Av og til får en inntrykk av at skolens hovedjobb er å sørge for at det blir satt en karakter. Det snakkes mye, veldig mye, om vurdering - og ikke på langt nær like mye om læring. Jeg skal la denne pussigheten ligge nå, for det er mer enn nok å snakke om angående vurdering ennå. Men, etter dette stopper det.
Vurdering handler om observasjon og fortolkning. Noen mener at man som lærer ikke skal tolke hva eleven gjør, men simpelthen registrere det og sette det inn i riktig kategori. Altså fortolke... Nåvel. Bare å holde seg til observasjon kan være morsomt nok. Jeg kommer tilbake til det, men først en oppsummering.
Vurdering i dag, en oppsummering
Når lærere foretar vurdering (eller "setter karakterer", som man pleide å si den gang skolespråket inneholdt begreper som alle forstod), skal det gjøres med begrunnelse. Vi skal ikke si noe om elevens kompetansenivå (oversett den til gammel skolenorsk selv), uten at det samtidig følger med en begrunnelse. Begrunnelsen skal ta utgangspunkt i hva eleven har vist seg å klare. Det skal ikke sies noe om hva eleven ikke har fått til.
Dette fører til situasjoner der vi utelukkende roser eleven for hva han/hun har klart, for deretter å gi lav karakter og sette stempelet "lav grad av måloppnåelse". Hvordan i himmelens navn skal eleven da vite hva som står igjen? De kan selvfølgelig lese mellom linjene, eller satse på ren skjær intuisjon eller tankeoverføring, men mange er nok enige i at det er sikrere at noen rett og slett sier det høyt. Men, den gang ei. Å beskrive fraværet av noe blir visstnok for hypotetisk, det er en tolkning - og vurdering skal ikke være basert på synsing (kort fortalt).
Noe å lære fra andre fagdisipliner?
Et av mine favorittvurderingsprinsipper er å finne i arkeologien. En kan knapt tenke seg et fag der man forholder til noe mer konkret enn i arkeologien. Vi snakker om gjenstander som blir funnet, og for steinalderarkeologer er det f.eks. bonanza hver gang det finnes en hustuft. Det er nemlig fortsatt diskusjon om når vi i Norge gikk over fra å være jegere/sankere og til å bli bofaste bønder, hva slags endringer det skyldtes, og førte til, og hva slags mennesker som var de første som drev med jordbruk og stasjonært husdyrhold. Hvert eneste funn av husrester bidrar til å si mer om det. Men hva er det arkeologene har funnet når de sier at de har funnet noe? Ingenting.
Den viktigste typen av funn for steinalderarkeologer for tiden, er stolpehull - fra hjørnestolper og veggstolper i de tidligste husene. Det de egentlig finner da, er et område med annerledes jord. De skaver av et lag av jorden, og finner en omtrent rund flekk med annerledes farge. Hvis de graver nedover, ser de at denne flekken er en stående sylinder. Det tolkes til å ha vært et hull der en stolpe er blitt stukket ned, og når stolpen senere er tatt bort, har hullet blitt fylt igjen. Det er hittil aldri blitt funnet faktisk treverk av stolper fra den interessante perioden i noe stolpehull (overgangen til neolitikum, år 4000-6000 fvt.).
Arkeologens viktigste funn er altså rett og slett fraværet av en stolpe. Hvis de i stedet skulle holdt seg bare til å beskrive hva de faktisk har funnet (feit matjord i siltlaget, en vertikal steinfylling, sylindriske propper i podsol-jordsmonn o.l.), ville aldri ordet "stolpehull" oppstått i det hele tatt.
Å holde seg til så strengt tekniske beskrivelser kan man antakelig bare gjøre i skolen. I det virkelige liv, og i fag og forskning, er man helt avhengige av å si noe om hva det er som mangler.
Men vi tolker jo likevel
Når vi setter karakterer i skolen, eller vurderer underveis på en eller annen måte, prøver vi å si noe om hvor eleven står i dag. Deretter tenker en seg gjerne hva som må gjøres videre, og hvordan det vil se ut til slutt, hvis eleven "holder samme tempo", altså at ingenting hindrer den videre fremdriften. Det er et filosofisk problem.
Allerede i 1927 formulerte Werner Heisenberg uskarphetsrelasjonen (usikkerhetsrelasjonen) for måling innenfor atomære systemer:
Det er umulig å måle både posisjon og bevegelse hos en partikkel helt nøyaktig samtidig.
Årsaken til dette ligger i at man vil måtte bryte inn i bevegelsesbanen dersom man skal måle posisjonen, og man vil måtte stå i veien dersom man ønsker å registrere hastigheten. Overført til skolen, med eleven som partikkelen, betyr dette:
Når vi skal måle det faglige nivået (posisjonen) hos en elev, må vi nødvendigvis avbryte utviklingsprosessen. Omvendt kan vi derfor heller ikke måle utviklingsprosessen (bevegelsen) uten å måtte stanse opp for å måle noen punkter underveis.
Spørsmålet blir for det første hva det er vi driver med i det hele tatt. Vurderingen forteller oss jo ikke noe annet enn nettopp det - vurderingen. Vi måler elevens posisjon. Ikke kan vi si noe om fremdriften samtidig, og ikke kan vi si noe om hva som manglet sist.
Vi kan heller ikke bruke vurdering underveis til å korrigere vår egen undervisning i fremtiden, i alle fall ikke med noen særlig grad av nøyaktighet - sannsynligvis ikke mer enn man uansett oppdager gjennom ordinær kommunikasjon i relasjonen lærer/elev. Vurderingen vår har altså ingen annen funksjon enn som dokumentasjon av fortid, uansett hva enkelte mener den burde kunne brukes til.
Toppen av kransekaken er at det er noen som har dukket opp med begrepsmisfosteret "vurdering for læring". Det er å sparke inn vidåpne dører å si at vurdering kan være til hjelp for læringen, og hvorfor skulle vi egentlig ha noe andre grunner for å vurdere? Det irriterende ved begrepet, er at det følger med detaljerte beskrivelser av hvordan og hva vi skal både vurdere og skrive ned, endeløse møter og konferanser, og vage referanser til lite valid aksjonsforskning. Målet med det hele er selvfølgelig ærbart, men veien til helvete er som kjent brolagt med gode hensikter.
Mitt tips blir å la alt dette snakket om vurdering ligge snart. Det er ufruktbart, og det spiller jo så liten rolle likevel. Det tryggeste er antakelig å bruke mest mulig av sine krefter på læring.
Noe annet skulle jaggu tatt seg ut...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar