Hva er greia med lovfestet lærertetthet?

Kunnskapsdepartementet har ute til høring forslag om lovfestede grenser for lærertetthet, men jeg er litt forvirret. De siste årene har antallet elever pr. lærer økt gradvis, og det er etter departementets mening ikke bra. Jeg er enig med dem, uten å forstå hvordan dette forslaget skal kunne rette på det.

Samtidig er det slik at skolen drives av kommunene, og KS ønsker ikke innblanding i indre anliggender. Da mener jeg kommunen leker for mye skoleeier. Det er greit at kommunene eier bygningene, fordeler elevene og lønner lærerne, men utdanningssystemet er et statlig anliggende.

Om KS ønsker å ta tak i utfordringene selv, eller om de ikke opplever det som problematisk, er uklart. De er i alle fall ikke klare for diktat. Kommunene er kanskje bekymret for kostnadene ved dette også, selv om høringsnotatet uttrykkelig hevder at "kommunene vil bli kompensert for merutgifter ved innføring av en nasjonal bestemmelse om lærertetthet" (s. 23). Jeg vet lite om kommuneøkonomi, og det kan vel hende at det kommer følgekostnader etterfølgende år. KS peker dessuten på at Norge allerede har høy lærertetthet, sammenliknet med resten av OECD - og det har de rett i, uten at det nødvendigvis spiller noen rolle.

Økt lærertetthet gir mange effekter
Gjennom høringsnotatet fremmes det tre hensikter med å sikre høy lærertetthet:

1. Eldre og erfarne lærere: Jo høyere tetthet, desto enklere er det å frigjøre ressurser slik at seniorene kan få tilpasset og mindre krevende arbeidssituasjon - og dermed blir de lenger i jobben.
2. Etter- og videreutdanning: Jo høyere tetthet, desto enklere er det å kompensere og dekke inn når kollegaer deltar i etter- og videreutdanning, og da kan slike tiltak systematiseres og standardiseres.
3. Undervisning i mindre grupper: Jo høyere tetthet, desto flere muligheter har skolene til å organisere undervisning i mindre grupper eller til å gjennomføre aktiviteter utenfor skolen.

Det er ikke forskningsmessig påvist noen generell sammenheng mellom elevantall og læringsutbytte (1), (2), men for yngre elever og for noen elevgrupper er det bra å være færre - i alle fall hvis man organiserer undervisningen i kurs eller intensivperioder. Læringsutbyttet endrer seg ellers ikke målbart selv om elevtallet i matteklassen synker fra 28 til 23 elever, for å komme med et eksempel.

Hattie hevder at når elevene ikke blir flinkere selv om klassestørrelsen går ned, skyldes det primært at læreren ikke gjør endringer i undervisningsopplegget samtidig. Det er kanskje her effektene av etter- og videreutdanning slår inn, og når norske lærere i langt mindre grad enn ellers i OECD gjør nettopp det, spiller sammenliknende tall om lærertetthet liten rolle. Noen må undervise elevene mens de andre lærerne er på kurs, og nå er det på tide også i Norge.

Jeg har tro på høy lærertetthet og den organiserings- og metodefriheten som følger med det. Derfor er det så leit når noen tar snarveien og argumenterer med en påstått direkte sammenheng mellom klassestørrelse og læringsutbytte, for det er så lett å argumentere imot.

Generelt reduserte undervisningsgrupper lar seg dessuten ikke gjennomføre i praksis så lenge hver enkelt skole ikke får flere klasserom, og bygningsarbeider har vel aldri vært noe moment i denne diskusjonen

Vil noen gå opp hvis noen andre går ned?
For ungdomsskolen er det snakk om å lovfeste en maksimalgrense i størrelsesorden 20 til 22 elever pr. lærerårsverk. Gjennomsnittet i Norge er i dag allerede nede på 17, og for min egen kommune er det 17,5 - for småskole- og mellomtrinn er problemstillingene parallelle. Betyr det at vi vil få det verre? Jeg kan ikke en gang tenke meg hvordan det vil bli hvis lærertettheten på min egen skole synker i den størrelsesorden.

Min erfaring med skolesektoren er at den er såpass kostbar at de aller fleste grenser etter hvert oppfattes som "akseptabelt normalnivå", etter samme modell som at barnehagenes "maksimalpris" har blitt en "standardpris".  Bestemmelsene om klassestørrelse endte også opp slik. Da maksimalbestemmelsene forsvant i 2003 og avgjørelsen om "forsvarlig størrelse" ble overlatt til kommunene og den enkelte skole, ble det enda verre. Erfaring viser f.eks. at noen kommuner ikke har systemer for å vurdere dette i det hele tatt (som Oslo pr. juni 2009). Men, så er det altså heller ikke noen utvetydig sammenheng mellom ressursinnsats og læringsutbytte.

Forslaget omfatter to forskjellige modeller: Enten skal grensen regnes ut pr. skole, eller som et gjennomsnitt for hele kommunen. Den første varianten er klart mest kostbar. For å gjøre kostnadene litt mer spiselige, åpnes det i høringsbrevet opp for at kommunen skal kunne flytte arbeidskraft mellom skoler, innenfor begge beregningsvariantene. Det er der krisen kan oppstå, slik jeg ser det.

Jeg forstår derfor ikke hvordan man skal kunne låse skoler eller kommuner til dagens nivå, slik at ikke lærertettheten blir dårligere enn i den er i dag.

På kommunenivå viser høringsnotatet er det er 9 - ni - kommuner i Norge pr. 2010 der lærertettheten er dårligere enn 1:20 (for hele grunnskolen). Fordelingen internt i kommunene er selvfølgelig ujevn, men samlet sett er dette store kommuner som favner 26% av den totale elevmassen i hele grunnskolen.

Jeg håper en evt. gjennomføring av forslaget vil føre til at disse 26% får det bedre, og ikke at de resterende 74% samtidig får det verre.

Mye skrik, men blir det noe ull - på Snarøya?

Rektoren ved Hundsund ungdomsskole slår alarm om sex, alkohol og cannabis blant elever ned til 8. klasse. Hun legger noe av skylda på tv-programmer av typen "Paradise hotel", og Budstikka har fulgt opp med en anonym undersøkelse blant lærere om ungdommers opptatthet av sex. Bare om sex. FAU-lederen er på sin side mest sjokkert over at det er narkotika inne i bildet, og politiet har holdt foreldremøte om at "så unge elever ikke er modne for alkohol og narkotika". Ikke de heller, altså...

FAU-lederen sier at "Vi trodde nok at det var røyking og alkohol som var aktuelle temaer å rette fokus mot. Det kommer derfor som en stor overraskelse i mange hjem at også narkotika er inne i bildet blant så unge". Det er vel heller snakk om mangelfulle kunnskaper hos foreldregruppen, da - eller manglende orienteringsevne. For det første er vel røyken ut, og snusen inn, men det er ikke det viktige her.

Narkotika
Er det noen som har hørt om selvstendige, uorganiserte ungdomsmiljøer uten innslag av narkotika? Neppe på en god del år.

Snarøya har dessuten alltid ligget i forkant i bruk av rusmidler. Slik har det vært siden sniffebølgen på 1960-tallet, gjennom hasjbølgen på 70-tallet, kokainbølgen på 80-tallet og marihuana-, GHB- og extacybølgene utover 90-tallet. Cannabis har alltid fremstått som et mildt og bortimot ufarlig rusmiddel, i alle fall siden min egen ungdomstid på Snarøya tidlig på 1980-tallet. Marihuanaen er sterkere nå, men mekanismene er de samme.

At det ikke er bra, er så sin sak - men det er både vanlig og forventet.

Sex
Det er ungdom vi snakker om. Ærlig talt! Enkelte perioder i livet tenker de ikke på noe annet, uavhengig av hva tv-serier tilbyr eller ikke. Jeg kan love at eksperimentering i grupper blant 13/14-åringer ikke er noe nytt, heller ikke på Snarøya. Før "Paradise hotel" fantes det fortsatt porno, og det finnes alltids et uforstyrret sted å være for kvelden - en kjellerstue eller et båthus eller noe.

Alkohol
Den besøkende politimannen fra Politihøgskolen synes "det er for galt at 13/14-åringer både drikker alkohol og tester ut sterkere stoffer". Han sier at "Dette er noe av det laveste jeg har vært borti når det gjelder alder. Et så ungt barn er ikke modent for å drikke alkohol". Jaha, ja. Debutalderen for øl i Oslo har svingt mellom 14,2 og 14,8 år siden 1986 (det er 0,3 år tidligere enn for Norge som helhet).

En typisk 14-åring går i 8. klasse. Elevene på Hundsund er altså helt normale, de gjør som forventet - selv om vi ikke liker det. Hva slags forskning og virkelighet har politiets representant forholdt seg til tidligere?

Det er nok lett å spissformulere bare for å tekkes eller vekke sine tilhørere, men det forstyrrer det viktige ved problemet: Hvis vi ser bort fra direkte dødelighet ved bruk, er alkohol det klart mest skadelige rusmiddelet - spesielt for barn, partnere og nære pårørende, og dessuten i utøvelse av vold.

Alkohol er et etablert problemområde i miljøer der idealet er det siviliserte, kontinentale drikkemønsteret. Øya har alltid vært full av godt fungerende alkoholikere fra alle lag, og barn med tilsvarende forbilder. Jeg kjenner fortsatt flere.

Mener de dette alvorlig?
Det handler mest om å våkne. Det er fint at politiet stiller på folkemøter på Snarøya, slik de tidvis har gjort siden ungdomsklubben "Skrunken" ble etablert rundt 1980. Problemene er nøyaktig de samme, fortsatt, og det er verken politiet som har skapt dem eller som skal få dem bort.

Heldigvis er god og åpen sex fortsatt mindre skadelig enn god og åpen rus. Skole og foreldre må velge hvilken kamp de vil ta, og jeg tror at hjemmenes rustradisjoner ikke kan skjermes dersom man virkelig mener alvor med sin bestyrtelse.

Forskning viser fortsatt at
- foreldrenes alkoholvaner reflekteres i barnas forbruk (kilde, kilde),
- barn som serveres alkohol hjemme drikker mer borte (kilde, kilde, kilde),
- det finnes antakelig en sosioøkonomisk komponent gjennom klart høyere alkoholforbruk i Oslo vest enn øst (s.77), alternativt oppstår en moderasjon gjennom integrering - ved klart lavere forbruk også blant de med norsk bakgrunn i områder med større innslag av muslimer (s.77).

Om det er mulig å gjøre noe med det eventuelle problemet, blir en annen sak.

Tradisjonen er å sitte stille og si at det er de andre som er så fæle, også på Snarøya. Tidligere skyldte vi på nyinnflytterne, slik alle vanligvis peker på den fremmede, men nå er det knapt noen andre der ute, så man må skille ut en annen gruppe. Det er det sikkert noen som klarer.

Man kødder ikke med det gode liv, det er i alle fall sikkert. Dessverre.

Den praktiske lærerstand

Jeg har lenge lurt på hvorfor lærere ikke leser fagblader eller holder seg à jour. Hva er det ved lærere som ikke gjør dem interessert i å holde øye med forskningsfronten i sitt eget fag?

Når lærere leser fagblader, er det stort sett "norsklæreren", "naturfag", "tangenten" eller liknende, blader som ligger nær opp til konkret undervisning. De fleste holder bare sjelden følge med spydspissene i det internasjonale, didaktiske miljøet knyttet til faget sitt, og har ikke faglige nettverk utenfor egen skole. Dette er en påstand fra min side, og må tas for hva den er - men den er sjekket ut med folk jeg kjenner både herfra og derfra.


En gjeng av pragmatikere
Når lærere selv får velge hvilke kurs de vil dra på, søker de gjerne kurs som forteller dem mer om hvordan de skal gjennomføre muntlig eksamen, eller som oppdaterer dem i faglige emner som syntaktisk analyse eller Geogebra, eller som belyser hvordan man blir en bedre klasseleder.

Lærere søker så godt som aldri kurs, studier eller konferanser som presenterer oppdatert forskning rundt læringsprosessene i faget, eller som ser på fagets plass og muligheter i nåtid og i fremtid, eller som reflekterer over mer skolegenerelle forskningsresultater som f.eks. sier at "spesialundervisning virker ikke" og "klassestørrelse har ingenting å si". Det virker til tider som det knapt er kjent for den gjennomsnittlige lærer at slike tilbud og resultater overhodet finnes, og at det er meningen at lærere skal holde seg orientert om slikt.

Når lærerne fagorganiserer seg, snakker de stort sett om lønn og arbeidstid - ikke om yrkesprofesjonalitet, forskning på strukturelle effekter eller vernet om den kunnskapsrike læreren. Selv om fagforeninger og egne organisasjoner oppfordrer til det.

Når lærerne egenrapporterer sin tidsbruk, er det potten til "faglig ajourhold" som får lide - med mindre det har vært behov for å lese seg litt opp på brøkregning eller liknende. Selv det å måtte lære seg et nytt dataprogram regnes bare unntaksvis som relevant bruk av tid, og neppe hvis det er administrativt innrettet.

Høgskoler er nok ikke akademia
Svaret på spørsmålet i ingressen er kanskje så enkelt som dette: Lærere regner seg ikke som akademikere.

Det er ikke så rart, selv om mange lærere har akademiske grader som basis. Skolefagene våre likner ikke nødvendigvis så mye på studiefagene med samme navn på universitetet. Dermed kan det være litt malplassert å bruke fagets egne metoder i undervisningen. Læreryrket har en fot i alle leire, det er verken et vitenskapsfag eller et menneskefag alene.

Høgskoler pleier gjerne å profilere seg ved å si at de er praksisnære, at man faktisk utdannes til noe - et yrke som er forhåndsdefinert (for hva blir du hvis du f.eks. studerer samfunnsgeografi?). Ved avslutningen av en høgskoleutdanning regner man seg derfor både som ferdig og som utdannet.

Dermed gjenstår det bare å samle seg praksiserfaring, slik at man også blir flinkere i yrket sitt. Denne grunnholdningen finnes i de fleste skolevegger, og den angriper og overtar ellers sunne, nyutdannete lærere på kort tid.

Diskusjonen om praksissjokket er også knyttet til den samme ideologien, at man skal lære seg et håndverk.

Konspirasjon?
Det er nesten så en kunne tenke seg en konspirasjon om å holde lærerne nede: "Jo mer de gjøres til håndverkere og funksjonærer, desto mer fjernt blir det for dem å bruke tiden på refleksjon, makroperspektiver og nettverksbygging".

Det er synd, for det er i slike sammenhenger vi etablerer ryggrad, trygghet og oversikt over jobben vår.



PS (1): Til lærere som leser dette, og som er medlemmer i Utdanningsforbundet: Neste gang du får et eksemplar av Bedre skole sammen med fagbladet Utdanning, er det like greit å lese det.

PS (2): Selv internt i Norden finnes det høyst sannsynlig både nettverk og fagblader for dine fag og interesser i skolesammenheng, og det ligger ganske sikkert en Twitter-strøm der ute som kan informere deg jevnlig og gratis om interessante og viktige emner som andre har funnet. Vips! blir jobben din satt inn i en større sammenheng.