Lærertetthet?

@SVKristin og grasrota i @utdanningsf virker uenige om hva #lærertetthet er, om det er skolegjennomsnitt eller faktisk antall elever i klasserommet. I den pågående debatten er det noen som snakker forbi hverandre. Jeg regner med at det er bevisst - det er oppegående mennesker involvert i dette - og jeg lurer på hvorfor.

I argumentasjon, drømmer og forventninger fra skole-Norge ser det ut til at mange lærere og elever gleder seg til å bli færre i klasserommet med en reform om lærertetthet. Det må da være en feilslutning?

På min skole er det 12 klasser med 30 elever i hver. Kontaktlærerne har likevel bare ansvar for maks 15 elever hver, og gjennomsnittlig lærertetthet pr. elev er under 22. Den har vært under 20, og kan lett blir det igjen, men likevel må det altså være 30 elever samtidig til stede i klasserommene. Slik er vår skole bygget.

Dersom regjeringens mål skal brukes om gjennomsnittlig 20 elever pr. lærer:

• ingen særlig endring for oss, bare småjusteringer
• vi fortsetter å sette inn 1,5 lærer (i snitt) i hvert klasserom med 30 elever

Dersom utdanningsforbundets tokning blir gjeldende, og det skal være maks 20 i klasserommet:

• Må vi kaste ut 1/3 av elevene (120 stk) og sende dem til en annen skole?
• Skal kommunen bygge en ny fløy med 6 nye klasserom?

Jeg må si jeg stusser.

At det derimot kan ha sine sider å være færre, er en annen sak. John Hattie peker på at det kan ha en viss effekt for læringsutbyttet å gjøre gruppen mindre, forutsatt at læreren klarer å benytte anledningen til å endre undervisningen i takt med endringen i gruppestørrelse. Men, effekten er likevel ikke stor nok til at det er spesielt rasjonelt å bruke krefter på det (en liten gjennomgang her, på s. 7 ff.). NIFU step peker faktisk på en negativ korrelasjon mellom indikatoren "elev pr. lærer" og læringsutbyttet (se s. 133 ff.), men det er flere faktorer som påvirker slike tall. Dessuten er dette gjennomsnitt, så vi kan ikke se bort fra at det finnes enkelttilfeller hvor redusert gruppestørrelse vil ha betydelig effekt for læringsutbyttet. Noe generelt prinsipp kan det imidlertid ikke bli.

Jeg tror likevel det kan være viktig å tenke størrelse for å sikre at mange elever blir sett. Skolen handler om mer enn karakterer, som også forutsetter relasjoner og individuell oppfølging, og det er nok på de områdene redusert klassestørrelse ville hatt mest for seg. Men, det finnes nok også mange andre organiseringsmåter som vil kunne ivareta de samme perspektivene, uten å redusere undervisningsstørrelsen.

Noe svar om hvorfor partene snakke bevisst forbi hverandre i denne saken, finner jeg ikke.

Det er ikke nynorskens feil!

Når man ikke kan noe om grammatikk, er det vanskelig å skrive riktig. Derfor er det mange skoleelever som sliter med nynorsk, hvor f.eks. skillet mellom subjekt- og objektformer fortsatt står forholdsvis sterkt. Jeg har vært norsklærer i tre år, og synes både ungdom og foreldre syter over noe som egentlig bare skyldes deres egen vrangvilje - og kunnskapsløshet.

Samtidig er det flere og flere som bekymrer seg for den allmenne rettskriving og nordmenns generelle, språklige presisjonsnivå i majoritetsspråket. Er det ikke noe som henger sammen her?

1. Grammatikk og syntaks: Elevene er lei av noe de ikke kan

Når vi beskriver prinsipper og konvensjoner for skriftlig språkbruk, må vi bruke det språket vi har om språk - f.eks. "alltid objektsform etter en preposisjon" eller "komma etter leddsetning som står først". Hvis man går bort til en mengde fritt valgt ungdom i ungdomsskolealder og innleder en samtale om objektsform, møter man antakelig nesten bare spørsmålstegn (i tillegg til at de synes du er sprøyte gal, selvfølgelig).

Elevene som begynner på ungdomssskolen, har hatt undervisning i ordklasser og enkel, syntaktisk analyse i flere år. De spyr av å høre ord som adjektiv, substantiv, verbal, objekt og genitiv - men de aner like vel ikke hva de snakker om. De er rett og slett blitt lei av noe de ennå ikke har lært seg. I bokmål og eget talespråk kommer man i store trekk unna med å rote litt med formene, dessverre, men nynorsken er noe strammere i hasene. En styrking av den bevisste formsansen vil forenkle nynorsklæringen betraktelig - og kanske komme bokmålsbruken til gode samtidig.

Enten må barneskolen legge et fornuftig grunnlag, eller så får de overlate emnet til ungdomsskolen. Det dummeste jeg vet, er i alle fall å måtte avlære elever holdninger til kunnskap (og i verste fall kunnskap i seg selv) som de har fått med seg fra barneskolen.

2. Sidemålsundervisningen: Når ble det galt å lære mer?

Det finnes ingen empirisk forskning som bekrefter hypotesen om at elevene skal bli flinkere i hovedmål bare de slipper sidemålsundervisning. Sannsynligvis er det tvert imot.

Det er i alle fall ikke slik at hjernen er en tank hvor man kan fylle på inntil det renner over. Det vet man. Den menneskelige hjerne er en nettverksbygger, den bygger nettverk av fragmenter som til sammen danner kunnskap om noe. Dette vet man også, og at det alltid er plass til mer.

Når vi snakker om å ha dybdekunnskap, bruker vi det ofte synonymt med "å ha brede begreper" - altså at det vi vet om noe er satt sammen av så mange kunnskaper og erfaringer fra mange andre situasjoner som mulig. Slik er det nok også med vår kunnskap om kommunikasjon, talehandlinger, retoriske grep og språklige sjangre, og med syntaks, semantikk og pragmatikk.

Jo mindre man lærer seg, desto mindre kan man, og hva er det å tjene på det?