Lærertetthet?

@SVKristin og grasrota i @utdanningsf virker uenige om hva #lærertetthet er, om det er skolegjennomsnitt eller faktisk antall elever i klasserommet. I den pågående debatten er det noen som snakker forbi hverandre. Jeg regner med at det er bevisst - det er oppegående mennesker involvert i dette - og jeg lurer på hvorfor.

I argumentasjon, drømmer og forventninger fra skole-Norge ser det ut til at mange lærere og elever gleder seg til å bli færre i klasserommet med en reform om lærertetthet. Det må da være en feilslutning?

På min skole er det 12 klasser med 30 elever i hver. Kontaktlærerne har likevel bare ansvar for maks 15 elever hver, og gjennomsnittlig lærertetthet pr. elev er under 22. Den har vært under 20, og kan lett blir det igjen, men likevel må det altså være 30 elever samtidig til stede i klasserommene. Slik er vår skole bygget.

Dersom regjeringens mål skal brukes om gjennomsnittlig 20 elever pr. lærer:

• ingen særlig endring for oss, bare småjusteringer
• vi fortsetter å sette inn 1,5 lærer (i snitt) i hvert klasserom med 30 elever

Dersom utdanningsforbundets tokning blir gjeldende, og det skal være maks 20 i klasserommet:

• Må vi kaste ut 1/3 av elevene (120 stk) og sende dem til en annen skole?
• Skal kommunen bygge en ny fløy med 6 nye klasserom?

Jeg må si jeg stusser.

At det derimot kan ha sine sider å være færre, er en annen sak. John Hattie peker på at det kan ha en viss effekt for læringsutbyttet å gjøre gruppen mindre, forutsatt at læreren klarer å benytte anledningen til å endre undervisningen i takt med endringen i gruppestørrelse. Men, effekten er likevel ikke stor nok til at det er spesielt rasjonelt å bruke krefter på det (en liten gjennomgang her, på s. 7 ff.). NIFU step peker faktisk på en negativ korrelasjon mellom indikatoren "elev pr. lærer" og læringsutbyttet (se s. 133 ff.), men det er flere faktorer som påvirker slike tall. Dessuten er dette gjennomsnitt, så vi kan ikke se bort fra at det finnes enkelttilfeller hvor redusert gruppestørrelse vil ha betydelig effekt for læringsutbyttet. Noe generelt prinsipp kan det imidlertid ikke bli.

Jeg tror likevel det kan være viktig å tenke størrelse for å sikre at mange elever blir sett. Skolen handler om mer enn karakterer, som også forutsetter relasjoner og individuell oppfølging, og det er nok på de områdene redusert klassestørrelse ville hatt mest for seg. Men, det finnes nok også mange andre organiseringsmåter som vil kunne ivareta de samme perspektivene, uten å redusere undervisningsstørrelsen.

Noe svar om hvorfor partene snakke bevisst forbi hverandre i denne saken, finner jeg ikke.

Det er ikke nynorskens feil!

Når man ikke kan noe om grammatikk, er det vanskelig å skrive riktig. Derfor er det mange skoleelever som sliter med nynorsk, hvor f.eks. skillet mellom subjekt- og objektformer fortsatt står forholdsvis sterkt. Jeg har vært norsklærer i tre år, og synes både ungdom og foreldre syter over noe som egentlig bare skyldes deres egen vrangvilje - og kunnskapsløshet.

Samtidig er det flere og flere som bekymrer seg for den allmenne rettskriving og nordmenns generelle, språklige presisjonsnivå i majoritetsspråket. Er det ikke noe som henger sammen her?

1. Grammatikk og syntaks: Elevene er lei av noe de ikke kan

Når vi beskriver prinsipper og konvensjoner for skriftlig språkbruk, må vi bruke det språket vi har om språk - f.eks. "alltid objektsform etter en preposisjon" eller "komma etter leddsetning som står først". Hvis man går bort til en mengde fritt valgt ungdom i ungdomsskolealder og innleder en samtale om objektsform, møter man antakelig nesten bare spørsmålstegn (i tillegg til at de synes du er sprøyte gal, selvfølgelig).

Elevene som begynner på ungdomssskolen, har hatt undervisning i ordklasser og enkel, syntaktisk analyse i flere år. De spyr av å høre ord som adjektiv, substantiv, verbal, objekt og genitiv - men de aner like vel ikke hva de snakker om. De er rett og slett blitt lei av noe de ennå ikke har lært seg. I bokmål og eget talespråk kommer man i store trekk unna med å rote litt med formene, dessverre, men nynorsken er noe strammere i hasene. En styrking av den bevisste formsansen vil forenkle nynorsklæringen betraktelig - og kanske komme bokmålsbruken til gode samtidig.

Enten må barneskolen legge et fornuftig grunnlag, eller så får de overlate emnet til ungdomsskolen. Det dummeste jeg vet, er i alle fall å måtte avlære elever holdninger til kunnskap (og i verste fall kunnskap i seg selv) som de har fått med seg fra barneskolen.

2. Sidemålsundervisningen: Når ble det galt å lære mer?

Det finnes ingen empirisk forskning som bekrefter hypotesen om at elevene skal bli flinkere i hovedmål bare de slipper sidemålsundervisning. Sannsynligvis er det tvert imot.

Det er i alle fall ikke slik at hjernen er en tank hvor man kan fylle på inntil det renner over. Det vet man. Den menneskelige hjerne er en nettverksbygger, den bygger nettverk av fragmenter som til sammen danner kunnskap om noe. Dette vet man også, og at det alltid er plass til mer.

Når vi snakker om å ha dybdekunnskap, bruker vi det ofte synonymt med "å ha brede begreper" - altså at det vi vet om noe er satt sammen av så mange kunnskaper og erfaringer fra mange andre situasjoner som mulig. Slik er det nok også med vår kunnskap om kommunikasjon, talehandlinger, retoriske grep og språklige sjangre, og med syntaks, semantikk og pragmatikk.

Jo mindre man lærer seg, desto mindre kan man, og hva er det å tjene på det?

OL-føljetong i NRK

For dem som husker "the Julekalender", fortoner siste nyhetsuke seg som en realisert parodi. Den gang var det forberedelsene til ski-VM i Trondheim i 1997 som var temaet, nå er det et mulig OL i Oslo i 2022. Etter en myk start har grepet nå strammet seg litt til. Hver eneste dag har bragt en OL-nyhet, her er et utvalg.

21.2.: Dersom Oslo får arrangere vinter-OL i 2022 må det bygges en ny skøytehall i eller ved hovedstaden.
29.3.: Norges Idrettsforbund kaller inn til ekstraordinært ting i juni, for å behandle en søknad om vinter-OL i 2022.
30.3.: Vil ha OL til Sørum.
30.4.: Oslo Havn drømmer om deltagerlandsby på Filipstad.

Og så var vi i gang:

03.5.: Sterk OL-tvil i byrådet.
03.5.: Byrådet anbefaler at Oslo lager en søknad om å få vinter-OL i 2022. Nå er det opp til bystyret om de vil følge anbefalingen.
04.5.: Her det kan bli OL-anlegg. Både Bærum og Nittedal risikerer OL-feber etter at Oslo kommune har vurdert hvor eventuelle vintersportsanlegg kan ligge.
07.5.: Oslo kan miste en av de store publikumsidrettene under et eventuelt vinter-OL i 2022. Skiskytter-øvelsene kan nemlig bli lagt til Lillehammer.
08.5.: Skøyteløpene under et eventuelt Oslo-OL i 2022 kan bli lagt til Vikingskipet på Hamar.
08.5.: Norges IOC-medlem Gerhard Heiberg sier at man bare kan glemme OL i Oslo dersom det skal spres utover hele Østlandet.
09.5. Oslo SVs representantskap vedtok tirsdag kveld å si nei til at Oslo skal søke om vinter-OL i 2022.

Hvordan skal dette fortsette neste uke?

"Må utdanne 200 nye sportsjournalister til OL"
"Gulsvik er perfekt for innendørs slalåmbakke"
"Jan Erik Vold: Kommunen må ta ansvar for Bislet-kulturen: Start jakten på egnete buljong-par nå!"
"Nye undersøkelser advarer: Fare for tåke i Kollen."
"Skandale at ikke den største byen i verdens rikeste land verken har egen bob- eller kjelkehockey-arena"

"Ruster opp til innrykk av curlingpublikumet, bygger automatbane til Fornebu"

Det kan umulig være så mye viktig som skjer i verden. NRK Dagsnytt prioriterer tankespinn om et hypotetisk OL blant sine fire nyhetssaker til morgensendingene, hver dag. Imponerende.

Miljøvennlig, men fortsatt dust

Mange askerbøringer har kjøpt seg elbil ene og alene for å kunne kjøre i kollektivfeltet på E18 inn til Oslo. De kjører som egoistiske gærninger.

Jeg trenger ikke kjøre på E18 frem og tilbake til jobb, og er uvant med trafikkbildet om morgenen, så jeg var ikke forberedt på å møte myggpatruljen denne vinteren. Disse små farkostene dundrer altså frem i kollektivfeltet. Jeg bor på Blommenholm, og er avhengig av å krysse over kollektivfeltet for å komme inn i et ordinært kjørefelt, men er det noen som tror at det lar seg gjøre?

Nope. Årsaken til at disse tusseladdene har kjøpt seg elbil, er jo nettopp at det gikk for sakte for dem i de ordinære kjørefeltene. Da valgte de ikke å ta kollektivt, eller å kjøre den miljøvennlige bilen sin til nærmeste innfartsparkering - neida, de tok det alternativet der det er mulig for dem å fortsatt insistere på å kjøre egen bil hele veien til jobb. Dermed fosser de frem, bare fordi det er mulig for dem, uten øye for at det er noen som skal kjøre ut på veien.

For noen uker siden ble vi faktisk forbikjørt, på innsiden, mens vår egen bil også lå i kollektivfeltet. Hvor utålmodig er det mulig å være? Man kan altså fortsatt være like teit og trafikkfarlig, selv om man tilsynelatende ser miljøvennlig ut.

Gudene vet hva slags mekanisme det er som slår inn. Kanskje er det bare slik at de tror de har rett til å ture frem, i egenskap av å ha ofret seg og kjøpt en bil de i utgangspunktet synes er noe forbanna tull - hadde den ikke fraktet dem billig og problemfritt frem og tilbake.

De aller, aller fleste incentiver i verden er dessverre konstruert slik at de fremelsker betraktninger rundt egennytte, slik er det også med fordelene ved å ha elbil. Forbrukere oppfører seg i all hovedsak slik samfunnet ønsker bare dersom det ligger tilstrekkelig personlig gevinst i potten. Ideen om å balansere pisk med gulrot er et prinsipp som virker best hos dem som er mest egoistisk disponert på forhånd. Spørsmålet blir om den ene, gode og ønskete handlingen egentlig veier opp for alt det andre grumset som kommer til overflaten samtidig.

Jeg mener f.eks. at de mest egoistiske trafikantene skal ut av trafikken i stedet for å få en egen fil å leke seg i. Hvilke mekanismer som i så fall skal sørge for at det skjer, både i denne og i andre sammenhenger med tilsvarende effekter, er en real utfordring.