Alltid matematikk

Kjære lærer!
Når ble du sist kontaktet av foreldre som var bekymret for fremdriften i RLE-faget? Hvor lenge er det siden sist du hørte noen bekymre seg for fraværet av  pugging i samfunnsfag? Når etterlyste noen sist den ene, universelle læringsmetoden i engelskfaget? Det er underlig at noen tror matematikkfaget kan følge slike krav enklere enn andre fag.

Matematikkfaget har en særegen rolle, og bisarre attributter - som f.eks. en kjønnsrolle. Det er fortsatt slik, av en eller annen grunn, at fedrene i skolen gjerne ikke dukker opp før det skal snakkes om matematikk. Skolefaget matematikk har en voldsom status, selv om karakteren ikke teller et gram mer enn karakteren i musikk, eller i muntlig engelsk.

La gå at matematikk åpenbart er et redskapsfag som man i en periode trenger som basis for å utvikle noe videre, men det er tilsvarende åpenbart at f.eks. både demokratikunnskaper og kvalifisert refleksjon om kosthold spiller en minst like viktig og varig rolle i et menneskes liv. Alle inngår de i skolens læreplan.

Som vitenskap er matematikken som alle andre: den er menneskeskapt. Vi har laget oss symboler og metoder for å systematisere verden slik at vi ved å beskrive prosesser og tilstander skal være i stand til å fremskrive våre tanker og foreta kvalifiserte gjetninger om fremtiden. Vi krangler også om metodene av og til, og det finnes til en hver tid både store og langvarige debatter om hva som er riktig og ikke.

Hovedpoenget med matematikken som sådan er altså ikke å passe på at man ikke blir lurt i butikken (!). Selv ikke i grunnskolen. Slike bruksområder er nesten bare en bieffekt av at vi har lært oss å kvantifisere. Matematikken er heller ikke noe fast og gudegitt. Den er noe vi har funnet på, og vi finner stadig på nye ting hvis vi trenger det.og

Matematikk er derfor i høyeste grad et kreativt fag, og et assosierende fag. Det er langt fra tilstrekkelig å gjengi hva tidligere generasjoner har kommet frem til. Matematikken er i sin natur og som definisjon noe aktuelt, og inneholder rom for tvil og tro, alternative løsninger og valgfrie modeller. Matematikken er ikke fristilt fra diskusjonen om hva som er sant, klokt og godt her i verden, og heller ikke når eller hvorfor det er det.

Med dette perspektivet finnes det et overveiende flertall argumenter for at matematikk skal undervises på samme måte som f.eks. samfunnsfag, med samme faglige ydmykhet og nysgjerrighet, og med åpenhet for alternative tolkninger, kritikk av metoder, revurdering av gamle sannheter og konstruksjon av nye.

Å kunne gangetabellen og å beherske matematiske symboler er egentlig bare en parallell til å kjenne til alfabetet og reglene for tegnsetting og syntaks. Det er et greit grunnlag, men det er ikke noe mål. Det er ennå langt igjen før vi kan bruke språket til noe virkelig viktig eller meningsfullt. Men, det er dit vi skal.

Derfor blir jeg alltid litt ergerlig når jeg blir oppfordret til å begrense matematikkundervisningen til bare å inneholde fremgangsmåter, drill og symbolkunnskap. Det er mulig jeg er utålmodig, men jeg vil videre - dit matematikken betyr noe, og har sin styrke. Derfor lar jeg meg heller ikke stanse av elever og foreldre med avstumpet matematikksyn. Med fare for å virke arrogant og nedflatende: De vet bare ikke bedre.

Det er forøvrig en grei sak, vi har alle våre erfaringer, kjepphester og sære interesseområder. Ikke alle gløder for matematikkfaget. Det er fortsatt helt greit, bare jeg selv får bestyre mitt eget klasserom.

Tidstyven er kanskje geografisk betinget?

Det er ikke retting og karaktersetting som er tidstyven i skolen, for det er tross alt noe vi skal drive med. Jeg ble minnet på den klassiske tidstyven i skolen for noen dager siden, her gjengitt med et arketypisk eksempel:

En lærer mottar følgende epost fra en foresatt: "Hei. Vi er litt bekymret for hvordan det går med NN for tiden. Faglig hadde det vært fint om du kunne si litt om hvordan det går i matte og samfunnsfag, og om det evt. er noe vi bør følge mer opp der. Ellers hadde det vært fint å få en oppdatering om hvordan han ser ut til å ha det sosialt. God helg!"

Hvordan svarer man raskt og effektivt på sånt? Er det forventet at man skal gjøre det, hver gang? Med alle sammen? De eneste aktuelle svarene er "det tar den tiden det tar", "ja" og "ja". Det fikk meg til å tenke litt videre.

Det sies at skolen i Norge har sin styrke i at den er så heterogent sammensatt. Vi har lite innslag av eliteskoler og klasseskille, og de store forskjellene er interne. Alle internasjonale undersøkelser viser markant mindre forskjell mellom skoler og distrikter enn i de fleste andre land, og større spredning både av resultater og sosioøkonomiske innenfor hver enkelt skole.

Hva angår tidstyver, er ikke belastningen like jevn. Jeg kjenner lærere som har jobbet i 15 år og bare fått et par henvendelser fra foreldre til sammen (!) på alle de årene. Og, jeg kjenner lærere som hver uke får minst 10 henvendelser av typen beskrevet ovenfor, eller av den inkvisitoriske typen som gjerne vil ha gjentatt rammebetingelser og vurdering knyttet til den muntlige presentasjonen elevene hadde i går - og som vedkommendes barn var litt misfornøyd med.

Hvor disse lærerne bor, er ikke tilfeldig. Den sistnevnte og populære er typisk for Bærum. Den første og mer fredfylte kjenner jeg f.eks. fra østre Akershus.

På en eller annen måte burde en av gruppene fått kompensert for den økte saksbehandlingstiden, som til vanlig utgjør i størrelsesorden 1-1,5 t/dag, eller inntil én ekstra arbeidsdag i uken. Det er jaggu mye!