Sensuren er falt, og folk klør seg i hodet. Jeg vet ikke om det er et fenomen som har rammet hele landet, eller om det bare gjelder det nedslagsfeltet mine nettverk befinner seg i (Asker, Bærum og Oslo vest), men det er kanskje noe rart her. Tror jeg.
Om jeg skal oppsummere det jeg har hørt herfra og derfra, ligger engelskkarakterene grovt sett på standpunkt, matematikken ligger jevnt litt under, og norskkarakterene spretter tilsynelatende usystematisk hit og dit i store sprang, sammenliknet med standpunkt.
Matematikken
For matematikkens del handler det stort sett om at årets oppgavesett var vanskeligere enn de foregående årene skulle tilsi. Det er heller ikke så mange skoler som har tatt på alvor at det er obligatorisk å løse de digitale oppgaven med digitale hjelpemidler.
Elevene er dessuten ikke sterke nok i funksjoner og algebra, hvis en skal stole på forhåndssensuren. Så greit er det.
Norskeksamen i stillstand
I norskfaget er det vanskeligere. Eksamensoppgaven er vanligvis å skrive en lang tekst, det som i gamle dager het "stil". Det heter det ikke lenger, men det skyldes mest at 'stil' ikke er en definert tekstsjanger. Nåvel. Elevene har altså skrevet enten et leserinnlegg, eller en novelle, et kåseri, et essay osv. - én litterær og én i sakprosa. Uansett er det én lang tekst i hhv. hovedmål og sidemål , akkurat slik det alltid har vært.
Og, akkurat slik det alltid har vært, står og faller det hele på om du er en god skriver. Det er der utfordringen ligger. Eksamensresultatet er i stor grad frikoblet fra det som har skjedd i norskundervisningen. La gå at man får skrivetrening gjennom skoleåret, og blir inspirert til å utvikle seg gjennom å marineres i god litteratur, men det er innspill man får mest utbytte av dersom man allerede har et godt grunnlag å bygge videre på.
Den grunnleggende gode skriveren klarer seg rimelig godt gjennom en eksamen ved bare å ha lyttet og ha vært til stede i timene av og til gjennom året.
Man kan sove eller være borte mens klassen fordyper seg i et Ibsenskuespill, man kan gi en lang dag i Ivar Aasen og språkhistorien, man kan fnyse av poesi og lyrikk, man kan unnlate å lese en eneste bok, og man kan ignorere hele litteraturistorien, fra Dorothea Engelsbrektsdatter til Jon Fosse - og man leverer heller ingen lekser eller oppgaver om disse emnene. Man kan, kort sagt, prestere til godt under middels hele året, og standpunktkarakteren blir deretter. Likevel kan man altså stille opp på eksamen og få en høy og solid karakter.
Nå er ikke det verdens størst problem. Alle vet at eksamen ikke måler det samme som standpunktkarakterene gjør. Det ser riktig nok stygt ut når eksamenskarakteren ligger to hele hakk under eller over standpunkt, men det trenger heller ikke være noen stor sak. Det klarer vi å forsvare.
Det vi derimot ikke klarer å forsvare, er at vi har en eksamen som i så liten grad tar hensyn til at det har foregått undervisning i noe.
Flere har sovet i timen
Norskfaget handler om mer enn skriving, akkurat som matematikkfaget handler om mer enn regning. Av disse to fagene er det bare i matematikk at dette er synlig i den avsluttende prøven.
Det ser rett og slett ut til at det norskdidaktiske miljøet har sovet i timen mht. eksamen. Siden M87 har det foregått store endringer i læreplanene i norsk. Det var det året jeg var russ. Likevel er prøveformen i all hovedsak den samme som den var da jeg gikk i ungdomsskolen selv. Det har antakelig ikke holdt å sette opp mer eksplisitte kjennetegn og sjangertrekk, og det er nok mer som må skje enn å gjøre skrivingen digital.
Systemfeil eller midlertidig ubalanse?
Den antakelig svake sammenhengen mellom eksamen og undervisning unnskylder ikke svake resultater. Det forventes fortsatt av en elev som begynner på videregående at han kan sette sammen en målrettet og meningsfull skriftlig ytring av en viss lengde og kompleksitet. Det er bare det at man må øve mer dersom det er det eneste som testes til slutt.
Foreløpig er det så mye annet som skal skje i norskfaget, så den store mengden skrivetrening blir det ikke alltid plass til. Det er fastslått gjennom vårens debatt at norskfaget er fullt, se f.eks. "Kampen om norskfaget" (Per Anders Madsen i Aftenposten, 8.6.11).
Samtidig er det mange som hevder at "rettebyrde knekker norsklærerne" (Utdanning 15, 2010), se f.eks. også kommentarene til blogginnlegget "Er det nødvendig å rette så mye,'a?" fra sidene til Landslaget for Norskundervisning. og det finnes en etter hvert stor lobby som argumenterer for å gå ned til én karakter i norsk (f.eks. Sylfest Lomheim i Aftenposten, 4.6.11).
Norsklærere, våkn opp!
Jeg mener at norsklærerne snart må sette seg ned og finne ut av hva faget deres er for noe. Det er åpenbart ikke samsvar mellom læreplan, sluttvurdering og de personlige oppfatningene som svever rundt i systemet.
Når vurderingen av tekster blir så uttalt en belastning man helst unngår, er det ikke rart at elevene blir svakere skrivere. På den annen side er det ikke sikkert at en skriftlig eksamen på gamlemåten er relevant lenger, men det er en ekstra tung jobb å endre tradisjoner.
De siste årene har mange norsklærere hatt to bjelker i øyet: leseplikten og rettbyrden. Dem kan man ikke konsentrere seg om før debatten om innhold og vurdering er oppsummert. Så: til arbeidet!
PS: Det er viktig for meg å si at jeg respekterer norsklærernes argumentasjon. Jeg har selv vært norsklærer på alle trinn i ungdomsskolen, og det er hevet over tvil at det er betydelig arbeidskrevende å vurdere og kommentere innleverte tekster. Diskusjonen om leseplikten er altså på sin plass, det er åpenbart urimelig å ha en stilling med 6-7 klasser i norsk, selv om det er mulig. Men, diskusjonen er vanskelig å ta før fagets enkeltlærere og nasjonale ressurssentra er rimelig samkjørte i oppfatningen om hva det er de holder på med. Vi må definere jobben før vi kan tallfeste den.
