Tittelen gir kanskje assosiasjoner i flere retninger, og jeg beklager eventuelle ubehag ved det. Denne betraktningen handler om å være i gul smittevernberedskap.
Ett av poengene med smittevern er å holde avstand. Vær på jobb/skole når du trenger det, jobb hjemmefra når du kan. Det er utvilsomt lurt, fra et smittevernperspektiv. Men, så er det jo slik at vi fortsatt må være opptatt av mer enn smittevern.
Vi har også i år ansatt nye lærere. Noen er nyutdannete, og de har det ikke bare lett. I tillegg til å prøve å forstå hva skole egentlig er for noe i virkeligheten, skal de prøve å komme i posisjon sosialt.
Vi har som vanlig fått nye elever, også. De trenger egentlig akkurat de samme.
Før vi kalte dem kohorter, hadde vi klasser og grupper som vi arbeidet systematisk for å blande mest mulig. Det var før, det.
Kjent for meg, kjent for deg
Jeg har vært med på refleksjoner om lederskap i forskjellige sammenhenger siden midten av 1980-tallet. Trender har kommet og gått, men det som har stått seg gjennom forskjellige mer eller mindre patenterte lederstiler, er behovet for å bli kjent med hverandre.
For å samarbeide godt med noen, har man rett og slett godt av å bli kjent med dem - fra flere sider, Derfor har vi seminarer og teltturer og fredagspils og personalfester og slikt. Tidvis har jo dette tatt helt av i fjollete retninger, men det er nå en gang en viss sannhet i erkjennelsen av at det er få mennesker man stoler mer på, enn dem man har overlevd en krise sammen med.
I skolen står vi sjelden overfor direkte kriser, men vi har uansett et stort behov for å stole på hverandre. Det er tross alt andres menneskers liv vi står med i hendene, sammen.
På tvers av kohorter, mot utenforskap
Den skolen jeg er så heldig å få være med på å drive, er i store trekk en smeltedigel. Både poenget med, og betingelsen for, å drive vår skole, er å føre mennesker med vidt forskjellig bakgrunn sammen.
Derfor har vi i et normalår en ganske omfattende plan for arbeid med elevmiljøet, og de fleste tiltakene har smeltedigel-funksjon Vi har fester for alle trinn, allmøter, fadderordninger, trivselsledere, aktiviteter på tvers av trinn, kantine og gratis frokost for at elever skal møtes.
Det er også vi som har kommunens innføringsklasse for ungdomsskolen, og det er et sentralt poeng å arbeide for inkludering, og mot marginalisering og utenforskap. Det er også et sentralt element i kommunens egen handlingsplan mot ekstremisme og radikalisering.
Det er åpenbart kritisk, for alle elevgrupper, hvis betingelsene for inkludering og samhandling begrenses sterkt over lengre tid.
Finnes det flere farger enn gult?
I fraværet av de vanlige fellesopplevelsene for elevene, er det flere gode krefter som tar i et tak. Elevrådet, sammen med sosiallærer og miljøterapeut, tar utfordringen med å lage både digitale og nedskalerte hendelser i elevmiljøet. Det er en god start, selv om vi må tenke ganske mye for å komme på noe som gir tilstrekkelig effekt på lang sikt.
Neste spørsmål er hva vi skal gjøre for personalet. Oppfordringen til ansatte er jo å jobbe hjemmefra når det er mulig, og de må i alle fall holde god avstand når de møtes på jobb. Vi har retningslinjer som forhindrer oss i å samle mer enn 20 personer samtidig, og det er under halve personalet. Da er det ikke så lett å etablere de relasjonene som faktisk gir alle ansatte den tryggheten og tilhørigheten de trenger i hverdagen.
I min høstferiehilsen til personalet oppfordret jeg alle til å sette av noen minutter til å komme på gode ting å gjøre med kollegaer for at dette skoleåret kan bli noe mer fargerikt enn bare gult.
Jeg håper vi klarer det.
