Praksissjokk

Nytt ord, nye muligheter. Jeg hørte begrepet "praksissjokk" første gang i 2004, men det er sikkert eldre. Det som er sikkert, er i alle fall at selve fenomenet er eldre. Vi har alle blitt ansatt i en jobb eller på en arbeidsplass som viste seg å inneholde noe mer eller noe annet enn utdanningen vår forberedte oss på. Hvorfor skal det være så fryktelig fælt og spesielt akkurat i skolen? Det finnes nemlig saker som utdanningen vår aldri vil ønske å ta for seg, selv om det er aktuelt for alle.

Tygg litt på følgende påstand: Det er umulig å jobbe bare som lærer.

Selv om man gløder for bare ett spesielt fag, og får seg en såpass liten stilling at man slipper å undervise i noe annet, må man like fullt sette av arbeidstid på å koke kaffe, eller rydde på et lager, eller ta ned gardiner, osv. Det er umulig å ta seg en lærerstilling og forvente at den utelukkende omfatter undervisning og oppfølging av elever. Her er årsaken:

Arbeidsdeling og ressurstildeling
På en skole finnes det stort sett bare én yrkesgruppe: lærerne. I tillegg finnes det en mer eller mindre full stilling som skolesekretær (resepsjonist/regnskapsfører/materialforvalter/ledersekretær m.v.), og blant lærerne rekrutteres lederne. Det er de yrkesgruppene som betales over skolens budsjett. I tillegg finnes det en vaktmester, som er lønnet av den som eier bygningen - og som har som jobb å sørge for at bygningens infrastruktur vedlikeholdes (vann/strøm/rømning/ventilasjon/varme/alarmsystem).

Denne ordningen hadde vært god, hadde det ikke vært for at det finnes temmelig mange andre sider ved en bygning som også kan kalles for "drift", og som befinner seg midt mellom pedagogisk virksomhet og vaktmestertjenster et sted.

Fellesoppgaver før og nå
I tidligere tider hadde alle skoler f.eks. en AV-ansvarlig, en lærer med spesielt ansvar for det audio-visuelle utstyret. Det innebar stort sett å kjøpe inn og skifte lyspærer i overhead-apparater, eller fylle sprit på duplikatoren, eller hvadetnåvarmangjorde med denslags apparater i enda tidligere tider. Alle lærere har alltid hatt en tidsressurs i sin stilling som er reservert til "fellesoppgaver", tid som også kunne brukes til å administrere vinlotteriet, organisere personalfester, holde øye med utstyret i gymsalen osv. Det er en helt grei sak, og forventet.

I en tid hvor man har projektorer, trådløse nettverk og bærbare pc-er i alle klasserom, er AV-ansvaret blitt noe utvidet - for å si det forsiktig. Men skolen som organisasjon blir fortsatt bare tildelt midler til å dekke undervisning og overfladisk vedlikehold. Når de fleste skoler likevel har IKT-ansvarlige med tid til å gjøre den jobben, skyldes det at de har tatt fra (effektivisert) den potten som skal gå til undervisning.

Læreren som vaktmester
Vaktmester og vaskepersonell er ansatt på estimert timebasis. Derfor har de ansvar for flere bygninger samtidig, for å fylle 100% stilling, og de jobber etter en bestiller/utfører-modell. De gjør det de blir bedt om, ofte som resultat av skriftlig kommunikasjon. Og det er sikkert greit, men før i verden var det slik at disse menneskene kunne gå rundt helt selv og oppdage hva som måtte gjøres. Nå er den jobben overlatt til oss som egentlig har annet å gjøre.

Det oppleves som direkte tåpelig at det er lærere som skal oppdage hva som må fikses, for ikke å snakke om vaskes litt grundigere. Dessuten er det jo ikke slik at alle slike ting kan vente til vaskepersonalet eller vaktmesteren er tilbake på jobb i morgen, så da må vi trå til selv - med skrutrekker, symaskin eller tjuvlånt mopp.

Læreren som kjøkkenhjelp
Jeg har i det siste tenkt på skolenes personalkjøkken. For vår egen del skal det betjene oppunder 40 personer, og det drives nesten utelukkende på dugnad. Av ikke-fagfolk. Det er vi ikke alene om. Noen skoler har reservert ressurser til personer som har fått litt ekstra ansvar på kjøkkenet, f.eks. en skolesekretær eller en assistent eller en person på kommunal arbeidstrening, men hovedjobben foregår likevel på dugnad. Fra et hygieneperespektiv skal det ikke så veldig mye til før det kan bli problematisk, og det er ikke akkurat noe løft for arbeidsmiljøet å ha et kjøkken med småskitne overflater, utløpt mat i kjøleskapet og konstant full oppvaskmaskin. Eller ansatte som går til pauserommet i storefri for å jobbe.

Undervisningens infrastruktur
Jeg er ikke så veldig opptatt av at det er planer og dokumentasjon som stjeler lærerens tid. Jeg tror vi må lage planene selv dersom vi skal få vår egen undervisning under huden, og da kan vi like godt publisere dem. Det jeg derimot er bekymret for, er all den tid som går tapt, og den fortvilelse og forvirring som oppstår, når undervisningens infrastruktur ikke er på plass.

Det er så sin sak å ha fungerende vann, strøm, belysning, ventilasjon osv. i en bygning, men vel så viktig er at det som forutsettes å virke i en arbeids- og undervisningssituasjon faktisk også virker. Det krever flere bransjer og stillinger i et skolebygg.

Foreløpig driver vi altså vår egen infrastruktur på dugnad, og det må komme som et sjokk - ikke bare på nyutdannete lærere.