onsdag 23. september 2009

Gamle helter, og et kulturprogram

Jeg ble minnet på to gamle historier i dag. Den ene er musikkrelatert, den andre er knyttet til barndommens lektyre. Stikkord er knyttet til de usannsynlige parhestene Kongo - Hep Stars, og eliteserien - KOnK. Deretter begynte jeg å tenke på samfunnsutviklingen.

KOnK


I Sportsrevyen på NRK1 fikk vi høre at fotballklubben Sarpsborg FK ligger an til å kunne spille i eliteserien (ellerhvadetnåheter) neste år. Det er visstnok 35 år siden sist Sarpsborg FK spilte i øverste divisjon. Det var da det slo meg at jeg faktisk har kunnet noe om fotball en gang.

En av de første fotballspillerne jeg i det hele tatt lærte navnet på, var Harry Kure, fra nettopp Sarpsborg. Årsaken ligger ikke i at jeg var interessert i fotball, men i at jeg gjennom sen barndom var trofast leser av det norske vittighetsbladet KOnK. En av bladets faste spalter var "Kures corner" med dette bildet av Harry Kure, cornerspesialisten, på vei til å ta en av sine karakteristiske venstrecornere.

Kure spilte sin siste kamp for Sarpsborg FK i 1966, og 8 år senere begynte lagets ferd ned gjennom divisjonene, men det er egentlig ikke interessant. Det er viktigere at jeg ble minnet på å lete på loftet hos moren min for å finne frem de gamle KOnK-numrene - som ymsenummeret og løvsprettnummeret, for å nevne noen. KOnK kom med sitt første nummer i 1967, og gikk inn i 1986 - endelig konkurs til slutt.

Hep Stars


Det har vært en viss blest om Den Demokratiske Republikken Kongo i det siste. For å hjelpe almuen med å holde orden i begrepene, hadde NRK2 satt sammen et program i Spekter-serien sin. Programmet het Marerittet Kongo, og ble sendt i dag - onsdag 23.09.

Blant de tingene jeg gledet meg til å se, var møter med mennesker som har varme tanker om Kongo. Det er noen som ser landet med en smule flere nyanser enn mediene har gitt oss anledning til å se den siste måneden. Blant annet fikk vi et møte med datteren til en tidligere stammehøvding, omtalt som "en prinsesse fra Kongo".

Damen heter Jessica Kiil og bor i Oslo, og hun har varme minner og kjære tanker om Kongo - stort sett. Avslutningsvis fikk vi høre henne småsynge på en vakker, kongolesisk sang. Eller?

I et plutselig øyeblikk av klarhet innså jeg at jeg hadde hørt sangen før: den ble innspilt av The Hep Stars. Det var da Jessica Kiil sang ordet "malaika" at jeg kjente den igjen. Jeg må si at hennes versjon var noe mer inntagende enn den andre.

Et kulturprogram

Denne skrivelsen har handlet om minner jeg har fra tidligere i livet. Jeg er født i 1969, Hep Stars ga ut Malaika i 1967 og Harry Kure la opp i 1966. Teknisk sett skulle jeg ikke ha visst noe om dette i det hele tatt. Dette er bare eksempler, og med det signaliserer jeg at dette tilfellet også kan generaliseres.

Heldigvis er vår kultur slik skrudd sammen at det er mulig for den oppvoksende slekt å lære om mer enn sin egen samtid. Det er en type overlevering som krever kulturell virksomhet, kontakt på tvers av generasjoner, en viss respekt for ting som for tiden har gått av mote, og arenaer for videreformidling av ting som ikke er umiddelbart nyttige eller inntektsbringende.

Skolen er et slikt sted. Radiokanaler nesten uten kommersielle ambisjoner er slike steder. Idealisme og lidenskap er en forutsetning for at slike steder finnes.

Min horisont ville vært betydelig smalere dersom det ikke fantes rom for unyttighet og fjorårets snø, og dersom jeg ikke hadde blitt tvunget til å kommunisere med mennesker fra andre generasjoner og med andre erfaringer og livsanskuelser.

Kompetanse i skolen, noe annet enn kultur og danning


Jeg er oppriktig bekymret for kulturen i vårt samfunn dersom alle handlinger skal måtte måles og evalueres umiddelbart, det reduserer graden av danning. Ikke alt vil ha noen effekt i dag, og da må vi bare ta tiden til hjelp for å se når vi trenger det. Dessverre ser det ut til at det rådende politiske klimaet presser skolen i motsatt retning, samtidig som dannelse og kompetanse er blitt to inkommensurable begreper, mens de egentlig kunne ha vært to sider av samme sak - i alle fall slik skolepolitiske dokumenter og direktorater velger å definere kompetanse.

Når det bare er det som kan måles med en gang som innlemmes i læreplanene, reduseres elementene av idealisme og lidenskap. Også skolen må ha rom for unyttighet og langsiktighet, ellers får ikke kulturen det limet som kreves for at den skal komme under et erfaringsbasert og kontinuerlig bordsete.

Min erfaring er at det meste av det vi opplever og lærer vil komme til nytte en eller annen gang uansett, selv om effekten ikke er målbar allerede i neste PISA-undersøkelse. Derfor er det helt greit at jeg kjenner til Harry Kure og Hep Stars "Malaika", og at jeg til og med brukte tid i beste skolealder på å komme i kontakt med dette. I stedet for å bruke tiden noe fornuftig.

I lammets tegn (sauer er ålreite dyr)

Siste torsdag i september er det, tradisjonen tro, fårikålens dag. Diskusjonen har for vane å gå livlig om gammalsau vs. ungsau (fårikål eller lammikål), og om hva som er godkjent drikke og annet tilbehør. Det spiller liten rolle for meg, man tager hva man haver. For min del er det heller snakk om en sesong som innledes. De siste årene har jeg hatt som mål å spise lam på 20 forskjellige måter i løpet av sesongen.

På samme måte som kirkeåret, begynner heller ikke lammeåret på første nyttårsdag. Lammeåret begynner på fårikålens dag. Heis flagget!


Jeg liker for øvrig fårikålen laget på bog eller stek i skiver, med store mengder løse pepperkorn, med grov og sterk sennep til, og uten for mye fett.

Oppskrifter med sau

Fårikålen lages så enkelt som mulig, med lag av kjøtt og kål (og pepper) vekselsvis oppover i gryten, og kanskje med en ørliten sikt med mel til jevning fra tid til annen. Vannet skal ikke stå for høyt, det øverste laget siger raskt ned en etasje, og koketiden kan knapt overdrives. Fårikål kokes 3 timer dagen før, kjøles ned, flakes for fett, og kokes enda noen timer rett før servering. Nåvel, nok om det - det finnes mange flere spennende lammeretter:

lammefrikassé
lam i dill
lammestek (i minst 374 varianter)
moussaka
gravet lammesadel
lammecarré
lammeburger
fårestuing (irsk)
lammeboller
shepherd's pie
lam rogan josh
lam palak
lam tikka masala
lam bhuna
lam karahi
lam curry
souvlaki
kleftiko
gyros
dolma
shish kebab
pinnekjøtt
pinneribbe
vesaaskurv
vossakorv
smalahove

... og enda er det mye som ikke er nevnt.

Bare moro

Det er gøy å lage noe med lam! Lam kan kokes i tomatsaus, fløtesaus, kokosmelk eller vann, stekes i skiver, som hel, stek, eller malt, på grill, i panne eller i ovn, med mye krydder eller lite krydder, presenteres som husmannskost eller som gourmetbiter, med ris, poteter, pasta, linser, couscous, rotgrønnsaker eller belgfrukter, osv.

Fantasien hos en god lammekokk finner ingen grenser. Det er derfor ikke vanskelig å spise lam på 20 forskjellige måter i løpet av sesongen - uten å stresse, uten å gå lei, og uten å bli blakk.

Tilbehør og krydring

Rhoar Dege insisterte på at riktig tilbehør til fårikål er skummet kulturmelk. Skummet melk er også anbefalt, av meg selv, i tidligere tider. Nå har jeg sett flere lys ang. drikke til lam, og det hele er egentlig ganske enkelt:

Er retten sterk, drikker man lyst øl. Er den fet, må man ha dram i tillegg. Resten går med rødvin...

Tomatbaserte sauser og curry har godt av bukkehornkløver og evt. spisskummen, renere og grillet/stekt lam har godt av rosmarin, og er krydringen sterk, kan det møtes med mintgélé under steking og/eller chutney ved fortæring. Hvitløk er obligatorisk uansett.

Crossover

Er det noen som har prøvd nanbrød til pinnekjøtt? Eller kålrotstappe (med gulrot) til lammestek? Eller couscous til fårikål? Kjør på, et lam tåler alt - for ikke å snakke om en gammel sau.

En lam høstferie


Min personlige grunn til snakke om dette nå, er selvfølgelig den forestående høstferien. Når jeg blir lei av sommeren, finnes det ikke noe bedre enn å lengte til lukten av langkokt sau - mens man har en bok under haken og et ullpledd rundt føttene. Det skjer om noen få dager. La gå at jeg tilbringer fårikålens dag på babysvømming, men jeg lover å ta igjen det forsømte i høstferien på fjellet.

Og på det kommende årets siste dag, 29. september 2010, skal jeg ha klart 20 varianter av lam. Bli med, da vel!

torsdag 10. september 2009

Inspektørens hverdag (2) - alskens tilbud

Jeg har tidligere omtalt de praktiske sidene ved å være inspektør, inspirert av en kveld jeg satt hjemme og sydde på skolens flagg. Arbeidsdagen er blitt langt mer spennende enn det siden sist, jeg er nemlig også den som håndterer kurstilbud...

I tillegg til alle kjente kataloger og kurstilbud egen fra kommune og egne lærebokleverandører, har jeg på fire uker f.eks. måttet forholde meg til følgende, øvrige tilbud:
  • et prosjekt mot mobbing
  • kurs om kollektive og individuelle kriser blant elever
  • ressursbok for lærere i matematikk
  • kurskatalog om autisme/Aspergers syndrom
  • landskonferansen ”Framtida sitter på skolebenken”
  • vurderingskonferanse i norsk
  • etterutdanning om vurdering i musikk
  • åpen dag for å møte et nytt læreverk i matematikk
  • etterutdanningskurs i fransk
  • naturfagkonferansen, kurset ”matematikkens språk”
  • fremmedspråksdidaktikk
  • konferanse i Tromsø om digitale læringsarenaer
  • kurset ”Verdensrommet inn i klasserommet”
  • generelt kurstilbud fra Felix forlag om alle lærebøker vi ikke har
  • kurs om endret vurderingskultur av ”en skole som har fått det til”
  • kurs i testing av matematikkvansker
  • ADHD og lærevansker hos minoritetsspråklige
  • kurs i historie, samfunnsfag og sosiologi/sosialantropologi fra Aschehoug
  • tilbud om dyrt hefte som avklarer begreper innen vurdering
  • ”PC-kurs i språk, samfunnsfag, matematikk, naturfag og K&H” (?) fra Aschehoug
  • kurs og verksteder i animasjon og animasjonsverksteder
  • kurset ” Vurdering av elevers læring i realfag” fra UMB i Ås
  • IKT-konferansen Del-og-bruk
  • ”danning i vår tid”
  • historiedidaktikk
  • ”minoritetsspråklige elever med særskilte behov – utredning”
  • ”sosial angst og sjenanse”, og
  • den elektroniske ”Skolehåndboka” for bare 850,- pr 3 lisenser.
Akk...

Alle disse tilbudene kommer fiks! ferdige med lenker til nettsider, og åpenbar relevans for skolehverdagen. Siden det er så viktig at lærerne videreutdanner seg hele tiden, og Bærum kommune har opprettet en kompetansekonto for alle ansatte til formålet, må en eller annen stakkar sitte og lese seg gjennom denne delvise jammerdalen av pedagogiske floskler og umotivert orddeling (heldigvis med hederlige unntak, noe av dette ser både bra og nyttig ut).

Slike bølger av salgs- og eventuelt sjarlatanvirksomhet treffer de fleste bedrifter med jevnt, høyt trykk. Når de nå også treffer skolen med stadig økende styrke, krever det nytenkning. Mange steder er det vanlig å slette alt slikt, men ikke i skolen. Skolen er et arbeidssted styrt av velvilligheten selv, og med respekt for alle typer henvendelser - dessuten er det mange av oss. Derfor er skolen et vekstmarked for pedagogisk Lurium.

... o ve!

Mitt dilemma er: Hvis jeg sletter disse henvendelsene, hindrer jeg kanskje noen i å få en kompetanseheving - og hvordan skal de da kunne råde over sin egen kompetansekonto? Hvis jeg ikke sletter dem, men videresender til antatt rette vedkommende, kan det se ut som om skolen som sådan går god for tilbudet - noe som åpenbart vil være en drøy generalisering. Finansiering er selvfølgelig også et moment, men vi har noen øremerkede midler som helst bør brukes - på de viktige tingene, som ligger skjult inni denne flommen et sted.

Derfor blir jeg sittende og lese både epost og lenker, eller i det minste skumlese, på jakt etter de gode tilbudene som vi MÅ kaste oss over.

"Kjære lærer, vet du hva du driver med?"

Når jeg ser på tilbudene våre samlet, får jeg et inntrykk av at langt over halvparten av tilbyderne ser på lærere som enten faglig, pedagogisk eller teknisk inkompetente, som om vi er uvitende, men velmenende idealister som for første gang skal underlegges systematisk virksomhet. Det er nok det mest forstemmende ved det hele.

tirsdag 8. september 2009

Demokra...hvafforno'?

Dagen i dag ble en merkelig dag for demokratiet. Både Kongo, USA og kirke-Norge har vist seg fra mindre sjarmerende sider. Dette er saker vi bør huske.

Kongosaken har bare vært underlig, men det er en fin begynnelse på min lille liste. Den handler riktignok vel så mye om rettsikkerhet som om demokrati, og dessuten er den komplisert og uoversiktlig, så den blir bare hengende fra nå av. Men, det at personer som har levert inn erstatningskrav også kan være kronvitner når de vil tjene på det, er uansett en noe uvant idé.

Hva er en president?

I USA har president Obama i dag holdt en direktesendt tale til alle landets skoleelever. Hensikten var å motivere elevene til å stå skoleløpet ut, USA har på samme måte som Norge et problem både med rekruttering til høyere utdanning, og med frafall i høyere skole.

På forhånd ble det dermed varslet av republikanske foreldre at de ville holde sine barn borte fra skolen, og fra talen, denne dagen. Konservative radiopratere omtalte talen som indoktrinering, og foreldre reagerte på at presidenten på denne måten bringer partipolitikk inn i skolen. Det er pussig, all den tid USA er et land hvor høyeste leder er partipolitisk valgt.

Det får meg til å lure: Er ikke presidenten gyldig for alle i USA? Er han bare president for sine egne velgere?

Dessuten: Skal ikke skolebarn i USA lære noe om politikk?

Bare lov for dem som velger riktig?

Det mest interessante angrepet på demokratiet fant likevel sted i Norge, i forbindelse med det kommende kirkevalget. Redaktør i den kristenkonservative avisen Norge I Dag, Bjarte Ystebø, uttalte at det vil være et demokratisk problem dersom alle kirkens medlemmer stemmer.

Han frykter rett og slett høy deltakelse, fordi det kan hende at et flertall av kirkens medlemmer mener noe annet enn det mindretallet ønsker at de skal mene. I NRK P2s Dagsnytt Atten i dag utdypet han det ved å si at det er "de virkelige kristne" som bør ha mest innflytelse over kirken - ikke dem som "bare" bruker medlemskapet sitt til å avgi stemme. Diskusjonen om A- og B-medlemskap i Kirken ser ut til å bli lang og tung.

Siden 1873 har vi hatt en viss grad av selvstyre i norske kirkesogn, og menighetsrådene ble opprettet som den demokratiske enheten med litt selvstyre. Samtidig ble det også opprettet et uoffisielt bispedømmeråd, med delegater fra hele landet. Ideen om valg til menighetsrådet er altså langt fra ny.

Hvorfor har åpent kirkevalg vært en helt grei ordning helt frem til nå? Jeg lurer på om det er fordi kirkevalget ikke har vært egentlig demokratisk.

En av de store utfordringene frivillige organisasjoner har møtt når de har utviklet graden av medbestemmelse og demokrati, har vært at det har foreligget kvalifiseringskrav til kandidatene, både formelle og uformelle - og at det har forhindret store grupper medlemmer fra både å delta og å stille som kandidater. Kirken ønskes velkommen etter, hvis de tør.

Det er for øvrig flere som mener at kirkevalget bør holdes atskilt fra stortingsvalget, men det hører nok hjemme i en annen diskusjon.

Opplæring i demokrati

I går hadde klassen og jeg en liten samtale om den siden ved demokratiet som kanskje volder mest bry: å respektere flertallets avgjørelser. Slikt er ikke like enkelt å utøve i praksis for en opposisjonell fjortenåring, men det er en forutsetning for demokratiet at vi stoler på at det er en god måte å ta avgjørelser på, samlet sett - og uavhengig av konkret resultat. Det er rimelig å vente at vi voksne er gode forbilder. Det skulle forresten bare mangle, opplæring i demokrati er et fellesanliggende.

Det vil alltid være en mulighet for at den som kommer til å sette dagsorden de neste årene ikke nødvendigvis er ens egen favoritt. Det er risikoen ved demokratiet - men den oppveies i høyeste grad av fordelene. Vi må lære oss å leve både med risikoen og med resultatet.

GODT VALG!