... koste hva det koste vil. Og det vil det kanskje, men jeg er ikke så opptatt av det. Det er viktigere for meg å kunne være sammen med sønnen min mer enn 2 timer daglig før han begynner i barnehage. Noen mener at det er bare tull. Dette handler om dem, og jeg har tenkt å dra resonnementene så langt jeg klarer.
Vi har løst det hele slik at jeg, i tillegg til å ta ut de 6 ukene som er fedrekvoten, også tar 3 uker av den delen som ikke er reservert for noen av oss. Likevel omtaler NAVs saksbehandlere det på telefon som at jeg "tar 3 uker av mors del". Jaja, de får rydde opp i begrepsbruken sin på egen hånd (jeg kommer tilbake til hvorfor).
Uansett, jeg skal nå det - ha 9 uker permisjon. Riktignok tar jeg bare 75% permisjon fra jobben, så jeg får smurt de opprinnelig 9 ukene ut på 12 uker i stedet, men det er underordnet. Jeg tar fortsatt ut mer permisjon enn jeg hadde trengt å gjøre. Helt frivillig.
Har far noen rolle å spille som hjemmeværende?
Det er det store spørsmålet. Jeg mener ja, noen mener nei. Jeg mener at deres innstilling er direkte farlig, men jeg håper den bare skyldes ubetenksomhet. Min begrunnelse for å argumentere for fars rolle er som følger (med tilhørende besjeling og forenkling):
Omsorgsevne
Omsorgsevne er knyttet til instinkter, altså noe genetisk. Gener har ett mål her i livet, det er å overleve - originalt nok. Et gen må leve lenge nok, og på en slik måte at det rekker å mangfoldiggjøre seg i så mange nye eksemplarer som mulig. Siden menneskets gener føres videre som resultat av en fellesinnsats fra både han- og hunkjønn, vil det være i genets interesse at det ikke motarbeider seg selv. Et gen gir blaffen i hvilket kjønn bæreren deres har, så lenge det deler seg og lager nye eksemplarer. Det er derfor en mer enn rimelig antakelse at genene for omsorgsevne, og -interesse, er likelig fordelt mellom mann og kvinne.
Fellesskapet hos flokkdyr
Siden det er sannsynlig at kvinner og menn har likelig fordelt omsorgsevne, og -interesse, må det være i vår interesse å hente så mye ut av en slik situasjon som mulig. Det gjør vi ved å være flokkdyr. Flokkdyr oppnår flere fordeler enn bare summen av hver enkelt, det er en egen styrke å være et fellesskap. Slik er det også når vi skal oppdra og verne om våre avkom. Det er særlig når noen melder seg ut av fellesskapet at omsorgssvikt og ugunstige situasjoner oppstår.
Utfordringen er, sosiologisk sett, at man også kan bli meldt ut av et fellesskap. Heldigvis er ikke min kone slik, hun mener jeg har et selvstendig og viktig bidrag å komme med som omsorgsperson. Dem som mener at kvinner er bedre egnet en mannen til å ta seg av barn, gjør det motsatte. De prøver å melde mannen ut av fellesskapet. Derfor mener jeg at deres holdninger er farlige, og at det forhåpentligvis bare skyldes ubetenksomhet at de ytrer seg som de gjør.
Språk og ideologi
At NAV gjør det samme, er bekymringsverdig. Når en saksbehandler bruker begrepet "mors del", signaliseres det hva som er den egentlige oppfatningen. Språklige ytringer og ordvalg er et direkte resultat av det ideologiske klimaet de er gangbare i.
Jeg nekter å bli meldt ut av familiefellesskapet av en skarve saksbehandler hos NAV, for det kan man heldigvis og til en viss grad gjøre: Jeg blir tilbudt en rolle, men jeg kan i store trekk nekte å motta tilbudet.
Det er bareså synd at det er NAV som opptrer slik. Jeg kan stort sett tilgi stokk konservative eldre som mener at far skal arbeide og mor skal passe barn, "thi de vet ikke bedre". For dem handlet det ofte om praktisk arbeidsdeling, og der står vi fritt til å velge som vi vil. Men, at moderne mennesker prøver å ha det som ideologi - i dag(!) - er bare trist.
Uansett: Skiene er smurt, bleiene er pakket tørt, maten emballert frostfritt, og pulken ligger i bilen. Se opp for pappa, han gleder seg!
