Lærer man bedre i en digital skolehverdag?

En tommelfingerregel for skoleforskning er at vi etter hvert har forsket på skole og læring så lenge at det ikke er noe særlig rom igjen for fri synsing. Det er bra. Vi liker å jobbe forskningsbasert. En regel for den andre tommelen er at mye skoleforskning kommer frem til resultater som er kontraintuitive. De forteller noe annet enn mange ville trodd, de er altså i strid med etablerte tradisjoner som magefølelse, sunt bondevett, spådom i teblader osv.

Det er også bra, men antakelig litt kompliserende for noen som ønsker å delta i det offentlige ordskiftet om skole. Jeg begynner med å vise frem noen slike resultater, for illustrasjonens skyld, men jeg vil ende opp med å snakke om læring. Det er det alt handler om til slutt.

Eu Kids Online IV

14. mars 2019 kom rapporten fra "EU Kids Online IV".  Den norske rapporten hadde som undertittel "Tilgang, bruk, risiko og muligheter - norske barn på Internett". Det er en omfangsrik rapport fra et omfattende studium, som dessuten har tre foregående studier å sammenlikne seg med. Dataene i siste versjon stammer fra 2018. Jeg trekker frem noen få funn som kanskje kan illustrere det kontraintuitive perspektivet - for noen. Teksten i hvert punkt nedenfor er direkte sitater fra rapporten.

• Den totale mobbeandelen er gått ned siden 2010, selv om bruken av sosiale medier og mobiltelefon i samme periode har økt.
• Andelen som har opplevd noe som har plaget dem eller opprørt dem via Internett er stabil siden 2010.
• Totalt oppgir 40 % av barna mellom 9-17 år at de har sett seksuelle bilder (i og utenfor Internett), en nedgang fra 46 % i 2010.
• 40 % av 9-17-åringene sier de har regler om hvor lenge eller når de får lov til å være på nettet. Dette er interessant siden vi vet at over halvparten av norske foreldre generelt uttrykker stor bekymring for barnas tidsbruk på nett. 

Så finnes det naturligvis flere punkter, med både positiv og negativ vurdering, og nye tendenser som ikke eksisterte tidligere og vi ikke har sammenligningsgrunnlag for. Jeg anbefaler å bla gjennom rapporten, det er mye gull å finne om ting vi foreldre er opptatt av.

Klasserom og digital praksis

EU Kids Online handler mest om skjermbruk og livet generelt, ikke nødvendigvis om skole og læring. Til det fikk vi heldigvis en ny versjon av Sintef-undersøkelsen "ITU Monitor" i slutten av oktober. Den er omtalt mange steder, f.eks. i adressa.no, og er også en undersøkelse med lange tradisjoner og med eldre tall tilgjengelig. Selve rapporten er publisert på Utdanningsdirektoratets nettsider, og oppsummeringen kan i kortform samles i fire punkter. Merk særlig det siste punktet.

• Den digitale praksisen er regulert ut ifra didaktiske vurderinger, læringsmål og alder på elevene.
• Lærerne oppgir at digitale hjelpemidler gjør det lettere å differensiere undervisningen mellom elevene, og at disse hjelpemidlene gjør undervisningen mer variert, utforskende og eksperimenterende.
• Elever og lærere rapporterer om en mer mangfoldig bruk av ulike digitale ressurser, og mer tid på datamaskin enn i Monitor 2013 og 2016. 
• Elevene rapporterer om færre distraksjoner og utenomfaglig bruk av datamaskin i undervisningen sammenlignet med tidligere år. Dette til tross for at bruken av datamaskin har økt. Det kan tyde på at elevene har utviklet en god digital modenhet i løpet av de siste årene.

Sier dette noe om læring?

Adresseavisen påpeker at heller ikke denne rapporten "måler om datamaskinbruk gir økt læring eller ikke". Det er faktisk riktig, men det er sørgelig banalt. Pedagogen i meg blir vekket.

Vi stiller spørsmålet "Lærer elevene bedre på denne måten?". Kontrollspørsmålet er "Hva er det egentlig elevene skal lære?".

Innenfor vitenskapsteorien er det et metodisk poeng at man ikke endrer mer enn én variabel av gangen når man gjennomfører en serie av forsøk. Hvis man endrer flere variabler samtidig, er det vanskelig å si hvilken endring som kan kobles til det nye resultatet.

Jeg skal ikke ta et dekonstruktivistisk perspektiv og bryte ned alt, men det må være rom for å si at det er flere ting som har endret seg i skolen siden sist. Det foregår en vesentlig endring både i læringsressurser (f.eks. digitalisering), i elevens rolle i klasserommet, i hva som er lærerens rolle, i læreplanverket, i kommunikasjonsforholdene både til elever og foreldre, i lærerutdanningen og sikkert i flere andre ting. Min spådom er at det uansett vil være vanskelig å peke på hvilken av disse endringene som skal få ros eller skyld for at elevenes resultater blir som de blir. Antakelig er det ikke mulig å isolere ett av dem, heller. Det er hele økosystemet av endringer som bidrar.

Uansett er jo ikke skoleresultatene synkende i fulldigitale kommuner heller, og det går (minst) like bra som andre steder. Det vil nok noen både oppdage og kommentere etter hvert.

Så, hva skal elevene lære, da?

Fra en god kollega ble jeg gjort oppmerksom på en nyhet fra BBC News denne uken. Situasjonen på bildene i denne nyheten er tragikomisk, og jeg forstår virkelig ikke beveggrunnene for at det ble slik.

Nåvel. Jeg skal ikke skyve under teppet at vi også i norsk skole har en gående samtale om fusk o.l.

Det er bortkastet tid å ha en "prøve", slik jeg husker den fra min egen tid på ungdomsskolen, der hensikten er at elevene skal gjengi kunnskap som finnes i en bok eller på nettet. Det er et litt pussig minne å huske at lærerne mente det var "juks" å skrive av leksikon.

Pugging har ingen rolle i norsk skole, eller det gir i alle fall ikke direkte uttelling på karakteren. Nå er det selvfølgelig ikke noe i veien for å kunne noe eller vite noe, for all del, men det er HVA man bruker kunnskapen til, og HVORDAN, som inngår i skolens vurdering. Da kan man like godt ha tilgang til kilder hele tiden. Slik fungerer i alle fall min arbeidsdag, og jeg kunne bruke alle kilder sist jeg skrev en masteroppgave. Naturligvis.

Lærer man bedre i en digital skolehverdag?

Det er vanskelig å si. Man skal jo lære noe annet. Jeg svarer med utgangspunkt i begrepet "CrossActionSpaces", fra forskeren Isa Jahnke.

Da jeg selv gikk på skolen, gikk vi på skolen for å få tilgang til kunnskap. Lærerne besatt noe som jeg hadde lyst til å overta. Den gangen gikk det et veldig tydelig skille mellom hva som hørte med til den formelle skolesituasjonen, og hva som var uformelt og ikke-skolsk på utsiden. Dette skillet varte ganske lenge, og førte bl.a. til at skolen holdt en markert avstand til elevens liv utenom skoletid. Skolen nektet lenge å forholde seg til uformell språkbruk, Internett, sosiale medier og private nettverk.

Læring i dag er konnektiv. Den handler om noe helt annet. Elevene kommer ikke lenger til skolen for bare å hente kunnskap. Den kan vi hente hvor som helst. De kommer (eller bør komme) til skolen for å få tilgang til læringsprosessene. De lærer hvordan de kan hente mening ut av samarbeid og av nettverkene sine. Slik som oss andre.

Til spørsmålet om elevene "lærer bedre" nå, blir svaret altså at det vet jeg ikke. Nå skal de jo lære noe helt annet. Det har Stortinget bestemt.

For meg blir det vanskelig å forstå hvordan man kan lære seg å lære hvis man ikke samtidig har full tilgang til det man trenger. Det inkluderer internett, sosiale medier, personlige relasjoner, kreative arenaer osv.

Den typen læring vi etterspør i dag, var klin umulig med analoge tavler. Det er det tross alt viktig å huske. Jeg tror det er et fruktbart utgangspunkt for videre samtale.

Pedagogiske begrunnelser - hva skjedde?

Jeg husker en tid, for ikke særlig lenge siden, da lærerne var kollektivt irriterte over at det ikke var mulig for verken dem selv eller elevene å installere hvilke programmer de ville på skolens PC-er. Den gang både lærere og elever klaget over at de daglig ble forhindret fra å gjøre godt arbeid på grunn av det kommunale nettfilteret. Da skolene bygget ut sin trådløse infrastruktur, slik at det var mulig for elevene å bruke sine egne mobiltelefoner hele tiden og på hele skolen (hvis det passet for læreren, da). Nå ropes det om begrensning av programmer og apper, mer filtrering, og permanent mobilforbud. Hva skjedde?

På den tiden, for ikke særlig lenge siden, hadde irritasjonene og ropene om endring en didaktisk/pedagogisk begrunnelse. De var forankret i nødvendigheten av å endre læringsprosessene for å endre læringsutbyttet.

Dagens rop om begrensninger har en administrativ begrunnelse, det handler ikke nødvendigvis om hva elevene kan gjøre, men at de gjør det. Noe har forandret seg.

Pedagogikken som forsvant?

Da Bærum kommune etablerte prinsipper for å understøtte læring for det 21. århundre rundt høsten 2014, i prosjektet som ble kalt «digital skolehverdag», ble det formidlet som et prinsipp at nettbrettet skulle være noe helt annet enn PC-en.

Denne forskjelligheten skulle bli et incitament til å etablere helt nye læringsprosesser. Det ble f.eks. ikke kjøpt inn volumlisens på flere av de appene som også finnes som standardprogramvare på vanlig PC-er. Det var uttalt viktig at ikke lærerne tok imot nettbrettene og prøvde å tweake dem til å bli omtrent som PC-er.

Det ble også tatt flere avgjørelser, bl.a. knyttet til hvor åpen tilgangen til verden skulle være gjennom de kommunale nettverkene, og i hvilken grad det skulle sperres for installering av nye apper eller ikke. Pedagogiske prioriteringer styrte valgene, knyttet til både faglig utbytte og personlig, sosial og digital modning.

Når det nå diskuteres å reversere tidligere beslutninger, er ikke lenger argumentene knyttet til pedagogikk og læringsutbytte. De er begrunnet i praktiske forhold: Læreren synes noe er vanskelig. Elevene gjør noe annet enn de bør gjøre. Foreldrene liker det ikke. Ungdommen møtes ikke på løkka lenger. Sosiale medier er utfordrende.

En sammensatt verden også for oss voksne

Verden forandrer seg. Flere mener det er vanskeligere å være forelder nå enn tidligere, eller at det er vanskeligere å være lærer enn tidligere. Det vet jeg ikke så mye om. Jeg har ikke hatt barn i noen annen verden enn den digitale, og jeg har gjort mitt beste for ikke å være lærer i noen annen skole enn den digitale (og det har jo faktisk blitt enklere).

Det jeg derimot vet, er at vi ikke kan late som vi befinner oss i noen annen verden, heller (og jeg føler meg ikke spesielt genial nå, dette er å sparke inn åpne dører av typen "internett er kommet for å bli"). Jeg vet også at vi ikke kan møte 2020 med et teknologisyn fra 1985. Ikke med et kunnskapssyn eller læringssyn fra 1985 heller, for den saks skyld.

Same thing - new wrapping

Det meste ser altså tilsynelatende annerledes ut nå for tiden. Verken lærere eller foreldre har noen forbilder som har vist oss veien, med eksemplariske handlingsmønstre vi kan falle tilbake på når vi står fast. Eller, har vi det?

Det internasjonale forskningsprosjektet EU Kids Online IV publiserte nettopp den norske delen av sin  nyeste rapport. Der finnes det veldig mange interessante funn. Siden forrige rapport i 2010, har ungdommens tilgang til digitale nett og enheter økt, og andelen elever med konto i sosiale nettverk er økt. Det er neppe noen overraskelse.

Samtidig har altså mobbingen gått ned siden 2010, og vi får en nyhet for dem som er mest opptatt av det: Bruken av porno er gått ned. Eksponeringen for annet, skadelig innhold er derimot økt, og det er flere ungdommer som klager på at foreldre deler personopplysninger om dem uten samtykke, enn på at jevnaldrende gjør det. Det er en stor rapport, med en mengde andre funn, også.

Dette er ikke en verden man automatisk holder følge med. Vi må forholde oss til gamle fenomener som grooming og hacking, og til nyere som sexting, sharenting og wannarexics.

Nåvel. Det som uansett stikker seg frem i denne undersøkelsen, er at det nettopp er de gamle tingene vi fortsatt skal drive med. De samme tingene som mor, bestemor og klasseforstanderen til grandtante drev med:

Vi voksne skal være nysgjerrige og interesserte i hva barna driver med, vi skal beholde en respektfull dialog, vi skal sette rammer, og vi skal gjøre det sammen med barna, og vi skal passe på at vi er såpass relevante at de kommer til oss når de tror at de er på vei inn i en vanske. Som lærere skal vi gå sammen med barna når de trener og lærer, vi skal være undersøkende sammen med dem, vi skal støtte deres læringshunger, hjelpe dem med stillasene de trenger for å klatre videre, og sørge for at de opplever en passe blanding av ros, støtte og utfordring.

Dette er jo ikke nytt. Selvfølgelig skal vi sette oss inn i barnas verden. Ingen sier at vi skal forlate det prinsippet. Men, det krever innsats - og for de fleste også mye innsats, fordi vi må lære oss noe nytt.

Skyller vi barnet ut med badevannet?

Det er nok blitt vanskeligere å være lærer eller foreldre, og for ikke å snakke om, å være ung. Det er sikkert også noe som gjør rollen vår mer komplisert enn vi ønsker, men vi trenger ikke å la det gå ut over elevens læring. Det finnes ting man rett og slett bare må fikse.

Jeg tenker at det kan være retningsgivende å gjøre en liten refleksjonsøvelse når utfordringene tårner seg opp:

Hvis man faktisk mener at læringsprosessen blir bedre med et gitt sett av pedagogiske betingelser, er det rimelig å ha med seg de samme betingelsene hvis man av mer praktiske årsaker senere vil gjøre retrett.