Det har sluppet ut av oss på et eller annet tidspunkt at sønnen vår på snart 2 gjerne danser og liker å spille på instrumentene vi har. Og det liker vi. Etter julaften kan vi dermed melde om følgende tilskudd i beholdningen, i tillegg til piano, gitar, munnspill og alskens leker med lyd:
- gitar, barnestørrelse
- tamburin
- claves
- kubjeller
- triangel
- mikron med forsterker
- div, skrangler og rangler
"Nå tenner Moder alle lys, så ingen krok er mørk"
eller lydløs...
Tillegg (30.12.): Når vi nå har fått åpnet enda flere av gavene, ser vi at han også har til sin rådighet
- maracas
- fingercymbaler
- rytmeegg
- sing-along-funksjon gjennom audio-inngang på mikrofonanlegget
Jaja, det forandrer ikke lydbildet i heimen noe særlig uansett. Det er i grunnen underlig at huset ikke har et eneste stavspill (klokkespill, xylofon o.l.). Det kommer nok.
tirsdag 28. desember 2010
mandag 20. desember 2010
"Beste fylke" - hvem bryr seg?
Vi leser at 10. klassingene i Sogn og Fjordane har det høyeste karaktersnittet, og Oslo-elever er best til å lese, eller best i regning, sammenliknet med andre fylker. Det spiller ingen rolle. Grunnskolen i Norge administreres på kommunenivå, fylkestilhørighet er irrelevant.
Hvis man først skal sammenlikne og rangere, får man bruke enheter som faktisk henger sammen. Det er f.eks. absolutt ingen felles administrasjon for skoler i Asker og skoler på Eidsvoll. Å beregne gjennomsnittet av deres skoleresultater, bare fordi begge kommuner ligger i Akershus, gir ingen mening. Det blir som å sammenlikne kommuneansattes sykefravær på fylkesnivå.
Konspirasjonsteori?
Det er kanskje heller bare et retorisk grep, men det er påfallende hvordan skoledirektøren i Oslo alltid velger å bruke fylkesssammenlikninger i pressemeldingene etter at nye tall er offentliggjort. Det er ikke ærlig, det er ikke riktig, og det fremhever tiltak som ikke nødvendigvis vil være de beste.
Den eneste rollen fylkesadministrasjonen har overfor grunnskolen, er tilsyn og eksamenssensur. Derfor mener jeg at det eneste rettferdige sammenlikningsnivået for grunnskolen er kommunenivået.
Bærum er best
Uansett fag eller årstrinn vil det i så fall aldri være Oslo som er best, eller noen skole i Sogn og Fjordane. Nei, det er Bærum som er best. Rund baut!
Hjemmebakgrunn
Nå er det imidlertid slik at vi har flere undersøkelser som peker på sammenhengen mellom elevenes resultater og deres sosiokulturelle bakgrunn. De elevene som har de høyeste utdannete foreldrene vil derfor gjøre det best, så den demografiske fordelingen av individuelle ressurser i Norge antyder resultatene på forhånd.
Akkurat der er det undersøkelsen fra SSB blir interessant: I Sogn og Fjordane er det av en eller annen grunn slik at vi finner de høyest presterende elevene sammenliknet med sosiokulturell bakgrunn. Sagt på en annen måte: Elever med lav kulturell og akademisk kapital gjør det overraskende bra - i alle fall bedre enn elever med lik bakgrunn andre steder.
Når noen kan si noe mer om hvorfor det kan være slik, er jeg lutter øre. Det kan ikke være slik at det bare er Sogn og Fjordane som er mulighetenes land, ideen om "klassereisen" er grunnleggende for enhetsskolen.
I mellomtiden får skole-Norge finne seg i at Bærum leder, helt automatisk.
Hvis man først skal sammenlikne og rangere, får man bruke enheter som faktisk henger sammen. Det er f.eks. absolutt ingen felles administrasjon for skoler i Asker og skoler på Eidsvoll. Å beregne gjennomsnittet av deres skoleresultater, bare fordi begge kommuner ligger i Akershus, gir ingen mening. Det blir som å sammenlikne kommuneansattes sykefravær på fylkesnivå.
Konspirasjonsteori?
Det er kanskje heller bare et retorisk grep, men det er påfallende hvordan skoledirektøren i Oslo alltid velger å bruke fylkesssammenlikninger i pressemeldingene etter at nye tall er offentliggjort. Det er ikke ærlig, det er ikke riktig, og det fremhever tiltak som ikke nødvendigvis vil være de beste.
Den eneste rollen fylkesadministrasjonen har overfor grunnskolen, er tilsyn og eksamenssensur. Derfor mener jeg at det eneste rettferdige sammenlikningsnivået for grunnskolen er kommunenivået.
Bærum er best
Uansett fag eller årstrinn vil det i så fall aldri være Oslo som er best, eller noen skole i Sogn og Fjordane. Nei, det er Bærum som er best. Rund baut!
Hjemmebakgrunn
Nå er det imidlertid slik at vi har flere undersøkelser som peker på sammenhengen mellom elevenes resultater og deres sosiokulturelle bakgrunn. De elevene som har de høyeste utdannete foreldrene vil derfor gjøre det best, så den demografiske fordelingen av individuelle ressurser i Norge antyder resultatene på forhånd.
Akkurat der er det undersøkelsen fra SSB blir interessant: I Sogn og Fjordane er det av en eller annen grunn slik at vi finner de høyest presterende elevene sammenliknet med sosiokulturell bakgrunn. Sagt på en annen måte: Elever med lav kulturell og akademisk kapital gjør det overraskende bra - i alle fall bedre enn elever med lik bakgrunn andre steder.
Når noen kan si noe mer om hvorfor det kan være slik, er jeg lutter øre. Det kan ikke være slik at det bare er Sogn og Fjordane som er mulighetenes land, ideen om "klassereisen" er grunnleggende for enhetsskolen.
I mellomtiden får skole-Norge finne seg i at Bærum leder, helt automatisk.
Legg til: | 
|
fredag 3. desember 2010
Ufaglærte lærere? JA! og NEI, FYDDA!
Jeg er altså ambivalent til ukens skole-snakkis. Det er både mulig og sannsynlig at ufaglærte lærere oppnår gode resultater, og har mye å bidra med i skolen - men fri og bevare meg vel for å lage en regel av det! Jeg har dessuten lest hele NIFU STEP-rapporten "De gamle er eldst", som NTB-meldingen gjengitt i Dagsavisen og de fleste andre aviser 29.11. baserte seg på, og ser helt andre og langt mer interessante resultater enn at folk med mastergrad er flinke i faget sitt.
Det første, interessante resultatet antydes allerede i rapportens tittel. "De gamle er eldst" er ikke en referanse til at den typen ufaglærte lærere som omtales for ungdomsskolens del, faktisk er svært kompetente. De har mastergrad, hovedfag eller doktorgrad, men uten pedagogisk tillegg - det er ikke snakk om fjorårets russekull som tar seg et friår som lærer. Uansett, tittelen refererer heller til funn som kan antyde at tradisjonell, gammeldags, lærerstyrt undervisning ser ut til å gi mest læring (selv om slike resultater alltid har et utall tolkningsmuligheter og forklaringsvariabler).
Kjønn, geografi, etnisk bakgrunn, timetall, gruppesammensetning, foreldres utdanning, ...
... er blant andre faktorer som også kan påvirke læringsutbyttet. Eller, de ser i alle fall ut til å henge sammen med hvilke elever som oppnår best resultater på nasjonale prøver og til eksamen. Selv om internasjonale undersøkelser som TIMSS og PISA forsiktig antyder det samme, og sammenhengene er langt fra ukjente eller uventete, har vi her en norsk styrking av slike funn. Når resultatene fra PISA 2009 offentliggjøres 7. desember, får vi se om trenden er i ferd med å styrkes eller svekkes.
Ufaglærte lærere er så mangt
På 10. trinn er resultatene høyere på "skoler med relativ lav andel lærere med godkjent lærerutdanning". Privatskoler gjør det for øvrig også bedre enn offentlige skoler. Det er altså ikke etablert noe én-til-én forhold knyttet til enkeltlærere, det er skolenes totale andel av ufaglærte som sammenliknes. For 5. trinn er det for øvrig omvendt, der gir lærerutdanning et positivt bidrag. Det er ikke rart.
I barneskolen må man ha lærerutdanning eller førskolelærerutdanning, stort sett (Forskrift til opplæringsloven § 14). En universitetsutdannet lærer med PPU er derfor ikke godkjent, og regnes som ufaglært i barneskolen - men ikke i ungdomsskolen. Lærere med førskoleutdanning er på samme måte ufaglærte i ungdomsskolesammenheng.
Blant de skolene som er undersøkt i det omtalte prosjektet, er det mange kombinerte barne- og ungdomsskoler. De er valgt for å redusere støy i materialet for 8. trinn. På slike skoler vil jeg anta at de universitetsutdannete, eller de som har noen som helst utdanning, brukes i så stor grad som mulig på ungdomstrinnet. Dermed sitter samtidig barneskoleavdelingen igjen med fjorårets russekull og SFO-assistenter som har rykket opp i gradene. At det påvirker resultatene negativt, virker forutsigbart.
Generelt er det i alle fall slik at rapporten ikke er veldig tydelig i hvem disse ufaglærte er, siden den er utarbeidet med bakgrunn i skolens egen GSI-rapportering ("antall ufaglærte ved skolen?"). Derfor spekulerer rapporten heller ikke i hvorfor skoler med mange ufaglærte kommer godt ut - men, så er det altså heller ikke hovedfunnet, selv om Dagsavisen presenterte det slik. Dagsavisen har for øvrig hatt artikler om dette tidligere, og bl.a. har professor Edvard Befring forutsagt dette resultatet og prøvd seg på en årsaksforklaring.
En pedagogisk utdanning fra eller til
Jeg må først si at jeg kunne tenke meg enda flere yrkesgrupper enn lærere inn i skolen på permanent basis, men det er en litt annen skål. Her og nå er mitt poeng at det ikke er tvil om at personer med høyere utdanning har en plass i skolen, og at de kan være glimrende lærere. Vi har bare ingen garanti for det.
Nå skal jeg gjerne innrømme at lærerutdanningen heller ikke gir noen slik garanti. Den er under hardt press, og har et til dels slitent rykte. Særlig er nyutdannete lærere skeptiske til sin egen utdanning (se NIFU STEP-rapporten "Fra lærerutdanning til skole"). Likevel kan det være viktige sider ved denne utdanningen, og det er etter min mening de diskusjonene som foregår underveis. Kort og godt.
Et intervjuobjekt i Dagsavisen 29.11. mente å ha hørt at PPU var "virkelighetsfjern og unyttig", og at det for folk i hans egen kategori kan være tilstrekkelig med "et halvt år pedagogikk, med særlig skarpt fokus på Kunnskapsløftet". Ferske lærerstudenter etterlyser også "metode". En av lærerutdanningens viktigste utfordringer er nettopp å moderere denne etterspørselen etter metode, ved å fremme refleksjon og egen teoridannnelse. Det er ikke gjort i håndvending, og det gjør vondt.
Behovet for egen refleksjon
På 1960-tallet fantes det mange tilhengere av en teoritradisjon som senere er omtalt som "programmert læring". Den baserte seg på metoder som var utformet for å oppnå spesifikke effekter, og hvor mye undervisningsmateriell, foiler og presentasjoner var produsert på forhånd - likt for alle. Det var så å si mulig å forutsi hvilket læringsutbytte en elev ville ha allerede før undervisningen etter den spesifikke metoden hadde begynt. Denne læringstradisjonen møtte kraftig motstand i sin samtid, og er senere avlivet (unntatt i Forsvaret, og når pc-er involveres for sterkt i undervisningen).
Variasjonen i elevens utgangspunkt, forutsetninger, erfaringer, prioriteringer, motivasjon osv. krever at undervisning i langt større grad får preg av skreddersøm og variasjon, tilpasset situasjonen der og da. Og, hva som er de beste oppfølgingsaktivitetene er heller ikke automatisk gitt på forhånd.
Læreren må altså konstruere sin undervisning selv, etter å ha tenkt seg litt om. Lærerutdanningen skal gi et godt grunnlag til å foreta slike vurderinger. Derfor frustreres lærerstudenter når undervisningen bevisst motsetter seg deres krav om metodekurs, og derfor er ikke pedagogisk utdanning noe man gjør unna i en fei. Det skal rett og slett trenes i didaktisk refleksjon.
For noen mennesker faller didaktisk refleksjon mer naturlig enn for andre,og det er sannsynlig at alder og erfaring kan være godt å ha med seg. At ufaglærte lærere også finnes i denne gruppen, er rimelig. Det er bare det at vi ikke vet nok om det.
Derfor er det greit å sende dem på kurs, et grundig kurs. Jeg tviler på at man ødelegger noe ved å gjøre det, i alle fall.
Skolefaktorer er underordnet elevens bakgrunn
Alt i alt sier rapporten at "selv om kjennetegn ved elevene og elevsammensetningen relativt sett har større betydning for elevenes prestasjoner [...], finner vi at også enkelte kjennetegn ved skolene synes å ha noe betydning". Hvis vi ønsker å gjøre noe drastisk med læringsutbyttet i skolen, vil det altså uansett ikke hjelpe nok å endre skolens andel av ufaglærte. Men, hva skal man gjøre i stedet?
En skole kan gjøre lite med hvilke elever som møter opp på dørstokken, og hvilke foreldre de har - og det er der de største forskjellene og forutsetningene ligger. Vi kan selvfølgelig gjøre organisatoriske ting i sammenheng med gruppedannelse og antall pc-er, men det er heller ikke der det store potensialet ser ut til å kunne tas ut.
Intet nytt fra skolefronten
For å kombinere denne og andre undersøkelser, kan vi si at sosiokulturelle faktorer utjevnes mest der læringsutbyttet er størst. Dette kan virke som en sirkelslutning eller et selvoppfyllende profeti, som dessuten er temmelig banalt.
For å bryte inn i spiralen kan vi ramse opp hvilke situasjoner vi ønsker skal oppstå, som at ... lærere skal ha høy utdanning, i alle fall faglig, relasjonen elev-lærer må være god, elevene skal tilbys flest mulig undervisningstimer, elevene må oppfatte faget som nyttig/viktig/relevant, læreren skal lede undervisningen, lekser er nødvendig, og som individuelle oppgaver, timene skal brukes til diskusjon, oppsummering og motivasjon, osvosvosv...
Hovedsaken er og blir at læreren har legimitet, at faginnholdet har legimitet, at læreren vet hva han/hun driver med, og at elever ønsker å være med på det. Så enkelt - og så vanskelig.
Har har vi enda en undersøkelse som peker på det samme, men fortsatt ingen som tilbyr noen metode. Naturligvis.
Det første, interessante resultatet antydes allerede i rapportens tittel. "De gamle er eldst" er ikke en referanse til at den typen ufaglærte lærere som omtales for ungdomsskolens del, faktisk er svært kompetente. De har mastergrad, hovedfag eller doktorgrad, men uten pedagogisk tillegg - det er ikke snakk om fjorårets russekull som tar seg et friår som lærer. Uansett, tittelen refererer heller til funn som kan antyde at tradisjonell, gammeldags, lærerstyrt undervisning ser ut til å gi mest læring (selv om slike resultater alltid har et utall tolkningsmuligheter og forklaringsvariabler).
Kjønn, geografi, etnisk bakgrunn, timetall, gruppesammensetning, foreldres utdanning, ...
... er blant andre faktorer som også kan påvirke læringsutbyttet. Eller, de ser i alle fall ut til å henge sammen med hvilke elever som oppnår best resultater på nasjonale prøver og til eksamen. Selv om internasjonale undersøkelser som TIMSS og PISA forsiktig antyder det samme, og sammenhengene er langt fra ukjente eller uventete, har vi her en norsk styrking av slike funn. Når resultatene fra PISA 2009 offentliggjøres 7. desember, får vi se om trenden er i ferd med å styrkes eller svekkes.
Ufaglærte lærere er så mangt
På 10. trinn er resultatene høyere på "skoler med relativ lav andel lærere med godkjent lærerutdanning". Privatskoler gjør det for øvrig også bedre enn offentlige skoler. Det er altså ikke etablert noe én-til-én forhold knyttet til enkeltlærere, det er skolenes totale andel av ufaglærte som sammenliknes. For 5. trinn er det for øvrig omvendt, der gir lærerutdanning et positivt bidrag. Det er ikke rart.
I barneskolen må man ha lærerutdanning eller førskolelærerutdanning, stort sett (Forskrift til opplæringsloven § 14). En universitetsutdannet lærer med PPU er derfor ikke godkjent, og regnes som ufaglært i barneskolen - men ikke i ungdomsskolen. Lærere med førskoleutdanning er på samme måte ufaglærte i ungdomsskolesammenheng.
Blant de skolene som er undersøkt i det omtalte prosjektet, er det mange kombinerte barne- og ungdomsskoler. De er valgt for å redusere støy i materialet for 8. trinn. På slike skoler vil jeg anta at de universitetsutdannete, eller de som har noen som helst utdanning, brukes i så stor grad som mulig på ungdomstrinnet. Dermed sitter samtidig barneskoleavdelingen igjen med fjorårets russekull og SFO-assistenter som har rykket opp i gradene. At det påvirker resultatene negativt, virker forutsigbart.
Generelt er det i alle fall slik at rapporten ikke er veldig tydelig i hvem disse ufaglærte er, siden den er utarbeidet med bakgrunn i skolens egen GSI-rapportering ("antall ufaglærte ved skolen?"). Derfor spekulerer rapporten heller ikke i hvorfor skoler med mange ufaglærte kommer godt ut - men, så er det altså heller ikke hovedfunnet, selv om Dagsavisen presenterte det slik. Dagsavisen har for øvrig hatt artikler om dette tidligere, og bl.a. har professor Edvard Befring forutsagt dette resultatet og prøvd seg på en årsaksforklaring.
En pedagogisk utdanning fra eller til
Jeg må først si at jeg kunne tenke meg enda flere yrkesgrupper enn lærere inn i skolen på permanent basis, men det er en litt annen skål. Her og nå er mitt poeng at det ikke er tvil om at personer med høyere utdanning har en plass i skolen, og at de kan være glimrende lærere. Vi har bare ingen garanti for det.
Nå skal jeg gjerne innrømme at lærerutdanningen heller ikke gir noen slik garanti. Den er under hardt press, og har et til dels slitent rykte. Særlig er nyutdannete lærere skeptiske til sin egen utdanning (se NIFU STEP-rapporten "Fra lærerutdanning til skole"). Likevel kan det være viktige sider ved denne utdanningen, og det er etter min mening de diskusjonene som foregår underveis. Kort og godt.
Et intervjuobjekt i Dagsavisen 29.11. mente å ha hørt at PPU var "virkelighetsfjern og unyttig", og at det for folk i hans egen kategori kan være tilstrekkelig med "et halvt år pedagogikk, med særlig skarpt fokus på Kunnskapsløftet". Ferske lærerstudenter etterlyser også "metode". En av lærerutdanningens viktigste utfordringer er nettopp å moderere denne etterspørselen etter metode, ved å fremme refleksjon og egen teoridannnelse. Det er ikke gjort i håndvending, og det gjør vondt.
Behovet for egen refleksjon
På 1960-tallet fantes det mange tilhengere av en teoritradisjon som senere er omtalt som "programmert læring". Den baserte seg på metoder som var utformet for å oppnå spesifikke effekter, og hvor mye undervisningsmateriell, foiler og presentasjoner var produsert på forhånd - likt for alle. Det var så å si mulig å forutsi hvilket læringsutbytte en elev ville ha allerede før undervisningen etter den spesifikke metoden hadde begynt. Denne læringstradisjonen møtte kraftig motstand i sin samtid, og er senere avlivet (unntatt i Forsvaret, og når pc-er involveres for sterkt i undervisningen).
Variasjonen i elevens utgangspunkt, forutsetninger, erfaringer, prioriteringer, motivasjon osv. krever at undervisning i langt større grad får preg av skreddersøm og variasjon, tilpasset situasjonen der og da. Og, hva som er de beste oppfølgingsaktivitetene er heller ikke automatisk gitt på forhånd.
Læreren må altså konstruere sin undervisning selv, etter å ha tenkt seg litt om. Lærerutdanningen skal gi et godt grunnlag til å foreta slike vurderinger. Derfor frustreres lærerstudenter når undervisningen bevisst motsetter seg deres krav om metodekurs, og derfor er ikke pedagogisk utdanning noe man gjør unna i en fei. Det skal rett og slett trenes i didaktisk refleksjon.
For noen mennesker faller didaktisk refleksjon mer naturlig enn for andre,og det er sannsynlig at alder og erfaring kan være godt å ha med seg. At ufaglærte lærere også finnes i denne gruppen, er rimelig. Det er bare det at vi ikke vet nok om det.
Derfor er det greit å sende dem på kurs, et grundig kurs. Jeg tviler på at man ødelegger noe ved å gjøre det, i alle fall.
Skolefaktorer er underordnet elevens bakgrunn
Alt i alt sier rapporten at "selv om kjennetegn ved elevene og elevsammensetningen relativt sett har større betydning for elevenes prestasjoner [...], finner vi at også enkelte kjennetegn ved skolene synes å ha noe betydning". Hvis vi ønsker å gjøre noe drastisk med læringsutbyttet i skolen, vil det altså uansett ikke hjelpe nok å endre skolens andel av ufaglærte. Men, hva skal man gjøre i stedet?
En skole kan gjøre lite med hvilke elever som møter opp på dørstokken, og hvilke foreldre de har - og det er der de største forskjellene og forutsetningene ligger. Vi kan selvfølgelig gjøre organisatoriske ting i sammenheng med gruppedannelse og antall pc-er, men det er heller ikke der det store potensialet ser ut til å kunne tas ut.
Intet nytt fra skolefronten
For å kombinere denne og andre undersøkelser, kan vi si at sosiokulturelle faktorer utjevnes mest der læringsutbyttet er størst. Dette kan virke som en sirkelslutning eller et selvoppfyllende profeti, som dessuten er temmelig banalt.
For å bryte inn i spiralen kan vi ramse opp hvilke situasjoner vi ønsker skal oppstå, som at ... lærere skal ha høy utdanning, i alle fall faglig, relasjonen elev-lærer må være god, elevene skal tilbys flest mulig undervisningstimer, elevene må oppfatte faget som nyttig/viktig/relevant, læreren skal lede undervisningen, lekser er nødvendig, og som individuelle oppgaver, timene skal brukes til diskusjon, oppsummering og motivasjon, osvosvosv...
Hovedsaken er og blir at læreren har legimitet, at faginnholdet har legimitet, at læreren vet hva han/hun driver med, og at elever ønsker å være med på det. Så enkelt - og så vanskelig.
Har har vi enda en undersøkelse som peker på det samme, men fortsatt ingen som tilbyr noen metode. Naturligvis.
Legg til: |
|
Abonner på:
Innlegg (Atom)