Florida Department of Education refuserte denne uken 54 nye lærebøker i matematikk, fordi de visstnok inneholdt elementer av critical race theory. Guvernøren, Ron de Santis, gikk ut og støttet avgjørelsen. I samme slengen prøvde han å fortelle oss hva matematikkfaget er. Om ikke tidligere, så skar det seg i alle fall der.
Critical race theory er i korte trekk betegnelsen på en metode som kan brukes til å forstå forskjeller og sammenhenger i dagens USA, gjennom å ta i betraktning at forskjellige folkegrupper historisk sett har hatt/fått systematisk forskjellige muligheter og rettigheter. En moderne, kritisk hermeneutikk, med andre ord - helt relevant å bruke der naturvitenskapelige eller empiriske metoder kommer til kort. I Florida regnes dette blant prohibited topics i grunnskolen.
Problemet med disse matematikkbøkene er ikke så enkelt å se. Bøkene er jo heller ikke publisert, og foreløpig er det bare frigitt to eksempler på hva utdanningsstyret i Florida mente var utafor. Det hjalp ikke meg. Å unnlate å bruke segregeringspolitikken som historisk kontekst i undervisning blir kanskje å hvitvaske USAnsk historie, og å underbetone ekte hverdagsproblemer i elevenes liv i dag. I Norge er derimot relevans et sentralt begrep i læreplanene, og vår ryggmargsrefleks er heller å bruke slikt i tverrfaglig arbeid for alt hva det er verdt.
Nåvel, tilbake til matematikkfaget.
Bare rett og galt?
Her er hva Floridas guvernør Ron de Santis forteller oss at matematikkfaget handler om: https://twitter.com/GovRonDeSantis/status/1516183546968297482
Man kan jo undres hvor mannen har vært de siste 30 årene. Matematikkfaget handler absolutt ikke bare om rett og galt svar, eller bare om (be)regning.
Når man har kompetanse i noe, er man også i stand til å vurdere når og om det blir riktig å bruke det man kan - i dette tilfelle matematikk, og hva slags matematiske modeller som eventuelt er anvendelige.
Matematisk kompetanse omfatter massevis av verdibetraktninger
La oss f.eks. tenke oss at en kommune tildeles 5 millioner kroner ekstra for å «ta igjen det tapte» hos barn og unge etter koronaperioden. Hvordan skal det fordeles?
Man kan fordele summen likt på alle kommunens elever, og tildele midlene til skolene etter elevtall. Man kan sende summen direkte hjem til hver enkelt elev og gi dem mulighet til å kjøpe private tjenester, man kan skjevfordele midlene etter sosioøkonomiske faktorer, etter postnummer osv. Alt dette kan beregnes med matematikk, med eller uten innebygde forutsetninger. Men, vi må først spørre oss selv:
- Blir det rettferdig å fordele likt?
- Hvor store er egentlig forskjellene og etterslepet, og hvilken betydning har det?
Hit skal vi med matematikken vår. Det holder ikke at vi er i stand til å utføre beregningene - etter at vi har brukt matematikk på å finne sammenhengene og forskjellene - vi må også vite at det er redelig å gjøre det slik.
Vi spør oss selv om noe er mulig, og for så vidt om det er lovlig, men vi må også ha en mening om det er klokt. Da har vi faglig kompetanse i matematikk, og har nådd et akademisk nivå, som guvernør de Santis snakker om. Såpass ambisjoner må vi ha for barna våre.
Det er et mindretall situasjoner av faktisk verdi og nytte her i verden som kan reduseres til bare å være et spørsmål om rett eller galt. Det meste inneholder prioriteringer og verdibetraktninger, også hvordan vi best gjør oss nytte av den matematiske kompetansen vi har tilgang til. Matematikkundervisningen skal og må ta seg av dette, også.
