Det virker å være enighet om at politiske partier kan sorteres langs en akse som stråler mot høyre og venstre. En rett linje. Inndelingen i høyre og venstre er dysfunksjonell, misvisende og grovskåren. I beskrivelsen av et landskap trenger man flere begreper enn øst og vest. Med en rendyrket høyre/venstre-modell, blir det som å overse at det er noe som heter nord og sør – eller opp og ned, for den saks skyld.
Jeg har ikke noen gode forslag her og nå, men det kommer nok. Foreløpig synes jeg bare ikke den gamle inndelingen fungerer. Vi har et politisk landskap uten topografi, og det er i beste fall misvisende. På sitt verste er det en tilsnikelse.
Underlige utslag i verden
I internasjonal storpolitikk er det også vanlig å tegne en akse med to ender. Innerst i det røde hjørnet har vi derfor den kommunistiske staten, mens vi innerst i det blå hjørnet har endt opp med militærjuntaen. Dette er de internasjonale ytterfløyene. Nasjonalt er situasjonen en litt annen, selv om venstresiden også her er de gamle, kjente kommunistene.
Blant nasjonale utslag har vi for eksempel tilfellet Sverige, der partiet Sverigedemokraterna kalles noe med ”høyre” – skjønt det har utspring i et rent, nynazistisk miljø. I Norge kalles FrP for et høyreparti, selv om det er tilhenger av sterk statlig styring av i alle fall helse og omsorg, og tidvis ønsker å detaljregulere hva enkeltmennesker gjør (som hva taxisjåførene på Gardermoen gjør i lunsjrommet sitt).
Midt i denne sausen av høyre-definisjoner finner vi dannete, anstendige mennesker som Ingeborg Moræus Hanssen og Per-Christian Foss. Hadde jeg vært dem, ville jeg vært dypt frustrert. Det får være grenser for hva slags ideologier og mennesker man skal finne seg i å bli koblet til. Noen bør reise seg opp og etablere flere akser politikken kan bevege seg langs.
KrF har prøvd
Det er strid om lederkabalen i KrF for tiden. Dagfinn Høybråten er av dem som mener partiet skal holde åpent for samarbeid med alle partier, mens Knut Arild Hareide er blant dem som mener partiet bør holde seg i midten. Hvor vidt dette er motsetninger, kommer ikke helt frem.
Uansett skjønner jeg ikke helt problemstillingen. Om det skal være noe som kjennetegner personer med åpen, religiøs tilnærming til livet, er det nettopp det at de er prinsippfaste. De lar seg lede av prinsipper som ligger utenfor egen kontroll. Er det noe en forventer av religiøse sammenslutninger, er det at de opptrer forutsigbart og at prioriteringene er universelle. Kjedelig, ja vel, men trygt og transparent.
KrF har hittil klart å skaffe seg en nisje i det politiske landskapet ved å trekke opp en akse i tillegg til høyre/venstre-linjen De har innført en religiøs parameter, og med det har de klart å sette seg fast i det politiske sentrum et sted. Hvis det nå går slik at KrF fjerner bekjennelsesparagrafen sin, vil de bare bli nok et parti i sentrum. Spørsmålet er om det blir plass til dem da, og om hvor det blir av de skeptiske kristne (eller ”konservative”, som noen kaller dem) som vil forlate partiet i ren protest.
USAnsk politikk har vist oss hvor lett det er å rekruttere velgere ved å bruke ulne begreper av typen ”family values”, og pyntekristne flosker i sjangeren ”God bless USA”. Så langt er det bare ett parti i Norge som tør å slenge rundt seg med slike overfladiske plattheter. La oss håpe de velgerne som prioriterer å si at de er kristne, ikke går på limpinnen og stemmer på partier som ikke følger noe kjent prinsipp. Det vil enkelt og greit ikke kle dem. På den annen side kan det jo hende at de regner det som et ærbart og ledende prinsipp å gjøre det som skal til for å holde Norge hvitt og muslimfritt – men det er vel heller ikke direkte kledelig.
Det vil uansett ikke være å gå til høyre.
Inn i tåka, kanskje?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar