Pedagogisk godvilje i tekstformat

Sønnen min begynner i barnehage denne høsten. For å lære mer om hva det er han skal, har jeg lest Rammeplan for barnehager, jeg har bladd i en flott, firefargers brosjyre fra Kunnskapsdepartementet og jeg har vært inne på barnehagens hjemmesider. Oppsummert: Pedagogisk papegøyespråk - med modifikasjoner.

Er det noe å lure på?

Vi regner alle med at barnehagen skal være et lære- og treningssted, ikke bare et oppbevaringstilbud. Det er bare rett og rimelig at barnet stimuleres med utgangspunkt i sitt eget ståsted. Det er en selvfølge at hensikten er å utvikle barnet motorisk, emosjonelt, sosialt og kognitivt.  Når barnet har gått i barnehage en viss tid, skal det selvfølgelig ha lært noe om seg selv, om omgivelsene, og om forholdet mellom disse.

Dette formuleres ganske greit i rammeplanen. Likevel ser barnehagen det som nødvendig å gjenta det hele, med egne ord, i sine egne målsettinger. Som om de hadde noe valg.

Jeg endte altså med å skumlese to skjermhøyder med selvfølgelige formål og målsettinger, før jeg kom til det jeg faktisk lurte på: Hva akkurat mitt barn skal gjøre og oppleve det neste halvåret.

Skolen går i den samme grøfta

Enda tydeligere enn for barnehagene, er skolens samfunnsmandat. Ingen er egentlig i tvil om hva som er hensikten med at vi har skole og skoleplikt. Elevene skal etablere kunnskap om hva som er sant, godt og vakkert her i verden, og de skal etablere ferdigheter og holdninger til å kunne gjenkjenne det, reflektere over det, og bidra selv - både alene og i mer eller mindre permanent samarbeid med andre.

Same shit, new wrapping

Men, så sitter vi altså her og forfatter oss til døde - i storting og departementer, direktorater, kommuneadministrasjoner, rektornettverk, medbestemmelsesmøter, plangrupper, team og fagmiljøer: Målformulering i skolen er kunsten å gjenta det samme som høyere ledd i hierarkiet har sagt, men i egne ord. Det bruker vi årsverk på, og sannsynligheten er stor for at jeg ikke er alene om å skumme meg forbi slike tekstpassasjer i kommunikasjon fra skoler og barnehager.

Ulydighet

Av og til, i de mørkeste stunder av kjetteri og skrivesperre, drømmer jeg om å fjerne alle hvorfor-kolonnene i samtlige skjemaer vi sitter med. Det er ikke fordi jeg er motstander av begrunnelse og refleksjon, tvert imot, men alt til sin tid. Hvis noe allerede er sagt, trenger vi ikke bruke tid på å gjenta det. Det vil dessuten være en håpløs arbeidssituasjon hvis noen i utgangspunktet mistenker en lærer for ikke å ha begrunnelser, så det er kanskje ikke nødvendig å måtte gjøre den øvelsen hele tiden med å formulere og publisere dem i ny og fantasirik innpakning?

For ingen skal være i tvil: Vi driver skole for å nå målene i læreplanen, og for å oppfylle rammene i formålsparagrafen. I barnehagene skjer tydeligvis det samme. Selv uten pedagogiske papegøyetekster.