De nye senromantikerne er minst like vulgære som sine forgjengere.
Det kan sies mye om komponistene Mahler og Bruckner, men de fleste er enige om at de utnyttet symfoniformatet til det ytterste i senromantikken. De hadde bare så mye på hjertet, og mente at de ikke fikk uttrykt seg og sine følelser godt nok uten å måtte slå sammen flere symfoniorkestre og flere symfoniske kor i timelange satser. Selv om musikken hos begge to også innvarsler den nye tid og det nye tone- og formspråk, kritiseres de like fullt for å ha vært så "taletrengte" om seg selv og sine opplevelser og følelser at det bare ble vulgært til slutt. Det kan være en kraftanstrengelse bare å høre på musikken, for ikke å snakke om å spille den.
Karl Ove Knausgård skriver på det sjette bindet om seg selv. Tor Bomann-Larsen skulle opprinnelig bare skrive ett eller to bind om Kong Haakon VII og Dronning Maud, men nå ser det ut til å bli seks bind av det også. Flere andre biografer har også måttet ty til flere bind om sine objekter de senere årene. Det går en slags voksesyke over landet.
Er disse biografene bare innmari taletrengte om sin egen person og sin egen genialitet, eller har de faktisk noe å komme med? Eller, kanskje de ikke er i slekt med senromantikerne i det hele tatt, men bare er såpass dårlige forfattere at de ikke klarer å generalisere det de skriver om? I det siste tilfellet betyr det at man ramser opp historiske hendelser i endeløse rekker, uten å bidra som forfatter i det hele tatt - bare som tekniker. Det trenger vi ikke. At noe av informasjonen er ny og har vært vanskelig tilgjengelig, eller at den - som i Knausgårds tilfelle - bare er så innmari privat, veier ikke opp for volumet.
Dersom bøkene "bare" er ment å være referanseverk for senere historikere, selges de under falsk flagg - med unntak av Knausgård, som er ute på dypt vann uansett hvordan en ser det.
Hjelp oss! Trekk noen linjer, stryk det som ikke teller, sett sammen det som er likt, og ta et faktisk forfattergrep om tekstene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar