Mobilforbud i skolen? Ærlig talt!

Diskusjonen går. Noen er bekymret for digital mobbing, noen for forstyrrelser i undervisningen, og noe unner elevene en mobilfri sone. Jeg er i hovedsak enig, men jeg skjønner ikke hva et generelt forbud mot mobiltelefoner i skolen har med disse tingene å gjøre.

Øyer ungdomsskole, omtalt i Aftenposten 27.9.13., kan være et eksempel på forbudsargumentasjon. Eva Bratvold (Eva 2.0) tar for seg argumentasjonen fra Kristiansand kommune, som også er knyttet til mobbing.

For min egen del ser jeg så mange fordeler ved å åpne for mobilbruk at jeg mener det vil stride mot skolens formål og samfunnsoppdrag ikke å hente ut gevinstene.

Legg heller til rette for økt mobilbruk

På vår ungdomsskole, og i kommunen, legger vi til rette for mobilbruk på skolen. Elevene kan logge seg på gjestenettverk med personlige enheter, det være seg mobil, brett eller egen pc, og dermed være gratis på nettet i skoletiden. De aller fleste elevene har en smarttelefon, og flere har med egen pc/Mac.

Vi gir lekser og oppgaver bare på nettet, og fagplanene er utelukkende nettbaserte. Når det er 10 minutter dødtid, eller når elevene forbereder seg til neste time, ønsker noen av dem å minne seg selv på hva som skjer i faget for tiden - eller de gjør lekser og kommende oppgaver. Da må de kunne komme seg til informasjonen.

Å ha både lekser og fagplaner på nettet, i tilknytning til vurderingsverktøyene, er en fordel. SMIL-prosjektet (Sammenhengen mellom IKT og læringsutbytte) konkluderer bl.a. med at teknologitetthet og lærerens digitale kompetanse kan heve elevenes læringsutbytte, bl.a. under forutsetning at underveisvurdering og IKT-bruk veves tett sammen.

Ikke bare voksne som har effektive hverdager med IKT

Som oss voksne, har også elevene flere dingser de jobber fra - etter hva som passer best i øyeblikket. Når vi produserer noe på den ene dingsen, vil vi ha tilgang til det fra de andre dingsene etterpå. Nøkkelen til effektivitet og umiddelbar tilgjengelighet ligger i skybaserte tjenester og synkronisering på tvers av plattformer. Slik er det for oss voksne for tiden, og slik kan også skoleelever jobbe effektivt.

Vi har elever som tar timenotater og lager presentasjoner med Google Disk, siden de kan jobbe videre med dem fra hvor som helst og har mulighet til å dele og samskrive med andre elever. De lagrer dokumenter på Dropbox for å få dem med seg overalt, de lagrer bilder og nettklipp i Evernote for å få tilgang til dem senere, de bruker Skype for å hjelpe hverandre med oppgaver og de oppretter kollokviegrupper foran tentamen og eksamen på Facebook.

Noe av dette opprettes kanskje best på pc, men det meste er det greit å lese fra mobil.

I slutten av timen kan elevene bidra med en superrask evaluering av undervisningen fra en hvilken som helst type enhet de sitter med, f.eks. med en Socrative-app på mobilen. Med remote desktop-apper som f.eks. MingleView kan elevene se kopier på sin egen dings av det som vises på Smartboarden, og de kan holde presentasjoner fra mobilen ved å dele skjermbildet/skrivebordet med tavle-pcen.

Under øving til presentasjoner og dramatisering kan elevene filme og dele med de andre på gruppen slik at de ser hva de må øve mer på, og de kan bruke kameraet til å ta bilder og film som flettes inn i skoleoppgavene. Når en eller annen instans på skolen ønsker å gjennomføre undersøkelser, eller har laget påmeldingsskjemaer til sosiale aktiviteter, kan elevene skanne QR-kodene som henger på oppslagstavlen og komme rett til skjemaet.

Og jada, det er behov for regulering

Selvfølgelig har ikke elevene carte blanche til å trekke frem digitaldingsene sine når som helst de finner det for godt, og selvfølgelig skal læreren være en så tydelig og god klasseleder at det blir lite styr rundt slikt. Mobbing skal vi også jobbe med. Det skulle bare mangle.

SMIL-prosjektet konkluderer med at "god klasseledelse er avgjørende for godt læringsbytte i den digitale skolen". Der også, altså. Hvis man ikke er en god klasseleder, er det langt mer enn ro og disiplin rundt mobilbruk som står på spill. Den digitale skolehverdagen er nok kommet for å bli, så det nytter ikke å kompensere for dårlig klasseledelse ved å forby mobiltelefoner. Det er bedre å være god.

Det er også fullt mulig å ha mobilfrie soner i skolebygningen, med bord og sittegrupper der det skal foregå muntlig samhandling. Slik har vi voksne det også, vi skjuler stort sett telefonene i begravelser, på møter og og under restaurantbesøk. Det inngår i en allmenndannelse som ikke en gang har noe med digital kompetanse å gjøre. Normalt utrustete elever forstår slikt, med litt trening.

Digital mobbing

... skjer definitivt ikke bare på skolen. Ofte er det heller slik at elevene tar med seg digitale overtramp fra fritiden inn i skolehverdagen. Det skaper støy enten elevene har mobiltelefonen på seg eller ikke, og vi kommer ikke unna å måtte bruke skoletid på å håndtere det. Nettopp det at elevene har med seg enhetene på skolen, gir vel dessuten en gylden anledning til å lære dem noe om digital dømmekraft og dannelse.

Professor Justin Patchin ved University of Wisconsin-Eau Claire har forsket på digital mobbing i mer enn ti år, og er leder av Cyberbullying Research Center. I forskning.no siteres han slik:

"... elever som oppgir at lærerne deres har snakket med dem om akseptert oppførsel i digitale medier oppgir i mindre grad enn andre elever å ha vært utsatt for digital mobbing. 

Få lærere tar opp dette fenomenet i undervisningen, men vi ser at det er av signifikant betydning at de gjør det.

Det at mobbingen ser ut til å være mest intens de siste årene på barneskolen og de første årene på ungdomsskolen, medfører også at de forebyggende programmene i for eksempel skolen, må inn før den tid."

Riktig tiltak er altså opplæring i barneskolen, ikke forbud i ungdomsskolen - der skal vi heller bruke mobiltelefoner til å ta ut potensialet for høyere læringsutbytte.

Gratis, faglig oppdatering for lærere - til selvvalgt tidspunkt, om hva du vil

Bruk Twitter!

Mer er det egentlig ikke å si om det. Kanskje bortsett fra en liten utdyping.

Det er et paradoks at lærere roper på etterutdanning,  men samtidig ser ut til å sky forskning og holder seg unna faglitteratur. Vil de lære noe nytt, eller ikke?

Likevel er altså faglig vedlikehold en definert oppgave i alle læreres arbeidsavtale, og det inngår i den tidsressursen som lærerne alene bestemmer over, og som rektor ikke kan overstyre. Lærerne på vår egen skole har f.eks. reservert til sammen 17,5 timer hver uke som skal brukes til faglig vedlikehold og til for-/etterarbeid i tilknytning til undervisning. Det er ikke en uvanlig størrelsesorden. Lærere flest mener de trenger hele denne tiden til for- og etterarbeid. Jeg lurer på om det er så lurt.

Professor i pedagogikk ved NTNU, Geir Karlsen, sa det slik til utdanningsnytt.no i 2009:

"Nå henger lappene som sier "bøker til salgs" rundt omkring på landets lærerhøyskoler. Lærerstudentene selger bøkene straks de er ferdig med eksamen. Det er et stort tankekors. Hvis jeg hadde fått vite at fastlegen min hadde solgt alle bøkene fra utdanningen sin, da hadde jeg byttet fastlege fort."

Det finnes en del empiriske data (1, 2, 3) og bekymrete artikler (1, 2). Oppsummeringen er at argumentet om tid som knapp faktor blir brukt av lærere når det er snakk om å holde seg à jour med forskning og faglitteratur. Når det er snakk om etterutdanning og kurs, er det derimot ingen av hjemmesitterne som sier at det skyldes mangel på tid.

Forsknings- og fagstoff kan være krevende å lese, men det bør en lærer takle. Det kan også være vanskelig å finne, men det kan vi løse.


Kirsti Tveitereid, seniorrådgiver ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning, satte seg ved tastaturet for å skrive en artikkel til Utdanning nr. 6/22 mars 2013 etter at hun fikk en henvendelse fra Fylkesmannens barnehage- og utdanningsavdeling - som trengte hjelp og anbefalinger for hvor man finner forskningsresultater (!), inkl. gode nettsteder. Auda...

Jeg sier det igjen: Prøv Twitter!

Alle forskningsinstitusjoner tvitrer om sine resultater. Mange fagblader og lærernettverk også. De som ikke tvitrer er uansett på Facebook, og de fleste tilbyr rss-strømmer. Nå er det ikke slik at alle vi lærere trenger å holde følge der også, for det er det alltid noen andre som gjør - og de tvitrer om det hvis de finner noe gøy.

Dermed er vår jobb å sørge for å følge med på de riktige folkene og hva de tvitrer om, og å bruke nøkkelord til å sile informasjonsstrømmen slik vi ønsker.

Dette er en svært lite innsatskrevende strategi, som gir svært høyt utbytte. Dessuten slipper man å bruke 3000 kroner som verken skolen eller en selv har til å møte opp på et kurs som alle er misførnøyde med. Finn heller fagstoffet selv, og diskuter det med noen av kollegaene. Det gir definitivt høyt utbytte.