Jeg velger meg april - eller september

Arbeidsmengden på egen skole øker eksponensielt hver dag frem til sommeren. Samtidig øker trykket fra alle utenfor skolen. Verden er full av spesialrådgivere, tildelingsinstanser og samarbeidspartnere som skal avslutte egne porteføljer og prosjekter før sommeren. For at de skal gjøre jobben sin, må de sette i gang oss andre med å skrive rapporter eller besvare undersøkelser. Må det være slik? Kan man ikke ha frister i april eller september?

Jeg skjønner naturligvis at det må finnes frister. Vi har veldig mange av dem selv, særlig i mai og juni.

Vi må ansatte nye lærere og takke av de gamle, lage timeplaner, evaluere spesialundervisning for hver enkelt elev og behandle klager på karakterer. Vi skal møte og trygge særlig sårbare elever som begynner til høsten og, ikke minst, foreldrene deres, og vi skal samle inn, telle og etterbestille lærebøker og nettbrett. Vi må omorganisere skolen enda en gang, siden det blir klart flere elever neste år enn det har vært tidligere, og vi må avstemme endringene for neste år i samtaler med hver enkelt ansatt som blir berørt av dem.

De siste ukene øker informasjonsarbeidet både til nye og snart gamle elever, og henvendelsene fra både nye og eksisterende foresatte er tredoblet. De nye elevene på 8. trinn må deles inn i klasser - med alle tenkelige og utenkelig hensyn vi blir kontaktet om - og det må samles inn ønsker fra elevene og lages klasser for fremmedspråk og valgfag.

Alt dette skjer i mai og juni. Ikke resten av året. Det er uunngåelig. 

Samtidig har vi jo ordinær drift, som i resten av året, og organisering og gjennomføring av eksamen. 

Midt oppi dette bytter altså f.eks. kommunen ut det datasystemet vi bruker til å registrere og endre arbeidsforhold for våre lærere, og forventer at vi setter av tid til å delta i opplæring, og rektorene innkalles til fellesmøte for alle kommunale tjenesteledere på selveste siste skoledag. Det kan være mulig å misforstå dette slik at man ikke føler seg sett. 

I dette surret ignorerte jeg glatt undersøkelsen om utvikling i kommunens virksomhetsstyring, det innrømmer jeg, og alt inventar var like helt etter at jeg mottok den tredje (!) purringen på kommunens reisevaneundersøkelse. Når jeg endelig sitter bak PCen, midt oppi denne heksegryten av faktisk viktige oppdrag, kan jeg garantere at jeg ikke prioriterer tid på slikt. Innboksen fylles i tillegg av undersøkelser fra eksterne partnere, som av en eller annen besynderlig årsak tror at det er på denne tiden skoleledere har tid til slikt. 

Nei.

Det jeg ikke får gjort i april, skjer ikke før i september. Akkurat nå er det elever, foreldre og ansatte som gjelder. Det er mer enn nok. Og viktigst.

Skoledebatt: Hvem skal skytes?

Skal vi skyte pianisten, komponisten, eller pianoet?

Vi leser stadig om foreldre som mener det er uheldig at skolens forventning om skjermbruk kommer på toppen av det skjermen brukes til hjemme. Da må jeg bare beklage. Skolen vet hva den driver med, det er hjemme restriksjonene må innføres.

Ingen kan påstå at norske skolelever var gode lesere for 20 år siden. Norske skoleelever hang et målbart stykke bak "land det er naturlig å sammenlikne seg med" både i lesing og regning, I beste fall var norske elever måtelig godt opplyste om demokrati, rettigheter og naturvitenskapelige konsensusområder, men ellers ble norsk skole svartmalt i de fleste internasjonale sammenhenger.

Til å bruke så mye penger pr. elev sammenliknet med andre som skåret bedre, var resultatene overraskende svake. De nedslående resultatene var konsistente, på tvers av forskningsmetoder, forskningsmål, oppdragsgivere og tidslinjer.

På den tiden, for 20 år siden, så skolen fortsatt ut som de fleste som nå er foreldre (og besteforeldre) husker den: Tavle (whiteboard), kritt (whiteboardpenn), lærebok, skrivebøker, pensumlister - og undervisning der lærerne brukte mye av tiden på å snakke selv. Internett var på den tiden en aktivitet, ikke en ressurs.

Hva av dette var det som ikke virket? Eller, i verste fall, hva av dette var det som motvirket elevenes læring?

Det er uansett liten grunn til å bli sentimentale og ønske seg tilbake til alt dette. Det var en virkelighet der alle elever måtte gjøre stort sett det samme, uansett hvilke forutsetninger de hadde. 

Jeg har på ingen måte plass til å beskrive hva usikre elever - eller dyslektikere, autister og fremmedspråklige - har måttet utholde i norsk skolevesen tidligere. Med inntoget av digitale ressurser de siste 20 årene har elever med varierende forutsetninger i mye større grad fått tilgang til både innholdet og prosessene i læringsaktivitetene i klasserommet.

Det er jo ingen grunn til bli tatt ut av klasserommet og bli fratatt mulighetene for å vedlikeholde relasjoner med jevnaldrende bare fordi du ikke kan klokka, eller sliter med automatisering av ordbilder.

Digitale verktøy som del av opplæringen er pr. definisjon demokratiserende, og det tilgjengeliggjør både læringsstoff, veiledningsmuligheter og sosiale nettverk for en mye større andel barn og unge enn noensinne tidligere i historien. 

Så langt, alt vel. Det er jo heller ingen som egentlig motsetter seg at digitale verktøy er en del av opplæringen, så der er vi på trygg grunn.

Hvorfor har vi da denne høylytte debatten om digitale verktøy i skolen?

For ordens skyld kan jeg si at jeg har tre barn, to i barneskolen og en på ungdomstrinnet, i en temmelig digitalisert kommune. De leser fysiske bøker, og har et forhold til folkebiblioteket. De jobber i et grunnleggende digitalt klima. Det er naturligvis ikke til hinder for at de til daglig skriver med hånd et eller annet, hvis det er naturlig for dem, og skolen deres deler jo uansett ut kladdebøker og legger til rette for mye manuelt arbeid.

Mitt yngste barn startet med iPad i første klasse. Hun lærte seg raskt å lese, og slapp å bli begrenset av sin egen motorikk for å produsere tekst. Nå går hun i andre klasse, har en funksjonell håndskrift og diskuterer rettskriving og ordstilling med oss hjemme. Sammenliknet med sine to eldre søsken er hun minst på samme nivå i tekstkomposisjon, rettskriving og funksjonell håndskrift.

Med de to eldre søsknene har vi daglig samtaler om innholdet i undervisningen, vi får se læringsplaner, vi får se tilbakemeldinger, vi diskuterer kildebruk (hele tiden!) og vi får innsikt i temaer og arbeidsoppgaver på en slik måte at det er mulig å snakke om rundt måltidene.

Våre barn er naturligvis også i digital kontakt med en hel haug med strukturer som verken skolen eller vi som som forelde har startet opp. Slik er livet, og disse nettverkene oppstår og dør hele tiden. Det hadde vært rart, og ekstremt vanskelig, å forhindre våre barn fra å ha denne kontakten med deres egne nettverk.

Den offentlige ordningen for godkjenning av lærebøker ble opphevet for 20 år siden. I en virkelighet der det ikke finnes noe som heter "pensum", og der elevene får respons fra sine lærere basert på hvordan de har interagert faglig og sosialt med andre, fremstår det nok heller som kuriøst at hvis noen ønsker å ta det bort.

 

Hva er greia med skjermtid?

Våre barn har også fått mobiltelefon tidlig. Selvfølgelig, Der har de kontaktmulighetene til familien, de har bussbillettene sine, de har informasjon om fritidsaktiviteter, de har tilgang til Vipps og sin personlige økonomi.

Som de fleste andre foreldre jeg har snakket med, har ikke barnas mobiltelefon hatt voldsomt store restriksjoner og tekniske begrensinger ved nettbruk. Barna jeg snakker med i dag, inkludert mine egne, har rett og slett "sett det meste før",

Dette er et valg vi har tatt. det kommer i tillegg til skolen.

Hvis jeg tenker at skjermtid er en utfordring, er det hjemme jeg må foreta justeringene. Skolen må få holde på med sitt.