Pesn og sedn

Språket er i stadig endring, og det er bra. Det er viktig at språket er tilpasset det livet vi faktisk lever, slik at vi blir i stand til å uttrykke oss på en relevant måte. Det må finnes ord for våre ting, tanker og følelser, og ordene må få lov til å bli begreper med veltilpasset funksjonalitet i skrift og tale.

Jeg sympatiserer sterkt med dannelse av nye ord, og endring i bruksområde for eksisterende ord, men likevel hender det jeg reagerer. Det er ikke slik at grensen må gå et eller annet sted, for det "må" den aldri. Nei, noe er bare så uvant å høre at det blir uskjønt - et estetisk problem. Det er et tegn på at jeg blir eldre.

Pesn og sedn

... sier dagens ungdom når de omtaler en PC og en CD i bestemt form, i alle fall i mitt område. Tonefallet er det samme som i "posen". Ved første møte høres uttaleformen slapp ut, som et tegn på latskap.

Det var da det slo meg at jeg har vært der selv. Min besteforeldregenerasjon uttalte partiet NS og den tekniske nyvinningen TV med likt trykk på hver bokstav, mens min egen generasjon laget et ord av disse forkortelsene, med tonefall og det hele. Jeg syntes bestemor var unødvendig omstendelig i uttalen, og hun mente at jeg var uartikulert.

De fleste i min omgangskrets lever midt i mellom en slik situasjon selv. Vi sier nok E18 med likt trykk("E-Atten"), mens E6 er blitt et ord med tonefall ("eseks"). Enkelte av informasjonsmedarbeiderne på veimeldingssentralen uttaler E18 på samme måte som E6 (likt som "solhatten"), og det virker like uvant som pesn.

Men bør vi gjøre noe med det? Neppe, bortsett fra litt egenpleie.

Hva som er verre

Det må være lov å være en smule surmaget likevel. Jeg overraskes over voksne med utdanning som sier "forhåndsregel", "konstantere" og "årsaken til at ... er fordi". Det skulle være unødvendig, kort og godt. Frasen "i forhold til" gidder jeg ikke en gang si noe mer om enn at det må være mange personer her i landet som liker å forvirre.

Ikke sjelden høres også utsagn av typen "vi jobber mot en bedre løsning". Jeg skjønner ikke hvorfor så mange som jobber MED noe, sier at de jobbet MOT det. Hvis det på død og liv er viktig å uttrykke seg mer snirklete enn nødvendig, kan man si "i retning av" eller "med å forhindre" - avhengig av hva man mener, selvfølgelig. I vår verden av stor kunstig og unødvendig virksomhet, er det neimen ikke så godt å si enkelte ganger.

Finismen

Jeg fant opp ordet nå, med rot i det fenomenet at noen prøver å bruke et mer "forfinet" språk enn de egentlig er i stand til å håndtere. De mest klassiske eksemplene fra det offentlig ordskiftet knyttes til Carl I. Hagen. Han insisterer stort sett på å uttale "partiet" med en artikulert 't' til slutt - stikk i strid med en hvilken som helst uttalenorm både i Danmark og i Norge de siste 1000 år. Mange fniste også da han uttalte den medisinske tilstanden koma med å-lyd ("kåma"), i den tro at det var gresk han snakket. Han klarer selvfølgelig ikke å være i nærheten av konsekvent, og dermed kan vi slå fast at han faller gjennnom; språket blir bare et vulgært smykke.

Nåvel. De fleste av finistene avslører seg gjennom bruken av fremmedord og preposisjoner, og ved at de tidvis plumper gjennom - som en Eliza Doolittle på veddeløpsbanen. Den aller mest grunnleggende lakmustesten har ofte vært de franske matrettene entrecôte, pommes frittes og sauce béarnaise. La gå at vi har fornorsket byen Béarne til å hete "Bærn", men den avsluttende s-en uttaler man. Problemet har vært å velge hvor stor del av endingen som skal uttales. Det er i det hele tatt en jungel av lånord der ute.

Og dermed har det gått tull i ball for enkelte. Det er et forholdsvis nytt fenomen at noen kutter av s-ene i kompromiss ("kompromi") også. Forleden hørte jeg også verbet "å kompromisse" uttalt uten s-er ("kompromie"), og det blir bare galt. Det vil aldri bli riktig, uavhengig av hvor fransk man gjør seg. Det franske verbet er for øvrig compromettre, mens det i dette tilfellet er slik at heller ikke franskmennene uttaler s-en i compromis. Problemet er bare at ordet kompromiss ikke er fransk. Vi har hentet det direkte fra latin, compromisum, og da uttales s-en høyt og tydelig. At franskmennene også har hentet det derfra, og har valgt en annen uttalenorm, spiller ingen rolle for oss.

Hva er problemet, egentlig?

Det verste er at det er så mange advokater som rører det til for seg selv i det offentlige rom, f.eks. grenser justisminister Knut Storbergets bruk av "i forhold til" mest til tåkelegging. For de fleste andre yrkesgrupper er det mulig å legge godviljen til, man ønsker vel ikke å være vanskelig heller, men ikke for yrkesgrupper som lever av ordene og fortolkningen av deres egentlige innhold og mening. Da blir språkrøkt en fanesak.

Jeg vet ikke hvor mange av mine elever som blir jurister, men statistikken for Bærum antyder at det blir en del av dem. De skal leve av ord, og påvirke enkeltmenneskers liv med bakgrunn i ord, og da har de ikke anledning til å slurve. Kall meg gjerne konservativ, men dette gjør språkbruk til et tema i skolen.

Men, jeg er ikke sikker på om vi skal mase om uttalen av ord avledet fra forkortelser. Pesn og sedn er nok kommet for å bli, både på den ene og den andre måten.

Se opp for stolte rådmenn!

Årets grunnskoleeksamen i matematikk var sjeldent enkel. Det kan bli irriterende.

Jeg har vært sensor i matematikk siden 2001. Det er ikke så lenge i den store sammenheng, jeg innser det, men det er likevel lenge nok til å registrere endringer. Hva angår eksamensform er vi nå tilbake der vi var for 10 år siden - tror mange. Det er feil.

Eksamensformen
For 10 år siden var eksamen organisert akkurat som i år: del 1 uten hjelpemidler, del 2 med hjelpemidler (kalkulator, regelbok). I mellomtiden har eksamen vært delt i 3 deler, der alle har kunnet bli løst med hjelpemidler, men der forskjellen mellom delene har ligget i hvor stor del av oppgavene elevene selv har kunnet velge vanskegrad på. Nå er alle valgmuligheter fjernet igjen. Problemet er at den ny-gamle eksamenstypen har beholdt de av valgoppgavene som var av de enkleste, og gjort dem obligatoriske. De vanskelige oppgavene er forsvunnet i løse luften. Det er der forskjellen til gamle dager ligger.

Problemets opphav
Jada, det er mange som mener vi skal snakke om "utfordringer" snarere enn problemer. Og jeg er enig, så lenge det ikke er snakk om noe som faktisk er problematisk. Men, det er det dessverre denne gangen.

I årets eksamen er det mulig å oppnå poeng innenfor grensen til karakteren 4 dersom man behersker det viktigste fra kompetansemålene fra 7. klasse (!), og karakteren 5 dersom man i tillegg kan gjøre basale ting med digitale regneark. Algebra-oppgavene er enkle, de praktiske kontekstene er bare pseudorealistiske, og kandidatene får beskjed i klartekst om hvilke formler de skal velge. I mange av oppgavene skal kandidatene gi forklaringer i løpende tekst som eneste svar, og der er kravene til kvaliteten på den endeløse plapringen deres uttalt fraveket i sensorveiledningen.

Hvis man følger teksten i dokumentet "kjennetegn på måloppnåelse", er ikke oppgavesettet konstruert slik at noen av kandidatene skal ha mulighet til å oppnå 5 eller 6 samlet sett - og heller ikke innenfor noen av de fire kompetanseområdene hver for seg: "Begreper, kunnskaper og ferdigheter", "problemløsning" "bruk av hjelpemidler" og "kommunikasjon, presentasjon og resonnement".

Vi gruer oss til høsten
Årets eksamen er altså kjempeenkel. Andelen av høye karakterer (5 og 6) er nødt til å bli betydelig høyere enn i fjor, ellers vil det ha skjedd noe alvorlig galt.

Eller: Hvis snittkarakteren ligger 0,4-0,6 høyere enn i fjor, er det ikke skjedd noe som helst med elevenes matematikkompetanse. Så mye enklere er årets oppgavesett. Minst!

Korrelar: Dersom elevmassen har samme gjennomsnittskarakter som i fjor, er det virkelig skummelt og trist.

Problemet er selvfølgelig at kommunepolitikere ikke kan ta seg råd til å overse slike forskjeller. til høsten kommer vi garantert til å få den ene rådmannen etter den andre som påpeker hvordan akkurat deres egen kommunes satsing på realfag har gitt resultater. Og ordfører etter ordfører vil kanskje rekke å bruke de forbedrede matematikkresultatene i egen kommune til å illustrere hvorfor nettopp deres eget politiske parti bør vinne høstens valg.

Selv om resultatene evt. kommer senere enn valgdagen, blir det ikke stille. Plutselig er det antakelig en eller annen kommune som har oppnådd betydelig fremgang, jeg vet om flere som har stort potensiale for nettopp det, og resten av landets kommuner sender sine skoleledere på ekskursjon for å høre mer om den unike modellen. Dette skjer i samme stil og overbevisning som da alle landets skoler for noen få år siden valfartet til Finland for å se på et system som i det store og hele hadde vært uendret siden 1960-tallet. Forskjellen denne gang er at skolestyret i den aktuelle kommunen blir tatt fullstendig på sengen, siden de ikke egentlig har hatt noen bevisst satsning i det hele tatt.

Likevel etableres Snåpen-modellen for god matematikkundervisning, oppkalt etter den ekstra fremgangsrike kommunen, Norges rektorer får skyhøye krav i resultatavtalene med rådmennene sine, lærerne må atter en gang forandre noe før de har fått kontrollert om det forrige tiltaket egentlig virket, og det blir satt inn ekstratiltak mot skoler som ikke har hatt samme fremgang - i full offentlighet.

Suppe i sentrum
Min spådom er altså at det til høsten kommer en strøm av rektorer, skolesjefer, rådmenn og ordfører ut fra sine kontorer for å slå seg på brystet og skryte av realfagssatsingen sin. Det er i så fall helt ufortjent.

I stedet burde Udir få kjeft for å organisere en eksamen som går i en vid bue rundt det som faktisk er kompetansemålene i matematikk.

Og konspirasjonsteoretikerne har allerede knyttet det skammelig enkle eksamenssettet til høstens valg og sagt: "Tilfeldig? neppe..."