Dagsavisen har de siste ukene presentert mange artikler, innlegg og andre ytringer om lekser i skolen. Det er en vanskelig sak, og jeg vet bare nesten hva jeg selv mener. Det er også tåkeleggende at ingen definerer hva de mener med "lekser" før de remjer ivei, bortsett fra at det stort sett er snakk om tekster som skal leses, eller oppgaver som skal løses, utenom skoletiden. Og det sier ikke stort.
Nok om det, dette er debatten:
På den ene siden kan det hevdes at lekser bidrar til å holde fagarbeidet varmt, de sørger for meningsfull repetisjon og kan evt. anspore elevene til å måtte bruke egen rasjonel kapasitet og tro på den. På den andre siden hevdes det at lekser er best for de flinke, og at sosiokulturelle ulikheter gjenskapes og sementeres så lenge de forskjellige hjemmene har ulike ressurser å sette inn i leksehjelpen. Dessuten gjør lekser (som må gjøres hjemme), at elevens arbeidsdag blir urimelig lang - og de kan stå i veien for andre og også viktige aktiviteter.
Alle har etter min mening rett
Det er emnet og typen lekser som avgjør det. Hvis alle i klassen skal øve på et instrument til neste musikktime, vil det åpenbart forutsette ressurser som noen av hjemmene ikke har. Hvis alle derimot skal finne en interessant artikkel i en avis til neste uke, er ikke det mer enn rett og rimelig at eleven kan gjøre det utenfor skoletiden.
Noen skolefag har ferdigheter som må trenes inn og vedlikeholdes, noen har faktastoff som må pugges, noen har informasjon som må hentes inn, osv. Noe av dette egner seg kanskje som lekser, andre ting ikke.
Kompetanse?
Det er umulig å diskutere lekser uten å drøfte kunnskapsbegrepet. Skjønt, under den rådende læreplanen er det vel egentlig heller kompetansebegrepet som må drøftes.
Tidligere har man skilt ut tre hovedkjennetegn på hva som skal læres i skolen: ferdigheter, kunnskaper og holdninger. Så konkrete er vi ikke lenger. Vi snakker til syvende og sist ikke om hva eleven skal lære underveis, men om hva elevene skal være i stand til å mestre til slutt. Det er slik vi har endt opp med begrepet kompetanse. Vi har på merkverdig vis endt opp med de læreplanmålene som lettest lar seg kontrollmåle etterpå, og et pragmatisk handlingsaspekt har overtatt for den tradisjonelle tanken om å være faglig og sosialt beredt og parat. Nåvel.
Den skolefaglige treenighet
Fortsatt er det likevel slik at elevene skal forholde seg til i hvilken grad noe kan være riktig, pent eller godt her i verden. Slik har det alltid vært, uansett læreplan. Elevene skal ikke bare reprodusere og pugge, de skal også både kunne utføre sammenlikninger og vurdere sammenlikningene ut fra epistemologiske, estetiske og etiske posisjoner. Til slutt skal de også kunne legge frem hele greia på en forståelig måte for andre.
Dette er ingen lett jobb, og læreplanens forventninger er kanskje for høye, men det blir en annen debatt. Det som i alle fall er sikkert, er at ikke noe av det som er nevnt ovenfor kan oppnås alene. For å utvikle ferdigheter og holdninger er det kanskje innlysende at en må være sammen med noen, men mitt sosiokulturelle utgangspunkt er altså at heller ikke kunnskap har gode kår i ensomhet. Resten av denne teksten handler derfor om "kunnskap" (ikke nærmere definert).
All kunnskap er felleseie
Noe læring vil alltid omfatte pugging, kanskje av en formel, kanskje av en modell, kanskje av en regel eller et sett av faguttrykk og fremmedord, kanskje av et sett med historiske kjennsgjerninger, kjentfolks ektefeller eller en kunstners samlete åndsverkproduksjon. Det er ikke alle ting som lar seg forstå intuitivt. Vi pugger dem, lagrer dem, og gir dem kanskje mening etter hvert som vi samler erfaringer og opparbeider strukturer der de hører hjemme.
Selv denne typen kunnskaper, som noen prøver seg på å kalle objektiv, er et kulturprodukt. Ikke bare er den et resultat av hva samfunnet mener er og har vært viktig, men den trenger også å bli satt inn i en kontekst for å gi mening i dag. All kunnskap er i stadig dialog med omgivelsene, og både omgivelsene og kunnskapen endres kontinuerlig som følge av det.
Lekser i fellesskap
All samfunnets kunnskap er et kulturprodukt, og det er bare i kontakt med fellesskapet at kunnskapen settes i relieff og gis mening. Da nytter det ikke å sitte alene i sitt studérkammer.
Lekser har derfor størst sannsynlighet for å gi effekt når de utføres sammen med andre. Og, noen vil kanskje hevde at klasserommet i så fall er en utmerket arena til slikt.
"Lekser" er i grunnen en fin ting, men individuelt arbeid skal en være forsiktig med. Hvor det hele foregår, er meg likegyldig. Fra dette kan det sikkert utledes en definisjon som passer for meg, det er under disse betingelsene jeg vil holde den.
