Problemformuleringsprivilegiet

Den første som tar opp en sak, definerer samtidig hva det er ved saken som er verdt å diskutere. Dette prinsippet benyttes nådeløst i den politiske retorikken. Jeg er usikker på om vi skal glemme at det eksisterer selv om vi bare holder oss i skoleverdenen.

Det har gått en vind over landet, eller over bygda. Vinden heter 'vurdering', og den handler om at både foresatte og elever nesten til en hver tid skal vite nøyaktig hvordan eleven ligger an i de enkelte skolefagene. De skal vite hvordan det står til med elevens måloppnåelse, oppløst til hvert enkelt av de 212 kompetansemålene som gjelder for ungdomsskoleopplæringen. De skal også vite hva som må til for å forbedre måloppnåelsen, og hvordan det skal måles neste gang. Enkelte lærere mener de skriver seg i hjel hver eneste de gang de skal ha elevene gjennom noe så prosaisk som en prøve eller en innleveringsoppgave.

Halvårsvurdering av elever

Neil Postman tok feil, det er ikke slik at vi "morer oss til døde". Tvert imot. På denne tiden av året sitter det lærere over det ganske land og skriver tunge og reflekterte kommentarer som skal brukes i de halvårlige utviklingssamtalene,  eller "på konferansetimene", som man pleide å si den gang skolespråket inneholdt begreper som alle forstod. Det er ikke bare snakk om fravær av mulighet til å konsumere underholdning for disse lærerne, men også om et ekstremt nærvær av plikt og tvang, og - for mange - en følelse av unødvendig og overlappende dokumentasjonshysteri.

Jeg har også skrevet slike kommentarer nå, men ikke med samme ulyst - så jeg er i utangspunktet ikke enig i det mørke bildet ovenfor. For meg fremstår det som nyttig å videreformidle mine oppfatninger, så lenge ingen formaterer for sterkt hvordan tekstene skal utformes og hva de må inneholde. Jeg skriver det jeg mener det er viktig å ha sagt, og kommer med tips på den måten jeg tror de fungerer best. Men, nå må det også sies at min undervisningsportefølje er ganske redusert, siden jeg primært er undervisningsinspektør og ikke lærer lenger. 

Den fristende snarveien

Vi skriver fagkommentarene på nettet, så elever og foresatte kan logge seg på og lese dem på forhånd før de møter på skolen. Det gjør møtene forberedt, og bereder grunnen for fruktbare samtaler om veien videre  - uten at ukjente momenter slenges på bordet der og da. Dette er en sterk forbedring fra tidligere, og så langt er alt greit.

Saken er at denne nettbaserte løsningen åpner for at elever og foresatte også kan skrive inn kommentarer til lærerens uttalelse. Det er praktisk. Det morsomme er at systemet også kan brukes den andre veien. Det er mulig å stille det inn slik at det først er elevene selv som skriver inn hvordan de mener det går i det enkelt fag, og at lærerne kommenterer elevenes innspill i neste runde.

Vips! er mye tid spart for den læreren som egentlig skulle ha tenkt ut alle kommentarene på egen hånd. Ved å distribuere jobben rundt til elevene, er den redusert til en tidel av hva den var. Fristende? I høyeste grad. Derfor har denne løsningen raskt vunnet tilhengere, og den er i bruk på flere skoler. Jeg er glad for at jeg slipper det.

Pedagog, ikke funksjonær

Det å være pedagog innebærer å foreta prioriteringer på profesjonelt grunnlag, som autonom og ansvarlig fagperson. Da må det vel være uheldig å overlate til elevene selv å definere hva det er som det er verdt å diskutere? Selv om det er en viktig del av både skolegang og vurderingsarbeid at elevene skal drive egenvurdering, er det neppe nødvendig å gjøre det på dette nivået.

Det er lærerne som må stå ansvarlig for å sette dagsorden i vurderingsarbeidet, så vi må nok ta oss av halvårsvurderingen selv - og styre konferansetimene med profesjonell hånd. Vi får heller finne andre måter å forenkle jobben vår på.

Noen ideer, forresten?