Skal vi skyte pianisten, komponisten, eller pianoet?
Vi leser stadig om foreldre som mener det er uheldig at skolens forventning om skjermbruk kommer på toppen av det skjermen brukes til hjemme. Da må jeg bare beklage. Skolen vet hva den driver med, det er hjemme restriksjonene må innføres.
Ingen kan påstå at norske skolelever var gode lesere for 20 år siden. Norske skoleelever hang et målbart stykke bak "land det er naturlig å sammenlikne seg med" både i lesing og regning, I beste fall var norske elever måtelig godt opplyste om demokrati, rettigheter og naturvitenskapelige konsensusområder, men ellers ble norsk skole svartmalt i de fleste internasjonale sammenhenger.
Til å bruke så mye penger pr. elev sammenliknet med andre som skåret bedre, var resultatene overraskende svake. De nedslående resultatene var konsistente, på tvers av forskningsmetoder, forskningsmål, oppdragsgivere og tidslinjer.
På den tiden, for 20 år siden, så skolen fortsatt ut som de fleste som nå er foreldre (og besteforeldre) husker den: Tavle (whiteboard), kritt (whiteboardpenn), lærebok, skrivebøker, pensumlister - og undervisning der lærerne brukte mye av tiden på å snakke selv. Internett var på den tiden en aktivitet, ikke en ressurs.
Hva av dette var det som ikke virket? Eller, i verste fall, hva av dette var det som motvirket elevenes læring?
Det er uansett liten grunn til å bli sentimentale og ønske seg tilbake til alt dette. Det var en virkelighet der alle elever måtte gjøre stort sett det samme, uansett hvilke forutsetninger de hadde.
Jeg har på ingen måte plass til å beskrive hva usikre elever - eller dyslektikere, autister og fremmedspråklige - har måttet utholde i norsk skolevesen tidligere. Med inntoget av digitale ressurser de siste 20 årene har elever med varierende forutsetninger i mye større grad fått tilgang til både innholdet og prosessene i læringsaktivitetene i klasserommet.
Det er jo ingen grunn til bli tatt ut av klasserommet og bli fratatt mulighetene for å vedlikeholde relasjoner med jevnaldrende bare fordi du ikke kan klokka, eller sliter med automatisering av ordbilder.
Digitale verktøy som del av opplæringen er pr. definisjon demokratiserende, og det tilgjengeliggjør både læringsstoff, veiledningsmuligheter og sosiale nettverk for en mye større andel barn og unge enn noensinne tidligere i historien.
Så langt, alt vel. Det er jo heller ingen som egentlig motsetter seg at digitale verktøy er en del av opplæringen, så der er vi på trygg grunn.
Hvorfor har vi da denne høylytte debatten om digitale verktøy i skolen?
For ordens skyld kan jeg si at jeg har tre barn, to i barneskolen og en på ungdomstrinnet, i en temmelig digitalisert kommune. De leser fysiske bøker, og har et forhold til folkebiblioteket. De jobber i et grunnleggende digitalt klima. Det er naturligvis ikke til hinder for at de til daglig skriver med hånd et eller annet, hvis det er naturlig for dem, og skolen deres deler jo uansett ut kladdebøker og legger til rette for mye manuelt arbeid.
Mitt yngste barn startet med iPad i første klasse. Hun lærte seg raskt å lese, og slapp å bli begrenset av sin egen motorikk for å produsere tekst. Nå går hun i andre klasse, har en funksjonell håndskrift og diskuterer rettskriving og ordstilling med oss hjemme. Sammenliknet med sine to eldre søsken er hun minst på samme nivå i tekstkomposisjon, rettskriving og funksjonell håndskrift.
Med de to eldre søsknene har vi daglig samtaler om innholdet i undervisningen, vi får se læringsplaner, vi får se tilbakemeldinger, vi diskuterer kildebruk (hele tiden!) og vi får innsikt i temaer og arbeidsoppgaver på en slik måte at det er mulig å snakke om rundt måltidene.
Våre barn er naturligvis også i digital kontakt med en hel haug med strukturer som verken skolen eller vi som som forelde har startet opp. Slik er livet, og disse nettverkene oppstår og dør hele tiden. Det hadde vært rart, og ekstremt vanskelig, å forhindre våre barn fra å ha denne kontakten med deres egne nettverk.
Den offentlige ordningen for godkjenning av lærebøker ble opphevet for 20 år siden. I en virkelighet der det ikke finnes noe som heter "pensum", og der elevene får respons fra sine lærere basert på hvordan de har interagert faglig og sosialt med andre, fremstår det nok heller som kuriøst at hvis noen ønsker å ta det bort.
Hva er greia med skjermtid?
Våre barn har også fått mobiltelefon tidlig. Selvfølgelig, Der har de kontaktmulighetene til familien, de har bussbillettene sine, de har informasjon om fritidsaktiviteter, de har tilgang til Vipps og sin personlige økonomi.
Som de fleste andre foreldre jeg har snakket med, har ikke barnas mobiltelefon hatt voldsomt store restriksjoner og tekniske begrensinger ved nettbruk. Barna jeg snakker med i dag, inkludert mine egne, har rett og slett "sett det meste før",
Dette er et valg vi har tatt. det kommer i tillegg til skolen.
Hvis jeg tenker at skjermtid er en utfordring, er det hjemme jeg må foreta justeringene. Skolen må få holde på med sitt.
