Gjennomsnittskommunen

Det er tid for budsjetter og handlingsplaner igjen, og for ordførere som involverer seg i de mest grumsete diskusjoner om hvorvidt deres egne innbyggeres skattepenger sendes langtpokkerivold og kommer andre folk til gode. Som om nasjonen Norge ikke var et fellesprosjekt, men en offentlig utlyst konkurranse mellom 430 små fyrstedømmer som grafser i bruttonasjonalproduktet etter modellen "drit i Norge, leve Toten!". Det er temmelig interessant at vi i det hele tatt får vite at hver 7. krone av Norges industriskatt kommer fra Stavanger kommune.

Som vanlig diskuterer man også hvordan det skal være mulig å bruke enda mindre penger på å gjøre en enda bedre jobb. For mange er det en levende, økonomisk teori: Ved å få mindre penger, må man konsentrere seg mer om å bruke dem bedre - altså blir resultatet bedre. Men, "dæm kan itj' løp på noill", som Hjallis sa om de stadig forbedrete tidene på titusenmeteren. Derfor sies det også høyt at nå er Bærum på vei til å bli en gjennomsnittskommune. Yeah, right.

Det må finnes en grense et sted for hvor lite ressurser det er mulig å bruke på å gjøre noe tidkrevende og bra. Bygninger og infrastruktur kan i alle fall ikke reises gratis, der øker prisene enten man vedtar noe annet eller ikke. Én foreslått løsning, på nasjonalt nivå, er å slå sammen kommuner. I dag har vi 430 kommuner. For 50 år siden var det 744 kommuner i Norge, så det er på vei nedover. FrP ønsker å slå sammen ytterligere, til 100 kommuner, for å oppnå ytterligere stordriftsfordeler. Nåvel, det kan de gjerne drive med der ute. For Bærum spiller det liten rolle, siden Bærum allerede er Norges 5. mest folkerike kommune (etter hhv. Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger), og uansett nabokommune finnes det ingen sammenslutning som vil gjøre kommunen mindre.

Dermed skal vi altså allerede være der at vi opplever gleden ved stordriftsfordeler her i Bærum, og vi ligger tydeligvis over landsgjennomsnittet i kommunalt servicenivå. Det kan illustreres ved to bilder:

1) Vi flyttet til et nytt område i påsken, midt i smørøyet av en skolekrets i Bærum. Vi ligger i gangavstand fra en barneskole, og i sykkelavstand fra en ungdomsskole. Gjennom våren hadde vi tre forskjellige bølger av elever på døren som samlet inn flasker til inntekt for skoletur. I høst har vi kjøpt sjokoladekake tre ganger, vi har kjøpt en boks med helt uspiselige industrikarameller, og i dag stod det jammen en ungdom på døren for å selge førstehjelpsutstyr og fiberkluter (den siste riktignok for en idrettsforening, hvis jeg forstod det riktig). Enda er det ikke en gang november.

2) Det andre bildet kan vi knytte til en kommune der én gjennomsnittlig privathusholdning har like mye å rutte med som det en hel skole med 300 elever har i frie midler (til lærebøker, ekskursjoner, forbruks- og undervisningsmateriell, inventar og ikt-utstyr). Forholdet er grelt. La gå at Bærums innbyggere har høy gjennomsnittsinntekt, men den er ikke såååå høy. Bildet sier mest om skolens handlingsrom.

Hvis disse to bildene hører med til det å ligge over landsgjennomsnittet, ser det nok betraktelig mørkere ut i andre enden. Det er dit vi skal, og noen er jo der allerede. Skal det være en slags solidaritetshandling?

Jeg mener at skoleelever skal bruke kveldene sine til frie aktiviteter, familieforpliktelser, samtaler om samfunnet med opplyste voksne og evt. til å ta igjen litt utsatt skolearbeid. Å selge kaker blir rett og slett for dumt, for ikke å snakke om de j.... karamellene. At vi risikerer en økning i denne aktiviteten, er rett og slett deprimerende.

Dagens advarsel: Pepperkakesesongen er rett rundt hjørnet.

"Betleri og Salg forbudt. Bud bedes gå Kjøkkenveien."

Flagget - en epilog

Jeg sier ofte høyt at jeg ikke nødvendigvis er tilhenger av den romantiske ideen om nasjonalstaten - det følger mye griseri og sjåvinisme med slikt. Likevel innser jeg at det er greit å ha noen som forvalter noe på vegne av flere, og jeg liker tanken på et fellesskap, så en eller annen overbygning må man antakelig ha. Jeg blir på mitt mest ambivalente når jeg håndterer flagget.

Etter noen år med reparasjonssøm og omsorg klarte ikke lenger skolens flagg å holde seg sammen da årets olsok-flagging var overstått. Jeg tok det riktignok med meg hjem for nok en runde med kakao, varme omslag og pietetsfull søm, men forfallet var kommet for langt. Jeg bestilte nytt flagg, som vi kunne bruke for kronprinsesse og skolestart, og når neste runde med flaggdager slår inn første juledag. Det gamle flagget ble liggende hjemme hos oss, i påvente av terminal saksbehandling.

I dag skjedde det. Jeg satte meg ned og sprettet opp flagget med hensiktsmessig verktøy, søm for søm, før jeg la fargene hver for seg som søppel til henting. Jeg har ikke forbrenningsovn, så alternativene for kondemnering var ikke så mange. Slik gjør man det med flagget. Vi tuller ikke med slikt.

Hvorfor ikke?

Jeg kan knapt begynne å forstå hvorfor jeg har så respekt for flagget. Jeg har som nevnt liten respekt for nasjonalisme og overdreven nasjonalånd, jeg tror vel egentlig ikke på at det finnes så mye som er spesifikt nasjonalt og grunnleggende individuelt hos enkeltnasjoner i det hele tatt. Verden er en stor familie, der ideer og intensjoner har vandret fritt frem og tilbake siden tidenes morgen. De grunnleggende menneskelige likhetene og forskjellene fremkommer ikke som produkter av landegrenser.

Kanskje det er speiderbakgrunnen som slår inn. Jeg tilbragte 15 påfølgende syttendemaier oppstilt foran flaggstangen på Snarøya skole, og gikk i flaggborger i tide og utide resten av året. Vi har dessuten alltid hatt svært strenge regimer og represalier rundt flaggskikk når vi er på båttur, og jeg har jo vært i militæret som alle andre. På Kongeskipet, av alle ting, i to år som befal, men det har aldri gjort meg et gram mer sympatisk innstilt overfor nasjonalstaten som idé.

For alt jeg vet, er jeg dessuten kanskje den siste i hele verden som gidder å bruke krefter på å kondemnere flagget slik seg hør og bør. Kanskje er jeg overdrevent lovlydig, eller svermerisk anlagt, eller kanskje er jeg bare glad i den trefargete kluten av en eller annen grunn.

Det verste er at det nok er det siste som er tilfellet. Ikke skjønner jeg hvorfor, men det er noe med kultur, kultivering og vaner som kommuniserer med følelseslivet. Noen sjåvinistisk nasjonalist vil jeg likevel aldri bli, bare norsk, ved sedvane - og det holder i massevis.

Bruckner, Mahler, Knausgård, Bomann-Larsen

De nye senromantikerne er minst like vulgære som sine forgjengere.

Det kan sies mye om komponistene Mahler og Bruckner, men de fleste er enige om at de utnyttet symfoniformatet til det ytterste i senromantikken. De hadde bare så mye på hjertet, og mente at de ikke fikk uttrykt seg og sine følelser godt nok uten å måtte slå sammen flere symfoniorkestre og flere symfoniske kor i timelange satser. Selv om musikken hos begge to også innvarsler den nye tid og det nye tone- og formspråk, kritiseres de like fullt for å ha vært så "taletrengte" om seg selv og sine opplevelser og følelser at det bare ble vulgært til slutt. Det kan være en kraftanstrengelse bare å høre på musikken, for ikke å snakke om å spille den.

Karl Ove Knausgård skriver på det sjette bindet om seg selv. Tor Bomann-Larsen skulle opprinnelig bare skrive ett eller to bind om Kong Haakon VII og Dronning Maud, men nå ser det ut til å bli seks bind av det også. Flere andre biografer har også måttet ty til flere bind om sine objekter de senere årene. Det går en slags voksesyke over landet.

Er disse biografene bare innmari taletrengte om sin egen person og sin egen genialitet, eller har de faktisk noe å komme med? Eller, kanskje de ikke er i slekt med senromantikerne i det hele tatt, men bare er såpass dårlige forfattere at de ikke klarer å generalisere det de skriver om? I det siste tilfellet betyr det at man ramser opp historiske hendelser i endeløse rekker, uten å bidra som forfatter i det hele tatt - bare som tekniker. Det trenger vi ikke. At noe av informasjonen er ny og har vært vanskelig tilgjengelig, eller at den - som i Knausgårds tilfelle - bare er så innmari privat, veier ikke opp for volumet.

Dersom bøkene "bare" er ment å være referanseverk for senere historikere, selges de under falsk flagg  - med unntak av Knausgård, som er ute på dypt vann uansett hvordan en ser det.

Hjelp oss! Trekk noen linjer, stryk det som ikke teller, sett sammen det som er likt, og ta et faktisk forfattergrep om tekstene.

Topografien i det politiske landskapet

Det virker å være enighet om at politiske partier kan sorteres langs en akse som stråler mot høyre og venstre. En rett linje. Inndelingen i høyre og venstre er dysfunksjonell, misvisende og grovskåren. I beskrivelsen av et landskap trenger man flere begreper enn øst og vest. Med en rendyrket høyre/venstre-modell, blir det som å overse at det er noe som heter nord og sør – eller opp og ned, for den saks skyld.

Jeg har ikke noen gode forslag her og nå, men det kommer nok. Foreløpig synes jeg bare ikke den gamle inndelingen fungerer. Vi har et politisk landskap uten topografi, og det er i beste fall misvisende. På sitt verste er det en tilsnikelse.

Underlige utslag i verden

I internasjonal storpolitikk er det også vanlig å tegne en akse med to ender. Innerst i det røde hjørnet har vi derfor den kommunistiske staten, mens vi innerst i det blå hjørnet har endt opp med militærjuntaen. Dette er de internasjonale ytterfløyene. Nasjonalt er situasjonen en litt annen, selv om venstresiden også her er de gamle, kjente kommunistene.

Blant nasjonale utslag har vi for eksempel tilfellet Sverige, der partiet Sverigedemokraterna kalles noe med ”høyre” – skjønt det har utspring i et rent, nynazistisk miljø. I Norge kalles FrP for et høyreparti, selv om det er tilhenger av sterk statlig styring av i alle fall helse og omsorg, og tidvis ønsker å detaljregulere hva enkeltmennesker gjør (som hva taxisjåførene på Gardermoen gjør i lunsjrommet sitt).

Midt i denne sausen av høyre-definisjoner finner vi dannete, anstendige mennesker som Ingeborg Moræus Hanssen og Per-Christian Foss. Hadde jeg vært dem, ville jeg vært dypt frustrert. Det får være grenser for hva slags ideologier og mennesker man skal finne seg i å bli koblet til. Noen bør reise seg opp og etablere flere akser politikken kan bevege seg langs.

KrF har prøvd

Det er strid om lederkabalen i KrF for tiden. Dagfinn Høybråten er av dem som mener partiet skal holde åpent for samarbeid med alle partier, mens Knut Arild Hareide er blant dem som mener partiet bør holde seg i midten. Hvor vidt dette er motsetninger, kommer ikke helt frem.

Uansett skjønner jeg ikke helt problemstillingen. Om det skal være noe som kjennetegner personer med åpen, religiøs tilnærming til livet, er det nettopp det at de er prinsippfaste. De lar seg lede av prinsipper som ligger utenfor egen kontroll. Er det noe en forventer av religiøse sammenslutninger, er det at de opptrer forutsigbart og at prioriteringene er universelle. Kjedelig, ja vel, men trygt og transparent.

KrF har hittil klart å skaffe seg en nisje i det politiske landskapet ved å trekke opp en akse i tillegg til høyre/venstre-linjen De har innført en religiøs parameter, og med det har de klart å sette seg fast i det politiske sentrum et sted. Hvis det nå går slik at KrF fjerner bekjennelsesparagrafen sin, vil de bare bli nok et parti i sentrum. Spørsmålet er om det blir plass til dem da, og om hvor det blir av de skeptiske kristne (eller ”konservative”, som noen kaller dem) som vil forlate partiet i ren protest.

USAnsk politikk har vist oss hvor lett det er å rekruttere velgere ved å bruke ulne begreper av typen ”family values”, og pyntekristne flosker i sjangeren ”God bless USA”. Så langt er det bare ett parti i Norge som tør å slenge rundt seg med slike overfladiske plattheter. La oss håpe de velgerne som prioriterer å si at de er kristne, ikke går på limpinnen og stemmer på partier som ikke følger noe kjent prinsipp. Det vil enkelt og greit ikke kle dem. På den annen side kan det jo hende at de regner det som et ærbart og ledende prinsipp å gjøre det som skal til for å holde Norge hvitt og muslimfritt – men det er vel heller ikke direkte kledelig.

Det vil uansett ikke være å gå til høyre.

Inn i tåka, kanskje?

Politiet i krise

Statsbudsjettet er klart, og Oslo-politiet får 86 millioner kroner mer enn i fjorårets budsjett slik at de bl.a. kan øke med 22 stillinger. Det er feil medisin.

Byrådsleder Stian Berger Røsland mener dette er langt fra noe løft, og i en debatt på NRK Østlandssendingen legges det til at Oslo har Norges laveste oppklaringsrate - selv om kriminaliteten som sådan går ned. Politiet gjør altså ikke jobben sin.

Da nytter ikke å spytte inn enda flere penger. Vi må heller sørge for at de polititjenestemennene vi har, er flinke nok Det kan vi aldri være sikre nok på. Dessuten er det jo viktig at de er tilstrekkelig interesserte i å gjøre jobben sin i det hele tatt.

Det er dessuten alt for vanskelig å si opp og sparke dem som ikke gjør en god nok jobb, samt å sortere dem ut fra utdanningen når det viser seg at de kommer til å være uegnet i fremtiden. Dessuten må vi nok se på om instruktørene i utdanningen er gode nok. Ingen er tjent med å ha udugelige folk i slike stillinger.

Eller var bare det i skoledebatten vi kunne bruke denne argumentasjonen?