Flinke ekorn

Vi har et vennepar med en sønn som, da han ble spurt om hva han skulle bli når han blir stor, svarte "ekorn". Alle smilte litt av det, og andre barn ble rett og slett indignerte over at det var mulig å være så teit. Han hadde vel ikke helt funnet skillelinjene mellom mennesker og dyr - eller ...?

Den digitale revolusjonen skulle i sin tidligste fase løse problemet med avskoging og papirsøppel. Nå vet vi at det papirløse samfunnet til slutt er rykket noe nærmere, selv om det ennå har en vei igjen å gå. Det vi imidlertid også vet, er at vi i stedet fikk reproduksjonssamfunnet. En digital fil lar seg både lagre, kopiere og distribuere på én gang. Og vips! har man to eksemplarer - og utsikter til flere.

Jeg er villig til å vedde på at mange av de jobbrelaterte papirene jeg har valgt å ta vare på, også er tatt vare på av noen andre. Her ligger det empiri. For noen år siden, mens vi fortsatt befant oss i det enda mer mistroiske, digitale samfunnet, skrev man ut kopier av digitale filer "i tilfelle de skulle forsvinne". Som mange andre skrev også jeg dem ut, og satte dem i permer.

Mens jeg først er ute og vedder, tror jeg jammen jeg kaster en tier i potten på at det i lange perioder fantes minst 10 eksemplarer av et hvilket som helst dokument innenfor de samme veggene - sirlig skrevet ut, hullet, og sortert i hver sin ringperm på de forskjellige kontorplassene. Vi samler og samler, av en eller annen grunn, og vinterforrådene fylles av god samvittighet, overdreven forsiktighet og misforståtte oppfatninger om dokumentasjonsbehov i fremtiden.

Jeg var selv en slik. Jeg tok vare på papirer bare fordi det var mulig. Hadde det enda vært fordi de var viktige, men det var de jo ikke. Det er egentlig forsvinnende få papirer, selv i skoleverdenen, som er viktige etter tre år. Men vi tar vare på dem. Vi er lærere, og har dyp respekt for det skrevne ord; selv om vi har skrevet det ut selv. Derfor fylte vi hele skolebygninger med ringpermer som inneholdt de samme papirene.

I dag er ringpermene stort sett kastet, men vi sitter alle sammen med en epost-kasse som permanent balanserer med en fyllingsgrad på rundt 90%. Innboksene er fulle av unyttig, gammel korrespondanse, bare fordi det er mulig å spare på den. Det vil alltid nærme seg vinter, så vi passer på å samle, og samle, og samle, ...

Tidligere i uken omhandlet FBI på NRK1 temaet sikker lagring av fotografier. Utgangspunktet var usikkerheten knyttet til lagring på minnekort og risikoen for ufrivillig sletting. Programmet endte med å anbefale følgende prosedyre:

- lagre bildene på minnekortet
- sikkerhetskopier bildene også til en ekstern harddisk hjemme (uten å tømme minnekortet)
- i tilfelle brann bør innholdet på harddisken også lagres utenfor huset, f.eks. på et bildehotell (uten å tømme harddisken)

Vi sitter altså igjen med 3 fulle sett av de samme bildene, i tillegg til papirkopiene av de aller beste og/eller viktigste. Minst ett komplett sett er lagret på et sikkert sted utenfor huset, men likevel er det tydeligvis mulig å argumentere for at det ikke er helt trygt, så de bør ikke slettes fra noen av de tidligere lagringsplassene heller.

Komplett paranoia!

Der det er hjerterom, er det lagerrom...