Jeg er matematikklektor med mastergrad i matematikkdidaktikk og 10 års erfaring som matematikklærer i ungdomsskolen. Fra både undersøkelser og praksis er jeg kommet til at matematikken lider i norsk skole. 'Matematikk' er i den offentlig debatt blitt et platt, innskrenket og intuitivt begrep. Matematikken trenger forsvarere og buffere for ikke å sykne hen og dø gjennom skolen. Heldigvis finnes det folk til slik: matematikklærere.
Først og fremst vil jeg hevde at faget har en ufortjent spesiell status. I internasjonale undersøkelser er det alltid matematikk som trekkes frem, og det må matematikkvansker til for at det skal bli far som stiller på møtene med skolen. Årsaken ligger sannsynligvis i at matematikk oppfattes som objektivt observerbar, strengt rigid og logisk - og uforanderlig over tid. Det er selvfølgelig bare tull. I likhet med alle andre kunnskapsområder er matematikken også både kulturavhengig og verdiladet, i tillegg til stadig å være i utvikling. Matematikkens problem er dessuten at det lett kan produseres resultater som ytre sett kan virke sammenliknbare, mens det helst er prosessene bakenfor resultatene vi er interessert i. Man kan regne fornuftig på underlige premisser, og man kan regne underlig på fornuftige premisser. Hva er verst, og hvordan skal man oppdage det? Jeg skal ikke gå videre med dette, bare vise at kunnskaper i matematikk er langt unna å være så sammenliknbare og observerbare som noen innbiller seg.
Siden matematikken tilbyr de tilsynelatende sammenliknbare tegnene vi kaller for 'tall', ser det også ut til at matematikk som fag er blitt gradvis mer og mer redusert til bare å være 'regning'. Denne språklige lapsusen dukker for eksempel årlig opp i forbindelse med de nasjonale prøvene i regning, og særlig mediene tillater seg å bruke uttrykk av typen "dårligst i matte". Matematikkens mer estetiske sider, både som opplevelse og innenfor emner som symmetri, mønstre og perspektiv, ser ut til å avgå gradvis med døden - eller henvises til kunst- og håndverksfaget.
Det er dessuten slik at alt skal være så praktisk anvendbart for tiden. Selv kunnskap skal være anvendbar fra dag null, slik læreplanbegrepet 'kompetanse' signaliserer for skolens del. Kompetanse er hva elevene kan demonstrere at de mestrer, her og nå. Når matematikken skal bli så umiddelbart anvendbar, betyr det at vi må innføre matematiske begreper i en kontekst som elevene er kjent med. Alt for ofte befinner matematikken seg derfor i butikken eller i lommeboken, der elevene regner ut kostnader, avslag, renter osv. De finner ut hva de må betale, og hva de skal ha igjen - og på den måten kan de unngå å bli snytt i kassen eller på bussen. Jeg har snakket med flere 16-åringer som helt alvorlig uttrykker seg slik at matematikken primært handler om å verne om privatøkonomien. Man kan bli stum av mindre.
Det nevnte kravet om umiddelbar anvendbarhet blir dessuten et større og større problem med tiden - med elevens tid. På hvilken måte kan vi for eksempel argumentere for at uttrykket 3+2x=7 er praktiskt anvendelig? Det er jo ikke det, det er bare en tungvint måte å løse en enkel utfordring på. Algebra er ikke nyttig før den bli avansert og kan brukes til å modellere prosesser i verdensrommet, fremskrive befolkningssammensetning, beregne effektene ved militær intervensjon, strukturere trafikkflyt osv. Problemet er at vi ikke kommer til det nyttige og avanserte før vi har gjennomført en del grunnleggende øvelser. I denne prosessen blir elevenes kompetansemål å "kunne løse en likning", og det er nok en handlingsberedskap de ikke ser nytten ved sånn uten videre.
Og selv om det er slik at de finner glede eller nytte i å kunne løse en likning, er det ingen garanti for at de klarer å bruke denne kunnskapen til noe fornuftig. Det vakre ved algebra er at det er så godt egnet til å modellere sammenhenger, og det krever på sin side tenkning og kreativitet. Den rent mekaniske løsningsprosessen, i alle fall i den vanskelighetsgraden algebra opptrer med i grunnskolen, er en annen sak. Hva som er viktigst av modellering og løsning er en morsom diskusjon, som jeg skal la ligge nå. Det som uansett er sikkert, er at modellene ikke kommer fiks ferdig oppstilt til deg senere i livet.
Mitt anliggende er å komme matematikken til unnsetning ved å minne om at regning, tall og endelige løsninger bare er en liten del av matematikkområdet. Matematikk er vel så mye et kreativt og estetisk fag som det er et mekanisk regnefag, og matematikk som fag og vitenskap er underlagt de samme problemstillinger knyttet til subjektivitet, verdiprioritering, tro og tvil som de fleste andre.
Dette har læreplanen hoppet bukk over, matematikksenteret har ignorert det, lærebøkene har manøvrert seg rundt det, elevene har gått glipp av det og foreldrene har aldri hørt det (eller glemt det). Dette har kvantitative målinger ingen mulighet til å snappe opp, og et alminnelig kommunestyre ingen forutsetning for å oppdage.
Det er uansett komplisert å måtte forholde seg til matematikkens fulle bredde, og mye greiere når noe kan måles, telles og kontrolleres mot en fasit - uten avveiing og drøfting. Dessverre, eller heldigvis, er ikke matematikken så enkel som det, den heller.
Her må det utdannete matematikklærere til, før nyttetenkningen tar fullstendig overhånd.
tirsdag 17. februar 2009
Vi ønsker ikke å ansette lærere i skolen
Det tekniske beregningsutvalget la frem en foreløpig rapport mandag 16.2. som viser at lærerne er blant de gruppene som kom dårligst ut i lønnsoppgjøret i fjor. Årslønnsveksten for kommunesektoren er beregnet til 6,5 %, mens gjennomsnittlig økning i skoleverket bare var 5,5%. Det er i og for seg også interessant at min egen lønnsvekst bare var 4,5% - men det er ikke saken nå. Lønnsvekst er bare et symptom, spørsmålet er hva som er den underliggende sykdommen:
Hva er problemet med lærere, hvorfor blir de ikke satt mer pris på?
Én side av saken er antakelig at vi er så mange. Selv en liten lønnsendring vil utgjøre mange kroner. En annen side er at det virker som mange mener at lærerutdanningen egentlig bare er noe teoretisk tull, og ikke har noen verdi.
Konsekvensen er at det derfor og innerst inne ikke er viktig med rekruttering, selv om det er vanlig å si noe annet når man blir spurt.
Hvis man ikke trenger å rekruttere lærere, trenger man heller ikke å øke status eller lønn. Det er altså mulig å løse den samme jobben på langt billigere måter enn å bruke dyre lærere. I det siste har vi hørt eksempler på 17-åring som blir ansatt som vikar, ufaglært som setter standpunktkarakterer, og stadig flere ufaglærte både i Oslo og ellers i Norge. I 2008 ser det ut til at antallet lærere med godkjent utdanning økte med bare åtte (8) i hele Norge. Og det er jo trist - men det er ikke slutt med det. I samme periode økte antallet voksentilsatte i skolen med 714 (hvorav 8 altså er lærere, mens 706 ikke er det). Dette stemmer bedre med lovnadene om økt voksentetthet i skolen. Problemet er selvfølgelig at voksentettheten i skolen utbedres med å øke kjøttvekten med 435 ufaglærte og 271 assistenter. Eller, det er kanskje ikke et problem så lenge de er billigst?
Alle disse 714 kunne vært lærere, og de kunne vært rekruttert blant den tredelen av lærerstudentene som faller fra underveis - og kanskje blant de 11.000 yrkesaktive som ikke jobber i skole eller barnehage i dag, men som har fullført lærerutdanning med praksis. Vi får i det minste håpe at noen av disse 706 blir veiledet til å ta relevant utdanning en dag - med god praksis i bunnen.
Lønn er neppe alt, og sammenhengen mellom lønn og kvalitet korrelerer nok ikke 100%. Men, vi oppnår ikke økt lærertetthet på å signalisere allerede fra begynnelsen av at vi egentlig ikke ønsker å ansette lærere i skolen.
Så: Enten ønsker vi å ansette lærere i skolen, eller så ønsker vi det ikke. Så greit er det.
Kanskje det er så enkelt som å si at det er Stortinget og Regjeringen som i idéenes verden ønsker lærere ansatt i skolen, mens kommunene i praksis bare ønsker å bruke minst mulig penger på å lønne flest mulig personer. Pedagogiske perspektiver og didaktiske betraktninger må vike i denne Happy-go-lucky-skolen, og det merker vi alle.
Hva er problemet med lærere, hvorfor blir de ikke satt mer pris på?
Én side av saken er antakelig at vi er så mange. Selv en liten lønnsendring vil utgjøre mange kroner. En annen side er at det virker som mange mener at lærerutdanningen egentlig bare er noe teoretisk tull, og ikke har noen verdi.
Konsekvensen er at det derfor og innerst inne ikke er viktig med rekruttering, selv om det er vanlig å si noe annet når man blir spurt.
Hvis man ikke trenger å rekruttere lærere, trenger man heller ikke å øke status eller lønn. Det er altså mulig å løse den samme jobben på langt billigere måter enn å bruke dyre lærere. I det siste har vi hørt eksempler på 17-åring som blir ansatt som vikar, ufaglært som setter standpunktkarakterer, og stadig flere ufaglærte både i Oslo og ellers i Norge. I 2008 ser det ut til at antallet lærere med godkjent utdanning økte med bare åtte (8) i hele Norge. Og det er jo trist - men det er ikke slutt med det. I samme periode økte antallet voksentilsatte i skolen med 714 (hvorav 8 altså er lærere, mens 706 ikke er det). Dette stemmer bedre med lovnadene om økt voksentetthet i skolen. Problemet er selvfølgelig at voksentettheten i skolen utbedres med å øke kjøttvekten med 435 ufaglærte og 271 assistenter. Eller, det er kanskje ikke et problem så lenge de er billigst?
Alle disse 714 kunne vært lærere, og de kunne vært rekruttert blant den tredelen av lærerstudentene som faller fra underveis - og kanskje blant de 11.000 yrkesaktive som ikke jobber i skole eller barnehage i dag, men som har fullført lærerutdanning med praksis. Vi får i det minste håpe at noen av disse 706 blir veiledet til å ta relevant utdanning en dag - med god praksis i bunnen.
Lønn er neppe alt, og sammenhengen mellom lønn og kvalitet korrelerer nok ikke 100%. Men, vi oppnår ikke økt lærertetthet på å signalisere allerede fra begynnelsen av at vi egentlig ikke ønsker å ansette lærere i skolen.
Så: Enten ønsker vi å ansette lærere i skolen, eller så ønsker vi det ikke. Så greit er det.
Kanskje det er så enkelt som å si at det er Stortinget og Regjeringen som i idéenes verden ønsker lærere ansatt i skolen, mens kommunene i praksis bare ønsker å bruke minst mulig penger på å lønne flest mulig personer. Pedagogiske perspektiver og didaktiske betraktninger må vike i denne Happy-go-lucky-skolen, og det merker vi alle.
Legg til: | 
|
fredag 13. februar 2009
Skolens dominoeffekt, læring før og nå
Forrige innlegg var et hjertesukk om hva barneskolen ikke har gjort med elevens digitale kompetanse. Jeg syntes ikke elevene kunne nok da jeg "overtok" dem.Det gjør meg til medlem i en stolt tradisjon i norsk skole - eller i alle skolesystemer, for den saks skyld: Elevenes grunnlag er så dårlig at jeg ikke får gjort ordentlig den jobben jeg selv skal gjøre med dem. Hørt den før?
Universiteter og høgskoler skylder på videregående, videregående skylder på ungdomsskolen, ungdomsskolen skylder på barneskolen. Og nå som barnehagene er blitt en del av det helhetlige utdanningsløpet, skulle det ikke forundre meg om barneskolene snart begynner å skylde på mangler i barnehagene. Da er løpet komplett.
Av og til slår det meg at denne typen kritikk er uretttferdig. Hva om det rett og slett er slik at vi forlanger for mye av for unge barn? Kanskje de rett og slett ikke er erfarne nok eller modne nok til å lære det vi ønsker at de skal lære på det tidspunktet vi ønsker at de skal lære det? Og kanskje det var annerledes før?
Vi er i dag barn lenger enn vi var for 40 år siden. Stadig oftere hører man om "ungdom" som aldri flytter ut, og som ikke forsørger seg selv før de passerer 30. Barna våre blir kjørt over alt, og passet på over alt, og sikret over alt. Dessuten får vi barn sent, og vi sliter ikke akkurat med å overleve - de fleste av oss. Erfaringene vi tar med oss inn i forskjellige situasjoner må derfor være av en annen art enn dem vi hadde med oss tidligere. Er det ikke egentlig ganske store forskjeller mellom dagens førsteklassinger på vdg og 60-tallets gymnasiaster?
Læring er en kognitiv øvelse, og den har med modenhet og utvikling å gjøre. Fysisk sett har f.eks. 12- og 16-åringene ikke forandret seg på århundrer. Det kan derfor virke rimelig at det skulle være mulig for dem å lære det samme til samme tid i livet som tidligere. Men, slik er det ikke - ikke så lenge erfaring danner grunnlag for læring.
Når skal vi ta inn over oss at forskjellige erfaringsbakgrunn gir grunnlag for forskjellig læringsutbytte, og på den måten også moderere sammenlikningene både med tidligere tider og med andre land i dag?
Og hvordan kan læreplanene ta hensyn til dette, uten at det føles som et knefall for den ungdommelige uansvarlighet og egosentrisitet? Ikke vet jeg, men jeg liker spørsmålene.
Universiteter og høgskoler skylder på videregående, videregående skylder på ungdomsskolen, ungdomsskolen skylder på barneskolen. Og nå som barnehagene er blitt en del av det helhetlige utdanningsløpet, skulle det ikke forundre meg om barneskolene snart begynner å skylde på mangler i barnehagene. Da er løpet komplett.
Av og til slår det meg at denne typen kritikk er uretttferdig. Hva om det rett og slett er slik at vi forlanger for mye av for unge barn? Kanskje de rett og slett ikke er erfarne nok eller modne nok til å lære det vi ønsker at de skal lære på det tidspunktet vi ønsker at de skal lære det? Og kanskje det var annerledes før?
Vi er i dag barn lenger enn vi var for 40 år siden. Stadig oftere hører man om "ungdom" som aldri flytter ut, og som ikke forsørger seg selv før de passerer 30. Barna våre blir kjørt over alt, og passet på over alt, og sikret over alt. Dessuten får vi barn sent, og vi sliter ikke akkurat med å overleve - de fleste av oss. Erfaringene vi tar med oss inn i forskjellige situasjoner må derfor være av en annen art enn dem vi hadde med oss tidligere. Er det ikke egentlig ganske store forskjeller mellom dagens førsteklassinger på vdg og 60-tallets gymnasiaster?
Læring er en kognitiv øvelse, og den har med modenhet og utvikling å gjøre. Fysisk sett har f.eks. 12- og 16-åringene ikke forandret seg på århundrer. Det kan derfor virke rimelig at det skulle være mulig for dem å lære det samme til samme tid i livet som tidligere. Men, slik er det ikke - ikke så lenge erfaring danner grunnlag for læring.
Når skal vi ta inn over oss at forskjellige erfaringsbakgrunn gir grunnlag for forskjellig læringsutbytte, og på den måten også moderere sammenlikningene både med tidligere tider og med andre land i dag?
Og hvordan kan læreplanene ta hensyn til dette, uten at det føles som et knefall for den ungdommelige uansvarlighet og egosentrisitet? Ikke vet jeg, men jeg liker spørsmålene.
Legg til: |
|
Elevenes digitale kompetanse
Det er en grunnleggende ferdighet å kunne uttrykke seg ved, og bruke, digitale ressurser i arbeid med alle fag i skolen. Selv om dette kommer svært eksplisitt frem i læreplanen K-06, var det også tydelig i den forrige læreplanen, L97. Elevene har altså drevet med dette en stund.
- Hvorfor møter jeg da flere elever som har klart seg gjennom hele barneskolen uten å vite at linjeskift er noe som inntrer automatisk når man bare skriver langt nok?
- Hvorfor møter jeg 13-åringer som ikke vet hvor de nettopp lagret dokumentet sitt?
- Hvorfor har bare noen få av dem hørt ordet 'kilde' før?
Jeg ser, jeg ser - her så underlig...
- Hvorfor møter jeg da flere elever som har klart seg gjennom hele barneskolen uten å vite at linjeskift er noe som inntrer automatisk når man bare skriver langt nok?
- Hvorfor møter jeg 13-åringer som ikke vet hvor de nettopp lagret dokumentet sitt?
- Hvorfor har bare noen få av dem hørt ordet 'kilde' før?
Jeg ser, jeg ser - her så underlig...
Legg til: |
|
Vinterferie, elevflukt og selvtukt
Dagen i dag var den siste før elevenes vinterferie, og fremmøtet var magert. Mange elever hadde allerede reist pga. billigere flybilletter, mer praktisk korrespondanse eller mindre fare for å stå i lang kø.
Når elevene har ferie, skal ikke jeg heller være på skolen. Teknisk sett bruker vi jo også vinterferien til å ta igjen fem avspaseringsdager pga. komprimert årsverk. Men hva gjør vi lærere når vi skal avspasere? De fleste av oss sørger for å ha en bunke med prøver og/eller innleveringer som skal være ferdig vurdert i andre enden av elevenes ferie. Et nytt prinsipp for avspasering?
Det er to systemfeil her, og de er like plagsomme og vanskelige å gjøre noe med. Først og fremst er det avspaseringsprosjektet. Jeg kunne godt tenkt meg å bestemme avspaseringstidspunktene selv, det hadde vært hyggelig å få noe annet enn de dyreste billettene til reisemål, eller å måtte stå i de lengste bilkøene. Men slik er det ikke. The show must go on, både med og uten elever.
For det andre har vi selvtukten; vi sørger for å legge prøver og innleveringer slik at vi er nødt til å ta dem med oss og sitte og jobbe samtidig som vi skal avspasere fra det samme. Selv sitter jeg med to bunker naturfagprøver, og et klassesett matematikkprøve. Selv om jeg er klar over problemet, og hvor lite populært det er for familien, blir det slik - år etter år. Årsaken er en pedagogisk floke: Undervisningen er stort sett delt inn i temaperioder, som avsluttes med en fremføring eller en prøve, en innlevering osv.
Dersom vi ikke sørger for å legge avslutningen av temaperiodene før en ferie, tilsier all erfaring at elevene må bruke enda en uke på komme inn i stoffet igjen etter ferien før vi kan avslutte perioden - og det er å kaste bort tid. Det nytter også lite å introdusere nytt stoff før en ferie, for det må stort sett repeteres i sin helhet etterpå likevel. Og hvis vi setter elevene i gang med et større arbeid, må det like fullt repetisjon til. Igjen bortkastet tid.
Det er altså hensynet til elevene som teller over alt annet i skolen, og det er vel i grunnen meningen. Årsaken til at vi lærere ender opp med å kjøpe de dyreste billetten og å stå i de lengste bilkøene, ligger i at det er elevenes arbeidsforhold som bestemmer når vi kan avspasere. Og årsaken til at vi plager våre familier med å jobbe mens vi har fri, er at (mange av) elevene ikke takler å være borte fra lærestoffet en hel uke.
Vi regner altså med at alt er glemt på et øyeblikk hvis vi ikke holder et kontinuerlig press. Jeg tør nesten ikke tenke på hva det sier om kvaliteten og varigheten av læringen. Akkjasann...
Når elevene har ferie, skal ikke jeg heller være på skolen. Teknisk sett bruker vi jo også vinterferien til å ta igjen fem avspaseringsdager pga. komprimert årsverk. Men hva gjør vi lærere når vi skal avspasere? De fleste av oss sørger for å ha en bunke med prøver og/eller innleveringer som skal være ferdig vurdert i andre enden av elevenes ferie. Et nytt prinsipp for avspasering?
Det er to systemfeil her, og de er like plagsomme og vanskelige å gjøre noe med. Først og fremst er det avspaseringsprosjektet. Jeg kunne godt tenkt meg å bestemme avspaseringstidspunktene selv, det hadde vært hyggelig å få noe annet enn de dyreste billettene til reisemål, eller å måtte stå i de lengste bilkøene. Men slik er det ikke. The show must go on, både med og uten elever.
For det andre har vi selvtukten; vi sørger for å legge prøver og innleveringer slik at vi er nødt til å ta dem med oss og sitte og jobbe samtidig som vi skal avspasere fra det samme. Selv sitter jeg med to bunker naturfagprøver, og et klassesett matematikkprøve. Selv om jeg er klar over problemet, og hvor lite populært det er for familien, blir det slik - år etter år. Årsaken er en pedagogisk floke: Undervisningen er stort sett delt inn i temaperioder, som avsluttes med en fremføring eller en prøve, en innlevering osv.
Dersom vi ikke sørger for å legge avslutningen av temaperiodene før en ferie, tilsier all erfaring at elevene må bruke enda en uke på komme inn i stoffet igjen etter ferien før vi kan avslutte perioden - og det er å kaste bort tid. Det nytter også lite å introdusere nytt stoff før en ferie, for det må stort sett repeteres i sin helhet etterpå likevel. Og hvis vi setter elevene i gang med et større arbeid, må det like fullt repetisjon til. Igjen bortkastet tid.
Det er altså hensynet til elevene som teller over alt annet i skolen, og det er vel i grunnen meningen. Årsaken til at vi lærere ender opp med å kjøpe de dyreste billetten og å stå i de lengste bilkøene, ligger i at det er elevenes arbeidsforhold som bestemmer når vi kan avspasere. Og årsaken til at vi plager våre familier med å jobbe mens vi har fri, er at (mange av) elevene ikke takler å være borte fra lærestoffet en hel uke.
Vi regner altså med at alt er glemt på et øyeblikk hvis vi ikke holder et kontinuerlig press. Jeg tør nesten ikke tenke på hva det sier om kvaliteten og varigheten av læringen. Akkjasann...
Legg til: |
|
Åpning og programerklæring
I en verden av synsere om skole og utdanning ble det imperativt for meg å slippe ut dampen et eller annet sted. Selvfølgelig kunne jeg tilbragt tiden i debattinnlegg i aviser, men jeg vil heller ha min egen samling tekster for senere å kunne dokumentere hva jeg har tenkt - og hva andre har provosert meg til å tenke noe om.
Årsaken til at det toppet seg akkurat nå, var helt konkret en diskusjon om lekser i forrige uke. Plutselig var det mange som hadde meninger om i hvilken grad man skal gi lekser eller ikke. Alt startet med at utdanningsdirektøren i Hordaland, Kjellbjørg Lunde, påpekte det enkle faktum at fenomenet 'lekser' ikke er hjemlet eller forskriftsfestet - det er sedvane. Og hun mente at lekser ikke nødvendigvis må gjøres hjemme.
Lekser, eller arbeid som skal gjøres mellom to organiserte undervisningsøkter, er noe vi alle har erfaring med. Det er, og har alltid vært, et utbredt pedagogisk valg å knytte slike aktiviteter til læringsprosessen (hva slags aktiviteter det nå måtte være snakk om - "lekser" kan være så mangt). Når hver eneste skrive- eller taleføre i dette landet har erfaring med lekser, og erfaringene er sterkt forbundet med følelser, er det ikke rart det blir mange som gjerne vil si noe. Og det er greit nok.
Mitt hovedanliggende er ikke å diskutere leksevesenet her, heller ikke å kritisere at det diskuteres i det offentlige rom, men å kommentere hvordan det diskuteres. For ikke bare diskuteres leksene, men noen prøver jammen å normere bruken av dem også. Det er da jeg kjenner blodet bruse. Bruken av lekser eller ikke er mitt valg. Slike valg er kontekstavhengige, og jeg er utdannet til å ta dem. Da gjør jeg det, uavhengig av hva en tilfeldig siviløkonom eller fagottist mener om saken.
I den offentlige debatt er det mange som fusker i pedagogikkfaget (for ikke å snakke om hva enkelte mener at 'didaktikk' er for noe, men det er en annen sak). Så her er min stemme, nå er den lansert: en lærer som snakker om læring, en skoleansatt som snakker om skole, en klasseromsarbeider som snakker om klasserommet, en pedagog som snakker om pedagogikk, en didaktiker som ...
Årsaken til at det toppet seg akkurat nå, var helt konkret en diskusjon om lekser i forrige uke. Plutselig var det mange som hadde meninger om i hvilken grad man skal gi lekser eller ikke. Alt startet med at utdanningsdirektøren i Hordaland, Kjellbjørg Lunde, påpekte det enkle faktum at fenomenet 'lekser' ikke er hjemlet eller forskriftsfestet - det er sedvane. Og hun mente at lekser ikke nødvendigvis må gjøres hjemme.
Lekser, eller arbeid som skal gjøres mellom to organiserte undervisningsøkter, er noe vi alle har erfaring med. Det er, og har alltid vært, et utbredt pedagogisk valg å knytte slike aktiviteter til læringsprosessen (hva slags aktiviteter det nå måtte være snakk om - "lekser" kan være så mangt). Når hver eneste skrive- eller taleføre i dette landet har erfaring med lekser, og erfaringene er sterkt forbundet med følelser, er det ikke rart det blir mange som gjerne vil si noe. Og det er greit nok.
Mitt hovedanliggende er ikke å diskutere leksevesenet her, heller ikke å kritisere at det diskuteres i det offentlige rom, men å kommentere hvordan det diskuteres. For ikke bare diskuteres leksene, men noen prøver jammen å normere bruken av dem også. Det er da jeg kjenner blodet bruse. Bruken av lekser eller ikke er mitt valg. Slike valg er kontekstavhengige, og jeg er utdannet til å ta dem. Da gjør jeg det, uavhengig av hva en tilfeldig siviløkonom eller fagottist mener om saken.
I den offentlige debatt er det mange som fusker i pedagogikkfaget (for ikke å snakke om hva enkelte mener at 'didaktikk' er for noe, men det er en annen sak). Så her er min stemme, nå er den lansert: en lærer som snakker om læring, en skoleansatt som snakker om skole, en klasseromsarbeider som snakker om klasserommet, en pedagog som snakker om pedagogikk, en didaktiker som ...
Legg til: |
|
Abonner på:
Innlegg (Atom)