Jeg husker en tid, for ikke særlig lenge siden, da lærerne var kollektivt irriterte over at det ikke var mulig for verken dem selv eller elevene å installere hvilke programmer de ville på skolens PC-er. Den gang både lærere og elever klaget over at de daglig ble forhindret fra å gjøre godt arbeid på grunn av det kommunale nettfilteret. Da skolene bygget ut sin trådløse infrastruktur, slik at det var mulig for elevene å bruke sine egne mobiltelefoner hele tiden og på hele skolen (hvis det passet for læreren, da). Nå ropes det om begrensning av programmer og apper, mer filtrering, og permanent mobilforbud. Hva skjedde?
På den tiden, for ikke særlig lenge siden, hadde irritasjonene og ropene om endring en didaktisk/pedagogisk begrunnelse. De var forankret i nødvendigheten av å endre læringsprosessene for å endre læringsutbyttet.
Dagens rop om begrensninger har en administrativ begrunnelse, det handler ikke nødvendigvis om hva elevene kan gjøre, men at de gjør det. Noe har forandret seg.
Pedagogikken som forsvant?
Da Bærum kommune etablerte prinsipper for å understøtte læring for det 21. århundre rundt høsten 2014, i prosjektet som ble kalt «digital skolehverdag», ble det formidlet som et prinsipp at nettbrettet skulle være noe helt annet enn PC-en.
Denne forskjelligheten skulle bli et incitament til å etablere helt nye læringsprosesser. Det ble f.eks. ikke kjøpt inn volumlisens på flere av de appene som også finnes som standardprogramvare på vanlig PC-er. Det var uttalt viktig at ikke lærerne tok imot nettbrettene og prøvde å tweake dem til å bli omtrent som PC-er.
Det ble også tatt flere avgjørelser, bl.a. knyttet til hvor åpen tilgangen til verden skulle være gjennom de kommunale nettverkene, og i hvilken grad det skulle sperres for installering av nye apper eller ikke. Pedagogiske prioriteringer styrte valgene, knyttet til både faglig utbytte og personlig, sosial og digital modning.
Når det nå diskuteres å reversere tidligere beslutninger, er ikke lenger argumentene knyttet til pedagogikk og læringsutbytte. De er begrunnet i praktiske forhold: Læreren synes noe er vanskelig. Elevene gjør noe annet enn de bør gjøre. Foreldrene liker det ikke. Ungdommen møtes ikke på løkka lenger. Sosiale medier er utfordrende.
En sammensatt verden også for oss voksne
Verden forandrer seg. Flere mener det er vanskeligere å være forelder nå enn tidligere, eller at det er vanskeligere å være lærer enn tidligere. Det vet jeg ikke så mye om. Jeg har ikke hatt barn i noen annen verden enn den digitale, og jeg har gjort mitt beste for ikke å være lærer i noen annen skole enn den digitale (og det har jo faktisk blitt enklere).
Det jeg derimot vet, er at vi ikke kan late som vi befinner oss i noen annen verden, heller (og jeg føler meg ikke spesielt genial nå, dette er å sparke inn åpne dører av typen "internett er kommet for å bli"). Jeg vet også at vi ikke kan møte 2020 med et teknologisyn fra 1985. Ikke med et kunnskapssyn eller læringssyn fra 1985 heller, for den saks skyld.
Same thing - new wrapping
Det meste ser altså tilsynelatende annerledes ut nå for tiden. Verken lærere eller foreldre har noen forbilder som har vist oss veien, med eksemplariske handlingsmønstre vi kan falle tilbake på når vi står fast. Eller, har vi det?
Det internasjonale forskningsprosjektet EU Kids Online IV publiserte nettopp den norske delen av sin nyeste rapport. Der finnes det veldig mange interessante funn. Siden forrige rapport i 2010, har ungdommens tilgang til digitale nett og enheter økt, og andelen elever med konto i sosiale nettverk er økt. Det er neppe noen overraskelse.
Samtidig har altså mobbingen gått ned siden 2010, og vi får en nyhet for dem som er mest opptatt av det: Bruken av porno er gått ned. Eksponeringen for annet, skadelig innhold er derimot økt, og det er flere ungdommer som klager på at foreldre deler personopplysninger om dem uten samtykke, enn på at jevnaldrende gjør det. Det er en stor rapport, med en mengde andre funn, også.
Dette er ikke en verden man automatisk holder følge med. Vi må forholde oss til gamle fenomener som grooming og hacking, og til nyere som sexting, sharenting og wannarexics.
Nåvel. Det som uansett stikker seg frem i denne undersøkelsen, er at det nettopp er de gamle tingene vi fortsatt skal drive med. De samme tingene som mor, bestemor og klasseforstanderen til grandtante drev med:
Vi voksne skal være nysgjerrige og interesserte i hva barna driver med, vi skal beholde en respektfull dialog, vi skal sette rammer, og vi skal gjøre det sammen med barna, og vi skal passe på at vi er såpass relevante at de kommer til oss når de tror at de er på vei inn i en vanske. Som lærere skal vi gå sammen med barna når de trener og lærer, vi skal være undersøkende sammen med dem, vi skal støtte deres læringshunger, hjelpe dem med stillasene de trenger for å klatre videre, og sørge for at de opplever en passe blanding av ros, støtte og utfordring.
Dette er jo ikke nytt. Selvfølgelig skal vi sette oss inn i barnas verden. Ingen sier at vi skal forlate det prinsippet. Men, det krever innsats - og for de fleste også mye innsats, fordi vi må lære oss noe nytt.
Skyller vi barnet ut med badevannet?
Det er nok blitt vanskeligere å være lærer eller foreldre, og for ikke å snakke om, å være ung. Det er sikkert også noe som gjør rollen vår mer komplisert enn vi ønsker, men vi trenger ikke å la det gå ut over elevens læring. Det finnes ting man rett og slett bare må fikse.
Jeg tenker at det kan være retningsgivende å gjøre en liten refleksjonsøvelse når utfordringene tårner seg opp:
Hvis man faktisk mener at læringsprosessen blir bedre med et gitt sett av pedagogiske betingelser, er det rimelig å ha med seg de samme betingelsene hvis man av mer praktiske årsaker senere vil gjøre retrett.
