Sommerferien er i gang. Elevene er reist, lærerne har pakket sammen, og en samlet skoleledelse kan endelig gjøre noe annet enn å slukke akutte småbranner og løse elevsaker: Vi rydder bort halvtomme kaffekopper fra arbeidsrommene, kaster forlatte snittblomster, renser makuleringsmaskinen, lager neste års timeplan, avgjør hvilke elever som skal få tilbud om spanskundervisning, og gjør i det hele tatt alle de jobbene som ikke er konkret utdelt til noen andre. En skulle tro verden hadde mer å by på.
Jeg måtte for noen uker siden tenke over nettopp det. Saken er denne: Jeg kom til å si, i en samtale, at jeg bruker mer tid på avgjørelser jeg må ta på jobben enn på avtaler som må gjøres hjemme. Min opprørte samtalepartner, hjemmeværende og opptatt av å rettferdiggjøre at det krever en full arbeidsdag å være nettopp hjemme (også uten barn), prøvde å arrestere meg i at jeg tydeligvis mente at jobben er viktigere enn familien. Det ble bare feil.
Jeg har tenkt litt over forskjellen. De ting som må avtales og avgjøres hjemme er definitivt viktigst for meg, men de trenger ikke ta lengst tid å komme frem til likevel. Det skyldes det enkle faktum at hjemmet handler mest om meg selv og mine. Hjemme kan jeg stort sett velge de ting som er mest gunstige for meg selv. Egennytten kommer først, i alle fall hvis vi regner inn hele familien. Da går det fort.
På jobben er det omvendt. Det skulle tatt seg ut om mine valg på jobben hadde blitt tatt ut fra hovedregelen om at jeg selv skulle ha best mulig utbytte fra det. Det er snarere slik at mye av energien bak en hvilken som helst avgjørelse brukes til å sikre at det er synlig og etterprøvbart at den nettopp ikke er knyttet til egeninteresse. Det er i grunnen ganske slitsomt det også, og i alle fall tidkrevende. Slik er det kanskje med en del jobber.
Men, ikke med alle. Jeg vil tro at det personlige selskapet Standupkomiker'n AS har som hovedformål å handle nettopp etter sjefens egen vinning. Firmaer av typen Dittogdattkonsulenten AS, eller Idrettsstjerna AS, har vel heller ikke så ofte mål utenfor seg selv. Dette er bransjer der vi andre, som må prioritere mål utenfor oss selv, gjerne omtales som 'idealister'
Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at en slik forskjell i målstyring etter hvert reflekteres som forskjell mellom mennesker. Prioritering blir en vane og formaterer personligheten med tiden, og gjenspeiles ikke bare som en artig variasjon i vennekretsen. Det blir mer grunnleggende enn som så. Man blir rett og slett vant til å handle med utgangspunkt i andres interesser og rettferdig transparens. I vår bransje ville noe annet blitt omtalt som korrupsjon.
I parentes bemerket virker det derfor noe malplassert når lærere plutselig skal sette seg selv først og gå til individuelle (re)forhandlinger om lønn. En slik balansegang mellom egen- og uegennyttighet krever lang trening, fra bransjer der det er rom for å prøve og feile om denslags. Skolen er lite tilgivende for slike feil.
Nåvel. Derfor er det altså så enkelt for en skoleleder å bruke dyrebare sommerdager til å rydde opp etter andre. Vi er jo, når det kommer til stykket, lærere av legning - og trimmet til å hjelpe.
Neste år skal jeg prøve å være mer leder. Det blir artig.
Og i fire uker i juli er det ferie. Det blir også bra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar