Karakterer på barnetrinnet? Nei, nei og atter nei!

"Imidlertid synes de alle at det er mer motiverende å få karakterer enn å kun få en poengsum på prøvene." (Aftenposten 18.4.2011)

Jaha, ja...

Tydelighet eller latskap? 
Karakterere er IKKE en eksakt vitenskap, i alle fall ikke terminkarakterer (se tidligere innlegg). I de ytterst få tilfellene karakterer på enkeltprøver nærmer seg å være eksakt vitenskap, skyldes det at de er rene funksjoner av en poengsum.

Men, i så fall er karakteren bare poengsummen dividert med en faktor, og rundet av til nærmeste heltall, så det blir vanskelig å forstå det rasjonelle i argumentet ovenfor - at 30 av 36 poeng er mindre beskrivende og motiverende enn å ha fått karakteren 5.

Lar ikke elevene seg motivere av at det er 6 poeng til det er mulig å kjempe for, eller er det egentlig slik at de vet at det holder å klare bare 3 poeng til for å få toppkarakteren 6 - så da slipper de å slåss med de 3 siste poengene?

Jeg skal ikke dra dette noe lenger. De fleste vet jo at karakterer ikke lenger er funksjoner av poengsummer, i den grad det er mulig å gi poeng på noenting som helst; kunnskapsbegrepet har jo også forskjøvet seg en smule siden spanskrørets tid.

Gamle myter
Uansett er vel ikke elevenes argumentasjon ovenfor rasjonelt fundert. Hva vet vel syvendeklasser, ferske åttendeklassinger, pensjonister eller lavt utdannete om dagens karaktersystem. Det handler bare om myter, legender og frykt for å mislykkes - iblandet utdaterte erfaringer overlevert fra andre.

I dag er det altså mulig å få en sekser selv om man har noen kommafeil, og det er fullt mulig å få lavere karakter selv om man ikke har en eneste kommafeil. Den gamle oppfatningen om et rigid karaktersystem må snart få legge seg ned og dø.

På vår skole får vi hver høst nye åttendeklassinger som har "lært" om karakterer av foreldre og besteforeldre, og de har kanskje fått "liksomkarakterer" i skjul siste halvår på barneskolen. Uansett er vår første jobb å avlære dem. Det hadde vært enklere for oss om karakterer kom som en overraskelse. Verken barneskolelærerne eller de fleste foreldre vet nok om hvordan karaktersystemet praktiseres innenfor hvert fag.


Norge trenger smarte hoder, ikke bare sekserelever
Jeg fatter heller ikke hvordan en karakter skal kunne gi et bedre bilde av faglig fart, retning og posisjon enn hva en tekst gjør. Jeg har i alle fall hatt flere elever som burde fått både 7 og 8 i karakter. Vi visste alle at disse elevene ville få 6 hver gang de leverte noe, og de visste det selv også, så det viktige var å utforske hva som likevel kunne utvikles enda videre. Der kom tekstvurderingen og lærerens veiledning inn. Tallet var underordnet.

De fleste som får toppkarakter vil lene seg rolig tilbake dersom hele poenget med skolegangen deres er å få nettopp den sekseren. Den reduserte oppmerksomheten på selve tallet har hindret det flere ganger.

For elever som får f.eks. karakteren 3 eller 4, hvilket utgjør godt over halvparten, forteller tallet dem fortsatt ingenting om hva de må gjøre for å øke det (fordi det er så mye). Det er og blir tekstvurderingen som bidrar til læring, som staker ut kursen, og som prioriterer tiltak.

Tallet er der bare som motivasjonsfaktor, primitivt nok. Det skulle kanskje være mulig å finne andre ting som vil friste?

Eller, egentlig er ungdomsskolekarakteren først og fremst et sorteringskriterium for å komme videre i skoleløpet (og det eneste!), og der igjen et sorteringskriterium til høyere studier. Karakterer i barneskolen vil altså forberede elevene til å forberede seg til forberedelsen til å bli vurdert med graderingen A, B, C osv.

Tungvint. Tidkrevende. Distraherende.

Vranglære i matematikkbøkene

Ikke at det er noen stor sak for den alminnelige offentlighet, men det er noe med trapeset som setter tankene i sving hver gang jeg har en undervisningsperiode i geometri.

(bildet er hentet fra Wikipedia)

Den vanlige definisjonen er at
- trapeset har to parallelle sider.

Når vi deretter jobber med f.eks. rektangel, kvadrat, rombe eller rektangel, vil de alle sammen også samtidig være trapeser fordi de har to parallelle sider. At enda flere sider er parallelle, eller at vinklene evt. er rette, eller at flere av sidene er like lange, er bare tilleggsinformasjon. De er, og blir, trapeser, de også.

Det er det samme som at f.eks. et rektangel er en variant av parallellogrammet, bare at vinklene er rette, og at kvadratet er et rektangel der begge linjeparene har lik lengde.

Vranglære satt i system

Slik er det ikke i skolens lærebøker. Jeg sitter her med læreboken Grunntall 10 hvor det i oppsummeringen til kapittel 6 klart og tydelig står om trapeset at "de andre to sidene er ikke parallelle" (min utheving).

Ikke nok med det, men jeg sitter her med en øvingsoppgave til eksamen, hentet fra Utdanningsdirektoratets nettsider ("eksempeloppgave i matematikk"). I en av oppgavene blir elevene spurt om hva slags figur det er de sitter og ser på. Svaret er "trapes fordi AB og CD er parallelle, og AD og BC ikke er parallelle".

Hva er det for slags tull?

Hvis vi skal hjelpe elevene til å kunne observere, beskrive, systematisere og analysere verden, kan vi ikke bare beskjeftige oss med arketypene. Vi må inn i gråsoneland, der hvor rektangelet har flere navn avhengig av hvilket av dem vi trenger for å snakke presist.

Jeg synes dessuten det er en tøysete forenkling for grunnskolenivået å vedlikeholde slike konvensjoner. Elevene må jo avlæres etterpå! Dobbel jobb, der altså.

Jeg lurer på om det er flere områder der vi gjør oss selv bjørnetjenester ved ikke å involvere elevene i gråsoner, tvil og flertydighet. Eller, jeg lurer ikke - jeg vet. Og det irriterer. Jeg vil ikke en gang tenke på hva lærere på videregående sier om saken.

Hva er det med Audi-eiere?

I løpet av min vanlige dag med bilkjøring har jeg tre steder der jeg kommer fra en liten vei og skal inn på en trafikkert en. For å komme inn, er jeg avhengig av at noen rett og slett bremser opp og gir meg plass.

Noen biler stanser aldri, noen driver med noe annet og ser meg ikke, og noen kjører på litt ekstra for å ta igjen og tette eventuelle hull i køen. Det var kanskje tilfeldig, men etter en uke tidligere i vinter slo det meg at jeg hadde sett veldig mange Audier i den rollen: Akkurat i det jeg øynet et hull i køen, kom den tilhørende bilen i høy fart og bråbremset da hullet var tettet igjen. Overraskende ofte var det en Audi. Da begynte jeg å telle, og å se. Og jepp! Audi-eiere er noe spesielt.

De har svært sjelden kjøpt biler med blinklys, ingen av dem har montert handsfree-anlegg, og de har alltid dårligst tid når de står i kø. Dessuten er de blinde, døve og ignorante.

Ikke takker Audi-eiere når jeg slipper dem frem, og ikke slipper de inn meg. Det finnes sikkert hederlige unntak, men for meg virker det som et eller annet må ha gått flesteparten av dem til hodet.

Som Audi sier selv: "Forspranget ligger i teknikken". Det er sikkert riktig det, men det er ikke alt. Det skal mer til enn tekniske finesser for å være en hensynsfull, oppmerksom og smidig bilist. Jeg er sikkert ikke verdens beste bilist jeg heller, men jeg har i det minste innsett at jeg ikke kan late som om jeg ikke ser andre trafikanter når jeg kjører. Det blir bare for dumt.