Noen må telle de syke

Mens foresatte over det ganske land steller sine syke barn, må de skoleansatte telle dem. Det er en svært lite interessant ekstrajobb, og den sier oss i praksis ikke noe.

Norske rektorer blir avkrevet tall for å opplyse folket om i hvor stor grad det står ille til. Sagene skole har f.eks. vært mye i media med sitt skyhøye fravær, sammen med eksempler fra utover i landet. Reportasjene virker i varierende grad presise, med formuleringer av typen "halvparten har trolig influensa" og "mange av disse har fått påvist svineinfluensa". Hvor er presisjonen?

Når rektoren på Hornindal skole sier at "I dag er 70 av 196 elever på skolen smittet", tar han en råsjanse. Hvordan vet han det? De fleste er sannsynligvis smittet av noe, men ikke nødvendigvis av høstens motesykdom. De syke er dessuten diagnostisert over telefon, og hvor mange som er i inkubasjonsfasen før utbrudd, er det umulig å si noe om uansett.

Konsekvensen av høyere presisjon

Det hadde vært enda mer interessant dersom det var sant, det rektoren sa. Det ville i så fall betydd at noen har ringt rundt til disse familiene og spurt, og fått svar - om tilstanden akkurat den aktuelle dagen. Slikt skjer bare ikke.

Det er heller unntaket enn regelen at skolen får vite noe om hva slags fravær det er snakk om når elever er borte. De fleste elever er bare borte, og skolen får vite hvorfor når de kommer tilbake igjen - med mindre de har søkt om permisjon, eller tilhører det mindretallet som gir beskjeder underveis.

De fleste kommuner har riktignok innført som rutine at skolen skal varsles ved diagnostisert svineinfluensa, men erfaringsmessig er vi langt fra garantert at så skjer. Jeg kjenner en skole med 15% fravær blant elevene, og ingen av dem pga. svineinfluensa...

Er det interessant?

For at en lærer (eller rektor) skal kunne vite hvor mange av sine fraværende elever, i dag, som var borte pga. diagnostisert svineinfluensa, finnes det ikke tall som genereres automatisk. Nei, her må det ringes - og alle som ringes opp må ha tatt kontakt med lege.

Det er også vanskelig å se hva vi skal med de tallene nå, annet enn for medias skyld. Det smitteforebyggende arbeidet foregår for fullt uansett, og vaksinasjonsprogrammet tikker og går.

Dersom vi trenger tallene for å vurdere stengning, isolasjon og mer radikale tiltak, spiller det egentlig liten rolle hvilken sykdom det er snakk om. Mulighetene for videresmitte må reduseres, også om det til slutt viser å være kolera, pest eller en vanlig sesonginfluensa som er synderen. Å innføre ekstraordinære tiltak er dessuten usikkert så lenge det er fundamentert på usikre diagnoser, og dagens mangelfulle testregime gir ingen mulighet for å bedre dette forholdet.

Det er dessuten ikke bare elever som er syke, men lærerne også. Når kollegaene våre er borte, skal vi bruke tiden vår på å undervise for dem - ikke på å finne ut av hvorfor noen av elevene deres er borte.

Hvis vi for ettertiden trenger å vite hvor stor denne epidemien ble, vil det holde å foreta en undersøkelse: "Si meg, hadde De svineinfluensa i fjor høst?".

Det er bedre å telle da, enn å kaste bort oppmerksomhet og tid på å gjøre usikre overslag nå.

Kunsten å kamuflere egen influensafrykt

Jeg synes at jeg og slike som jeg skal få vaksine først fordi ...

Det finnes prioriterte grupper som blir vaksinert først, som frontlinjepersonell i helsetjenesten, gravide i andre og tredje trimester og folk med forskjellige, kroniske lidelser (se oversikt).

Det er imidlertid mange som rett og slett er redde for å bli syke, og så jobber de overtid med å finne rasjonelle argumenter for å kommer forover i køen. Den siste uken har de utroligste forsøk blitt gjort:

En medarbeider hos NAV ringte Folkehelsesinstituttet for å flytte NAV-ansatte lenger frem i køen, for ikke å snakke om at både Sylvi Listhaug, grisebøndene og Selvaags Kollen-arbeidere har gjort det samme. Grisebøndene har vel fått medhold.

Det meste av dette er en pinlig forestilling. Kan man ikke bare si at man er redd for seg selv? Hvis det ikke er slik, ville jeg heller trodd at vi alle ville stått på barrikadene for at barnehageansatte, drosjesjåfører og arbeidere i ferskvare- og restaurantbransjen skulle rykket fremover i vaksinekøen.

Men neida. På vegne av samfunnet, og med tanke på fellesskapets beste, ender de fleste opp med å argumentere sterkest for at det likevel er nettopp den samme yrkesgruppen som de selv tilhører som er mest utsatt.

Tilfeldig? Neppe.
Pinlig? Utvilsomt.

Den eneste gode siden ved kjendiseriet

Klimatoppmøtet i København holdes i perioden 7.-18. desember. Det er 6 uker igjen, og allerede er møtet og sakene toppnyheter i Norge. Slikt er uvant.

Dagens toppsak i Dagsrevyen var at isen i arktis forsvinner raskere enn vi tror, og at vårt siste håp henger på København-forhandlingene. Normalt ville vi ikke hørt om møtet i riksdekkende medier før det hadde vart en stund og det nærmet seg oppsummering, omtrent 15. desember. Årsaken til at vi hører om møtet og sakene allerede nå, er ikke sakene i seg selv.

Det er viktige saker som skal tas opp i København, bevares!, men vi hadde aldri hørt om verken sjefsforhandleren eller sakene hvis det ikke var for at sjefsforhandleren skal skifte jobb når hun er ferdig. Vi hører om København-møtet allerede nå fordi Norges sjefsforhandler også er utnevnt til statsråd for arbeidsdepartementet.

Utnevnelsen av Hanne Bjurstrøm er det beste regjeringen Stoltenberg har gjort for miljøsaken på mange år. Hva det gjør for arbeidsdepartementet, har jeg ingen mening om. Slik er verden blitt. Vi trenger kjendiser, uansett av hvilken størrelse, for å legge merke til ting.

Men, jeg tviler på at saksbehandlingen i arbeidsdepartementet får det samme medialøftet etter 21. desember.

Den store innsamlingsdagen

Ukens søndagstur gikk, uoriginalt nok, rundt Sognsvann i dag. Det var en fantastisk dag, med flott høstvær og tett av folk. Dette var også dagen for årets innsamlingsaksjon, og jeg var oppsatt på å gi noen penger.

Jeg heier på prosjekter der man setter folk i stand til å fiske selv, fremfor å bare gi dem fisk. Dessuten har jeg alltid trodd på at det å øke kvinnenes muligheter og utdanningsnivå er den eneste veien til reell og varig forbedring av samfunn. Care Norge kombinerer disse to prinsippene, og da er det bare å støtte i vei.

Jeg liker også av en eller annen grunn å gi kontanter til slikt, ikke å bruke kort eller ringe anonyme og automatiserte telefontjenester. Kall meg gjerne konservativ. Siden vi var ute og gikk tur, var jeg svakt bekymret for ikke å være hjemme når bøssebærerne ringte på, men så tenkte jeg at det sikkert ville dukke opp muligheter for å gi penger på et sted som Sognsvann der så mye folk er samlet. Og ja, det gjorde det for så vidt...

På vår tur rundt vannet passerte vi faktisk tre primitive salgsboder med innsamlingsformål. Samtlige boder vi møtte, var bemannet av ungdomsskoleelever som samlet inn penger til skoletur. De var pene i tøyet og i godt hold ellers, og samlet altså inn penger til seg selv.

Er det flere enn jeg som synes slikt er ufint, og at disse ungdommene burde ha blitt veiledet til å se seg selv litt utenfra akkurat denne dagen?

Kompetanselønn - bare for lærere

Jeg kjenner en arkeolog, med hovedfag etter "gammel" modell, 6 år, og mange års praksiserfaring. De relevante jobbene arkeologen søker på, er lønnet som en nyutdannet førskolelærer. Det er ikke mye.

Lærere har et kompetanselønnssystem. Lønnen beregnes med utgangspunkt i hvor mye utdannelse vi har, og hvor lang erfaring vi har. Det er vår siste skanse mot urettferdigheten, og vår garanti for tilnærmet lik lønn mellom kjønn. Det er bare innenfor vårt eget yrke.

En lektor med hovedfag (eller master), og fire års ansiennitet, har en minimumsinntekt på 389.100 kr/år. En arkeolog med hovedfag og fire års ansiennitet søker på relevante jobber i stat og fylke med årslønn som er 50.000 lavere.

Vi har egentlig ikke så mye å klage over, her vi sitter.

Til slutt en kuriositet: Dersom denne arkeologen heller skulle ønske å begynne som lærer, går ikke det. Hovedfag i arkeologi kvalifiserer ikke for å komme inn på PPU, man er tydeligvis ikke kvalifisert som historielærer. Interessant. Kjennskapen til fagets metoder, problemstillinger, forskningsfront og egenart kan tydeligvis ikke måle seg mot faktainformasjon man uansett kan lese seg opp på.

Det er mye som har forandret seg i skolen de siste 100 årene, men kunnskapssynet har tydeligvis holdt stand...

Og kompetansebasert lønn, for de priviligerte.