Ida i vår binære verden

De siste dagene har vi hørt om Ida, et 47 millioner år gammelt fossil av en primat av hunkjønn fra den gode, gamle Messel-lokaliteten i Tyskland. Fossilet er markedsført som "the missing link" (f.eks. på prosjektets egen hjemmeside). Mer om funnet kan man også f.eks høre på NRK nettradio, verdt å vite spesial 21.5.09. For ordens skyld finnes den sentrale, vitenskapelige artikkelen om fossilet her, i PLOS One 4(5).

Mitt poeng er ikke å redegjøre i detalj for hva analysen av dette fossilet betyr, historien bak det, eller andre faglige ting. Jeg er verken paleontolog, biolog eller zoolog. Jeg er mer opptatt av naturvitenskapens stilling, og realfagenes status i skole og samfunn.

Jeg vil likevel si at jeg synes fossilet er kult, selv om det kanskje ikke er så revolusjonerende som noen vil ha det til. Blant oss som tror på evolusjonsteorien har det jo hele tiden vært en forutsetning at slike mellomformer og ur-former har eksistert. Nå er det altså funnet en, og det betyr at jeg ikke trenger å forandre mitt verdensbilde. Ting ser ut til å ha foregått slik vi hele tiden har trodd.

Forskningsresultater og markedsføringslogikk

At fossilet kalles for Ida, og konsekvent omtales som "den lille jenta på 9 måneder som har brukket armen" osv., er mer et markedsføringsprosjekt enn en faktisk påstand. Vi snakker tross alt om en steinversjon av et dyr som ikke en gang var en ferdig utviklet ape, slik vi kjenner dem. Jaja, besjeling vil alltid engasjere.

Ideen om "missing links" er også verdt en utforskning. Selve begrepet er til slutt egentlig bare egnet til å tåkelegge. Fra den tidlige Darwin-kritikken kom det raskt et krav om at man måtte vise frem disse mellomformene for å belegge påstandene og bekrefte teorien ("har noen sett en halvt høne, halvt skilpadde?"). Problemet er at hver gang vi finner en mellomform, oppdager vi samtidig at det må finnes enda to arter, nemlig dem på hver side av mellomformen, som heller ikke er funnet. Jo flere missing links, desto flere missing links. Jeg antar dette kan illustreres med fraktalgeometri. Spørsmålet går tilbake til hva en art er, og ved hvilket tidspunkt en forandring var tilstrekkelig stor til at det var etablert en helt ny art. Hvis vi følger Darwins definisjon, skiller arter seg fra hverandre ved at individer fra forskjellige arter ikke er i stand til å få fruktbare avkom sammen. Og det er det vanskelig å teste hos fossiler. Overgangene i evolusjonen er stort sett både trinn- og sømløse, derfor gir det liten mening å snakke for mye om faste overgangsformer og missing links. Igjen er dette hovedsakelig et retorisk grep, for hvilken nyhetskilde vil vel unngå å rapportere rundt påstanden om "missing link endelig funnet!" (f.eks. NRK og National Geographic).

Diskusjonen om hva dette fossilet egentlig er for noe, vil nok aldri forstumme helt. Allerede er det grupper som forkaster hele analysen og fortsetter å fornekte hele evolusjonsteorien, med utgangspunkt i at termen "missing link" vil være feil å bruke akkurat her. Så da, så.

Det er nå jeg kommer til det jeg selv synes er mest interessant. Som sagt har jeg ingen særlig kompetanse i de spesifikke fagfeltene som favner fossilet Ida, men jeg mener jeg vet litt om hvordan kunnskap oppstår og oppfattes, og om hvordan sannhet forhandles og avtales. Disse tingene er, tross alt, kjerneelementer i pedagogikk og didaktikk.

Forskningsresultater i skolen

Sannheter er midlertidige. De stemmer inntil vi finner noe annet som stemmer enda bedre. Da jeg snakket om fossilet i en time denne uken, kom vi raskt opp i en liten diskusjon om hva dette egentlig er og ikke. Noen elever hadde allerede hørt om lemur-diskusjonen, som dukket opp. Kort forklart er den slik:

Fossilet er ikke en halvape, men en fullverdig ape, bl.a. fordi det ikke har "pusseklør" og "pussetenner" (hos lemurer er to av tærne på bakfoten delvist sammenvokst til en klo, og fortennene i underkjeven er sammenvokst til en slags kam). Ida har bare negler, og frittstående tenner, slik som vi selv har. Men, siden vi ikke vet nok om evolusjonens krumspring, er det ikke mulig å utelukke at nettopp Ida-varianten senere har utviklet seg til en lemur, eller en halvape, og ikke til antropoider i det hele tatt. Mener noen som har rett til å mene noe om det. De tar fullstendig feil, slik kan det ikke være - sier andre som også har rett til å mene noe om det. I hvilken grad denne diskusjonen i det hele tatt er berettiget, vet jeg lite.

Vi kom også inn på at så komplette skjeletter er svært sjeldne. De vi allerede kjenner, er vi ikke 100% sikre på at stemmer, en gang. Vanligvis er det slik at man finner en samling bein som ikke henger sammen. Jordsmonnet har snudd seg, noen har gravd, osv. For å remontere enkelt-skjeletter må man altså gjette på hvilke bein som har hørt sammen på hvilket skjelett. Noen av skjelettene er sammensatt av bein fra et titalls individer for å bli så komplett som mulig, som f.eks. den 450.000 år gamle Tautavel-mannen. De fleste av de skjelettene vi har deler av i dag, er altså satt sammen med bakgrunn i sannsynlighetsberegninger. Og det finnes alltid noen i fagmiljøet som har vært uenige i måten det er gjort på.

Elevene sier i alle fall: Hæh!? Hva er riktig, da? Hvorfor vet ikke forskerne hva de gjør? Er det ikke dette de har funnet ut nå, da?

Og vi andre må bare innrømme hva elevene er i ferd med å innse: Vitenskapere er sjelden enige om noe som helst. Kunnskap og "sannnhet" er ofte en smakssak, eller resultat av en avstemning.

Det binære mistaket

Verden er altså ikke enten-eller. Det finnes spørsmål der det er mest riktig å svare "tja" - selv når noe er gjennomforsket på. Til alle tider har det vært en smertefull prosess å oppdage dette, særlig når man holder på å utvikle seg og sette verdens fenomener i system - slik skoleelever har som oppdrag å gjøre. Det er kjipt når systematikken saboteres. Min påstand er at kravet om korte, bastante ja/nei-svar er økt de siste 10 årene. Som lærer er det forstemmende.

Og her kommer den digitale hverdagen vår inn. En datamaskin bruker matematikk, den regner på informasjon som bare består av sifrene 0 og 1. En datamaskin baserer seg altså på noe binært, at alt bare har to sider og kan deles inn som enten sann/falsk, av/på, ja/nei osv. Man kan ikke regne med gråsoner, for det finnes ikke noen tall for dem.

I det øyeblikk informasjon blir matet inn i en datamaskin, tas det altså et valg. Ja eller nei. Av eller på. Sort eller hvit. Sant eller falskt. Vi får ikke lov til å forholde oss til usikkerhet, og vi klarer ikke å fungere innenfor vår egen teknologiske samfunnsorden hvis vi gjør det.

Det er bl.a. dette forholdet som gjør at mange er bekymret for å bruke naturvitenskapelige og realfaglige metoder under forskning innenfor humaniora. Det er også dette forholdet som har skapt det velbrukte skillet mellom realister og filologer som to forskjellige mennesketyper. Det er også derfor populærvitenskap ikke regnes som "ordentlig" vitenskap; for å kunne appellere til flere lesere reduseres tvil og gråsoner når artiklene skrives, og ord som "fakta" og "sant" overtar.

Realfagene i skolen

Når realfagene har så høy status som de har, og verden baserer seg mer og mer på binære avgjørelser, er det ikke rart at de interessante fasettene ved 'kunnskap' får dårligere kår. Alt blir mer og mer svart/hvitt, polarisert og spissformulert. Det skjedde også med Ida i mediene, under prosjektgruppens viten og vilje. I den vitenskapelige artikkelen er det selvfølgelig noe annet.

Dette retoriske (over)grepet fra folk som egentlig burde vite bedre, lar seg lett forsvare ved å si at det øker den generelle interessen for naturfag, naturvitenskap, forskning, evolusjon, realfag osv. Og den hjelpen trenger vi som jobber i skolen, det er ikke barebare å motivere dagens 15-åringer til å bli forskere i stedet for fotballspillere, realitystjerner eller personlige assistenter for the rich and famous.

Men, la oss ikke gå i den binære grøfta ved å forlange for enkle svar på kompliserte spørsmål. Det reduserer "ekte kunnskap" til heller å bli noe en annen person har definert før oss, og "ny kunnskap" blir tyngre å etablere. Vi må la tvilen råde, og utforske den - ikke la oss smitte til å trekke raske og lettoppfattelige konklusjoner.

Hvis verden skal gå videre, må vi altså ta det litt mer med ro. Deilig det, nå som det nærmer seg sommeren...

Fylle elevenes hoder eller mager?

Skolemat er foreldrenes ansvar, sa Ine Marie Eriksen Søreide etter et besøk hos Bankgata skole i Bodø. Hun uttalte videre at "det viktigste er at det er nok lærere som kan lære elevene lesing, skriving og regning". Jasså? Jeg er uenig.

Jeg tror riktig ernæring har mer å si for enkeltmenneskets overlevelsesmuligheter enn å kunne regne. Hvis man først skal ta slike utsagn alvorlig.

Jeg skulle likt å se den samme logikken anvendt innen idretten.

Alvorlig?
Det finnes politiske partier, eller i alle fall ett, som i perioder ikke har villet bevilge penger til noe annet i hele verden (eller her hjemme) enn å sørge for at eldre har enerom og rett til sykehjemsplass. Det er enda et eksempel på det samme retoriske grepet som Søreide bruker. Sannheten er at det ligger en spissformulert prioritering i slike utsagn, som ikke egentlig nærmer seg å være verken realistisk eller gjennomførbar. Det må være mulig å holde flere hjul i gang samtidig.

Selvfølgelig er det alltid noe annet som også kan gjøres, så langt er vi nok enige. Vi er også enige om at langt de fleste foresatte klarer å ta seg av elevenes matpakke. Og der slutter det, ser det ut til.

Uten mat og drikke ...
Noen husholdninger fungerer dessverre ikke på en slik måte at barna får med seg fornuftig mat hjemmefra. Det ser jeg daglig. Noen har med fornuftig mat, noen har med søplemat, noen har ikke med mat, og noen har med penger til å kjøpe "mat". Slik er det bare, uavhengig av skolens undervisning om mat og ernæring. Riktig ernæring er tydeligvis ikke automatisk noe eleven selv eller resten av husholdningen klarer å rette på uten videre. Årsakene er sikkert mange og uklare. Resultatet er i alle fall at mange elever i løpet av skoledagen ender opp som a) sultne eller b) høye på sukker.

Disse elevenes muligheter for læring er redusert dramatisk så lenge de ikke klarer å konsentrere seg om det, og det har igjen negativ effekt på læringsmiljøet og arbeidsforholdene i klasserommet. Det er et betydelig sløseri med ressurser å prøve å undervise disse elevene i noe som helst, og mer enn nødvendig tid går med til disiplinering. Det koster nok mer enn å gi dem mat (hvis det absolutt må være kostnadkontroll som er det viktigste i verden).

Jeg mener det i seg selv er bra hvis flest mulig mennesker lærer mest mulig, og da må de være klare til det. Uansett kommer jeg altså tilbake til det samme: Vi må sette næring foran læring.