Lagt merke til at det er voksne folk i 40/50-årene som driver IKT-revolusjonen i skolen fremover for tiden? Noe å tenke over? For meg er det det, så det er hva resten av dette innlegget handler om. Altså meg selv, og et minne om Hegels dialektikk.
Det er ikke sekstenåringene som innfører iPad i grunnskolen av makelighetshensyn. Det er heller ikke nyutdannede 24-åringer som, av mangel på erfaring, presser skoleeierne til å imøtekomme krav om digitalisering. Digitaliseringen i skolen drives heller ikke frem av tilfeldige folkevalgte, av foresatte eller av yrkesgrupper som egentlig ikke burde ha påvirkning på skolens indre liv.
Nei, digitaliseringen i skolen drives fremover av folk med lærerutdanning og lang praksis. Fagfolk, kvinner og menn, som har stått lenge i klasserommet, med praksiserfaring og refleksjonskompetanse, som har god kjennskap til kunnskapsfilosofi og kognitive læringsstrukturer, og som dessuten har drevet med IKT siden starten av ungdomsskolen og har vekttall i informatikk tilbake fra 80-tallet.
For mange på utsiden av den daglige skolehverdagen, som ikke har vært i kontakt med den på lang tid, kan det høres som om IKT er noe helt nytt i skolen. Det er det ikke, og utviklingen drives fremover av geeker som i 30 år har integrert IKT i undervisningen så langt det har gått, og som ser at det er godt. Den drives av nerder som har programmert i Cobol, Pascal, Simula og Basic, som husker hullkort, og som har hatt en profil på samtlige kjente og ukjente sosiale nettverk siden ett døgn etter at de ble lansert, helt tilbake til forgjengerne til ICQ.
Vi snakker om pedagoger som kan noe mer, som har reflektert over alle hittil kjente problemstillinger knyttet til IKT og læring siden forrige århundre og frem til morgendagen, og som i alle tenkelige sammenhenger er svært godt kvalifiserte til å snakke om skole, læring og utvikling med IKT og skybaserte grensesnitt.
Det er fint at disse fagfolkene møtes med gode spørsmål og genuin nysgjerrighet, og de fortjener å møtes med en en forutsetning om at de har tenkt over hva de driver med.
Hva har Hegel med dette å gjøre?
Ingen tilstand er stabil i evig tid. Enhver tese utfordres en eller annen gang av en antitese, og etter hvert dannes en midlertidig stabil syntese - som blir den nye tesen i neste bevegelsen. Det er historiens drivkraft, vekslingen mellom kontinuitet og brudd. Hegel knyttet begrepet dialektikk til denne bevegelsen av tanken, etter hvert som den rådende ideologien utfordres og nytenkes gjennom spørsmål og svar, argument og motargument, bevis og motbevis fra stadig nye aktører.
Den nyeste ideologien er ikke nødvendigvis perfekt og riktig, men den eksisterende er uansett i ferd med å bli utdatert og dysfunksjonell. De møtes, brytes, og skaper noe nytt. Slik er historiens gang. Sa Hegel.
Vi kommer neppe til å av-digitalisere verken skolen eller samfunnet. Dersom innføringen av IKT i skolen representerer et brudd, kan vi altså uansett ikke lukke øynene og håpe at det går over. Det slutter dessuten å være et brudd dersom vi skjerper oss og sørger for å videreføre de elementene ved skolen og læringsprosessene som har stor betydning - og utforsker hvordan vi kan bruke IKT til å foredle det. Samtidig kan kanskje IKT også bidra med noe genuint nytt. Dette er dialektikkens logiske og rasjonelle vesen, slik Hegel likte det.
Det er derfor ingen grunn til å la seg bli båret på bølger av følelser, synsing og mimring - det klarer seg fint med forskningsbasert, respektfull meningsutveksling.
Innen disiplinen endringsledelse heter det gjerne at det at det er tegn til motstand, samtidig er et tegn på at endringen allerede er i ferd med å skje. Vi er altså godt i gang. Det vi må jobbe videre med er hvordan vi kan dra nytte av det ekstra tilfanget den digitale verden tilbyr oss, siden det har vært uunngåelig at IKT blandes inn i tradisjonelle undervisningsrammer.
Jeg foreslår at vi lytter mest til dem som har vært digitale i 30 år, snarere enn til dem som har ventet helt til det var uunngåelig for dem å måtte forholde seg til det.
onsdag 23. september 2015
mandag 21. september 2015
Hvorfor kjenner vi bemanningen på private skoler i Oslo?
For private sykehjem i Oslo regnes bemanningen som en forretningshemmelighet. På skoleporten.no ligger den samme informasjonen for private skoler åpen, samlet for kommune og fylke, og brutt ned på den enkelte skole.
Skoler har ingen bemanningsnorm, men det finnes en del tanker om hva som regnes som anstendig og klokt. Det er akkurat det samme med sykehjem.
Jeg ser i det hele tatt ingen særlige, prinsipielle forskjeller mellom disse to typene institusjoner. De er begge viktige deler av den offentlig finansierte velferdspakken. La gå, det er skoleplikt i Norge, mens ingen er pliktige å legge seg inn på et sykehjem. Derimot er det en rettighet.
For tiden gir denne typen informasjon meg kunnskap om skolen mine barn går på. Jeg vil gjerne at de møter folk med utdanning, og mange nok. Jeg håper jeg vil oppleve den samme transparensen hvis mine foreldre nærmer seg sykehjem.
Skoler har ingen bemanningsnorm, men det finnes en del tanker om hva som regnes som anstendig og klokt. Det er akkurat det samme med sykehjem.
Jeg ser i det hele tatt ingen særlige, prinsipielle forskjeller mellom disse to typene institusjoner. De er begge viktige deler av den offentlig finansierte velferdspakken. La gå, det er skoleplikt i Norge, mens ingen er pliktige å legge seg inn på et sykehjem. Derimot er det en rettighet.
For tiden gir denne typen informasjon meg kunnskap om skolen mine barn går på. Jeg vil gjerne at de møter folk med utdanning, og mange nok. Jeg håper jeg vil oppleve den samme transparensen hvis mine foreldre nærmer seg sykehjem.
Legg til: | 
|
torsdag 17. september 2015
Hvorfor vi ikke bruker digitale lærebøker?
Fordi det er møkkdyrt. Punktum. Det er ingen tvil om at de er noe annet og bedre enn gamle papirbøker.
Digitale læreverk og smartbøker er mer tilgjengelige, mer oppdaterte, lettere å skifte ut, mulige å notere i, mer funksjonelle for tilpasset undervisning og vanligvis forsterket med multimediainnhold. De blir heller ikke spist av hunder, og de kan ikke glemmes igjen hjemme.
Det er knapt noe jeg ønsker mer for skolen min for tiden enn et nytt læreverk i matematikk. Det vi har i dag ble innkjøpt for 9 år siden da læreplanen var ny, og dette verket ble visstnok foretrukket etter mottoet "mest mulig tall, og minst mulig tull". Vår nåværende lærebok i papir er derfor mer til skade enn til gavn for elevene, og må forsterkes i nesten alle deler av læringsprosessen. Andre lærere, som brenner like varmt for sine fag, kan si tilsvarende ting om sine respektive, tilårskomne lærebøker.
Dessuten har alle våre elever iPad, vi har digitale tavler i alle rom, vi gir lekser elektronisk og vi bruker digitale verktøy til underveisvurdering og dokumentasjon av læringsprosessen. Det blir ganske dysfunksjonelt å ikke kunne integrere læreboken sømløst i disse strukturene.
Det lar seg altså bare ikke gjøre, dessverre.
Ting kan koste mye uten at de er dyre, det finnes jo for eksempel noe som kalles billige boliger. Vurderingen dyr/billig inntreffer når man sammenlikner to eller flere alternative varer. Hva så med lærebøker?
Det er mulig at det faktisk koster mye å produsere digitale læreverk, og at dagens prising ikke er ublu sammenliknet med forlagenes selvkost. Jeg forutsetter at forlagene har sitt på det tørre her. Da fortsetter vi med å sammenlikne priser:
Papirversjonen av elevboken til det matematikkverket jeg helst ønsker meg, koster 619,-. Avskrevet over 6 år, to år kortere enn den forrige læreboken nå har vart, betyr det at boka vil koste drøyt 100 kr pr. år. Den digitale læreboken koster 260 kroner i abonnement, hvert eneste år. Etter 8 år vil hvert eksemplar dermed ha kostet oss drøye 2000 kroner, altså mer enn tre ganger så mye som papirversjonen, og vi vil fortsatt ikke eie eksemplaret selv.
Sagt på en annen måte: Hvis vi hadde kjøpt en digital lærebok i august 2015, ville kostnaden passere papirboken allerede i utgangen av november i 2017. Det tar bare litt mer enn to år, og i så kort tid er det ingen som har et læreverk. Man rekker knapt å evaluere det.
Digitale læreverk faller altså helt gjennom i en ren sammenlikning av kostnad.
Det kan argumenteres for at dette er en snever sammenlikning. Det er jo tross alt snakk om to ganske forskjellige produkter, og det ene er så mye bedre enn det andre at det antakelig har noe å si for elevens læring. De er ikke egentlig alternativer til hverandre. I en kost/nytte-vurdering vil konklusjonen være at nytten er størst, og at kostnaden bør være underordnet.
Kan man ikke da bare kjøpe dette? Svaret er ...
En skoles driftsbudsjett er egentlig ikke stort, og det favner de pengene som blir igjen etter at man har tatt seg av fast eiendom og lønninger. Da er det ganske mange kostnadsarter igjen, men mer om det nedenfor. Vi begynner med bøkene.
La oss leke med tanken på å introdusere digitale læreverk i seks av de 13 skolefagene: Basisfagene norsk, engelsk og matematikk, KRLE (fordi det er nytt) og naturfag og samfunnsfag (hvor ny forskning og aktuelle hendelser endrer fagenes innhold kontinuerlig).
Et digitalt læreverk koster i snitt 240 kr/år/fag/elev. Hver elev koster altså årlig 1 440 kr for seks læreverk. På en skole med omtrent 350 elever, gir det en fast, årlig kostnad på drøyt 500 000 kroner i leie av lærebøker.
500 000 kroner. Hvert år. Av et samlet driftsbudsjett på nærmere 800 000 (1). Eller 1 440 kroner pr. elev, av en samlet ramme pr. elev på 2 200 (1). Det er uansett en uhyrlig stor andel som vil gå bare til lærebøker.
De resterende inntil 300 000 kronene (omkring 760,- pr. elev) i driftsbudsjettet skal nemlig også dekke
Det er offentlige midler som er i spill her, så det er åpenbart at det ikke foregår sløsing. Vi har til gode at noen kommer og klager på at skolebygget er for pent innredet, at klassene drar på for mange museumsbesøk og ekstravagante turer, eller at maten på skolekjøkkenet er utenfor rekkevidde for en normalhusholdning.
Det totale driftsbudsjettet på en slik skole er jo heller ikke større enn et vanlig familiehusholdningsbudsjett i vår del av verden. Det er riktig nok mye man får til innenfor denne rammen hvis man slipper å betjene lån, men ikke å betale lisensavgift for over 2000 bøker hvert år.
Jeg er helt enig med forlagene i at de har glimrende produkter. De er bare utenfor rekkevidde for et offentlig skolebudsjett. Vanskeligere er det ikke. I vår ende er vi klare, vi.
Kilder
(1) Tallene er beregnet ut fra offentlige data på skoleporten.no, generelle tall for ressurser, Bærum kommune (2014), summerte driftsutgifter for inventar, utstyr og undervisningsmateriell pr. elev.
Digitale læreverk og smartbøker er mer tilgjengelige, mer oppdaterte, lettere å skifte ut, mulige å notere i, mer funksjonelle for tilpasset undervisning og vanligvis forsterket med multimediainnhold. De blir heller ikke spist av hunder, og de kan ikke glemmes igjen hjemme.
Det er knapt noe jeg ønsker mer for skolen min for tiden enn et nytt læreverk i matematikk. Det vi har i dag ble innkjøpt for 9 år siden da læreplanen var ny, og dette verket ble visstnok foretrukket etter mottoet "mest mulig tall, og minst mulig tull". Vår nåværende lærebok i papir er derfor mer til skade enn til gavn for elevene, og må forsterkes i nesten alle deler av læringsprosessen. Andre lærere, som brenner like varmt for sine fag, kan si tilsvarende ting om sine respektive, tilårskomne lærebøker.
Dessuten har alle våre elever iPad, vi har digitale tavler i alle rom, vi gir lekser elektronisk og vi bruker digitale verktøy til underveisvurdering og dokumentasjon av læringsprosessen. Det blir ganske dysfunksjonelt å ikke kunne integrere læreboken sømløst i disse strukturene.
Det lar seg altså bare ikke gjøre, dessverre.
Dyrt, eller bare kostbart?
Ting kan koste mye uten at de er dyre, det finnes jo for eksempel noe som kalles billige boliger. Vurderingen dyr/billig inntreffer når man sammenlikner to eller flere alternative varer. Hva så med lærebøker?
Det er mulig at det faktisk koster mye å produsere digitale læreverk, og at dagens prising ikke er ublu sammenliknet med forlagenes selvkost. Jeg forutsetter at forlagene har sitt på det tørre her. Da fortsetter vi med å sammenlikne priser:
Papirversjonen av elevboken til det matematikkverket jeg helst ønsker meg, koster 619,-. Avskrevet over 6 år, to år kortere enn den forrige læreboken nå har vart, betyr det at boka vil koste drøyt 100 kr pr. år. Den digitale læreboken koster 260 kroner i abonnement, hvert eneste år. Etter 8 år vil hvert eksemplar dermed ha kostet oss drøye 2000 kroner, altså mer enn tre ganger så mye som papirversjonen, og vi vil fortsatt ikke eie eksemplaret selv.
Sagt på en annen måte: Hvis vi hadde kjøpt en digital lærebok i august 2015, ville kostnaden passere papirboken allerede i utgangen av november i 2017. Det tar bare litt mer enn to år, og i så kort tid er det ingen som har et læreverk. Man rekker knapt å evaluere det.
Digitale læreverk faller altså helt gjennom i en ren sammenlikning av kostnad.
Det kan argumenteres for at dette er en snever sammenlikning. Det er jo tross alt snakk om to ganske forskjellige produkter, og det ene er så mye bedre enn det andre at det antakelig har noe å si for elevens læring. De er ikke egentlig alternativer til hverandre. I en kost/nytte-vurdering vil konklusjonen være at nytten er størst, og at kostnaden bør være underordnet.
Kan man ikke da bare kjøpe dette? Svaret er ...
... neppe, skoler har uansett budsjetter
En skoles driftsbudsjett er egentlig ikke stort, og det favner de pengene som blir igjen etter at man har tatt seg av fast eiendom og lønninger. Da er det ganske mange kostnadsarter igjen, men mer om det nedenfor. Vi begynner med bøkene.
La oss leke med tanken på å introdusere digitale læreverk i seks av de 13 skolefagene: Basisfagene norsk, engelsk og matematikk, KRLE (fordi det er nytt) og naturfag og samfunnsfag (hvor ny forskning og aktuelle hendelser endrer fagenes innhold kontinuerlig).
Et digitalt læreverk koster i snitt 240 kr/år/fag/elev. Hver elev koster altså årlig 1 440 kr for seks læreverk. På en skole med omtrent 350 elever, gir det en fast, årlig kostnad på drøyt 500 000 kroner i leie av lærebøker.
500 000 kroner. Hvert år. Av et samlet driftsbudsjett på nærmere 800 000 (1). Eller 1 440 kroner pr. elev, av en samlet ramme pr. elev på 2 200 (1). Det er uansett en uhyrlig stor andel som vil gå bare til lærebøker.
De resterende inntil 300 000 kronene (omkring 760,- pr. elev) i driftsbudsjettet skal nemlig også dekke
lisenser og lærebøker i de øvrige 7 fagene alt inventar (pulter, stoler, bord, tavler, skap, ...) IKT-utstyr (innkjøp/service/leasing/ledninger/apper/lisenser/batterier/deksler for ipader, pc-er, elektroniske tavler, ...) ekskursjoner og museer (transport, inngang og guiding) vikarutgifter (jo høyere kompetanse, desto høyere kostnad)
kompetanseheving, kurs og konferanser for lærere og administrasjon sikkerhetsutstyr, utstyr og forbruksmateriell til undervisning i praktiske fag (mat til skolekjøkkenet, musikkinstrumenter, lyd-/lys-/sceneutstyr, teknologifaget, baller/drakter/gymsalutstyr, leire/trelast/maling og håndverksverktøy, kjemikalier, disseksjon, ...) leasing/kontormateriell/lisenser/abonnementer for alle ansatte markeringer/gaver, sosiale tiltak, eksterne foredragsholdere, bevertning
...
Vil, men får det ikke til
Det er offentlige midler som er i spill her, så det er åpenbart at det ikke foregår sløsing. Vi har til gode at noen kommer og klager på at skolebygget er for pent innredet, at klassene drar på for mange museumsbesøk og ekstravagante turer, eller at maten på skolekjøkkenet er utenfor rekkevidde for en normalhusholdning.
Det totale driftsbudsjettet på en slik skole er jo heller ikke større enn et vanlig familiehusholdningsbudsjett i vår del av verden. Det er riktig nok mye man får til innenfor denne rammen hvis man slipper å betjene lån, men ikke å betale lisensavgift for over 2000 bøker hvert år.
Jeg er helt enig med forlagene i at de har glimrende produkter. De er bare utenfor rekkevidde for et offentlig skolebudsjett. Vanskeligere er det ikke. I vår ende er vi klare, vi.
Kilder
(1) Tallene er beregnet ut fra offentlige data på skoleporten.no, generelle tall for ressurser, Bærum kommune (2014), summerte driftsutgifter for inventar, utstyr og undervisningsmateriell pr. elev.
Legg til: |
|
Abonner på:
Innlegg (Atom)