fra ukjente eller uventete, har vi her en norsk styrking av slike funn. Når resultatene fra PISA 2009 offentliggjøres 7. desember, får vi se om trenden er i ferd med å styrkes eller svekkes.

Ufaglærte lærere er så mangt
På 10. trinn er resultatene høyere på "skoler med relativ lav andel lærere med godkjent lærerutdanning". Privatskoler gjør det for øvrig også bedre enn offentlige skoler. Det er altså ikke etablert noe én-til-én forhold knyttet til enkeltlærere, det er skolenes totale andel av ufaglærte som sammenliknes. For 5. trinn er det for øvrig omvendt, der gir lærerutdanning et positivt bidrag. Det er ikke rart.

I barneskolen må man ha lærerutdanning eller førskolelærerutdanning, stort sett (Forskrift til opplæringsloven § 14). En universitetsutdannet lærer med PPU er derfor ikke godkjent, og regnes som ufaglært i barneskolen - men ikke i ungdomsskolen. Lærere med førskoleutdanning er på samme måte ufaglærte i ungdomsskolesammenheng.

Blant de skolene som er undersøkt i det omtalte prosjektet, er det mange kombinerte barne- og ungdomsskoler. De er valgt for å redusere støy i materialet for 8. trinn. På slike skoler vil jeg anta at de universitetsutdannete, eller de som har noen som helst utdanning, brukes i så stor grad som mulig på ungdomstrinnet. Dermed sitter samtidig barneskoleavdelingen igjen med fjorårets russekull og SFO-assistenter som har rykket opp i gradene. At det påvirker resultatene negativt, virker forutsigbart.

Generelt er det i alle fall slik at rapporten ikke er veldig tydelig i hvem disse ufaglærte er, siden den er utarbeidet med bakgrunn i skolens egen GSI-rapportering ("antall ufaglærte ved skolen?"). Derfor spekulerer rapporten heller ikke i hvorfor skoler med mange ufaglærte kommer godt ut - men, så er det altså heller ikke hovedfunnet, selv om Dagsavisen presenterte det slik. Dagsavisen har for øvrig hatt artikler om dette tidligere, og bl.a. har professor Edvard Befring forutsagt dette resultatet og prøvd seg på en årsaksforklaring.

En pedagogisk utdanning fra eller til
Jeg må først si at jeg kunne tenke meg enda flere yrkesgrupper enn lærere inn i skolen på permanent basis, men det er en litt annen skål. Her og nå er mitt poeng at det ikke er tvil om at personer med høyere utdanning har en plass i skolen, og at de kan være glimrende lærere. Vi har bare ingen garanti for det.

Nå skal jeg gjerne innrømme at lærerutdanningen heller ikke gir noen slik garanti. Den er under hardt press, og har et til dels slitent rykte. Særlig er nyutdannete lærere skeptiske til sin egen utdanning (se NIFU STEP-rapporten "Fra lærerutdanning til skole"). Likevel kan det være viktige sider ved denne utdanningen, og det er etter min mening de diskusjonene som foregår underveis. Kort og godt.

Et intervjuobjekt i Dagsavisen 29.11. mente å ha hørt at PPU var "virkelighetsfjern og unyttig", og at det for folk i hans egen kategori kan være tilstrekkelig med "et halvt år pedagogikk, med særlig skarpt fokus på Kunnskapsløftet". Ferske lærerstudenter etterlyser også "metode". En av lærerutdanningens viktigste utfordringer er nettopp å moderere denne etterspørselen etter metode, ved å fremme refleksjon og egen teoridannnelse. Det er ikke gjort i håndvending, og det gjør vondt. 

Behovet for egen refleksjon
På 1960-tallet fantes det mange tilhengere av en teoritradisjon som senere er omtalt som "programmert læring". Den baserte seg på metoder som var utformet for å oppnå spesifikke effekter, og hvor mye undervisningsmateriell, foiler og presentasjoner var produsert på forhånd - likt for alle. Det var så å si mulig å forutsi hvilket læringsutbytte en elev ville ha allerede før undervisningen etter den spesifikke metoden hadde begynt. Denne læringstradisjonen møtte kraftig motstand i sin samtid, og er senere avlivet (unntatt i Forsvaret, og når pc-er involveres for sterkt i undervisningen).

Variasjonen i elevens utgangspunkt, forutsetninger, erfaringer, prioriteringer, motivasjon osv. krever at undervisning i langt større grad får preg av skreddersøm og variasjon, tilpasset situasjonen der og da. Og, hva som er de beste oppfølgingsaktivitetene er heller ikke automatisk gitt på forhånd.

Læreren må altså konstruere sin undervisning selv, etter å ha tenkt seg litt om. Lærerutdanningen skal gi et godt grunnlag til å foreta slike vurderinger. Derfor frustreres lærerstudenter når undervisningen bevisst motsetter seg deres krav om metodekurs, og derfor er ikke pedagogisk utdanning noe man gjør unna i en fei. Det skal rett og slett trenes i didaktisk refleksjon.

For noen mennesker faller didaktisk refleksjon mer naturlig enn for andre,og det er sannsynlig at alder og erfaring kan være godt å ha med seg. At ufaglærte lærere også finnes i denne gruppen, er rimelig. Det er bare det at vi ikke vet nok om det.

Derfor er det greit å sende dem på kurs, et grundig kurs. Jeg tviler på at man ødelegger noe ved å gjøre det, i alle fall.

Skolefaktorer er underordnet elevens bakgrunn
Alt i alt sier rapporten at "selv om kjennetegn ved elevene og elevsammensetningen relativt sett har større betydning for elevenes prestasjoner [...], finner vi at også enkelte kjennetegn ved skolene synes å ha noe betydning". Hvis vi ønsker å gjøre noe drastisk med læringsutbyttet i skolen, vil det altså uansett ikke hjelpe nok å endre skolens andel av ufaglærte. Men, hva skal man gjøre i stedet?

En skole kan gjøre lite med hvilke elever som møter opp på dørstokken, og hvilke foreldre de har - og det er der de største forskjellene og forutsetningene ligger. Vi kan selvfølgelig gjøre organisatoriske ting i sammenheng med gruppedannelse og antall pc-er, men det er heller ikke der det store potensialet ser ut til å kunne tas ut.

Intet nytt fra skolefronten
For å kombinere denne og andre undersøkelser, kan vi si at sosiokulturelle faktorer utjevnes mest der læringsutbyttet er størst. Dette kan virke som en sirkelslutning eller et selvoppfyllende profeti, som dessuten er temmelig banalt.

For å bryte inn i spiralen kan vi ramse opp hvilke situasjoner vi ønsker skal oppstå, som at ... lærere skal ha høy utdanning, i alle fall faglig, relasjonen elev-lærer må være god, elevene skal tilbys flest mulig undervisningstimer, elevene må oppfatte faget som nyttig/viktig/relevant, læreren skal lede undervisningen, lekser er nødvendig, og som individuelle oppgaver, timene skal brukes til diskusjon, oppsummering og motivasjon, osvosvosv...

Hovedsaken er og blir at læreren har legimitet, at faginnholdet har legimitet, at læreren vet hva han/hun driver med, og at elever ønsker å være med på det. Så enkelt - og så vanskelig.

Har har vi enda en undersøkelse som peker på det samme, men fortsatt ingen som tilbyr noen metode. Naturligvis.

Typisk norsk skole

Jeg har vært på en del konferanser i høst. Mange har handlet om IKT, for det er jo fortsatt slik at IKT blir sett på som noe ekstra - derfor holdes det egne konferanser og møter om hvordan IKT passer inn i hverdagen. Akkjasann. 

Her er det rom for de store hjertesukkene, men det får vente. Jeg tar to mindre sukk i stedet:

Eksamen
Når det snakkes om eksamen, tar det aldri mer enn ett minutt - 1 minutt - før ordene 'hjelpemidler' og 'fusk' er kommet på banen. Den platen har vi hørt før, og den er til å bli syk av. Er det ikke mulig å snakke om eksamen med andre innfallsvinkler?

Den store frykten er knyttet til IKT-bruken, for det kan jo hende at det ligger noen hjelpemidler der inne i harddisken et sted. For ikke å snakke om internett, som danskene er i ferd med å innføre i sine eksamener, og faren for at noen der ute kan overlevere svar til den sleske kandidaten. Troen på måling av den inspirerte, isolerte og talentfulle enkeltsjel er svært levende i Norge.

Dessuten vitner debatten om at mange ser på kunnskap som en leksikalsk greie. Det er ikke vanskelig å  begrense nytten ved kommunikasjon med andre (eller verdensveven generelt) under eksamen, det er bare å gi gode oppgaver. Eller: Det er ikke nytten vi i så fall begrenser, det er bare andres mulighet til der og da å komme med endelige svar på vegne av kandidaten.


Facebook og annen styggedom
Det må da vel for pokker også være mulig å snakke i mer enn to minutter om pc-bruk i klasserommet uten at noen synes det er forstyrrende med elever som er på Facebook? For det første kan det godt hende at vi bør inkludere sosiale medier i undervisningen vår, men det er sikkert såpass radikalt og useriøst at vi kan la det ligge foreløpig. Uansett, eller for det andre, må det da være mulig for en noenlunde voksen og fornuftig lærer å skaffe seg oppmerksomhet og etablere avtaler i klasserommet som gjøre at elevene er omtrent til stede i undervisningen?

Det får være grenser for å abdisere til fordel for teknologien, det er fortsatt vi som er lærere, administratorer og tilretteleggere.

Av og til lurer også jeg på om jeg gidder mer.

Slubberter

Magnus Stangeland og Anders Talleraas sier de handlet i god tro da de mottok stortingspensjonen. Det var nemlig tvil om i hvilken grad styrehonorarer og bilgodtgjørelser skulle regnes som lønn eller ikke. Så for sikkerhets skyld rapporterte de det ikke inn...(?)

Slasker!

Vurdering er en sammensatt praksis

Av og til får en inntrykk av at skolens hovedjobb er å sørge for at det blir satt en karakter. Det snakkes mye, veldig mye, om vurdering - og ikke på langt nær like mye om læring. Jeg skal la denne pussigheten ligge nå, for det er mer enn nok å snakke om angående vurdering ennå. Men, etter dette stopper det.

Vurdering handler om observasjon og fortolkning. Noen mener at man som lærer ikke skal tolke hva eleven gjør, men simpelthen registrere det og sette det inn i riktig kategori. Altså fortolke... Nåvel. Bare å holde seg til observasjon kan være morsomt nok. Jeg kommer tilbake til det, men først en oppsummering.

Vurdering i dag, en oppsummering

Når lærere foretar vurdering (eller "setter karakterer", som man pleide å si den gang skolespråket inneholdt begreper som alle forstod), skal det gjøres med begrunnelse. Vi skal ikke si noe om elevens kompetansenivå (oversett den til gammel skolenorsk selv), uten at det samtidig følger med en begrunnelse. Begrunnelsen skal ta utgangspunkt i hva eleven har vist seg å klare. Det skal ikke sies noe om hva eleven ikke har fått til.

Dette fører til situasjoner der vi utelukkende roser eleven for hva han/hun har klart, for deretter å gi lav karakter og sette stempelet "lav grad av måloppnåelse". Hvordan i himmelens navn skal eleven da vite hva som står igjen? De kan selvfølgelig lese mellom linjene, eller satse på ren skjær intuisjon eller tankeoverføring, men mange er nok enige i at det er sikrere at noen rett og slett sier det høyt. Men, den gang ei. Å beskrive fraværet av noe blir visstnok for hypotetisk, det er en tolkning - og vurdering skal ikke være basert på synsing (kort fortalt).

Noe å lære fra andre fagdisipliner?

Et av mine favorittvurderingsprinsipper er å finne i arkeologien. En kan knapt tenke seg et fag der man forholder til noe mer konkret enn i arkeologien. Vi snakker om gjenstander som blir funnet, og for steinalderarkeologer er det f.eks. bonanza hver gang det finnes en hustuft. Det er nemlig fortsatt diskusjon om når vi i Norge gikk over fra å være jegere/sankere og til å bli bofaste bønder, hva slags endringer det skyldtes, og førte til, og hva slags mennesker som var de første som drev med jordbruk og stasjonært husdyrhold. Hvert eneste funn av husrester bidrar til å si mer om det. Men hva er det arkeologene har funnet når de sier at de har funnet noe? Ingenting.

Den viktigste typen av funn for steinalderarkeologer for tiden, er stolpehull - fra hjørnestolper og veggstolper i de tidligste husene. Det de egentlig finner da, er et område med annerledes jord. De skaver av et lag av jorden, og finner en omtrent rund flekk med annerledes farge. Hvis de graver nedover, ser de at denne flekken er en stående sylinder. Det tolkes til å ha vært et hull der en stolpe er blitt stukket ned, og når stolpen senere er tatt bort, har hullet blitt fylt igjen. Det er hittil aldri blitt funnet faktisk treverk av stolper fra den interessante perioden i noe stolpehull (overgangen til neolitikum, år 4000-6000 fvt.).

Arkeologens viktigste funn er altså rett og slett fraværet av en stolpe. Hvis de i stedet skulle holdt seg bare til å beskrive hva de faktisk har funnet (feit matjord i siltlaget, en vertikal steinfylling, sylindriske propper i podsol-jordsmonn o.l.), ville aldri ordet "stolpehull" oppstått i det hele tatt.

Å holde seg til så strengt tekniske beskrivelser kan man antakelig bare gjøre i skolen. I det virkelige liv, og i fag og forskning, er man helt avhengige av å si noe om hva det er som mangler.

Men vi tolker jo likevel

Når vi setter karakterer i skolen, eller vurderer underveis på en eller annen måte, prøver vi å si noe om hvor eleven står i dag. Deretter tenker en seg gjerne hva som må gjøres videre, og hvordan det vil se ut til slutt, hvis eleven "holder samme tempo", altså at ingenting hindrer den videre fremdriften. Det er et filosofisk problem.

Allerede i 1927 formulerte Werner Heisenberg uskarphetsrelasjonen (usikkerhetsrelasjonen) for måling innenfor atomære systemer:
Det er umulig å måle både posisjon og bevegelse hos en partikkel helt nøyaktig samtidig.

Årsaken til dette ligger i at man vil måtte bryte inn i bevegelsesbanen dersom man skal måle posisjonen, og man vil måtte stå i veien dersom man ønsker å registrere hastigheten. Overført til skolen, med eleven som partikkelen, betyr dette:

Når vi skal måle det faglige nivået (posisjonen) hos en elev, må vi nødvendigvis avbryte utviklingsprosessen. Omvendt kan vi derfor heller ikke måle utviklingsprosessen (bevegelsen) uten å måtte stanse opp for å måle noen punkter underveis.

Spørsmålet blir for det første hva det er vi driver med i det hele tatt. Vurderingen forteller oss jo ikke noe annet enn nettopp det - vurderingen. Vi måler elevens posisjon. Ikke kan vi si noe om fremdriften samtidig, og ikke kan vi si noe om hva som manglet sist.

Vi kan heller ikke bruke vurdering underveis til å korrigere vår egen undervisning i fremtiden, i alle fall ikke med noen særlig grad av nøyaktighet - sannsynligvis ikke mer enn man uansett oppdager gjennom ordinær kommunikasjon i relasjonen lærer/elev. Vurderingen vår har altså ingen annen funksjon enn som dokumentasjon av fortid, uansett hva enkelte mener den burde kunne brukes til.

Toppen av kransekaken er at det er noen som har dukket opp med begrepsmisfosteret "vurdering for læring". Det er å sparke inn vidåpne dører å si at vurdering kan være til hjelp for læringen, og hvorfor skulle vi egentlig ha noe andre grunner for å vurdere? Det irriterende ved begrepet, er at det følger med detaljerte beskrivelser av hvordan og hva vi skal både vurdere og skrive ned, endeløse møter og konferanser, og vage referanser til lite valid aksjonsforskning. Målet med det hele er selvfølgelig ærbart, men veien til helvete er som kjent brolagt med gode hensikter.

Mitt tips blir å la alt dette snakket om vurdering ligge snart. Det er ufruktbart, og det spiller jo så liten rolle likevel. Det tryggeste er antakelig å bruke mest mulig av sine krefter på læring.

Noe annet skulle jaggu tatt seg ut...

Problemformuleringsprivilegiet

Den første som tar opp en sak, definerer samtidig hva det er ved saken som er verdt å diskutere. Dette prinsippet benyttes nådeløst i den politiske retorikken. Jeg er usikker på om vi skal glemme at det eksisterer selv om vi bare holder oss i skoleverdenen.

Det har gått en vind over landet, eller over bygda. Vinden heter 'vurdering', og den handler om at både foresatte og elever nesten til en hver tid skal vite nøyaktig hvordan eleven ligger an i de enkelte skolefagene. De skal vite hvordan det står til med elevens måloppnåelse, oppløst til hvert enkelt av de 212 kompetansemålene som gjelder for ungdomsskoleopplæringen. De skal også vite hva som må til for å forbedre måloppnåelsen, og hvordan det skal måles neste gang. Enkelte lærere mener de skriver seg i hjel hver eneste de gang de skal ha elevene gjennom noe så prosaisk som en prøve eller en innleveringsoppgave.

Halvårsvurdering av elever

Neil Postman tok feil, det er ikke slik at vi "morer oss til døde". Tvert imot. På denne tiden av året sitter det lærere over det ganske land og skriver tunge og reflekterte kommentarer som skal brukes i de halvårlige utviklingssamtalene,  eller "på konferansetimene", som man pleide å si den gang skolespråket inneholdt begreper som alle forstod. Det er ikke bare snakk om fravær av mulighet til å konsumere underholdning for disse lærerne, men også om et ekstremt nærvær av plikt og tvang, og - for mange - en følelse av unødvendig og overlappende dokumentasjonshysteri.

Jeg har også skrevet slike kommentarer nå, men ikke med samme ulyst - så jeg er i utangspunktet ikke enig i det mørke bildet ovenfor. For meg fremstår det som nyttig å videreformidle mine oppfatninger, så lenge ingen formaterer for sterkt hvordan tekstene skal utformes og hva de må inneholde. Jeg skriver det jeg mener det er viktig å ha sagt, og kommer med tips på den måten jeg tror de fungerer best. Men, nå må det også sies at min undervisningsportefølje er ganske redusert, siden jeg primært er undervisningsinspektør og ikke lærer lenger. 

Den fristende snarveien

Vi skriver fagkommentarene på nettet, så elever og foresatte kan logge seg på og lese dem på forhånd før de møter på skolen. Det gjør møtene forberedt, og bereder grunnen for fruktbare samtaler om veien videre  - uten at ukjente momenter slenges på bordet der og da. Dette er en sterk forbedring fra tidligere, og så langt er alt greit.

Saken er at denne nettbaserte løsningen åpner for at elever og foresatte også kan skrive inn kommentarer til lærerens uttalelse. Det er praktisk. Det morsomme er at systemet også kan brukes den andre veien. Det er mulig å stille det inn slik at det først er elevene selv som skriver inn hvordan de mener det går i det enkelt fag, og at lærerne kommenterer elevenes innspill i neste runde.

Vips! er mye tid spart for den læreren som egentlig skulle ha tenkt ut alle kommentarene på egen hånd. Ved å distribuere jobben rundt til elevene, er den redusert til en tidel av hva den var. Fristende? I høyeste grad. Derfor har denne løsningen raskt vunnet tilhengere, og den er i bruk på flere skoler. Jeg er glad for at jeg slipper det.

Pedagog, ikke funksjonær

Det å være pedagog innebærer å foreta prioriteringer på profesjonelt grunnlag, som autonom og ansvarlig fagperson. Da må det vel være uheldig å overlate til elevene selv å definere hva det er som det er verdt å diskutere? Selv om det er en viktig del av både skolegang og vurderingsarbeid at elevene skal drive egenvurdering, er det neppe nødvendig å gjøre det på dette nivået.

Det er lærerne som må stå ansvarlig for å sette dagsorden i vurderingsarbeidet, så vi må nok ta oss av halvårsvurderingen selv - og styre konferansetimene med profesjonell hånd. Vi får heller finne andre måter å forenkle jobben vår på.

Noen ideer, forresten?

Litt erfaringslæring

Det er ikke alltid erfaringer fra den digitale verden kan trekkes inn i den analoge, men som matematikklærer har jeg i alle fall sett én sammenheng.

Alle som har slektninger eller nære kjente litt oppe i årene som definitivt ikke er digitalt innfødte, har nok måttet opprette en personlig helpdesk for at slekta skal få ta del i kyberverdenen. Resultatet av vår innsats i support-avdelingen har ofte vært at det er opprettet en haug med lapper, med bruksanvisninger og fremgangsmåter punkt for punkt. "1) Åpne utforsker. 2) Dobbelklikk med venstre musknapp på ønsket mappe. 3) Høyreklikk. 4) Velg Ny ...". Og så videre.

Huskelappen

De fleste vet at slike lapper virker til hvert sitt spesifikke formål, men vi vet også at jo flere lapper, desto flere lapper. Hvis man først venner seg til å følge en bruksanvisning, prøver man aldri å sette seg inn i hvordan apparaturen egentlig tenker. Det er omtrent det samme som skjer hvis man venner seg for mye til å følge detaljerte oppskrifter på kjøkkenet, og ikke tør å eksperimentere noe.

Nåvel. Det dynger seg opp med lapper. Bare en operasjon skal gjøres med et litt annet resultat, kan det avstedkomme en ny lapp - med nye bruksanvisninger. Man ender opp som selvpålagt avhengig av andre. Etter hvert har man også en uoversiktlig stor bunke av tilfeldige, usorterte lapper - og det er vanskelig å finne selv gamle og viktige bruksanvisninger raskt, hvis i det hele tatt.

Det verste er at de aller fleste bruksanvisningene egentlig er bruksanvisninger som handler om akkurat det samme, bare satt inn i forskjellige sammenhenger. Kan man ikke bare gå analytisk til verks med en gang, og prøve å sette seg inn i hvorfor noe er mulig, og hvilken sammenheng det knyttes til? Det er egentlig irriterende få, generelle prinsipper som styrer både datamaskinens prosessor og oppbygging og grensesnitt i software.

Regelboken

Uten å kjenne prinsippene, går man seg lett vill i enkeltsituasjonene. Da vil man aldri se noe system, og man vil aldri kunne beherske fagfeltet. Slik er det med seniorgenerasjonens mange huskelapper om bruk av datamaskinen, og slik er det med kjøkkenskrivere som må ha oppskrift bare for å dosere krydder. Og, slik er det med skoleelever som insisterer på å samle seg en "regelbok" i matematikk.

Det er overraskende få generelle prinsipper som gjelder for grunnskolens matematikk også. Kanskje vi rett og slett bare skal komme oss tilbake til tiden da elever lærte dem - i stedet for å skrive ned hundrevis av fremgangsmåter som forvirrer mer enn de forenkler?

Bare en tanke.

Gjennomsnittskommunen

Det er tid for budsjetter og handlingsplaner igjen, og for ordførere som involverer seg i de mest grumsete diskusjoner om hvorvidt deres egne innbyggeres skattepenger sendes langtpokkerivold og kommer andre folk til gode. Som om nasjonen Norge ikke var et fellesprosjekt, men en offentlig utlyst konkurranse mellom 430 små fyrstedømmer som grafser i bruttonasjonalproduktet etter modellen "drit i Norge, leve Toten!". Det er temmelig interessant at vi i det hele tatt får vite at hver 7. krone av Norges industriskatt kommer fra Stavanger kommune.

Som vanlig diskuterer man også hvordan det skal være mulig å bruke enda mindre penger på å gjøre en enda bedre jobb. For mange er det en levende, økonomisk teori: Ved å få mindre penger, må man konsentrere seg mer om å bruke dem bedre - altså blir resultatet bedre. Men, "dæm kan itj' løp på noill", som Hjallis sa om de stadig forbedrete tidene på titusenmeteren. Derfor sies det også høyt at nå er Bærum på vei til å bli en gjennomsnittskommune. Yeah, right.

Det må finnes en grense et sted for hvor lite ressurser det er mulig å bruke på å gjøre noe tidkrevende og bra. Bygninger og infrastruktur kan i alle fall ikke reises gratis, der øker prisene enten man vedtar noe annet eller ikke. Én foreslått løsning, på nasjonalt nivå, er å slå sammen kommuner. I dag har vi 430 kommuner. For 50 år siden var det 744 kommuner i Norge, så det er på vei nedover. FrP ønsker å slå sammen ytterligere, til 100 kommuner, for å oppnå ytterligere stordriftsfordeler. Nåvel, det kan de gjerne drive med der ute. For Bærum spiller det liten rolle, siden Bærum allerede er Norges 5. mest folkerike kommune (etter hhv. Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger), og uansett nabokommune finnes det ingen sammenslutning som vil gjøre kommunen mindre.

Dermed skal vi altså allerede være der at vi opplever gleden ved stordriftsfordeler her i Bærum, og vi ligger tydeligvis over landsgjennomsnittet i kommunalt servicenivå. Det kan illustreres ved to bilder:

1) Vi flyttet til et nytt område i påsken, midt i smørøyet av en skolekrets i Bærum. Vi ligger i gangavstand fra en barneskole, og i sykkelavstand fra en ungdomsskole. Gjennom våren hadde vi tre forskjellige bølger av elever på døren som samlet inn flasker til inntekt for skoletur. I høst har vi kjøpt sjokoladekake tre ganger, vi har kjøpt en boks med helt uspiselige industrikarameller, og i dag stod det jammen en ungdom på døren for å selge førstehjelpsutstyr og fiberkluter (den siste riktignok for en idrettsforening, hvis jeg forstod det riktig). Enda er det ikke en gang november.

2) Det andre bildet kan vi knytte til en kommune der én gjennomsnittlig privathusholdning har like mye å rutte med som det en hel skole med 300 elever har i frie midler (til lærebøker, ekskursjoner, forbruks- og undervisningsmateriell, inventar og ikt-utstyr). Forholdet er grelt. La gå at Bærums innbyggere har høy gjennomsnittsinntekt, men den er ikke såååå høy. Bildet sier mest om skolens handlingsrom.

Hvis disse to bildene hører med til det å ligge over landsgjennomsnittet, ser det nok betraktelig mørkere ut i andre enden. Det er dit vi skal, og noen er jo der allerede. Skal det være en slags solidaritetshandling?

Jeg mener at skoleelever skal bruke kveldene sine til frie aktiviteter, familieforpliktelser, samtaler om samfunnet med opplyste voksne og evt. til å ta igjen litt utsatt skolearbeid. Å selge kaker blir rett og slett for dumt, for ikke å snakke om de j.... karamellene. At vi risikerer en økning i denne aktiviteten, er rett og slett deprimerende.

Dagens advarsel: Pepperkakesesongen er rett rundt hjørnet.

"Betleri og Salg forbudt. Bud bedes gå Kjøkkenveien."

Flagget - en epilog

Jeg sier ofte høyt at jeg ikke nødvendigvis er tilhenger av den romantiske ideen om nasjonalstaten - det følger mye griseri og sjåvinisme med slikt. Likevel innser jeg at det er greit å ha noen som forvalter noe på vegne av flere, og jeg liker tanken på et fellesskap, så en eller annen overbygning må man antakelig ha. Jeg blir på mitt mest ambivalente når jeg håndterer flagget.

Etter noen år med reparasjonssøm og omsorg klarte ikke lenger skolens flagg å holde seg sammen da årets olsok-flagging var overstått. Jeg tok det riktignok med meg hjem for nok en runde med kakao, varme omslag og pietetsfull søm, men forfallet var kommet for langt. Jeg bestilte nytt flagg, som vi kunne bruke for kronprinsesse og skolestart, og når neste runde med flaggdager slår inn første juledag. Det gamle flagget ble liggende hjemme hos oss, i påvente av terminal saksbehandling.

I dag skjedde det. Jeg satte meg ned og sprettet opp flagget med hensiktsmessig verktøy, søm for søm, før jeg la fargene hver for seg som søppel til henting. Jeg har ikke forbrenningsovn, så alternativene for kondemnering var ikke så mange. Slik gjør man det med flagget. Vi tuller ikke med slikt.

Hvorfor ikke?

Jeg kan knapt begynne å forstå hvorfor jeg har så respekt for flagget. Jeg har som nevnt liten respekt for nasjonalisme og overdreven nasjonalånd, jeg tror vel egentlig ikke på at det finnes så mye som er spesifikt nasjonalt og grunnleggende individuelt hos enkeltnasjoner i det hele tatt. Verden er en stor familie, der ideer og intensjoner har vandret fritt frem og tilbake siden tidenes morgen. De grunnleggende menneskelige likhetene og forskjellene fremkommer ikke som produkter av landegrenser.

Kanskje det er speiderbakgrunnen som slår inn. Jeg tilbragte 15 påfølgende syttendemaier oppstilt foran flaggstangen på Snarøya skole, og gikk i flaggborger i tide og utide resten av året. Vi har dessuten alltid hatt svært strenge regimer og represalier rundt flaggskikk når vi er på båttur, og jeg har jo vært i militæret som alle andre. På Kongeskipet, av alle ting, i to år som befal, men det har aldri gjort meg et gram mer sympatisk innstilt overfor nasjonalstaten som idé.

For alt jeg vet, er jeg dessuten kanskje den siste i hele verden som gidder å bruke krefter på å kondemnere flagget slik seg hør og bør. Kanskje er jeg overdrevent lovlydig, eller svermerisk anlagt, eller kanskje er jeg bare glad i den trefargete kluten av en eller annen grunn.

Det verste er at det nok er det siste som er tilfellet. Ikke skjønner jeg hvorfor, men det er noe med kultur, kultivering og vaner som kommuniserer med følelseslivet. Noen sjåvinistisk nasjonalist vil jeg likevel aldri bli, bare norsk, ved sedvane - og det holder i massevis.

Bruckner, Mahler, Knausgård, Bomann-Larsen

De nye senromantikerne er minst like vulgære som sine forgjengere.

Det kan sies mye om komponistene Mahler og Bruckner, men de fleste er enige om at de utnyttet symfoniformatet til det ytterste i senromantikken. De hadde bare så mye på hjertet, og mente at de ikke fikk uttrykt seg og sine følelser godt nok uten å måtte slå sammen flere symfoniorkestre og flere symfoniske kor i timelange satser. Selv om musikken hos begge to også innvarsler den nye tid og det nye tone- og formspråk, kritiseres de like fullt for å ha vært så "taletrengte" om seg selv og sine opplevelser og følelser at det bare ble vulgært til slutt. Det kan være en kraftanstrengelse bare å høre på musikken, for ikke å snakke om å spille den.

Karl Ove Knausgård skriver på det sjette bindet om seg selv. Tor Bomann-Larsen skulle opprinnelig bare skrive ett eller to bind om Kong Haakon VII og Dronning Maud, men nå ser det ut til å bli seks bind av det også. Flere andre biografer har også måttet ty til flere bind om sine objekter de senere årene. Det går en slags voksesyke over landet.

Er disse biografene bare innmari taletrengte om sin egen person og sin egen genialitet, eller har de faktisk noe å komme med? Eller, kanskje de ikke er i slekt med senromantikerne i det hele tatt, men bare er såpass dårlige forfattere at de ikke klarer å generalisere det de skriver om? I det siste tilfellet betyr det at man ramser opp historiske hendelser i endeløse rekker, uten å bidra som forfatter i det hele tatt - bare som tekniker. Det trenger vi ikke. At noe av informasjonen er ny og har vært vanskelig tilgjengelig, eller at den - som i Knausgårds tilfelle - bare er så innmari privat, veier ikke opp for volumet.

Dersom bøkene "bare" er ment å være referanseverk for senere historikere, selges de under falsk flagg  - med unntak av Knausgård, som er ute på dypt vann uansett hvordan en ser det.

Hjelp oss! Trekk noen linjer, stryk det som ikke teller, sett sammen det som er likt, og ta et faktisk forfattergrep om tekstene.

Topografien i det politiske landskapet

Det virker å være enighet om at politiske partier kan sorteres langs en akse som stråler mot høyre og venstre. En rett linje. Inndelingen i høyre og venstre er dysfunksjonell, misvisende og grovskåren. I beskrivelsen av et landskap trenger man flere begreper enn øst og vest. Med en rendyrket høyre/venstre-modell, blir det som å overse at det er noe som heter nord og sør – eller opp og ned, for den saks skyld.

Jeg har ikke noen gode forslag her og nå, men det kommer nok. Foreløpig synes jeg bare ikke den gamle inndelingen fungerer. Vi har et politisk landskap uten topografi, og det er i beste fall misvisende. På sitt verste er det en tilsnikelse.

Underlige utslag i verden

I internasjonal storpolitikk er det også vanlig å tegne en akse med to ender. Innerst i det røde hjørnet har vi derfor den kommunistiske staten, mens vi innerst i det blå hjørnet har endt opp med militærjuntaen. Dette er de internasjonale ytterfløyene. Nasjonalt er situasjonen en litt annen, selv om venstresiden også her er de gamle, kjente kommunistene.

Blant nasjonale utslag har vi for eksempel tilfellet Sverige, der partiet Sverigedemokraterna kalles noe med ”høyre” – skjønt det har utspring i et rent, nynazistisk miljø. I Norge kalles FrP for et høyreparti, selv om det er tilhenger av sterk statlig styring av i alle fall helse og omsorg, og tidvis ønsker å detaljregulere hva enkeltmennesker gjør (som hva taxisjåførene på Gardermoen gjør i lunsjrommet sitt).

Midt i denne sausen av høyre-definisjoner finner vi dannete, anstendige mennesker som Ingeborg Moræus Hanssen og Per-Christian Foss. Hadde jeg vært dem, ville jeg vært dypt frustrert. Det får være grenser for hva slags ideologier og mennesker man skal finne seg i å bli koblet til. Noen bør reise seg opp og etablere flere akser politikken kan bevege seg langs.

KrF har prøvd

Det er strid om lederkabalen i KrF for tiden. Dagfinn Høybråten er av dem som mener partiet skal holde åpent for samarbeid med alle partier, mens Knut Arild Hareide er blant dem som mener partiet bør holde seg i midten. Hvor vidt dette er motsetninger, kommer ikke helt frem.

Uansett skjønner jeg ikke helt problemstillingen. Om det skal være noe som kjennetegner personer med åpen, religiøs tilnærming til livet, er det nettopp det at de er prinsippfaste. De lar seg lede av prinsipper som ligger utenfor egen kontroll. Er det noe en forventer av religiøse sammenslutninger, er det at de opptrer forutsigbart og at prioriteringene er universelle. Kjedelig, ja vel, men trygt og transparent.

KrF har hittil klart å skaffe seg en nisje i det politiske landskapet ved å trekke opp en akse i tillegg til høyre/venstre-linjen De har innført en religiøs parameter, og med det har de klart å sette seg fast i det politiske sentrum et sted. Hvis det nå går slik at KrF fjerner bekjennelsesparagrafen sin, vil de bare bli nok et parti i sentrum. Spørsmålet er om det blir plass til dem da, og om hvor det blir av de skeptiske kristne (eller ”konservative”, som noen kaller dem) som vil forlate partiet i ren protest.

USAnsk politikk har vist oss hvor lett det er å rekruttere velgere ved å bruke ulne begreper av typen ”family values”, og pyntekristne flosker i sjangeren ”God bless USA”. Så langt er det bare ett parti i Norge som tør å slenge rundt seg med slike overfladiske plattheter. La oss håpe de velgerne som prioriterer å si at de er kristne, ikke går på limpinnen og stemmer på partier som ikke følger noe kjent prinsipp. Det vil enkelt og greit ikke kle dem. På den annen side kan det jo hende at de regner det som et ærbart og ledende prinsipp å gjøre det som skal til for å holde Norge hvitt og muslimfritt – men det er vel heller ikke direkte kledelig.

Det vil uansett ikke være å gå til høyre.

Inn i tåka, kanskje?

Politiet i krise

Statsbudsjettet er klart, og Oslo-politiet får 86 millioner kroner mer enn i fjorårets budsjett slik at de bl.a. kan øke med 22 stillinger. Det er feil medisin.

Byrådsleder Stian Berger Røsland mener dette er langt fra noe løft, og i en debatt på NRK Østlandssendingen legges det til at Oslo har Norges laveste oppklaringsrate - selv om kriminaliteten som sådan går ned. Politiet gjør altså ikke jobben sin.

Da nytter ikke å spytte inn enda flere penger. Vi må heller sørge for at de polititjenestemennene vi har, er flinke nok Det kan vi aldri være sikre nok på. Dessuten er det jo viktig at de er tilstrekkelig interesserte i å gjøre jobben sin i det hele tatt.

Det er dessuten alt for vanskelig å si opp og sparke dem som ikke gjør en god nok jobb, samt å sortere dem ut fra utdanningen når det viser seg at de kommer til å være uegnet i fremtiden. Dessuten må vi nok se på om instruktørene i utdanningen er gode nok. Ingen er tjent med å ha udugelige folk i slike stillinger.

Eller var bare det i skoledebatten vi kunne bruke denne argumentasjonen?

Sidemålsundervisning til folket!

Sidemålsdebatten raser igjen. Det tar aldri slutt. Men hva er egentlig problemet? Er det noen som er redde for at elevene skal lære for mye, stakkar? Hvordan har det seg at vi førtiåringer, som i tillegg vokste opp i det som av og til omtales som sytti-/åttitallets kose-og-rote-skole, er fungerende språkbrukere i det hele tatt? For å være ærlig, er ikke nynorsk spesielt kompliserte saker - og nynorskbrukere mener nok det samme om bokmålet. At det er rom for forvirring hvis man ikke holder tunga rett i munnen, er en annen sak. Det krever jo bare at man konsentrerer seg.

Først av alt skal vi kanskje sette riktig bjelle på katten. Dette er ikke en generell sidemålsdebatt, det er stort sett en debatt om obligatorisk nynorsk eller ikke. Majoritetsbefolkningen diskuterer om de trenger å ta hensyn til mindretallet eller ikke - originalt nok... Det er også det som er min posisjon her, og jeg ser bare fordeler ved obligatorisk sidemålsundervisning.

For det første har vi kulturargumentet. Språkmangfoldet i Norge er et eklatant eksempel på tradering, og på hvor viktig språk er både for å fungere i et samfunn og som lim i en kulturkrets. Vi har alle forskjellige ting som er viktige for oss, og språket er det tydeligste uttrykket for hvor grenser mellom ideologiske fellesskap går. Norge består av mennesker med ganske forskjellige tilnærminger til hva et godt liv er, og språkforskjellene understreker det. Det må vi aldri glemme. Kjennskap til det syntetiserte språket nynorsk gir nøkler til innsikt i mange norske kulturfellesskap vi ikke selv er medlemmer i.

For det andre har vi formaldanningsargumentene, det at opplæring i nynorsk har effekt for andre ting enn nynorsken selv. Det store tilfanget av norske dialekter tilbyr mange innfallsporter til formverket i vårt eget språk, og mange av rammene for selv den moderne nynorsken ivaretar dette. Det finnes altså regler, og det har jeg sett er uvant for flere. Det som nemlig har skjedd med tiden, er at den ordinære bokmålseleven ikke lenger er klar over at det finnes regler for språket sitt - eller i alle fall ikke hvordan de virker.

Det er mange elever som ser tomt ut i luften når jeg bruker ord som 'adjektiv', 'preposisjon', 'objekt' eller 'subjekt'. Selv om jeg ikke er norsklærer for tiden, har jeg et språk om språk som jeg ofte må ty til i faglige diskusjoner om oppgavetolkning, begrepsavklaringer osv. At det oppleves som frustrerende for meg at elevene ikke husker et gram av dette, er sikkert ikke noe sammenliknet med hva en norsklærer opplever i arbeid med adjektivbøying - eller en fremmedspråklærer som arbeider med korrekt bruk og bøying av hjelpeverb.

Formaldanningsargumentet er at arbeidet med nynorsk automatisk medfører en ny gjennomgang av det formelle formverk som også gjelder for bokmål, og at det dermed er arbeidet med nynorsk som gir det grunnlaget som trengs for å kunne lære seg fremmedspråk.

Det tredje argumentet er knyttet til ren og skjær estetikk og glede. Er det ikke fint å kunne lære enda flere ord? Er det ikke moro å kunne leke seg i andre språksystemer? Er det ikke festlig å bli enda mer bevisst hvilke ord i vår dagligtale som egentlig er lånord, og som dermed kanskje har restriksjoner knyttet til seg i nynorsksammenheng? Vekker det ikke en nysgjerrighet for å finne ut mer om ordenes etymologi?

Det fjerde argumentet handler om å imøtegå nytte-argumentasjonen. Så lenge man har en sak det er uenighet om, vil det alltid finnes noen som hevder at de umulig vil kunne få bruk for denne kunnskapen noen gang (det er alltid litt søtt når elever kommer med slike påstander i matematikktimen). Så også i nynorskdebatten. Du vil alltid finne noen som ikke har hatt behov for nynorskkunnskapene sine (skjønt det er vanskelig å være helt sikker på det, når man tenker seg om), men det kan neppe generaliseres til å gjelde en hel befolkning som en regel.

Spørsmålet er om en fremskriving av antatt nytteverdi skal ha noe med opplæring å gjøre, eller i alle fall hvor stor rolle slike betraktninger skal ha. At det spiller en viss rolle, er åpenbart, det er derfor læreplanene utvides og utvides, men vi kan likevel ikke frita oss fra opplæring i alt vi selv for tiden tror vi ikke får nytte av i fremtiden. Dessuten er det noe med allmenndannelse her. Jeg kjenner flere som aldri i sitt voksne liv har ført en eneste samtale om Henrik Ibsens forfatterskap, eller om Rellings funksjon i Vildanden, men debatten om "Ibsen ut av skolen" har likevel ikke tatt helt av ennå...


Det ser ut som noen mener det er om å gjøre å lære så lite som mulig i norsk skole, at man ikke skal lære om mer enn nødvendig, og i alle fall ikke om slike ting som bare forvirrer. Derfor vil de ha sidemålet ut, for å kunne lære hovedmålet bedre. Jeg mener derimot at elevenes språk- og stilsans blir styrket av å ha opplæring i sidemål. At ikke 100% av elevene i norsk skole klarer å holde følge med alt som tilbys dem, er vel ikke noe problem - vi har tross alt en karakterskala fra 1 til 6.


Det har aldri vært noen aktuell problemstilling å stryke deler av læreplanen i matematikk slik at elevene heller kan fordype seg i noen få ting de bør bli skikkelig gode i. Erfaring tilsier forresten at uten bredden, blir begrepene svake og elevene kan uansett ikke bli "gode nok" i enkeltdelene. Slik forholder det seg også med språk, er mitt postulat. I sidemålsundervisningen ser man dessuten sitt eget hovedmål litt fra siden, og det kan bare være av det gode.

Vox populi

Jeg har bladd meg gjennom noen nettdebatter de siste dagene. Det har vært valg i Sverige, og folkets stemme er hørt igjen. Heldigvis høres folkets røst hver dag, hele tiden, i mange fora, det er demokrati og ytringsfrihet i praksis. Likevel er det noe med det hele som blir litt pussig, særlig her i cyberspace.

Et tilfeldig, illustrerende eksempel kan være denne tråden: FRP/ SD. Hvorfor er Sverigedemokraterna ekstremister i norsk media?. Er det noen som registrerer noe underlig?

Hvis man velger ut flere slike debatter, blir det nok enda mer tydelig, men jeg holder meg til dette som et delvis opplysende eksempel. Det er også mulig jeg ikke fremstår som absolutt åpen og ydmyk nå, men skitt! la gå.

For det første er språket i slike nettdebatter gjennomgående fryktelig. Én ting er skrivefeilene. Et feiltrykk her og der kan skje oss alle, og kanskje noen av og/å-feilene også. Tegnsettingen er ofte direkte distraherende, men ikke verre enn at innholdet hadde latt seg forstå dersom det var noenlunde gjennomkomponert; det er det ikke så ofte - i alle fall ikke der jeg leser.

Flere leserinnlegg, og særlig dem som ender opp med konspirasjonsteorier om maktmisbruk fra en eller annen politisk fløy - hvilket gjelder de fleste - ser ut til å være skrevet i affekt. Det er et gjennomtrengende sinne som preger disse tekstene, og koblet med manglende skriveerfaring blir resultatet vrient å tolke.

Det er ikke lett å holde tråden i tekster som er mettet av uklart motiverte predikativer, ubegrunnete påstander (alle/ingen, ...), doble eller til og med triple(!) nektelser, misbrukte metaforer, feilstavete (eller galt brukte?) fremmedord, personlige karakteristikker, halvveis gjennomførte logiske resonnementer, stammespråksforkortelser og banneord.

For det andre kan man nok diskutere hvilke lag eller utvalg som faktisk utgjør denne røsten fra folkedypet. De fleste nettdebatter har inntil to døgns varighet, lengre tid tar det ikke før gårsdagens viktige sak er utdatert. For min egen del har jeg ikke en gang registrert diskusjonen før den ikke lenger leses av noen, og da er det heller ikke noe poeng i å delta.

Eksemplet ovenfor er kanskje typisk. Diskusjonen er startet etter kl. 22 om kvelden, og involverer rundt 20  deltakere (pr. 22.9. kl 09) - det er nok litt flere enn vanlig. Mange innlegg skrives i arbeidstiden eller utpå natten. Og noen skrives i beste Dagsrevyen-tid.

Et snitt av befolkningen representerer dette neppe, og det er uansett ingen nettdebatter som omfatter så mange deltakere at det blir noe å høre på - unntatt for den rene underholdningsverdien. Jakten på den gode formuleringen, den originale ideen eller retorisk finesse må nok foregå annetsteds.

Selv tar jeg meg ofte i å sitte alene og snakke høyt til og argumentere mot innlegg jeg kommer over, akkurat som når det er skoledebatter på TV. På TV engasjerer jeg meg riktig nok ofte i innholdet, på nettet er det bare formen som er interessant. Likevel blar jeg gjennom diskusjoner som handler om noe jeg interesserer meg for. Jeg lærer aldri.

For lesere av dette blogginnlegget er det sikkert mulig å tenke på samme måte. Erfaringen er at med mine tekster er det oftere formen enn innholdet som kommenteres. Slik er det her på nettet, og for så vidt ellers også.

Ren tekst dekker bare 7% av de kommunikasjonsmulighetene man får hvis man heller velger samtale ansikt til ansikt. Det er altså en forsvinnende liten del av folkets totale ytringspotensiale som dermed tas ut gjennom nettdebatter. Artig er det, men viktig? Ikke ennå. Ikke for noen av oss.

Praksissjokk

Nytt ord, nye muligheter. Jeg hørte begrepet "praksissjokk" første gang i 2004, men det er sikkert eldre. Det som er sikkert, er i alle fall at selve fenomenet er eldre. Vi har alle blitt ansatt i en jobb eller på en arbeidsplass som viste seg å inneholde noe mer eller noe annet enn utdanningen vår forberedte oss på. Hvorfor skal det være så fryktelig fælt og spesielt akkurat i skolen? Det finnes nemlig saker som utdanningen vår aldri vil ønske å ta for seg, selv om det er aktuelt for alle.

Tygg litt på følgende påstand: Det er umulig å jobbe bare som lærer.

Selv om man gløder for bare ett spesielt fag, og får seg en såpass liten stilling at man slipper å undervise i noe annet, må man like fullt sette av arbeidstid på å koke kaffe, eller rydde på et lager, eller ta ned gardiner, osv. Det er umulig å ta seg en lærerstilling og forvente at den utelukkende omfatter undervisning og oppfølging av elever. Her er årsaken:

Arbeidsdeling og ressurstildeling
På en skole finnes det stort sett bare én yrkesgruppe: lærerne. I tillegg finnes det en mer eller mindre full stilling som skolesekretær (resepsjonist/regnskapsfører/materialforvalter/ledersekretær m.v.), og blant lærerne rekrutteres lederne. Det er de yrkesgruppene som betales over skolens budsjett. I tillegg finnes det en vaktmester, som er lønnet av den som eier bygningen - og som har som jobb å sørge for at bygningens infrastruktur vedlikeholdes (vann/strøm/rømning/ventilasjon/varme/alarmsystem).

Denne ordningen hadde vært god, hadde det ikke vært for at det finnes temmelig mange andre sider ved en bygning som også kan kalles for "drift", og som befinner seg midt mellom pedagogisk virksomhet og vaktmestertjenster et sted.

Fellesoppgaver før og nå
I tidligere tider hadde alle skoler f.eks. en AV-ansvarlig, en lærer med spesielt ansvar for det audio-visuelle utstyret. Det innebar stort sett å kjøpe inn og skifte lyspærer i overhead-apparater, eller fylle sprit på duplikatoren, eller hvadetnåvarmangjorde med denslags apparater i enda tidligere tider. Alle lærere har alltid hatt en tidsressurs i sin stilling som er reservert til "fellesoppgaver", tid som også kunne brukes til å administrere vinlotteriet, organisere personalfester, holde øye med utstyret i gymsalen osv. Det er en helt grei sak, og forventet.

I en tid hvor man har projektorer, trådløse nettverk og bærbare pc-er i alle klasserom, er AV-ansvaret blitt noe utvidet - for å si det forsiktig. Men skolen som organisasjon blir fortsatt bare tildelt midler til å dekke undervisning og overfladisk vedlikehold. Når de fleste skoler likevel har IKT-ansvarlige med tid til å gjøre den jobben, skyldes det at de har tatt fra (effektivisert) den potten som skal gå til undervisning.

Læreren som vaktmester
Vaktmester og vaskepersonell er ansatt på estimert timebasis. Derfor har de ansvar for flere bygninger samtidig, for å fylle 100% stilling, og de jobber etter en bestiller/utfører-modell. De gjør det de blir bedt om, ofte som resultat av skriftlig kommunikasjon. Og det er sikkert greit, men før i verden var det slik at disse menneskene kunne gå rundt helt selv og oppdage hva som måtte gjøres. Nå er den jobben overlatt til oss som egentlig har annet å gjøre.

Det oppleves som direkte tåpelig at det er lærere som skal oppdage hva som må fikses, for ikke å snakke om vaskes litt grundigere. Dessuten er det jo ikke slik at alle slike ting kan vente til vaskepersonalet eller vaktmesteren er tilbake på jobb i morgen, så da må vi trå til selv - med skrutrekker, symaskin eller tjuvlånt mopp.

Læreren som kjøkkenhjelp
Jeg har i det siste tenkt på skolenes personalkjøkken. For vår egen del skal det betjene oppunder 40 personer, og det drives nesten utelukkende på dugnad. Av ikke-fagfolk. Det er vi ikke alene om. Noen skoler har reservert ressurser til personer som har fått litt ekstra ansvar på kjøkkenet, f.eks. en skolesekretær eller en assistent eller en person på kommunal arbeidstrening, men hovedjobben foregår likevel på dugnad. Fra et hygieneperespektiv skal det ikke så veldig mye til før det kan bli problematisk, og det er ikke akkurat noe løft for arbeidsmiljøet å ha et kjøkken med småskitne overflater, utløpt mat i kjøleskapet og konstant full oppvaskmaskin. Eller ansatte som går til pauserommet i storefri for å jobbe.

Undervisningens infrastruktur
Jeg er ikke så veldig opptatt av at det er planer og dokumentasjon som stjeler lærerens tid. Jeg tror vi må lage planene selv dersom vi skal få vår egen undervisning under huden, og da kan vi like godt publisere dem. Det jeg derimot er bekymret for, er all den tid som går tapt, og den fortvilelse og forvirring som oppstår, når undervisningens infrastruktur ikke er på plass.

Det er så sin sak å ha fungerende vann, strøm, belysning, ventilasjon osv. i en bygning, men vel så viktig er at det som forutsettes å virke i en arbeids- og undervisningssituasjon faktisk også virker. Det krever flere bransjer og stillinger i et skolebygg.

Foreløpig driver vi altså vår egen infrastruktur på dugnad, og det må komme som et sjokk - ikke bare på nyutdannete lærere.

Flinke ekorn

Vi har et vennepar med en sønn som, da han ble spurt om hva han skulle bli når han blir stor, svarte "ekorn". Alle smilte litt av det, og andre barn ble rett og slett indignerte over at det var mulig å være så teit. Han hadde vel ikke helt funnet skillelinjene mellom mennesker og dyr - eller ...?

Den digitale revolusjonen skulle i sin tidligste fase løse problemet med avskoging og papirsøppel. Nå vet vi at det papirløse samfunnet til slutt er rykket noe nærmere, selv om det ennå har en vei igjen å gå. Det vi imidlertid også vet, er at vi i stedet fikk reproduksjonssamfunnet. En digital fil lar seg både lagre, kopiere og distribuere på én gang. Og vips! har man to eksemplarer - og utsikter til flere.

Jeg er villig til å vedde på at mange av de jobbrelaterte papirene jeg har valgt å ta vare på, også er tatt vare på av noen andre. Her ligger det empiri. For noen år siden, mens vi fortsatt befant oss i det enda mer mistroiske, digitale samfunnet, skrev man ut kopier av digitale filer "i tilfelle de skulle forsvinne". Som mange andre skrev også jeg dem ut, og satte dem i permer.

Mens jeg først er ute og vedder, tror jeg jammen jeg kaster en tier i potten på at det i lange perioder fantes minst 10 eksemplarer av et hvilket som helst dokument innenfor de samme veggene - sirlig skrevet ut, hullet, og sortert i hver sin ringperm på de forskjellige kontorplassene. Vi samler og samler, av en eller annen grunn, og vinterforrådene fylles av god samvittighet, overdreven forsiktighet og misforståtte oppfatninger om dokumentasjonsbehov i fremtiden.

Jeg var selv en slik. Jeg tok vare på papirer bare fordi det var mulig. Hadde det enda vært fordi de var viktige, men det var de jo ikke. Det er egentlig forsvinnende få papirer, selv i skoleverdenen, som er viktige etter tre år. Men vi tar vare på dem. Vi er lærere, og har dyp respekt for det skrevne ord; selv om vi har skrevet det ut selv. Derfor fylte vi hele skolebygninger med ringpermer som inneholdt de samme papirene.

I dag er ringpermene stort sett kastet, men vi sitter alle sammen med en epost-kasse som permanent balanserer med en fyllingsgrad på rundt 90%. Innboksene er fulle av unyttig, gammel korrespondanse, bare fordi det er mulig å spare på den. Det vil alltid nærme seg vinter, så vi passer på å samle, og samle, og samle, ...

Tidligere i uken omhandlet FBI på NRK1 temaet sikker lagring av fotografier. Utgangspunktet var usikkerheten knyttet til lagring på minnekort og risikoen for ufrivillig sletting. Programmet endte med å anbefale følgende prosedyre:

- lagre bildene på minnekortet
- sikkerhetskopier bildene også til en ekstern harddisk hjemme (uten å tømme minnekortet)
- i tilfelle brann bør innholdet på harddisken også lagres utenfor huset, f.eks. på et bildehotell (uten å tømme harddisken)

Vi sitter altså igjen med 3 fulle sett av de samme bildene, i tillegg til papirkopiene av de aller beste og/eller viktigste. Minst ett komplett sett er lagret på et sikkert sted utenfor huset, men likevel er det tydeligvis mulig å argumentere for at det ikke er helt trygt, så de bør ikke slettes fra noen av de tidligere lagringsplassene heller.

Komplett paranoia!

Der det er hjerterom, er det lagerrom...

Antonomasi-problemer

Jeg mener ikke selv at jeg fører noe personlig vendetta mot sportsjournalistikken, det er bare det at den til tider står så fabelaktig laglig til for hugg - og særlig innen fotball. Dagens hjertesukk er knyttet til det retoriske begrepet som på gresk betegnes som 'antonomasi'. Fra 'anti' (i stedet for) og 'onomazein' (nevne), med den parallelle, latinske betegnelsen 'pronominatio', fra 'pro' (i stedet for) og 'nominare' (sette navn på): Det å omtale noe ved å bruke andre ord.

Hovedsaken er den at man kan skape variasjon, humor, diskresjon eller farge i ytringene sine ved å bruke omskrivende uttrykk . De tre tradisjonelle variantene er å
- erstatte egennavn med fellesnavn ("nykomlingen", "trønderen", "borte-/hjemmelaget" osv.)
- erstattet fellesnavn med egennavn ("Quisling" istf. forræder, "Adam/Eva" istf. mann/kvinne, "Harry" istf....)
- erstatte med et omskrivende uttrykk* ("Fiskeren fra Molde" om K.I. Røkke, "Gå bort" om å dø)

I fotballreportasjer, som til alt overmål også fremføres i presens for å tilføye ytterligere spenning, flagrer det av slike omskrivinger. Det er i grunnen ikke rart. Hvis man hører på eldre reportasjer, blir navnene gjentatt til det kjedsommelige og på det tørreste: "fra Svendsen til Kniksen på venstre side, tilbake til Svendsen på høyresiden igjen, over til Andersen på midtbanen, tilbake til Kniksen, og frem til Svenden som skyter ballen i mål". Når språket strippes for fantasifulle vendinger, blir det neimen ikke mye spennende innhold igjen, heller. Det meste overlates til fantasien, men det er kanskje ikke det dummeste en kan gjøre? "Less is more".

I dagens fortballreportasjer kan man derimot finne på å høre langt mer barokke fortellinger: "Langt utspill fra mannen i de gulkleddes mål, som snappes opp av nykomlingen med nummer 8 på brystet som passer videre til midtbanehelten fra forrige uke, tilbake til makkeren med den berømte høyrefoten, som sørger for å gi bortelaget reduksjon med en suser opp i det bortre hjørnet og som er helt utagbar for debutanten blant de rødkledte".

Ellerno'sånt. Det er i alle fall vanskelig nok å skjønne hvem som er hvem ved å se på, og nå er det jaggu noen som prater på samme måte i radio - uten at vi andre kan se hvem som er røde og gule. Jeg tenker av og til at det er slik med fotballfans at man enten er helt inne, eller helt ute. Det er kanske også nettopp hensikten med stammespråk: å skille "oss" fra "dem".

I mine referanseverk står det at en 'antonomasi' også kan være "lærd", den kan basere seg på forkunnskaper slik at bare noen er sikret å få glede av den. Et stammespråk er vel også noe en kan være lærd i, selv om jeg kjenner at begrepene utvides på tvers av mine instinkter. Siden jeg vet svært lite om fotball, og i særdeleshet ikke hvor spillerne opprinnelig kommer fra eller hva de gjorde forrige uke, så stemmer det nok at jeg ikke klarer å holde følge i reportasjene. Men, det legges jo ikke akkurat opp til at det skal være mulig å endre på det, heller.

Hvis jeg etter hvert skulle trenge litt forandring i livet, får jeg heller finne meg en annen virksomhet; kanskje en der jeg forstår løsenordet for å komme inn.

* en 'perifrase' eller 'circumlocutio', for dem som interesserer seg for slikt

Pedagogisk godvilje i tekstformat

Sønnen min begynner i barnehage denne høsten. For å lære mer om hva det er han skal, har jeg lest Rammeplan for barnehager, jeg har bladd i en flott, firefargers brosjyre fra Kunnskapsdepartementet og jeg har vært inne på barnehagens hjemmesider. Oppsummert: Pedagogisk papegøyespråk - med modifikasjoner.

Er det noe å lure på?

Vi regner alle med at barnehagen skal være et lære- og treningssted, ikke bare et oppbevaringstilbud. Det er bare rett og rimelig at barnet stimuleres med utgangspunkt i sitt eget ståsted. Det er en selvfølge at hensikten er å utvikle barnet motorisk, emosjonelt, sosialt og kognitivt.  Når barnet har gått i barnehage en viss tid, skal det selvfølgelig ha lært noe om seg selv, om omgivelsene, og om forholdet mellom disse.

Dette formuleres ganske greit i rammeplanen. Likevel ser barnehagen det som nødvendig å gjenta det hele, med egne ord, i sine egne målsettinger. Som om de hadde noe valg.

Jeg endte altså med å skumlese to skjermhøyder med selvfølgelige formål og målsettinger, før jeg kom til det jeg faktisk lurte på: Hva akkurat mitt barn skal gjøre og oppleve det neste halvåret.

Skolen går i den samme grøfta

Enda tydeligere enn for barnehagene, er skolens samfunnsmandat. Ingen er egentlig i tvil om hva som er hensikten med at vi har skole og skoleplikt. Elevene skal etablere kunnskap om hva som er sant, godt og vakkert her i verden, og de skal etablere ferdigheter og holdninger til å kunne gjenkjenne det, reflektere over det, og bidra selv - både alene og i mer eller mindre permanent samarbeid med andre.

Same shit, new wrapping

Men, så sitter vi altså her og forfatter oss til døde - i storting og departementer, direktorater, kommuneadministrasjoner, rektornettverk, medbestemmelsesmøter, plangrupper, team og fagmiljøer: Målformulering i skolen er kunsten å gjenta det samme som høyere ledd i hierarkiet har sagt, men i egne ord. Det bruker vi årsverk på, og sannsynligheten er stor for at jeg ikke er alene om å skumme meg forbi slike tekstpassasjer i kommunikasjon fra skoler og barnehager.

Ulydighet

Av og til, i de mørkeste stunder av kjetteri og skrivesperre, drømmer jeg om å fjerne alle hvorfor-kolonnene i samtlige skjemaer vi sitter med. Det er ikke fordi jeg er motstander av begrunnelse og refleksjon, tvert imot, men alt til sin tid. Hvis noe allerede er sagt, trenger vi ikke bruke tid på å gjenta det. Det vil dessuten være en håpløs arbeidssituasjon hvis noen i utgangspunktet mistenker en lærer for ikke å ha begrunnelser, så det er kanskje ikke nødvendig å måtte gjøre den øvelsen hele tiden med å formulere og publisere dem i ny og fantasirik innpakning?

For ingen skal være i tvil: Vi driver skole for å nå målene i læreplanen, og for å oppfylle rammene i formålsparagrafen. I barnehagene skjer tydeligvis det samme. Selv uten pedagogiske papegøyetekster.

Sportsnyheter

Jeg så nettopp kveldsnytt på NRK1 (lørdag 17.juli). I sportsdelen fikk vi fire innslag:
- Tiger Woods gjør det ikke så bra i The Open (lederen ble nevnt i en bisetning)
- Thor Hushovd kan ende opp med å ikke gjøre det så bra i Tour de France (lederen ble ikke nevnt)
- En delvis lam fotballspiller fikk besøk av noen venner fra Tyrkia
- En fotballspiller giftet seg med en modell/skuespiller

La gå at de to første nyhetene kan kalles sportsnyheter, selv om de ikke var så dekkende at de ga noen fullverdig mening. De to siste, derimot, er og forblir feelgood-innslag/sladder/kjendisstoff (avhengig av hvor godt man er kjent med personene fra før av). Sportsnyheter er ikke lenger egentlig nyheter om sport, men om sportspersoner.

Jeg aksepterer at sportsinteresserte også skal få sitt mens jeg sitter og venter på værmeldingen, men det kan da umulig være meningen at sportsnyhetene skal være en kamuflert sladrespalte om C-kjendiser (og at det dessuten bare er dem fra fotballverdenen som har nyhetsverdi)? Det er, om mulig, enda mindre interessant. Slikt bør vi overlate til nisjeprogrammer, eller -kanaler.

Jeg sympatiserer med det skiltet som en gang påstås å ha hengt på veggen i Aftenpostens nyhetsavdeling: Sport er verre enn porno.

Det er ikke slik at jeg har noe negativt å si om tilhengerne av noen av disse to emnene, men det blir ugreit når de dukker opp i allmennkringkastingen.

Katt og kanin-problemer

Familien har vært en liten tur i Danmark. En dag sa mitt reisefølge at det er mye mer av økologiske produkter i Danmark, at de er kommet lengre enn oss i Norge. Vi kom imidlertid frem til at neida, varene er bare mer synlige - som om det gjør det noe bedre. Dermed ble vi gående og snakke om hvorfor det er slik. Jeg tror svaret ligger i syttitallsangsten.

Økologiske næringsmidler har umiskjennelig et preg av idealisme over seg, både på produsent- og forbrukersiden. De er dyrere både å produsere og å kjøpe, de er vanskelige å få tak i, og de tilbyr smalere produkt- og smaksspektre enn man kan velge og vrake blant hvis man gir blanke i produksjonsmetoden.

For å produsere eller kjøpe økologiske produkter må du virkelig ville det, du må ville noe annet med jobben din enn å tjene mest mulig penger - og du må ville noe mer som forbruker enn å spare mest mulig penger. For mange virker dette som ren dumskap. Hvorfor produsere noe du ikke kommer til å tjene noe på før om flere år? Hvorfor kjøpe noe dyrere enn du trenger?

Når rasjonaliteten på en slik måte knyttes til noe annet enn økonomi, blir man regnet som idealist i Norge - eventuelt også blåøyd, dumsnill eller håpløst romantisk. Når begrepene 'idealisme' og 'jordbruk' knyttes sammen, kommer spøkelset og tar oss, en fri assosiasjon som samles i en saus av syttitallets katt og kaniner, fotformsko, helskjegg, flagrende gevanter og fri barneoppdragelse.

Samlet sett kommer altså hele syttitallspakka på bordet når noen etterspør økologiske varer. Og det vil vi ikke ha noe av i moderne Norge. Vi vet vel bedre enn som så.

Gjennom sin ekstreme jappetid frem til 1987 tok Norge et grundig farvel med syttitallet. Danskene, og til dels svenskene, hadde det ikke på samme måte. Og det synes vi jo er så sjarmerende i Danmark, at det nettopp ikke er så strømlinjeformet og urbant alt sammen. I Norge vil vi derimot ikke ha noe av slikt ideologisk etterslep, vi har kanskje for svak nasjonal selvoppfatning til at vi tør. Det er motsetningsfylt å bo i et land der 'kontinentalt', forstått som "noe de andre gjør", er et positivt begrep - og et begrep som øker talerens nasjonale oppslutning. Jo mer man sier at Norge ikke er så bra som andre land, desto bedre nordmann blir man?


Nåvel. Vi får uansett gå rundt med syttitallsstempelet vårt da, vi som etterspør økologiske varer.

Jeg synes det hører sommeren til å lage sin egen bitterdram til silda, så for noen dager siden plukket jeg knoppene av noe perikum som stod i en skråning. Da mangler bare noen pepperkorn og andre urter etter eget ønske, litt honning, og selvfølgelig sprit å legge det på. Da jeg i dag var på polet, og gikk i retning vodka-hyllen, var den første flasken jeg fant der en, nettopp, økologisk vodka. Om en uke har vi altså selvlaget, økologisk bitterdram her i huset. Katt- og kaninlivet er i grunnen ikke så dumt.

Oss idealister imellom (en liten oppsummering før sommeren)

Sommerferien er i gang. Elevene er reist, lærerne har pakket sammen, og en samlet skoleledelse kan endelig gjøre noe annet enn å slukke akutte småbranner og løse elevsaker: Vi rydder bort halvtomme kaffekopper fra arbeidsrommene, kaster forlatte snittblomster, renser makuleringsmaskinen, lager neste års timeplan, avgjør hvilke elever som skal få tilbud om spanskundervisning, og gjør i det hele tatt alle de jobbene som ikke er konkret utdelt til noen andre. En skulle tro verden hadde mer å by på.

Jeg måtte for noen uker siden tenke over nettopp det. Saken er denne: Jeg kom til å si, i en samtale, at jeg bruker mer tid på avgjørelser jeg må ta på jobben enn på avtaler som må gjøres hjemme. Min opprørte samtalepartner, hjemmeværende og opptatt av å rettferdiggjøre at det krever en full arbeidsdag å være nettopp hjemme (også uten barn), prøvde å arrestere meg i at jeg tydeligvis mente at jobben er viktigere enn familien. Det ble bare feil.

Jeg har tenkt litt over forskjellen. De ting som må avtales og avgjøres hjemme er definitivt viktigst for meg, men de trenger ikke ta lengst tid å komme frem til likevel. Det skyldes det enkle faktum at hjemmet handler mest om meg selv og mine. Hjemme kan jeg stort sett velge de ting som er mest gunstige for meg selv. Egennytten kommer først, i alle fall hvis vi regner inn hele familien. Da går det fort.

På jobben er det omvendt. Det skulle tatt seg ut om mine valg på jobben hadde blitt tatt ut fra hovedregelen om at jeg selv skulle ha  best mulig utbytte fra det. Det er snarere slik at mye av energien bak en hvilken som helst avgjørelse brukes til å sikre at det er synlig og etterprøvbart at den nettopp ikke er knyttet til egeninteresse. Det er i grunnen ganske slitsomt det også, og i alle fall tidkrevende. Slik er det kanskje med en del jobber.

Men, ikke med alle. Jeg vil tro at det personlige selskapet Standupkomiker'n AS har som hovedformål å handle nettopp etter sjefens egen vinning. Firmaer av typen Dittogdattkonsulenten AS, eller Idrettsstjerna AS, har vel heller ikke så ofte mål utenfor seg selv. Dette er bransjer der vi andre, som må prioritere mål utenfor oss selv, gjerne omtales som 'idealister'

Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at en slik forskjell i målstyring etter hvert reflekteres som forskjell mellom mennesker. Prioritering blir en vane og formaterer personligheten med tiden, og gjenspeiles ikke bare som en artig variasjon i vennekretsen. Det blir mer grunnleggende enn som så. Man blir rett og slett vant til å handle med utgangspunkt i andres interesser og rettferdig transparens. I vår bransje ville noe annet blitt omtalt som korrupsjon.

I parentes bemerket virker det derfor noe malplassert når lærere plutselig skal sette seg selv først og gå til individuelle (re)forhandlinger om lønn. En slik balansegang mellom egen- og uegennyttighet krever lang trening, fra bransjer der det er rom for å prøve og feile om denslags. Skolen er lite tilgivende for slike feil.

Nåvel. Derfor er det altså så enkelt for en skoleleder å bruke dyrebare sommerdager til å rydde opp etter andre. Vi er jo, når det kommer til stykket, lærere av legning - og trimmet til å hjelpe.

Neste år skal jeg prøve å være mer leder. Det blir artig.
Og i fire uker i juli er det ferie. Det blir også bra.

Når læreplanen virker etter hensikten(?)

Det er vanlig at klasser i ungdomsskolen er på besøk i Tingretten og følger en sak. Jeg kjenner en klasse som var det for ikke så lenge siden. Rettssaken var visstnok både langtekkelig, saktmodig, og usikkert forberedt fra rettens side - og aktørene fremstod som lite profesjonelle representanter for standen (eller stendene). Så synd for elevene, tenker noen. Storartet! tenker jeg.

Underveis i rettssaken surret aktørene, inkludert dommeren, såpass ofte med tall, datoer og tiltaleposter at elevene himlet oppgitt med øynene. Man kan nok si noe om elevenes valg av reaksjonsform, men de registrerte i det minste at ikke alt var som det burde ha vært. Videre var tiltalte rusmisbruker, og det skinte tydelig gjennom når dommer, aktor eller andre henvendte seg til ham. Elevene mente at tiltalte ble behandlet lite respektfullt, eller "nedlatende" som de formulerte det.

Tilfeldighet eller systemfeil?
Når noe er galt, kan vi ofte skille mellom om det skyldes et midlertidig avvik, eller om det skyldes en systemfeil. De fleste vil i det lengste unngå å kalle noe en systemfeil, for det er dyrere og går dessuten på troverdigheten løs. Midlertidige avvik løses på sin side ofte bare med å bytte ut folk, men systemet avslører seg selv når også nestemann gjør den samme feilen. Da lukter det systemproblem likevel. Å henvende seg respektfullt til lovbrytere og rusmisbrukere har vært rettsstatens utfordring i alle år - bokstavelig talt.

Rettssystemet er der ikke bare for å sørge for å irettesette/endre lovbrytere, men også bl.a. for å ivareta lovbryterens rett til rettferdig behandling og et minimum av menneskeverd å flyte på når soningen er overstått. Det går fortsatt ikke helt etter boka. Eller kanskje det nettopp er det det gjør, bare at boka ikke er spesielt godt skrevet. Et system som tillater denne typen avvik, er uansett ikke et godt system - det er verken rettferdig, forutsigbart eller transparent.

Læringsmålet er nådd
Hensikten med elevenes besøk i Tingretten er å arbeide med et kompetansemål fra læreplanen i samfunnsfag der det heter at elevene skal kunne "diskutere årsaker til og følgjer av kriminalitet, og forklare korleis rettsstaten fungerer ut frå korleis eit aktuelt lovbrot er behandla". Læreplanen "Kunnskapsløftet" ble vedtatt enstemmig av Stortinget, og det visste sikkert hva det gjorde. I formuleringen er det de siste 8 ordene som tvinger elever og lærere inn i landets rettssaler, og konsekvensen er klar:

Elevene kan si noe om hvordan rettsstaten fungerer nå. De kan f.eks. si at de har sett et system som ikke virker, og de har gjort seg noen tanker om hvorfor. Det er bra. Om det var Stortingets intensjon, er en annen sak.

Snail-mail

Det hender jeg blogger om jobben min, og nå er det jammen på tide. I alle fall med noe som er jobbrelatert. Inspirasjonen kan betegnes med ett ord: postgang. Noen vil kanskje mene jeg er i overkant interessert i postgang, siden jeg har skrevet andre ting om det tidligere, men jeg er vel egentlig mer interessert i kommunikasjon og system. Og, nettopp der ligger dagens hund begravet. Her er saken:

Jeg har fått behov for å sende brev med viktig informasjon til flere andre ungdomsskoler i kommunen. Det nærmer seg muntlig eksamen, og det må sendes ut informasjon til lærere som skal være eksterne sensorer hos oss. All slik informasjon skal gå til sensor gjennom rektorene, og den er såpass fortrolig at kommunen ikke stoler på sitt eget epostsystem.

Jeg har derfor pakket følgeskriv, informasjon om kandidatene og retningslinjer for gjennomføringen i individuelle konvolutter til hver sensor, som igjen er samlet skolevis med et følgeskriv til hver rektor i en ny og større konvolutt. Tidvis store og klossete forsendeler, og sikkert svinedyre å sende som vanlig post - for ikke å snakke om rekommandert.

Heldigvis har vi internpost i kommunen. Hver dag kommer det en person inn på vårt kontor for å hente og levere dagens post. Der kan vi også sende post til andre avdelinger i kommunen. Kjempeenkelt, kortreist, billig, og tilstrekkelig mye sikrere enn vanlig post.

Hadde det bare gått litt unna. I dag fikk jeg høre at forsendelser internt ofte kan ta en uke. De må jo fraktes ned til kommunegården, må vite, hvor de samles i et mottak, sorteres, grupperes, og legges i utboksen. Deretter må antakelig en eller annen tilfeldigvis komme forbi, og komme på å se etter om det ligger noe i bunken som kanskje kan leveres mens man likevel skal i den retningen og det er godt nok vær. Eller noe sånt?

Jeg gir meg uansett over. Én uke på å sende godt adressert internpost er en imponerende standard. Jeg kjenner at jeg ikke en gang vil høre om de uheldige unntakene.

Neste gang blir det budbil. Ingen kan jobbe effektivt og feilfritt med så lange marginer.

Også jeg som trodde jeg tok i ...

Erfaringen etter årest 17.mai-taler er at de var enda mer sjåvinistiske enn jeg fryktet. Dessuten hadde jeg glemt Eurosong, som gjennomføres i vår kommune om bare noen uker.

Både elever og rektor kunne i sine taler rapportere om hvor morsomt det har vært å bli kjent med noen latviere, hvor spente de er på tv-sendingen, og om hvor mye skolens elever har tjent på egeninnsats siste skoleår - eventuelt også sendt videre.

Vi måtte helt til lederen for FAU før vi fikk høre en tale som beveget seg på andre siden av Lysakerelva. Eller, egentlig handlet den vel om hvor viktig det er at vi tar imot de nyinnflyttede i det koselige lokalsamfunnet vårt, slik at de føler seg hjemme. Litt pyntelig solidaritet til slutt, altså.

Forresten var det vel flere som sa et eller annet usammenhengende om krigen, siden det er 70- og 65-års jubileum i år. Nøyaktig hva det hadde med 17. mai å gjøre, kom som vanlig ikke frem. Koblingen til Bjørnson er noe tydeligere, i anledning hans 100-års dødsdag - men det var teksten til nasjonalsangen som ble hovedsaken, og hans idé om et barnetog, ikke den intellektuelle internasjonalismen hans.

17. mai ender kanskje opp som kunsten i å overse storheten i de store handlinger og personer, slik at vi kan fortsette å leve i harmonisk idyll i lokalsamfunnet, og spise is og heie på barna. Talene blir en slags årskavalkade for lokalsamfunnet. Men hvem var Eidsvollsmennene igjen, hvordan hadde det seg at de ble samlet, og hvilke idéstrømninger ble Norge samlet rundt - og til hvilken nytte? Og hvorfor skal barna være glade, egentlig - både i 1860 og i dag? Lite påaktet for tiden, men det er kanskje en forventet og naturlig utvikling.

Jaja, vi hadde i alle fall en hyggelig fest med god mat og enda bedre venner etterpå. Det er da noe. Og Halvor liker Gammel Jegermarsj.

17. mai-tale

Kjære alle sammen: Gratulerer med dagen!

Og velkommen til skolen vår, som vi er så glade i. På dagen i dag minnes vi de tapre eidsvollsmennene, som sørget for at landet vårt fikk en egen grunnlov slik at vi kan stå her i dag og snakke om dem og spise is.

Det var eidsvollsmennene som la grunnlaget for at vi kan stå her og være norske, og for at skolen vår ikke hadde vært f.eks. dansk. Sånn gikk det med oss da vi tapte krigen sammen med Napoleon. Hell i uhell, vil nok noen si. Det er vanskelig å si at vi ikke stod på Nelsons side ved Trafalgar, men vi står her i dag og er norske fordi vi tapte slaget ved Waterloo.

Syttende mai er uansett barnas dag, som Wergeland kunne sagt. Og når jeg står her og ser meg om, ser jeg mange flotte og strålende blide barn med flagg og is, og med nye klær og ny frisyre - og voksne med FAUs gode kaffekopp. Vi er i grunnen heldige her i Lillevik, som har så mange flotte barn - og en så flott skole som tar vare på dem og som gjør at vi er i stand til å stå nettopp her i dag for å snakke om det.

I dag skal vi skryte av landet vårt, snakke om hvor hyggelig vi har det akkurat her i Lillevik, og tenke på Norge. Norge er i grunnen et så lite land i verden at vi ikke egentlig trenger å snakke noe om selvstendighet og verden og grensetvister og undertrykkelse og menneskerettigheter og sånn i talene våre. De hører det jo ikke der ute uansett. Her hjemme, derimot, hører vi hverandre når vi snakker om bygda vår, skolen vår og barna våre.

Her står vi og feirer at vi er av dem som har nådd målet: Vi er et fritt, demokratisk land med bred stemmerett, ryddig maktfordeling, høy levestandard, et godt utdanningssystem og avklarte grenser mot omverdenen. Og det skal vi dvele litt over i dag, og sende en varm takk til eidsvollsmennene for starten til vår egen frihet, og til Wergeland som lærte oss å ta en pause fra den kompliserte verden og nyte dagen. De andre får vi tenke på en annen dag, for i dag er det vår plikt som nordmenn å skryte uhemmet av oss selv uten at misfornøyde utlendinger skal komme og ødelegge denne dagen for barna.

Til slutt håper jeg alle får en hyggelig dag med seg og sine, og at været ikke blir til hinder for aktivitetene resten av dagen. Så la oss nå feire bygda vår, som vi alle er så glade i, og avslutte med å synge Lilleviksangen sammen med korpset - etter et trefoldig hurra for Lillevik, Wergeland, Kongen, barna og 17.mai.

Hipp, hipp ...

Språk i kontekst

Når språket forflates, og mens det er mindre utviklet, er det ytringenes selvstendighet som taper. Svake språkbrukere er mer avhengige av at konteksten er konkretisert, enn hva andre er. Det kan bli et problem (men det er ikke nytt).

Et eksempel kan være i hvilken grad man klarer å omtale og snakke om en gjenstand uten å faktisk ha den for hånden for å kunne peke. En annen klassiker er referanser av typen "dings" eller "greie", som ikke lar seg forstå uten at man husker eller ser hva det er snakk om. Daglig ser en vel også folk som snakker i mobiltelefon og peker og fekter, hvilken hensikt det nå skulle ha for personen i andre enden. Alt sammen er eksempler på økt konkretisering og kontekstavhengighet.

Konsekvensen er svak språkbruk blir dermed at det i alle fall blir vanskelig å snakke om abstrakte ting, som følelser og behov. Da har mennesket tapt en dimensjon, og freudianere kan vel si en del om hva som kan være følgene over tid når mennesker ikke får uttrykt seg.

Dette har jeg tenkt på og observert en stund, det er langt i fra nytt, men det kom over meg igjen i dag da jeg hørte et utsagn i radioen:

"Gårdeiere må sette fokus på tak i forhold til snø".

Er det mulig å være mer i tåkeland?

Og nei, det er ikke snakk om bønder som skal rette linsene mot takene sine og måle høyden over snølaget. Utsagnet er knyttet til en nyhetssak, og kan lettest oversettes til "eiere av bygårder må huske å passe på at det ikke blir for mye snø på takene". Så da, så.

Formuleringen "i forhold til" gir stort sett ingen mening, den tåkelegger mer enn den klargjør. Jeg har omtalt dette fenomenet før, og legger merke til at denne språklige moteblomsten ikke har visnet ennå.

Et vanlig medieråd er å uttale seg, men uten egentlig å si noe. Da fungerer "i forhold til" aldeles utmerket. Bare hør på en hvilken som helst ytring fra enten Knut Storberget eller Terje Riis-Johansen.

De snakker en masse, og ender egentlig bare opp med å gjenta problemstillingen i spørsmålet. Hver gang. Svarene er likevel såpass ulne og fulle av tåkeleggende og kontekstavhengige formuleringer at de ikke en gang gir noen pekepinn om hva spørsmålet handlet om. Dermed kan de heller ikke klippes ut av sin sammenheng uten videre. Det er ren magi.

Forbløffende.

Nå går jeg i permisjon

... koste hva det koste vil. Og det vil det kanskje, men jeg er ikke så opptatt av det. Det er viktigere for meg å kunne være sammen med sønnen min mer enn 2 timer daglig før han begynner i barnehage. Noen mener at det er bare tull. Dette handler om dem, og jeg har tenkt å dra resonnementene så langt jeg klarer.

Vi har løst det hele slik at jeg, i tillegg til å ta ut de 6 ukene som er fedrekvoten, også tar 3 uker av den delen som ikke er reservert for noen av oss. Likevel omtaler NAVs saksbehandlere det på telefon som at jeg "tar 3 uker av mors del". Jaja, de får rydde opp i begrepsbruken sin på egen hånd (jeg kommer tilbake til hvorfor).

Uansett, jeg skal nå det - ha 9 uker permisjon. Riktignok tar jeg bare 75% permisjon fra jobben, så jeg får smurt de opprinnelig 9 ukene ut på 12 uker i stedet, men det er underordnet. Jeg tar fortsatt ut mer permisjon enn jeg hadde trengt å gjøre. Helt frivillig.

Har far noen rolle å spille som hjemmeværende?

Det er det store spørsmålet. Jeg mener ja, noen mener nei. Jeg mener at deres innstilling er direkte farlig, men jeg håper den bare skyldes ubetenksomhet. Min begrunnelse for å argumentere for fars rolle er som følger (med tilhørende besjeling og forenkling):

Omsorgsevne

Omsorgsevne er knyttet til instinkter, altså noe genetisk. Gener har ett mål her i livet, det er å overleve - originalt nok. Et gen må leve lenge nok, og på en slik måte at det rekker å mangfoldiggjøre seg i så mange nye eksemplarer som mulig. Siden menneskets gener føres videre som resultat av en fellesinnsats fra både han- og hunkjønn, vil det være i genets interesse at det ikke motarbeider seg selv. Et gen gir blaffen i hvilket kjønn bæreren deres har, så lenge det deler seg og lager nye eksemplarer. Det er derfor en mer enn rimelig antakelse at genene for omsorgsevne, og -interesse, er likelig fordelt mellom mann og kvinne.

Fellesskapet hos flokkdyr

Siden det er sannsynlig at kvinner og menn har likelig fordelt omsorgsevne, og -interesse, må det være i vår interesse å hente så mye ut av en slik situasjon som mulig. Det gjør vi ved å være flokkdyr. Flokkdyr oppnår flere fordeler enn bare summen av hver enkelt, det er en egen styrke å være et fellesskap. Slik er det også når vi skal oppdra og verne om våre avkom. Det er særlig når noen melder seg ut av fellesskapet at omsorgssvikt og ugunstige situasjoner oppstår.

Utfordringen er, sosiologisk sett, at man også kan bli meldt ut av et fellesskap. Heldigvis er ikke min kone slik, hun mener jeg har et selvstendig og viktig bidrag å komme med som omsorgsperson. Dem som mener at kvinner er bedre egnet en mannen til å ta seg av barn, gjør det motsatte. De prøver å melde mannen ut av fellesskapet. Derfor mener jeg at deres holdninger er farlige, og at det forhåpentligvis bare skyldes ubetenksomhet at de ytrer seg som de gjør.

Språk og ideologi

At NAV gjør det samme, er bekymringsverdig. Når en saksbehandler bruker begrepet "mors del", signaliseres det hva som er den egentlige oppfatningen. Språklige ytringer og ordvalg er et direkte resultat av det ideologiske klimaet de er gangbare i.

Jeg nekter å bli meldt ut av familiefellesskapet av en skarve saksbehandler hos NAV, for det kan man heldigvis og til en viss grad gjøre: Jeg blir tilbudt en rolle, men jeg kan i store trekk nekte å motta tilbudet.

Det er bareså synd at det er NAV som opptrer slik. Jeg kan stort sett tilgi stokk konservative eldre som mener at far skal arbeide og mor skal passe barn, "thi de vet ikke bedre". For dem handlet det ofte om praktisk arbeidsdeling, og der står vi fritt til å velge som vi vil. Men, at moderne mennesker prøver å ha det som ideologi - i dag(!) - er bare trist.

Uansett: Skiene er smurt, bleiene er pakket tørt, maten emballert frostfritt, og pulken ligger i bilen. Se opp for pappa, han gleder seg!

Lekser til besvær?

Dagsavisen har de siste ukene presentert mange artikler, innlegg og andre ytringer om lekser i skolen. Det er en vanskelig sak, og jeg vet bare nesten hva jeg selv mener. Det er også tåkeleggende at ingen definerer hva de mener med "lekser" før de remjer ivei, bortsett fra at det stort sett er snakk om tekster som skal leses, eller oppgaver som skal løses, utenom skoletiden. Og det sier ikke stort.

Nok om det, dette er debatten:

På den ene siden kan det hevdes at lekser bidrar til å holde fagarbeidet varmt, de sørger for meningsfull repetisjon og kan evt. anspore elevene til å måtte bruke egen rasjonel kapasitet og tro på den. På den andre siden hevdes det at lekser er best for de flinke, og at sosiokulturelle ulikheter gjenskapes og sementeres så lenge de forskjellige hjemmene har ulike ressurser å sette inn i leksehjelpen. Dessuten gjør lekser (som må gjøres hjemme), at elevens arbeidsdag blir urimelig lang - og de kan stå i veien for andre og også viktige aktiviteter.

Alle har etter min mening rett

Det er emnet og typen lekser som avgjør det. Hvis alle i klassen skal øve på et instrument til neste musikktime, vil det åpenbart forutsette ressurser som noen av hjemmene ikke har. Hvis alle derimot skal finne en interessant artikkel i en avis til neste uke, er ikke det mer enn rett og rimelig at eleven kan gjøre det utenfor skoletiden.

Noen skolefag har ferdigheter som må trenes inn og vedlikeholdes, noen har faktastoff som må pugges, noen har informasjon som må hentes inn, osv. Noe av dette egner seg kanskje som lekser, andre ting ikke.

Kompetanse?

Det er umulig å diskutere lekser uten å drøfte kunnskapsbegrepet. Skjønt, under den rådende læreplanen er det vel egentlig heller kompetansebegrepet som må drøftes.

Tidligere har man skilt ut tre hovedkjennetegn på hva som skal læres i skolen: ferdigheter, kunnskaper og holdninger. Så konkrete er vi ikke lenger. Vi snakker til syvende og sist ikke om hva eleven skal lære underveis, men om hva elevene skal være i stand til å mestre til slutt. Det er slik vi har endt opp med begrepet kompetanse. Vi har på merkverdig vis endt opp med de læreplanmålene som lettest lar seg kontrollmåle etterpå, og et pragmatisk handlingsaspekt har overtatt for den tradisjonelle tanken om å være faglig og sosialt beredt og parat. Nåvel.

Den skolefaglige treenighet

Fortsatt er det likevel slik at elevene skal forholde seg til i hvilken grad noe kan være riktig, pent eller godt her i verden. Slik har det alltid vært, uansett læreplan. Elevene skal ikke bare reprodusere og pugge, de skal også både kunne utføre sammenlikninger og vurdere sammenlikningene ut fra epistemologiske, estetiske og etiske posisjoner. Til slutt skal de også kunne legge frem hele greia på en forståelig måte for andre.

Dette er ingen lett jobb, og læreplanens forventninger er kanskje for høye, men det blir en annen debatt. Det som i alle fall er sikkert, er at ikke noe av det som er nevnt ovenfor kan oppnås alene. For å utvikle ferdigheter og holdninger er det kanskje innlysende at en må være sammen med noen, men mitt sosiokulturelle utgangspunkt er altså at heller ikke kunnskap har gode kår i ensomhet. Resten av denne teksten handler derfor om "kunnskap" (ikke nærmere definert).

All kunnskap er felleseie

Noe læring vil alltid omfatte pugging, kanskje av en formel, kanskje av en modell, kanskje av en regel eller et sett av faguttrykk og fremmedord, kanskje av et sett med historiske kjennsgjerninger, kjentfolks ektefeller eller en kunstners samlete åndsverkproduksjon. Det er ikke alle ting som lar seg forstå intuitivt. Vi pugger dem, lagrer dem, og gir dem kanskje mening etter hvert som vi samler erfaringer og opparbeider strukturer der de hører hjemme.

Selv denne typen kunnskaper, som noen prøver seg på å kalle objektiv, er et kulturprodukt. Ikke bare er den et resultat av hva samfunnet mener er og har vært viktig, men den trenger også å bli satt inn i en kontekst for å gi mening i dag. All kunnskap er i stadig dialog med omgivelsene, og både omgivelsene og kunnskapen endres kontinuerlig som følge av det.

Lekser i fellesskap

All samfunnets kunnskap er et kulturprodukt, og det er bare i kontakt med fellesskapet at kunnskapen settes i relieff og gis mening. Da nytter det ikke å sitte alene i sitt studérkammer.

Lekser har derfor størst sannsynlighet for å gi effekt når de utføres sammen med andre. Og, noen vil kanskje hevde at klasserommet i så fall er en utmerket arena til slikt.

"Lekser" er i grunnen en fin ting, men individuelt arbeid skal en være forsiktig med. Hvor det hele foregår, er meg likegyldig. Fra dette kan det sikkert utledes en definisjon som passer for meg, det er under disse betingelsene jeg vil holde den.