Gjennomsnittet av grønt og oransj

La oss si at du har en gruppe elever som har utført hvert sitt stykke arbeid. Resultatet deres kan forenkles med en fargekode, enten grønt (godkjent), oransj (så vidt akseptabelt) og rødt (ikke godkjent). Av de 26 elevene dine, fordeler resultatene seg med hhv. 14, 8 og 4. Hva blir gjennomsnittet? Grønsj?

Spørsmålet er umulig å besvare, for vi har ingen tall å regne på. I disse dager er resultatene fra nasjonale prøver over oss igjen, og da er det er akkurat denne underlige regneøvelsen som forsøksvis gjennomføres. I år igjen.

For ungdomsskolen er hver elevs resultater plassert i ett av 5 mestringsnivåer, der nivå 5 er bedre enn nivå 4 osv. Forskjellen mellom nivåene knyttes til litt forskjellige parametre, så det er umulig å si noe om hvor stor avstanden mellom de forskjellige nivåene er. De kunne like godt blitt omtalt som nivå A, B, C osv., siden de bare er kategorier, rangert i forhold til hverandre.

Likevel er det altså slik at et aritmetisk gjennomsnitt av disse kategoriene beregnes, og deretter blir det sammenliknet og brukt for hva det er verdt i medier og til internt bruk i skolen. Da blir det ikke bare litt galt, men veldig galt.

Selv om nivåene er gitt tall-navn, er det ikke slik at de faktisk er tall, eller står i forhold til hverandre som tall. Tallene angir her bare den hierarkiske plasseringen av nivåene. 5 er bedre enn 4, men vi kan umulig si noe om hvor mye bedre - det er i alle fall umulig å sammenlikne med avstanden mellom 4 og 3. Og hvor mye bedre er egentlig et snitt på 3,4 i forhold til 3,2? Spørsmålene gir ingen mening.

Derfor er ikke tallene faktiske tall, de er bare kategorier, og regning med dem blir direkte ulogisk. Men opptelling kan vi bruke, heldigvis.


Publisering av tøysetall

I tillegg til at gjennomsnittsberegningene er ugyldige og ulogiske, er også publiseringen ugyldig - i alle fall for en del ungdomsskoler.

Det er ikke alle skoler som går fra 1. til 10. klasse. Min egen arbeidsplass er en ren ungdomsskole. Nasjonale prøver gjennomføres i 8. klasse, et par måneder etter at elevene har begynt på ungdomsskolen.

Når våre elever testes f.eks. i lesing på engelsk, eller i grunnleggende regneferdigheter, er de nettopp begynt hos oss. Kompetansen deres er et resultat av arbeidet på barneskolene. Vi selv har ikke rukket å opparbeide oss verken fortjeneste eller skyld for resultatene, i alle fall ikke for de elementene prøvene er ment å skulle måle.

Nå går det vanligvis ganske godt for elevene hos oss, noe annet skulle bare mangle gitt den sosiokulturelle konteksten, så vi skulle gjerne sneket til oss litt skryt, vi. Men, det blir galt å gjøre det.

Konklusjonen er derfor at publiseringen av gjennomsnittstall fra nasjonale prøver inviterer til en rangering og en konkurranse som også skyter på pianisten, i tillegg til at den foregår med sviktende tallgrunnlag.

Da er det ikke mye interessant igjen for alle sensasjonsjegere og vaktbikkjer på utsiden av skolebygningen.

Heldigvis får vi mer detaljert og individualisert innsikt selv til intern bruk, og det er tidvis til god hjelp for oppfølgingen videre.

Postkassens død

Hvorfor må jeg ha en postkasse? For noen år siden mente jeg det var en borgerplikt å se i postkassen hver dag. Nå er jeg begynt å skulke.

I vår postkasse kommer det, grovt sett, enten ting jeg har bedt om, og som jeg derfor like godt kunne bestilt som epost, eller det kommer ting jeg ikke har bedt om - og som jeg derfor heller ikke har interesse av. Når jeg ikke venter på noe, sjekker jeg bare postkassen de dagene jeg kommer den veien.

Alle regninger kan komme elektronisk. Hentelapper på Posten kan skrives ut fra pakkesporingssystemet. Venner og kjente kommuniserer med epost og mobil. Avisen kommer på døren. Generelle beskjeder fra borettslaget kommer på oppslagstavlen, eller kunne like godt kommet som epost.

I postkassen kommer stort sett tilbud fra steder jeg aldri handler, eller på varer jeg ikke trenger. Analogt spam, og i store mengder. "Forbrukerinformasjon" er ikke noen god unnskyldning for den slags. Er det noen som kjøper noe uten å ha tatt en runde på nettet først i det hele tatt for tiden?

De eneste sendingene det er litt stas å få som fysiske gjenstander, er forseggjorte invitasjoner og ukes-/månedsmagasiner og fagblader. Jeg liker å holde i det jeg leser, i alle fall hvis tekstene er av en viss lengde og krever refleksjon, fordypning og god tid.

Med en liten utvidelse av Postens SMS-tjeneste, eller et samarbeid med avisbudene for dem som fortsatt ønsker det, kan også levering av fagblader til postkassen bli en saga blott. Da gjenstår bare invitasjonene, og det skulle nok la seg løse.

Postkassen er i ferd med å bli en like håpløst gammeldags affære som frimerket har vært alt for lenge.


Men ...

... blant alle leverandører av kommunikasjon er det bare Posten som garanterer at når posten er sendt, har du gjort det du skal som avsender. Derfor skal man gå i postkassen sin. Posten garanterer leveringen, så ansvaret er blitt mottakerens i det øyeblikk du har postlagt et brev. Slik er det foreløpig ikke med epost og SMS.

Hvis du virkelig vil ha tak i en person, kan du ikke kjefte på vedkommende for ikke å ha lest meldinger i det siste. Da burde du ha ringt. Jeg vil ikke, og trenger ikke, føle meg forpliktet til å åpne alle epostkasser og komme meg til mobildekning hver dag i tilfelle noen har noe viktig å si meg.

Det er ditt ansvar å sørge for at meldingen din kommer helt frem. Inntil da er jeg lykkelig uvitende. Mange har riktignok misforstått dette konseptet, men grunnprinsippet er likevel helt klart: Det er avsenderen som står ansvarlig for at mottakeren har sett eller hørt en melding så lenge den er elektronisk (i et åpent system). Slik har det i grunnen vært med telefonsvareren en stund, også.

Dette uklare ansvarsforholdet har man sluppet unna med papirpost, og det er i grunnen ganske greit både som avsender og som mottaker. Når den dagen er her at elektronisk kommunikasjon tilbyr og kan forvente samme leveringssikkerhet, spår jeg den individuelle postkassens snarlige død.

Det blir også deilig, så lenge det fortsatt finnes et sted der jeg kan hente den gode lektyren som jeg kan ta med utenfor mobildekning. Papir tåler kuldegrader, og trenger ikke strøm, og det er like lett å lese selv om det ikke har ligget i en personlig postkasse.

Fornøyd og uansvarlig

Jeg var i operaen i går. Det skulle jeg kanskje ikke vært, for det går en influensa over landet. Men, det var en fin kveld - og ganske fullt hus.

I følge Gunnar Hetland, kommuneoverlege i Granvin, bør vi leve som eremitter og unngå offentlige situasjoner så lenge svineinfluensaen herjer. Jeg klarer ikke det. Ikke vil jeg, heller. I går hadde vi billetter til årets mesteraften, en kveld med tre balletter av Nacho Duato.

For to småbarnsforeldre er det fint å få litt luft i luka, vi blir sittende ofte nok hjemme som vi gjør. De tre koreografiene var svært forskjellige fra hverandre, og bidro til vederkvegelse for sjel og samliv både samlet og hver for seg. Vi hadde riktignok sett to av dem fra før, men opplevelsen er like stor hver gang, og tilpasset dagsformen. Vi prøver å gå i operaen omtrent en gang i måneden for å finne andre ting enn hverdagen å konsentrere oss om. Livet blir fattigere uten. Heldigvis er vi omgitt av gode og villige barnevakter, også.

Det satt noen herrer tre-fire rader bak oss, som gjorde så godt de kunne ved å hoste inn i det de fant av albuer. De kunne kanskje holdt seg hjemme, med mindre det bare var klimaet i salen som satte hostingen i gang. Det skal man ikke se bort fra, slik er det i de fleste andre større saler, og var det også tidligere i folketeaterbygningen.

Generelt var fremmøtet ganske bra, bare litt tynt på sidene og oppover, men det er et vanlig mønster når ikke alle billetter er solgt. Vi så ingen tegn på stort sykdomsfrafall. Om de hostende herrer burde ha holdt seg hjemme, er likevel et spørsmål. Jeg vil gjette på at det var flere av dem som satt på radene mellom oss som lurte på om de der og da opplevde sitt eget smittetidspunkt. I så fall var det jo leit dersom slike tanker hindret dem i å bli med på den virkelighetsflukt, humor og ettertanke som ble tilbudt fra scenen.

Jeg er i alle fall glad for at vi satt der. Anbefales!

Noen må telle de syke

Mens foresatte over det ganske land steller sine syke barn, må de skoleansatte telle dem. Det er en svært lite interessant ekstrajobb, og den sier oss i praksis ikke noe.

Norske rektorer blir avkrevet tall for å opplyse folket om i hvor stor grad det står ille til. Sagene skole har f.eks. vært mye i media med sitt skyhøye fravær, sammen med eksempler fra utover i landet. Reportasjene virker i varierende grad presise, med formuleringer av typen "halvparten har trolig influensa" og "mange av disse har fått påvist svineinfluensa". Hvor er presisjonen?

Når rektoren på Hornindal skole sier at "I dag er 70 av 196 elever på skolen smittet", tar han en råsjanse. Hvordan vet han det? De fleste er sannsynligvis smittet av noe, men ikke nødvendigvis av høstens motesykdom. De syke er dessuten diagnostisert over telefon, og hvor mange som er i inkubasjonsfasen før utbrudd, er det umulig å si noe om uansett.

Konsekvensen av høyere presisjon

Det hadde vært enda mer interessant dersom det var sant, det rektoren sa. Det ville i så fall betydd at noen har ringt rundt til disse familiene og spurt, og fått svar - om tilstanden akkurat den aktuelle dagen. Slikt skjer bare ikke.

Det er heller unntaket enn regelen at skolen får vite noe om hva slags fravær det er snakk om når elever er borte. De fleste elever er bare borte, og skolen får vite hvorfor når de kommer tilbake igjen - med mindre de har søkt om permisjon, eller tilhører det mindretallet som gir beskjeder underveis.

De fleste kommuner har riktignok innført som rutine at skolen skal varsles ved diagnostisert svineinfluensa, men erfaringsmessig er vi langt fra garantert at så skjer. Jeg kjenner en skole med 15% fravær blant elevene, og ingen av dem pga. svineinfluensa...

Er det interessant?

For at en lærer (eller rektor) skal kunne vite hvor mange av sine fraværende elever, i dag, som var borte pga. diagnostisert svineinfluensa, finnes det ikke tall som genereres automatisk. Nei, her må det ringes - og alle som ringes opp må ha tatt kontakt med lege.

Det er også vanskelig å se hva vi skal med de tallene nå, annet enn for medias skyld. Det smitteforebyggende arbeidet foregår for fullt uansett, og vaksinasjonsprogrammet tikker og går.

Dersom vi trenger tallene for å vurdere stengning, isolasjon og mer radikale tiltak, spiller det egentlig liten rolle hvilken sykdom det er snakk om. Mulighetene for videresmitte må reduseres, også om det til slutt viser å være kolera, pest eller en vanlig sesonginfluensa som er synderen. Å innføre ekstraordinære tiltak er dessuten usikkert så lenge det er fundamentert på usikre diagnoser, og dagens mangelfulle testregime gir ingen mulighet for å bedre dette forholdet.

Det er dessuten ikke bare elever som er syke, men lærerne også. Når kollegaene våre er borte, skal vi bruke tiden vår på å undervise for dem - ikke på å finne ut av hvorfor noen av elevene deres er borte.

Hvis vi for ettertiden trenger å vite hvor stor denne epidemien ble, vil det holde å foreta en undersøkelse: "Si meg, hadde De svineinfluensa i fjor høst?".

Det er bedre å telle da, enn å kaste bort oppmerksomhet og tid på å gjøre usikre overslag nå.

Kunsten å kamuflere egen influensafrykt

Jeg synes at jeg og slike som jeg skal få vaksine først fordi ...

Det finnes prioriterte grupper som blir vaksinert først, som frontlinjepersonell i helsetjenesten, gravide i andre og tredje trimester og folk med forskjellige, kroniske lidelser (se oversikt).

Det er imidlertid mange som rett og slett er redde for å bli syke, og så jobber de overtid med å finne rasjonelle argumenter for å kommer forover i køen. Den siste uken har de utroligste forsøk blitt gjort:

En medarbeider hos NAV ringte Folkehelsesinstituttet for å flytte NAV-ansatte lenger frem i køen, for ikke å snakke om at både Sylvi Listhaug, grisebøndene og Selvaags Kollen-arbeidere har gjort det samme. Grisebøndene har vel fått medhold.

Det meste av dette er en pinlig forestilling. Kan man ikke bare si at man er redd for seg selv? Hvis det ikke er slik, ville jeg heller trodd at vi alle ville stått på barrikadene for at barnehageansatte, drosjesjåfører og arbeidere i ferskvare- og restaurantbransjen skulle rykket fremover i vaksinekøen.

Men neida. På vegne av samfunnet, og med tanke på fellesskapets beste, ender de fleste opp med å argumentere sterkest for at det likevel er nettopp den samme yrkesgruppen som de selv tilhører som er mest utsatt.

Tilfeldig? Neppe.
Pinlig? Utvilsomt.

Den eneste gode siden ved kjendiseriet

Klimatoppmøtet i København holdes i perioden 7.-18. desember. Det er 6 uker igjen, og allerede er møtet og sakene toppnyheter i Norge. Slikt er uvant.

Dagens toppsak i Dagsrevyen var at isen i arktis forsvinner raskere enn vi tror, og at vårt siste håp henger på København-forhandlingene. Normalt ville vi ikke hørt om møtet i riksdekkende medier før det hadde vart en stund og det nærmet seg oppsummering, omtrent 15. desember. Årsaken til at vi hører om møtet og sakene allerede nå, er ikke sakene i seg selv.

Det er viktige saker som skal tas opp i København, bevares!, men vi hadde aldri hørt om verken sjefsforhandleren eller sakene hvis det ikke var for at sjefsforhandleren skal skifte jobb når hun er ferdig. Vi hører om København-møtet allerede nå fordi Norges sjefsforhandler også er utnevnt til statsråd for arbeidsdepartementet.

Utnevnelsen av Hanne Bjurstrøm er det beste regjeringen Stoltenberg har gjort for miljøsaken på mange år. Hva det gjør for arbeidsdepartementet, har jeg ingen mening om. Slik er verden blitt. Vi trenger kjendiser, uansett av hvilken størrelse, for å legge merke til ting.

Men, jeg tviler på at saksbehandlingen i arbeidsdepartementet får det samme medialøftet etter 21. desember.

Den store innsamlingsdagen

Ukens søndagstur gikk, uoriginalt nok, rundt Sognsvann i dag. Det var en fantastisk dag, med flott høstvær og tett av folk. Dette var også dagen for årets innsamlingsaksjon, og jeg var oppsatt på å gi noen penger.

Jeg heier på prosjekter der man setter folk i stand til å fiske selv, fremfor å bare gi dem fisk. Dessuten har jeg alltid trodd på at det å øke kvinnenes muligheter og utdanningsnivå er den eneste veien til reell og varig forbedring av samfunn. Care Norge kombinerer disse to prinsippene, og da er det bare å støtte i vei.

Jeg liker også av en eller annen grunn å gi kontanter til slikt, ikke å bruke kort eller ringe anonyme og automatiserte telefontjenester. Kall meg gjerne konservativ. Siden vi var ute og gikk tur, var jeg svakt bekymret for ikke å være hjemme når bøssebærerne ringte på, men så tenkte jeg at det sikkert ville dukke opp muligheter for å gi penger på et sted som Sognsvann der så mye folk er samlet. Og ja, det gjorde det for så vidt...

På vår tur rundt vannet passerte vi faktisk tre primitive salgsboder med innsamlingsformål. Samtlige boder vi møtte, var bemannet av ungdomsskoleelever som samlet inn penger til skoletur. De var pene i tøyet og i godt hold ellers, og samlet altså inn penger til seg selv.

Er det flere enn jeg som synes slikt er ufint, og at disse ungdommene burde ha blitt veiledet til å se seg selv litt utenfra akkurat denne dagen?

Kompetanselønn - bare for lærere

Jeg kjenner en arkeolog, med hovedfag etter "gammel" modell, 6 år, og mange års praksiserfaring. De relevante jobbene arkeologen søker på, er lønnet som en nyutdannet førskolelærer. Det er ikke mye.

Lærere har et kompetanselønnssystem. Lønnen beregnes med utgangspunkt i hvor mye utdannelse vi har, og hvor lang erfaring vi har. Det er vår siste skanse mot urettferdigheten, og vår garanti for tilnærmet lik lønn mellom kjønn. Det er bare innenfor vårt eget yrke.

En lektor med hovedfag (eller master), og fire års ansiennitet, har en minimumsinntekt på 389.100 kr/år. En arkeolog med hovedfag og fire års ansiennitet søker på relevante jobber i stat og fylke med årslønn som er 50.000 lavere.

Vi har egentlig ikke så mye å klage over, her vi sitter.

Til slutt en kuriositet: Dersom denne arkeologen heller skulle ønske å begynne som lærer, går ikke det. Hovedfag i arkeologi kvalifiserer ikke for å komme inn på PPU, man er tydeligvis ikke kvalifisert som historielærer. Interessant. Kjennskapen til fagets metoder, problemstillinger, forskningsfront og egenart kan tydeligvis ikke måle seg mot faktainformasjon man uansett kan lese seg opp på.

Det er mye som har forandret seg i skolen de siste 100 årene, men kunnskapssynet har tydeligvis holdt stand...

Og kompetansebasert lønn, for de priviligerte.

Gamle helter, og et kulturprogram

Jeg ble minnet på to gamle historier i dag. Den ene er musikkrelatert, den andre er knyttet til barndommens lektyre. Stikkord er knyttet til de usannsynlige parhestene Kongo - Hep Stars, og eliteserien - KOnK. Deretter begynte jeg å tenke på samfunnsutviklingen.

KOnK

I Sportsrevyen på NRK1 fikk vi høre at fotballklubben Sarpsborg FK ligger an til å kunne spille i eliteserien (ellerhvadetnåheter) neste år. Det er visstnok 35 år siden sist Sarpsborg FK spilte i øverste divisjon. Det var da det slo meg at jeg faktisk har kunnet noe om fotball en gang.

En av de første fotballspillerne jeg i det hele tatt lærte navnet på, var Harry Kure, fra nettopp Sarpsborg. Årsaken ligger ikke i at jeg var interessert i fotball, men i at jeg gjennom sen barndom var trofast leser av det norske vittighetsbladet KOnK. En av bladets faste spalter var "Kures corner" med dette bildet av Harry Kure, cornerspesialisten, på vei til å ta en av sine karakteristiske venstrecornere.

Kure spilte sin siste kamp for Sarpsborg FK i 1966, og 8 år senere begynte lagets ferd ned gjennom divisjonene, men det er egentlig ikke interessant. Det er viktigere at jeg ble minnet på å lete på loftet hos moren min for å finne frem de gamle KOnK-numrene - som ymsenummeret og løvsprettnummeret, for å nevne noen. KOnK kom med sitt første nummer i 1967, og gikk inn i 1986 - endelig konkurs til slutt.

Hep Stars

Det har vært en viss blest om Den Demokratiske Republikken Kongo i det siste. For å hjelpe almuen med å holde orden i begrepene, hadde NRK2 satt sammen et program i Spekter-serien sin. Programmet het Marerittet Kongo, og ble sendt i dag - onsdag 23.09.

Blant de tingene jeg gledet meg til å se, var møter med mennesker som har varme tanker om Kongo. Det er noen som ser landet med en smule flere nyanser enn mediene har gitt oss anledning til å se den siste måneden. Blant annet fikk vi et møte med datteren til en tidligere stammehøvding, omtalt som "en prinsesse fra Kongo".

Damen heter Jessica Kiil og bor i Oslo, og hun har varme minner og kjære tanker om Kongo - stort sett. Avslutningsvis fikk vi høre henne småsynge på en vakker, kongolesisk sang. Eller?

I et plutselig øyeblikk av klarhet innså jeg at jeg hadde hørt sangen før: den ble innspilt av The Hep Stars. Det var da Jessica Kiil sang ordet "malaika" at jeg kjente den igjen. Jeg må si at hennes versjon var noe mer inntagende enn den andre.

Et kulturprogram

Denne skrivelsen har handlet om minner jeg har fra tidligere i livet. Jeg er født i 1969, Hep Stars ga ut Malaika i 1967 og Harry Kure la opp i 1966. Teknisk sett skulle jeg ikke ha visst noe om dette i det hele tatt. Dette er bare eksempler, og med det signaliserer jeg at dette tilfellet også kan generaliseres.

Heldigvis er vår kultur slik skrudd sammen at det er mulig for den oppvoksende slekt å lære om mer enn sin egen samtid. Det er en type overlevering som krever kulturell virksomhet, kontakt på tvers av generasjoner, en viss respekt for ting som for tiden har gått av mote, og arenaer for videreformidling av ting som ikke er umiddelbart nyttige eller inntektsbringende.

Skolen er et slikt sted. Radiokanaler nesten uten kommersielle ambisjoner er slike steder. Idealisme og lidenskap er en forutsetning for at slike steder finnes.

Min horisont ville vært betydelig smalere dersom det ikke fantes rom for unyttighet og fjorårets snø, og dersom jeg ikke hadde blitt tvunget til å kommunisere med mennesker fra andre generasjoner og med andre erfaringer og livsanskuelser.

Kompetanse i skolen, noe annet enn kultur og danning

Jeg er oppriktig bekymret for kulturen i vårt samfunn dersom alle handlinger skal måtte måles og evalueres umiddelbart, det reduserer graden av danning. Ikke alt vil ha noen effekt i dag, og da må vi bare ta tiden til hjelp for å se når vi trenger det. Dessverre ser det ut til at det rådende politiske klimaet presser skolen i motsatt retning, samtidig som dannelse og kompetanse er blitt to inkommensurable begreper, mens de egentlig kunne ha vært to sider av samme sak - i alle fall slik skolepolitiske dokumenter og direktorater velger å definere kompetanse.

Når det bare er det som kan måles med en gang som innlemmes i læreplanene, reduseres elementene av idealisme og lidenskap. Også skolen må ha rom for unyttighet og langsiktighet, ellers får ikke kulturen det limet som kreves for at den skal komme under et erfaringsbasert og kontinuerlig bordsete.

Min erfaring er at det meste av det vi opplever og lærer vil komme til nytte en eller annen gang uansett, selv om effekten ikke er målbar allerede i neste PISA-undersøkelse. Derfor er det helt greit at jeg kjenner til Harry Kure og Hep Stars "Malaika", og at jeg til og med brukte tid i beste skolealder på å komme i kontakt med dette. I stedet for å bruke tiden noe fornuftig.

I lammets tegn (sauer er ålreite dyr)

Siste torsdag i september er det, tradisjonen tro, fårikålens dag. Diskusjonen har for vane å gå livlig om gammalsau vs. ungsau (fårikål eller lammikål), og om hva som er godkjent drikke og annet tilbehør. Det spiller liten rolle for meg, man tager hva man haver. For min del er det heller snakk om en sesong som innledes. De siste årene har jeg hatt som mål å spise lam på 20 forskjellige måter i løpet av sesongen.

På samme måte som kirkeåret, begynner heller ikke lammeåret på første nyttårsdag. Lammeåret begynner på fårikålens dag. Heis flagget!

Jeg liker for øvrig fårikålen laget på bog eller stek i skiver, med store mengder løse pepperkorn, med grov og sterk sennep til, og uten for mye fett.

Oppskrifter med sau

Fårikålen lages så enkelt som mulig, med lag av kjøtt og kål (og pepper) vekselsvis oppover i gryten, og kanskje med en ørliten sikt med mel til jevning fra tid til annen. Vannet skal ikke stå for høyt, det øverste laget siger raskt ned en etasje, og koketiden kan knapt overdrives. Fårikål kokes 3 timer dagen før, kjøles ned, flakes for fett, og kokes enda noen timer rett før servering. Nåvel, nok om det - det finnes mange flere spennende lammeretter:

lammefrikassé
lam i dill
lammestek (i minst 374 varianter)
moussaka
gravet lammesadel
lammecarré
lammeburger
fårestuing (irsk)
lammeboller
shepherd's pie
lam rogan josh
lam palak
lam tikka masala
lam bhuna
lam karahi
lam curry
souvlaki
kleftiko
gyros
dolma
shish kebab
pinnekjøtt
pinneribbe
vesaaskurv
vossakorv
smalahove

... og enda er det mye som ikke er nevnt.

Bare moro

Det er gøy å lage noe med lam! Lam kan kokes i tomatsaus, fløtesaus, kokosmelk eller vann, stekes i skiver, som hel, stek, eller malt, på grill, i panne eller i ovn, med mye krydder eller lite krydder, presenteres som husmannskost eller som gourmetbiter, med ris, poteter, pasta, linser, couscous, rotgrønnsaker eller belgfrukter, osv.

Fantasien hos en god lammekokk finner ingen grenser. Det er derfor ikke vanskelig å spise lam på 20 forskjellige måter i løpet av sesongen - uten å stresse, uten å gå lei, og uten å bli blakk.

Tilbehør og krydring

Rhoar Dege insisterte på at riktig tilbehør til fårikål er skummet kulturmelk. Skummet melk er også anbefalt, av meg selv, i tidligere tider. Nå har jeg sett flere lys ang. drikke til lam, og det hele er egentlig ganske enkelt:

Er retten sterk, drikker man lyst øl. Er den fet, må man ha dram i tillegg. Resten går med rødvin...

Tomatbaserte sauser og curry har godt av bukkehornkløver og evt. spisskummen, renere og grillet/stekt lam har godt av rosmarin, og er krydringen sterk, kan det møtes med mintgélé under steking og/eller chutney ved fortæring. Hvitløk er obligatorisk uansett.

Crossover

Er det noen som har prøvd nanbrød til pinnekjøtt? Eller kålrotstappe (med gulrot) til lammestek? Eller couscous til fårikål? Kjør på, et lam tåler alt - for ikke å snakke om en gammel sau.

En lam høstferie

Min personlige grunn til snakke om dette nå, er selvfølgelig den forestående høstferien. Når jeg blir lei av sommeren, finnes det ikke noe bedre enn å lengte til lukten av langkokt sau - mens man har en bok under haken og et ullpledd rundt føttene. Det skjer om noen få dager. La gå at jeg tilbringer fårikålens dag på babysvømming, men jeg lover å ta igjen det forsømte i høstferien på fjellet.

Og på det kommende årets siste dag, 29. september 2010, skal jeg ha klart 20 varianter av lam. Bli med, da vel!

Inspektørens hverdag (2) - alskens tilbud

Jeg har tidligere omtalt de praktiske sidene ved å være inspektør, inspirert av en kveld jeg satt hjemme og sydde på skolens flagg. Arbeidsdagen er blitt langt mer spennende enn det siden sist, jeg er nemlig også den som håndterer kurstilbud...

I tillegg til alle kjente kataloger og kurstilbud egen fra kommune og egne lærebokleverandører, har jeg på fire uker f.eks. måttet forholde meg til følgende, øvrige tilbud:

• et prosjekt mot mobbing
• kurs om kollektive og individuelle kriser blant elever
  
• ressursbok for lærere i matematikk
• kurskatalog om autisme/Aspergers syndrom
• landskonferansen ”Framtida sitter på skolebenken”
• vurderingskonferanse i norsk
• etterutdanning om vurdering i musikk
• åpen dag for å møte et nytt læreverk i matematikk
• etterutdanningskurs i fransk
• naturfagkonferansen, kurset ”matematikkens språk”
• fremmedspråksdidaktikk
• konferanse i Tromsø om digitale læringsarenaer
• kurset ”Verdensrommet inn i klasserommet”
• generelt kurstilbud fra Felix forlag om alle lærebøker vi ikke har
  
• kurs om endret vurderingskultur av ”en skole som har fått det til”
• kurs i testing av matematikkvansker
• ADHD og lærevansker hos minoritetsspråklige
• kurs i historie, samfunnsfag og sosiologi/sosialantropologi fra Aschehoug
• tilbud om dyrt hefte som avklarer begreper innen vurdering
• ”PC-kurs i språk, samfunnsfag, matematikk, naturfag og K&H” (?) fra Aschehoug
• kurs og verksteder i animasjon og animasjonsverksteder
• kurset ” Vurdering av elevers læring i realfag” fra UMB i Ås
• IKT-konferansen Del-og-bruk
• ”danning i vår tid”
• historiedidaktikk
• ”minoritetsspråklige elever med særskilte behov – utredning”
• ”sosial angst og sjenanse”, og
• den elektroniske ”Skolehåndboka” for bare 850,- pr 3 lisenser.

Akk...

Alle disse tilbudene kommer fiks! ferdige med lenker til nettsider, og åpenbar relevans for skolehverdagen. Siden det er så viktig at lærerne videreutdanner seg hele tiden, og Bærum kommune har opprettet en kompetansekonto for alle ansatte til formålet, må en eller annen stakkar sitte og lese seg gjennom denne delvise jammerdalen av pedagogiske floskler og umotivert orddeling (heldigvis med hederlige unntak, noe av dette ser både bra og nyttig ut).

Slike bølger av salgs- og eventuelt sjarlatanvirksomhet treffer de fleste bedrifter med jevnt, høyt trykk. Når de nå også treffer skolen med stadig økende styrke, krever det nytenkning. Mange steder er det vanlig å slette alt slikt, men ikke i skolen. Skolen er et arbeidssted styrt av velvilligheten selv, og med respekt for alle typer henvendelser - dessuten er det mange av oss. Derfor er skolen et vekstmarked for pedagogisk Lurium.

... o ve!

Mitt dilemma er: Hvis jeg sletter disse henvendelsene, hindrer jeg kanskje noen i å få en kompetanseheving - og hvordan skal de da kunne råde over sin egen kompetansekonto? Hvis jeg ikke sletter dem, men videresender til antatt rette vedkommende, kan det se ut som om skolen som sådan går god for tilbudet - noe som åpenbart vil være en drøy generalisering. Finansiering er selvfølgelig også et moment, men vi har noen øremerkede midler som helst bør brukes - på de viktige tingene, som ligger skjult inni denne flommen et sted.

Derfor blir jeg sittende og lese både epost og lenker, eller i det minste skumlese, på jakt etter de gode tilbudene som vi MÅ kaste oss over.

"Kjære lærer, vet du hva du driver med?"

Når jeg ser på tilbudene våre samlet, får jeg et inntrykk av at langt over halvparten av tilbyderne ser på lærere som enten faglig, pedagogisk eller teknisk inkompetente, som om vi er uvitende, men velmenende idealister som for første gang skal underlegges systematisk virksomhet. Det er nok det mest forstemmende ved det hele.

Demokra...hvafforno'?

Dagen i dag ble en merkelig dag for demokratiet. Både Kongo, USA og kirke-Norge har vist seg fra mindre sjarmerende sider. Dette er saker vi bør huske.

Kongosaken har bare vært underlig, men det er en fin begynnelse på min lille liste. Den handler riktignok vel så mye om rettsikkerhet som om demokrati, og dessuten er den komplisert og uoversiktlig, så den blir bare hengende fra nå av. Men, det at personer som har levert inn erstatningskrav også kan være kronvitner når de vil tjene på det, er uansett en noe uvant idé.

Hva er en president?

I USA har president Obama i dag holdt en direktesendt tale til alle landets skoleelever. Hensikten var å motivere elevene til å stå skoleløpet ut, USA har på samme måte som Norge et problem både med rekruttering til høyere utdanning, og med frafall i høyere skole.

På forhånd ble det dermed varslet av republikanske foreldre at de ville holde sine barn borte fra skolen, og fra talen, denne dagen. Konservative radiopratere omtalte talen som indoktrinering, og foreldre reagerte på at presidenten på denne måten bringer partipolitikk inn i skolen. Det er pussig, all den tid USA er et land hvor høyeste leder er partipolitisk valgt.

Det får meg til å lure: Er ikke presidenten gyldig for alle i USA? Er han bare president for sine egne velgere?

Dessuten: Skal ikke skolebarn i USA lære noe om politikk?

Bare lov for dem som velger riktig?

Det mest interessante angrepet på demokratiet fant likevel sted i Norge, i forbindelse med det kommende kirkevalget. Redaktør i den kristenkonservative avisen Norge I Dag, Bjarte Ystebø, uttalte at det vil være et demokratisk problem dersom alle kirkens medlemmer stemmer.

Han frykter rett og slett høy deltakelse, fordi det kan hende at et flertall av kirkens medlemmer mener noe annet enn det mindretallet ønsker at de skal mene. I NRK P2s Dagsnytt Atten i dag utdypet han det ved å si at det er "de virkelige kristne" som bør ha mest innflytelse over kirken - ikke dem som "bare" bruker medlemskapet sitt til å avgi stemme. Diskusjonen om A- og B-medlemskap i Kirken ser ut til å bli lang og tung.

Siden 1873 har vi hatt en viss grad av selvstyre i norske kirkesogn, og menighetsrådene ble opprettet som den demokratiske enheten med litt selvstyre. Samtidig ble det også opprettet et uoffisielt bispedømmeråd, med delegater fra hele landet. Ideen om valg til menighetsrådet er altså langt fra ny.

Hvorfor har åpent kirkevalg vært en helt grei ordning helt frem til nå? Jeg lurer på om det er fordi kirkevalget ikke har vært egentlig demokratisk.

En av de store utfordringene frivillige organisasjoner har møtt når de har utviklet graden av medbestemmelse og demokrati, har vært at det har foreligget kvalifiseringskrav til kandidatene, både formelle og uformelle - og at det har forhindret store grupper medlemmer fra både å delta og å stille som kandidater. Kirken ønskes velkommen etter, hvis de tør.

Det er for øvrig flere som mener at kirkevalget bør holdes atskilt fra stortingsvalget, men det hører nok hjemme i en annen diskusjon.

Opplæring i demokrati

I går hadde klassen og jeg en liten samtale om den siden ved demokratiet som kanskje volder mest bry: å respektere flertallets avgjørelser. Slikt er ikke like enkelt å utøve i praksis for en opposisjonell fjortenåring, men det er en forutsetning for demokratiet at vi stoler på at det er en god måte å ta avgjørelser på, samlet sett - og uavhengig av konkret resultat. Det er rimelig å vente at vi voksne er gode forbilder. Det skulle forresten bare mangle, opplæring i demokrati er et fellesanliggende.

Det vil alltid være en mulighet for at den som kommer til å sette dagsorden de neste årene ikke nødvendigvis er ens egen favoritt. Det er risikoen ved demokratiet - men den oppveies i høyeste grad av fordelene. Vi må lære oss å leve både med risikoen og med resultatet.

GODT VALG!

Er noen fag viktigere enn andre?

Stadig er det skolefag som omtales som "basisfagene", "de sentrale fagene", "kjernefagene" osv., og det er alltid med referanse til de samme tre: norsk, matematikk og engelsk. Denne statusen er langt fra intuitiv, og etter min mening heller ikke fortjent - lenger.

Vi har mange fag i skolen. Hvorfor det akkurat er disse fagene vi har i norsk skole, og ikke noen andre, skal jeg ikke forfølge videre - selv om tanken må være tillatt. Nåvel. Gitt den faginndelingen vi har, finnes det også en fasttømret hierarkisk inndeling. Den ser slik ut, med de "viktigste" med høyest status først:

Skriftlige eksamensfag: norsk, matematikk, engelsk
Muntlige eksamensfag: naturfag, samfunnsfag, rle (religion osv.), fremmedspråk
Karriérefag: utv (utdanning til valg)
Praktisk/estetiske fag: kroppsøving, kunst & håndverk, musikk, mat & helse
Andre: klasseråd

Historisk prioritering av tekniske ferdigheter

Det er meg en gåte hvordan det gikk for seg at fagene ble tildelt den rollen de nå en gang fremstår med. Det er vanskelig å forstå hvorfor det skal være skriftlig eksamen i engelsk, men ikke i spansk, eller hvorfor matematikk skal være viktigere enn mat og helse.

Eller, en komplett gåte er det nok forresten ikke. Vi lever i et samfunn som tilber tall og opphøyer alt som kan tallfestes. Vi lever også i et samfunn som er innrettet etter en lutheransk logikk: lese først, forstå etterpå. Vårt liv blir bygget etappevis. Først bokstaver og tall, deretter lese og regne, så tolke og forstå, og til slutt skape noe selv. Noe oppfattes som mer basalt enn andre ting, og dette "noe" er en forutsetning for å få til noe annet senere.

Skoleløpet, og ofte også det enkelte fag, er bygget opp som en togtur. Reisen mot det faglige målet passerer milepæl etter milepæl, og disse stasjonene er plassert i den eneste, mulige logiske rekkefølge der det er forbundet med faglig fortapelse å gå glipp av noe underveis.

Er det nå så sikkert at det bare finnes én vei til å kunne håndtere livet sitt, og at den begynner med de skriftlige eksamensfagene?

Jeg mener ikke å underkjenne betydningen av å kunne lese, regne, uttrykke seg osv. Selvfølgelig må man kunne det. Så er det sagt. Spørsmålet er bare om ikke prioriteringen av fagene matematikk, engelsk og norsk fører til en litt vel teknisk innretting av skolen. Vi må ha høyere ambisjoner enn som så.

Grunnleggende ferdigheter - en "overfaglig" læreplan

Etter innføringen av de grunnleggende ferdighetene som skal gjennomsyre alle fag, er det blitt enda tydeligere at statusen for de tre "basisfagene" kan utfordres. Kort fortalt er det slik at samtlige fag i skolen nå har fått en mer uttalt rolle å spille i opplæring og trening av lesing, regning, muntlig og skriftlig ytring og bruk av digitale verktøy.

Det er nå de virkelig interessante spørsmålene melder seg, f.eks.: Hvis vi skal jobbe med disse ferdighetene uansett, hvorfor skal da de tre skriftlige eksamensfagene beholde statusen sin?

Svaret er ikke gitt.

Restaurering av fagene - og medaljens bakside

Engelskfaget inneholder, som også de andre fremmedspråkene, et stort element av kulturkunnskap. Elevene skal både lære om og reflektere over andre lands prioriteringer, historie, kultur og samfunnsorganisering. Det er langt mer enn å kunne forstå eller produsere tekster med vekt på syntaks, semantikk og pragmatikk. Når alle skolefag skal arbeide med engelske tekster, kan selve engelskfaget igjen bli et dannelsesfag.

Norskfaget har den samme utfordringen, det er mange sider ved faget som ikke er tekniske.

Matematikkfaget har alltid slitt med en misoppfatning om at det er det samme som regning. Det har jeg kommentert andre steder, og jeg mener at det er det samme overgrepet som å begrense norskfaget til å handle om kommaregler. Med ordet "regning" spredt utover samtlige fag i læreplanen, kan også matematikkfaget bli noe viktig.

Når nå disse tre fagene slipper å være teknisk innrettet, og ikke lenger står alene som grunnlag og basisfag for resten av utdanningen, mister de også argumentet for å være spesielle. Vips! er de blitt dannelsesfag på linje med de andre, og kampen kan begynne.

Hva er egentlig grunnleggende nok til å bli et basisfag?

Den norske grunnskoleopplæringens mandat er blant verdens bredeste. Gjennom skolegangen skal elevene trenes i å kunne mestre sine liv på alle arenaer, både profesjonelt og privat. Det er blant skolens primæroppgaver å trene elevene i demokrati, forhandling og kommunikasjon, like mye som det er skolens oppgave å få elevene til å reflektere over hvorvidt en matematisk modell er brukbar, og å beherske perspektivtegning.

Selv mennesker som ikke er funksjonelle lesere, skal kunne stemme ved stortingsvalg. Det er derfor underlig at ikke samfunnsfaget omtales som et basisfag. Hvis vi ikke tenker i evighetens perspektiv, men drodler rundt elementer som kanskje er datostemplet, kan det også virke rart at ikke fag som jobber spesifikt med miljøspørsmål eller religiøse konflikter regnes som basale.

Det som kan måles er viktigst

Hva er det som gir de tre fagene norsk, matematikk og engelsk sin status i norsk skole? Det kan tenkes at det skyldes rollen som skriftlige eksamensfag. Gjennom flere generasjoner har vi vent oss til at det er mulig å måle resultater i disse fagene, og vi stoler på målingstradisjonen vår.

De tre fagene er blitt spesielt viktige fordi vi måler dem, ikke omvendt.

Hvis det er noe som virkelig er vanskelig å endre i skolen, er det eksamenstradisjonene. Siden vi lever i et samfunn der måling har høy status, er det også eksamensfagene som får høyest status. Derfor er norsk, engelsk og matematikk "basisfag" - selv om de ikke trenger å være det lenger, og heller ikke har fortjent det.

Jeg, en elitist?

Jeg er blitt kritisert for å være elitistisk, muligens også naiv og arrogant. Javel. Jeg tror på kunnskap og utdanning.

Hvis skolens og lærerens status skal restaureres, må man ha tro på kunnskap og utdanning. Det å skaffe seg kunnskap, og å inneha kunnskap, må vurderes som mer verdt enn det gjør i dag. De fleste politiske partier er også enige i det, og det ligger som flotte formuleringer i prinsipprogrammer landet rundt. Men, det følger en dreining av verdiprioritering med slike forsetter.

Hvis kunnskap skal oppvurderes, må det gå på bekostning av noe - og stort sett er det intuisjon, synsing og magefølelse som vil tape en slik sammenlikning. Tidvis er riktignok folkevett "sunt", men svært ofte er det heller uttrykk for sementerte fordommer og misoppfatninger. Kunnskap er vaksine mot slikt. Jeg har altså en tendens til å lytte grundigere til folk som er kvalifisert til å uttale seg om noe, enn til folk som ikke gir inntrykk av å være det.

Jeg er ingen elitist, og jeg stoler ikke blindt på alle fagfolk. Det er bare det at jeg mener det kan være fornuftig å lytte til folk med kunnskap og utdannelse, og at jeg har liten forståelse for mennesker som av prinsipp ikke gjør det.

Ideen om økt status for, og rekruttering til, kunnskapsskolen vil nødvendigvis føre til at kunnskap og utdanning vurderes høyere. Noe annet er, logisk sett, umulig. Slik sett blir vi alle elitister ved dette stortingsvalget.

Kunnskap og stortingsvalg

Ja, jeg er politisk - som alle andre som mener noe om noe som helst. Ingen er objektive. Likevel prøver jeg å holde meg unna de store partipolitiske frontene. Det er bare det at jeg av og til ikke klarer å holde meg når dumskapen renner ut av høyttalerne. I dag skjedde det igjen, i Dagsnytt Atten på NRK P2.

Saken er enkel og oversiktlig. Et panel av folk som burde vite noe om slikt, har på oppdrag fra Aftenposten gjennomgått FrPs kriminal- og justispolitiske ideer. Konklusjonen var rørende unison: Frp-politikk vil gi mer vold og kriminalitet, flere drepte i trafikken, flere henleggelser, mer organisert kriminalitet, lange soningskøer og økte utgifter for å ta imot flere fanger.

I Dagsnytt Atten ble Per Sandberg konfrontert med dette. Han omtalte da Aftenpostens panel som "såkalte eksperter", og avviste deres analyse kategorisk. Partiets justispolitiske talsmann Jan Arild Ellingsen gjorde noe liknende, han sa til Aftenposten at ekspertenes dom over Frps kriminalpolitikk er «det dummeste han har hørt».

Javel. Men, hvem er Per Sandberg og Jan Arild Ellingsen?

Demokrati og rådgivere
Vi har demokrati i Norge. De folkevalgte skal kunne velges blant folket, i prinsippet uten ytterligere kvalifikasjoner enn statsborgerskap og god vandel. Det er heller ikke noe krav at justisministeren skal være jurist, eller kulturministeren kunstner (eller idrettsutøver). Takk og lov for det. I så fall ville ikke Norge lenger vært et demokrati, men et teknokrati - et ekspertvelde. På tross av dette forventer vi at våre folkevalgte og våre statsråder uttaler seg med en viss faglig tyngde. Det er derfor vi (de) har rådgivere. Heldigvis er det alltid noen som er utdannet eller har erfaring innenfor de emnene politikerne våre trenger å innhente kunnskap om.

De folkevalgte velger riktignok fagfolk som er enige med dem, dersom slike finnes, og det er kanskje i overkant mange rådgivere i aktivitet av og til, men det er tross alt bedre enn å famle i blinde. Dessuten er det greit for oss lekfolk å forholde oss til forskere, ledere og professorer, for de står stort stort sett frem med åpenhet om egen bakgrunn og preferanser. Da kan vi ta enda mer kvalifiserte valg hvert fjerde år.

Vis meg kildene deres, gutter!
Aftenpostens panel bestod av forsker Eirik Hammersvik ved institutt for rettssosiologi (UiO), professor Paul Larsson ved Politihøgskolen, regiontillitsvalgt Jorunn Foss i Norsk fengsels- og friomsorgsforbund, forsker Hilde Pape på Statens institutt for rusmiddelforskning, instituttsjef Lasse Fridstrøm på Transportøkonomisk institutt, og leder i Politijuristene, Curt A. Lier.

Per Sandberg og Jan Arild Ellingsen har på sin side ingen å referere til når de avviser disse personenes vurderinger. De trekker ikke frem noen de har rådført seg med. Absolutt ingen. De holder ingen fagfolk foran seg når de går imot de andre fagfolkene.

Et kunnskapssyn for folk flest?
Dette er et av flere eksempler på det som bekymrer meg mest med hallelujagjengen fra folkflestland: De bedriver politikk etter intuisjon og magefølelse, blottet for respekt for utdanning, fagkunnskap og erfaring.

Dette er den samme gjengen som sier at de vil "skape en kunnskapsskole" og utvikle dannelse hos hver enkelt elev. Hvorfor skal vi tro på dem, så lenge de selv viser gjennom handling at de er motstandere av kunnskap - i alle fall av å innhente den og bruke den til noe?

Denne versjonen av dannelse harmonerer ikke helt med min egen forståelse av begrepet, for å si det forsiktig.

Strøtanker om fravær (i influensaens tidsalder)

Det er influensatid. Den kom litt tidligere enn vanlig, og voksne og barn har fått beskjed om å være hjemme en hel uke dersom de har tydelige symptomer. Det er helt sikkert et godt råd, og derfor er fraværet høyt og langvarig også i skolen for tiden. Det satte meg på en tanke: Ser vi bort fra slike tilfeller som vi har i år, viser det seg at fraværet stort sett er høyt uansett. Slik var det ikke før.

Null fravær på ni år

Da jeg gikk ut av ungdomsskolen i 1984 var det vanlig å ikke ha fravær i det hele tatt. Det var mange av klassekameratene mine som hadde samlet seg opp null - 0 - dager og null - 0 - timer fravær over alle de ni første årene i skolen. Slike elever finnes ikke lenger.

Fraværsårsakene på den tiden var ellers av tre typer:

1. time hos reguleringstannlegen (hvis den var helt umulig å legge til etter skoledagens slutt),
2. skulk (men det gjaldt bare de samme to elevene hver gang), og
3. tung sykdom (mononukleose, meslinger osv.).

Vi hadde ingen store og tunge sesonginfluensaepidemier på slutten av 1970-tallet eller tidlig på 80-tallet, og snue eller alminnelig forkjølelse var stort sett ikke fraværsgrunn.

På mange måter var vi hensatt til middelalderens inndeling av helsetilstand, der man kunne lide av enten sjuke eller av daude. Sjuke var noe som gjorde skikkelig vondt, men som man bet i seg i taushet og med urteuttrekk og årelating på kveldstid, og daude var sterkt begrensende og hadde bare én mulig utgang. Man gjorde det man skulle, inntil det definitivt ikke lenger var fysisk mulig.

Tilstanden "frisk"omfattet altså ubehageligheter som hodepine, lett feber, hoste, hovne mandler, lukkede brudd, betennelser og sårskader. Allergier, astma, migrene, blodmangel, angst og menstruasjon var det ingen som snakket om, verken i middelalderen eller på 1970-tallet - de var i det alt vesentlige en privatsak som ikke angikk skolen. Pliktfølelsen, nødvendigheten og arbeidslinjen stod sterkt.

Den nye skolen

Det er vanligvis ikke de unge som rammes av sesonginfluensaen i vår egen tid, den er i alle fall ikke spesielt sterkt representert i de miljøene jeg har kontakt med. Likevel er fraværet uventet høyt. I dag er det bare unntaksvis at én enkelt elev har null-null i fravær på ett, enslig skoleår. På tre år forekommer det ikke. Det er mulig det skyldes mer skrantende helse hos befolkningen som helhet, men det virker underlig. Situasjonen er i alle fall at fraværet ligger nærmere et snitt på 6 dager og 6 timer pr. skoleår for tiden. Det tilsvarer like mange undervisningstimer som hele musikkfaget har i årsgjennomsnitt, eller religionsfaget (RLE) for den saks skyld.

For den enkelte elev er høyt fravær uheldig. Det er ikke lett å lære mye alene, og en god del må man være sammen med noen andre for å lære i det hele tatt. Kunnskap er kollektivets eiendom, og utvikles heller ikke i vakuum. Fravær er dessuten drepen for en hvilken som helst periode med samarbeidsaktiviteter og produkter som skal utvikles kollektivt.

Årets influensa lover godt for skoleåret
... ved at den kom tidlig. Da går spredningen også raskere over, og så var det gjort for i år. Det var i grunnen greit at den slo til nå i oppstarten, når den tyngste undervisningen ikke har sveivet seg skikkelig i gang uansett.

Så vi gleder oss til fullt fremmøte resten av året.

Med mindre det igjen er noen som bare må benytte muligheten til å få de billige billettene til Roma med avreise tre dager før høstferien begynner. Da er vi tilbake ved start, med ugunstig fravær - influensa eller ikke.

Reparere, vurdere, kompensere, detaljere, ...

Gjennom tidene er det bare Gorgon Vaktmester som har vært like flink til å bruke fremmedord om jobben sin som det Utdanningsdirektoratet og Kunnskapsdepartementet er. Språklig sett var imidlertid Gorgon både ærligere og mer presis.

Undervisningen i skolen styres av kompetansemål. Skolens oppdrag er å hjelpe eleven frem til å nå den kompetansen som er beskrevet i hvert av målene. Kompetanse er å forstå som hva elevene er i stand til å gjøre i møte med utfordringer, og sluttvurderingen i hvert fag skal si noe om hvor "godt" elevene får det til ved avslutningstidspunktet for utdanningen. Så langt, så godt.

Myten om objektivitet og målbarhet
Ideen er fin, den. Målene er formulert som handlinger, som dermed skal kunne være observerbare. Ingen kan late som det finnes noen observasjon som er objektiv, men i denne typen målformuleringer er i alle fall muligheten for subjektivitet skrudd ned. Og det er bra. Eller kanskje ikke.

Det er mange viktige ting her i verden som ikke er observerbare, eller i det minste som ikke er målbare. Ting som ikke er målbare, kan ikke måles. Dermed er slike ting utelatt fra læreplanen. Det er et problem for både dannelsesbegrepet og kunnskapsbegrepet.

Myten om måletidspunktet
En mer praktisk kritikk av læreplanen, kan begynne med målingstidspunktet. I ungdomsskolen finnes det ett - 1 - endelig måletidspunkt for samtlige mål, våren i 10. klasse. De foregående skoleårene har eleven bare vært underveis og under utvikling, og det er urettferdig å "straffe" dem for dårlige forsøk når de har lært det de skal til slutt.

Det er her retorikken skjærer seg. Det er ikke uvanlig å behandle noen av emnene i læreplanen bare ett av årene, f.eks. astronomi-delen av naturfaget. Elevene gjøre kanskje et stykke arbeid i åttendeklasse som de får vurdering på. Deretter blir det ikke mer astronomi på ungdomsskolen, og det er en utfordring når standpunktkarakter settes i tiendeklasse. Da skal nemlig alle kompetansemål ivaretas. Ingen er i tvil om at en tiendeklassing hadde gjort det langt skarpere i et astronomiprosjekt enn en åttendeklassing, men det har vi ikke målt. Skal vi dermed ta med vurderingen fra åttendeklasse i betraktningen?

Myten om at mål må være detaljerte
I læreplanen for 10. klasse finner vi til sammen omtrent 290 kompetansemål, som alle skal måles, og målingsresultatet uttrykkes gjennom standpunktkarakterene ved avslutningen av 10. klasse. Alt tyder på at planen er for detaljert. Kompetanse og dannelse skal umulig måtte måles gjennom 300 detaljerte spørsmål. Det gjelder å skaffe seg det gode overblikket.

Dermed henvises vi til det overordnete begrepet "dannelse". En fagsterk elev skal ha blitt ett med faget, med dets tenkemåter, tilnærminger og verktøy - ikke bare med dets leksikalske innhold. Skolens dannelsesprosjekt strekker seg dessuten lenger enn som så, det ligger i skolens mandat å hjelpe elevene til å mestre livet som sådan, med alle sine roller.

Dette prosjektet kommer ikke frem gjennom kompetansemålene, selv om det allerede i ungdomsskolen er viktigere å være en god venn enn å ha oppfatninger om Rellings funksjon i Vildanden. Selv om begge deler har noe for seg.

Behold hovedprosjektet
Jeg sier ikke at noe innhold må ut av skolen, men jeg sier at vi oppfordres, eller egentlig tvinges, til å måle de minst viktige sidene ved både dannelse og kunnskap. Derfor er kompetansemålene et byråkratisk misfoster, en tilfeldig og klattvis detaljering av helheter som egentlig ikke er delbare. Den generelle delen av læreplanen er derimot noe i nærheten av et prosjekt.

Det er der hvor ting ikke lenger lar seg måle, at det virkelig er spennende å være. Og å lære.

Praktisk skoleledelse, definitivt praktisk

Jeg har fått ny jobb, jeg har gått fra å være en av lærerne til å være en del av skoleledelsen. Mitt vikariat som 100% undervisningsinspektør inneholder imidlertid 64% undervisning, i de samme fagene med de samme elevene som i fjor. De resterende 36% er administrative oppgaver. Egentlig er det altså bare 1/3 av jobben min som er endret, resten er som før. Samtidig er alt endret og ingenting som før, slik bare skolen kan få det til.

Jeg søkte stillingen som inspektør fordi jeg er genuint opptatt av skole, og antok at en mellomlederstilling ville føre meg nærmere de generelle og prinsipielle diskusjonene om hva skole og danning skal være. Slikt interesserer meg til det absurde, visstnok. Nå har jeg jobbet i to uker, og elevene møtte endelig opp i går. Det var på tide.

Hittil har jeg brukt min nyvunne posisjon til å telle tavlelinjaler, teste lydanlegg i klasserommene, ommøblere stoler og pulter, registrere nytilsatte i kommunens IKT-løsninger, telle pc-er og hullmaskiner, finne vikarer, snakke med renholdere, drøfte ny utforming av utearealet, og til å delta i flere møter om praktiske forberedelser til skolestart - inkludert forhold rundt den overomtalte influensaen.

På toppen av alt har jeg i kveld sittet bak min egen symaskin og sydd på skolens flagg, som hadde revnet stygt i sømmen mellom det blå og det hvite fra midten og helt opp til overliket. Det er Mette Marits bursdag i morgen.

Og samtidig har lærerne som "bare" er lærere tatt de spennende, pedagogiske diskusjonene. Har jeg hørt.

Jeg fortviler imidlertid ikke, for det blir nok slik at også jeg gradvis vil komme nærmere den pedagogiske kjernevirksomheten som skal foregå i en skoles lederteam. Jeg tviler ikke på det, men foreløpig forholder det seg altså slik at jeg må være på skolen innen klokken åtte i morgen for å heise det nyreparerte flagget.

Det krever neppe stor, pedagogisk kløkt, men det er i det minste en ny utfordring sammenliknet med dem jeg fikk i fjor. Det er da noe.

Pesn og sedn

Språket er i stadig endring, og det er bra. Det er viktig at språket er tilpasset det livet vi faktisk lever, slik at vi blir i stand til å uttrykke oss på en relevant måte. Det må finnes ord for våre ting, tanker og følelser, og ordene må få lov til å bli begreper med veltilpasset funksjonalitet i skrift og tale.

Jeg sympatiserer sterkt med dannelse av nye ord, og endring i bruksområde for eksisterende ord, men likevel hender det jeg reagerer. Det er ikke slik at grensen må gå et eller annet sted, for det "må" den aldri. Nei, noe er bare så uvant å høre at det blir uskjønt - et estetisk problem. Det er et tegn på at jeg blir eldre.

Pesn og sedn

... sier dagens ungdom når de omtaler en PC og en CD i bestemt form, i alle fall i mitt område. Tonefallet er det samme som i "posen". Ved første møte høres uttaleformen slapp ut, som et tegn på latskap.

Det var da det slo meg at jeg har vært der selv. Min besteforeldregenerasjon uttalte partiet NS og den tekniske nyvinningen TV med likt trykk på hver bokstav, mens min egen generasjon laget et ord av disse forkortelsene, med tonefall og det hele. Jeg syntes bestemor var unødvendig omstendelig i uttalen, og hun mente at jeg var uartikulert.

De fleste i min omgangskrets lever midt i mellom en slik situasjon selv. Vi sier nok E18 med likt trykk("E-Atten"), mens E6 er blitt et ord med tonefall ("eseks"). Enkelte av informasjonsmedarbeiderne på veimeldingssentralen uttaler E18 på samme måte som E6 (likt som "solhatten"), og det virker like uvant som pesn.

Men bør vi gjøre noe med det? Neppe, bortsett fra litt egenpleie.

Hva som er verre

Det må være lov å være en smule surmaget likevel. Jeg overraskes over voksne med utdanning som sier "forhåndsregel", "konstantere" og "årsaken til at ... er fordi". Det skulle være unødvendig, kort og godt. Frasen "i forhold til" gidder jeg ikke en gang si noe mer om enn at det må være mange personer her i landet som liker å forvirre.

Ikke sjelden høres også utsagn av typen "vi jobber mot en bedre løsning". Jeg skjønner ikke hvorfor så mange som jobber MED noe, sier at de jobbet MOT det. Hvis det på død og liv er viktig å uttrykke seg mer snirklete enn nødvendig, kan man si "i retning av" eller "med å forhindre" - avhengig av hva man mener, selvfølgelig. I vår verden av stor kunstig og unødvendig virksomhet, er det neimen ikke så godt å si enkelte ganger.

Finismen

Jeg fant opp ordet nå, med rot i det fenomenet at noen prøver å bruke et mer "forfinet" språk enn de egentlig er i stand til å håndtere. De mest klassiske eksemplene fra det offentlig ordskiftet knyttes til Carl I. Hagen. Han insisterer stort sett på å uttale "partiet" med en artikulert 't' til slutt - stikk i strid med en hvilken som helst uttalenorm både i Danmark og i Norge de siste 1000 år. Mange fniste også da han uttalte den medisinske tilstanden koma med å-lyd ("kåma"), i den tro at det var gresk han snakket. Han klarer selvfølgelig ikke å være i nærheten av konsekvent, og dermed kan vi slå fast at han faller gjennnom; språket blir bare et vulgært smykke.

Nåvel. De fleste av finistene avslører seg gjennom bruken av fremmedord og preposisjoner, og ved at de tidvis plumper gjennom - som en Eliza Doolittle på veddeløpsbanen. Den aller mest grunnleggende lakmustesten har ofte vært de franske matrettene entrecôte, pommes frittes og sauce béarnaise. La gå at vi har fornorsket byen Béarne til å hete "Bærn", men den avsluttende s-en uttaler man. Problemet har vært å velge hvor stor del av endingen som skal uttales. Det er i det hele tatt en jungel av lånord der ute.

Og dermed har det gått tull i ball for enkelte. Det er et forholdsvis nytt fenomen at noen kutter av s-ene i kompromiss ("kompromi") også. Forleden hørte jeg også verbet "å kompromisse" uttalt uten s-er ("kompromie"), og det blir bare galt. Det vil aldri bli riktig, uavhengig av hvor fransk man gjør seg. Det franske verbet er for øvrig compromettre, mens det i dette tilfellet er slik at heller ikke franskmennene uttaler s-en i compromis. Problemet er bare at ordet kompromiss ikke er fransk. Vi har hentet det direkte fra latin, compromisum, og da uttales s-en høyt og tydelig. At franskmennene også har hentet det derfra, og har valgt en annen uttalenorm, spiller ingen rolle for oss.

Hva er problemet, egentlig?

Det verste er at det er så mange advokater som rører det til for seg selv i det offentlige rom, f.eks. grenser justisminister Knut Storbergets bruk av "i forhold til" mest til tåkelegging. For de fleste andre yrkesgrupper er det mulig å legge godviljen til, man ønsker vel ikke å være vanskelig heller, men ikke for yrkesgrupper som lever av ordene og fortolkningen av deres egentlige innhold og mening. Da blir språkrøkt en fanesak.

Jeg vet ikke hvor mange av mine elever som blir jurister, men statistikken for Bærum antyder at det blir en del av dem. De skal leve av ord, og påvirke enkeltmenneskers liv med bakgrunn i ord, og da har de ikke anledning til å slurve. Kall meg gjerne konservativ, men dette gjør språkbruk til et tema i skolen.

Men, jeg er ikke sikker på om vi skal mase om uttalen av ord avledet fra forkortelser. Pesn og sedn er nok kommet for å bli, både på den ene og den andre måten.

Se opp for stolte rådmenn!

Årets grunnskoleeksamen i matematikk var sjeldent enkel. Det kan bli irriterende.

Jeg har vært sensor i matematikk siden 2001. Det er ikke så lenge i den store sammenheng, jeg innser det, men det er likevel lenge nok til å registrere endringer. Hva angår eksamensform er vi nå tilbake der vi var for 10 år siden - tror mange. Det er feil.

Eksamensformen
For 10 år siden var eksamen organisert akkurat som i år: del 1 uten hjelpemidler, del 2 med hjelpemidler (kalkulator, regelbok). I mellomtiden har eksamen vært delt i 3 deler, der alle har kunnet bli løst med hjelpemidler, men der forskjellen mellom delene har ligget i hvor stor del av oppgavene elevene selv har kunnet velge vanskegrad på. Nå er alle valgmuligheter fjernet igjen. Problemet er at den ny-gamle eksamenstypen har beholdt de av valgoppgavene som var av de enkleste, og gjort dem obligatoriske. De vanskelige oppgavene er forsvunnet i løse luften. Det er der forskjellen til gamle dager ligger.

Problemets opphav
Jada, det er mange som mener vi skal snakke om "utfordringer" snarere enn problemer. Og jeg er enig, så lenge det ikke er snakk om noe som faktisk er problematisk. Men, det er det dessverre denne gangen.

I årets eksamen er det mulig å oppnå poeng innenfor grensen til karakteren 4 dersom man behersker det viktigste fra kompetansemålene fra 7. klasse (!), og karakteren 5 dersom man i tillegg kan gjøre basale ting med digitale regneark. Algebra-oppgavene er enkle, de praktiske kontekstene er bare pseudorealistiske, og kandidatene får beskjed i klartekst om hvilke formler de skal velge. I mange av oppgavene skal kandidatene gi forklaringer i løpende tekst som eneste svar, og der er kravene til kvaliteten på den endeløse plapringen deres uttalt fraveket i sensorveiledningen.

Hvis man følger teksten i dokumentet "kjennetegn på måloppnåelse", er ikke oppgavesettet konstruert slik at noen av kandidatene skal ha mulighet til å oppnå 5 eller 6 samlet sett - og heller ikke innenfor noen av de fire kompetanseområdene hver for seg: "Begreper, kunnskaper og ferdigheter", "problemløsning" "bruk av hjelpemidler" og "kommunikasjon, presentasjon og resonnement".

Vi gruer oss til høsten
Årets eksamen er altså kjempeenkel. Andelen av høye karakterer (5 og 6) er nødt til å bli betydelig høyere enn i fjor, ellers vil det ha skjedd noe alvorlig galt.

Eller: Hvis snittkarakteren ligger 0,4-0,6 høyere enn i fjor, er det ikke skjedd noe som helst med elevenes matematikkompetanse. Så mye enklere er årets oppgavesett. Minst!

Korrelar: Dersom elevmassen har samme gjennomsnittskarakter som i fjor, er det virkelig skummelt og trist.

Problemet er selvfølgelig at kommunepolitikere ikke kan ta seg råd til å overse slike forskjeller. til høsten kommer vi garantert til å få den ene rådmannen etter den andre som påpeker hvordan akkurat deres egen kommunes satsing på realfag har gitt resultater. Og ordfører etter ordfører vil kanskje rekke å bruke de forbedrede matematikkresultatene i egen kommune til å illustrere hvorfor nettopp deres eget politiske parti bør vinne høstens valg.

Selv om resultatene evt. kommer senere enn valgdagen, blir det ikke stille. Plutselig er det antakelig en eller annen kommune som har oppnådd betydelig fremgang, jeg vet om flere som har stort potensiale for nettopp det, og resten av landets kommuner sender sine skoleledere på ekskursjon for å høre mer om den unike modellen. Dette skjer i samme stil og overbevisning som da alle landets skoler for noen få år siden valfartet til Finland for å se på et system som i det store og hele hadde vært uendret siden 1960-tallet. Forskjellen denne gang er at skolestyret i den aktuelle kommunen blir tatt fullstendig på sengen, siden de ikke egentlig har hatt noen bevisst satsning i det hele tatt.

Likevel etableres Snåpen-modellen for god matematikkundervisning, oppkalt etter den ekstra fremgangsrike kommunen, Norges rektorer får skyhøye krav i resultatavtalene med rådmennene sine, lærerne må atter en gang forandre noe før de har fått kontrollert om det forrige tiltaket egentlig virket, og det blir satt inn ekstratiltak mot skoler som ikke har hatt samme fremgang - i full offentlighet.

Suppe i sentrum
Min spådom er altså at det til høsten kommer en strøm av rektorer, skolesjefer, rådmenn og ordfører ut fra sine kontorer for å slå seg på brystet og skryte av realfagssatsingen sin. Det er i så fall helt ufortjent.

I stedet burde Udir få kjeft for å organisere en eksamen som går i en vid bue rundt det som faktisk er kompetansemålene i matematikk.

Og konspirasjonsteoretikerne har allerede knyttet det skammelig enkle eksamenssettet til høstens valg og sagt: "Tilfeldig? neppe..."

Ida i vår binære verden

De siste dagene har vi hørt om Ida, et 47 millioner år gammelt fossil av en primat av hunkjønn fra den gode, gamle Messel-lokaliteten i Tyskland. Fossilet er markedsført som "the missing link" (f.eks. på prosjektets egen hjemmeside). Mer om funnet kan man også f.eks høre på NRK nettradio, verdt å vite spesial 21.5.09. For ordens skyld finnes den sentrale, vitenskapelige artikkelen om fossilet her, i PLOS One 4(5).

Mitt poeng er ikke å redegjøre i detalj for hva analysen av dette fossilet betyr, historien bak det, eller andre faglige ting. Jeg er verken paleontolog, biolog eller zoolog. Jeg er mer opptatt av naturvitenskapens stilling, og realfagenes status i skole og samfunn.

Jeg vil likevel si at jeg synes fossilet er kult, selv om det kanskje ikke er så revolusjonerende som noen vil ha det til. Blant oss som tror på evolusjonsteorien har det jo hele tiden vært en forutsetning at slike mellomformer og ur-former har eksistert. Nå er det altså funnet en, og det betyr at jeg ikke trenger å forandre mitt verdensbilde. Ting ser ut til å ha foregått slik vi hele tiden har trodd.

Forskningsresultater og markedsføringslogikk

At fossilet kalles for Ida, og konsekvent omtales som "den lille jenta på 9 måneder som har brukket armen" osv., er mer et markedsføringsprosjekt enn en faktisk påstand. Vi snakker tross alt om en steinversjon av et dyr som ikke en gang var en ferdig utviklet ape, slik vi kjenner dem. Jaja, besjeling vil alltid engasjere.

Ideen om "missing links" er også verdt en utforskning. Selve begrepet er til slutt egentlig bare egnet til å tåkelegge. Fra den tidlige Darwin-kritikken kom det raskt et krav om at man måtte vise frem disse mellomformene for å belegge påstandene og bekrefte teorien ("har noen sett en halvt høne, halvt skilpadde?"). Problemet er at hver gang vi finner en mellomform, oppdager vi samtidig at det må finnes enda to arter, nemlig dem på hver side av mellomformen, som heller ikke er funnet. Jo flere missing links, desto flere missing links. Jeg antar dette kan illustreres med fraktalgeometri. Spørsmålet går tilbake til hva en art er, og ved hvilket tidspunkt en forandring var tilstrekkelig stor til at det var etablert en helt ny art. Hvis vi følger Darwins definisjon, skiller arter seg fra hverandre ved at individer fra forskjellige arter ikke er i stand til å få fruktbare avkom sammen. Og det er det vanskelig å teste hos fossiler. Overgangene i evolusjonen er stort sett både trinn- og sømløse, derfor gir det liten mening å snakke for mye om faste overgangsformer og missing links. Igjen er dette hovedsakelig et retorisk grep, for hvilken nyhetskilde vil vel unngå å rapportere rundt påstanden om "missing link endelig funnet!" (f.eks. NRK og National Geographic).

Diskusjonen om hva dette fossilet egentlig er for noe, vil nok aldri forstumme helt. Allerede er det grupper som forkaster hele analysen og fortsetter å fornekte hele evolusjonsteorien, med utgangspunkt i at termen "missing link" vil være feil å bruke akkurat her. Så da, så.

Det er nå jeg kommer til det jeg selv synes er mest interessant. Som sagt har jeg ingen særlig kompetanse i de spesifikke fagfeltene som favner fossilet Ida, men jeg mener jeg vet litt om hvordan kunnskap oppstår og oppfattes, og om hvordan sannhet forhandles og avtales. Disse tingene er, tross alt, kjerneelementer i pedagogikk og didaktikk.

Forskningsresultater i skolen

Sannheter er midlertidige. De stemmer inntil vi finner noe annet som stemmer enda bedre. Da jeg snakket om fossilet i en time denne uken, kom vi raskt opp i en liten diskusjon om hva dette egentlig er og ikke. Noen elever hadde allerede hørt om lemur-diskusjonen, som dukket opp. Kort forklart er den slik:

Fossilet er ikke en halvape, men en fullverdig ape, bl.a. fordi det ikke har "pusseklør" og "pussetenner" (hos lemurer er to av tærne på bakfoten delvist sammenvokst til en klo, og fortennene i underkjeven er sammenvokst til en slags kam). Ida har bare negler, og frittstående tenner, slik som vi selv har. Men, siden vi ikke vet nok om evolusjonens krumspring, er det ikke mulig å utelukke at nettopp Ida-varianten senere har utviklet seg til en lemur, eller en halvape, og ikke til antropoider i det hele tatt. Mener noen som har rett til å mene noe om det. De tar fullstendig feil, slik kan det ikke være - sier andre som også har rett til å mene noe om det. I hvilken grad denne diskusjonen i det hele tatt er berettiget, vet jeg lite.

Vi kom også inn på at så komplette skjeletter er svært sjeldne. De vi allerede kjenner, er vi ikke 100% sikre på at stemmer, en gang. Vanligvis er det slik at man finner en samling bein som ikke henger sammen. Jordsmonnet har snudd seg, noen har gravd, osv. For å remontere enkelt-skjeletter må man altså gjette på hvilke bein som har hørt sammen på hvilket skjelett. Noen av skjelettene er sammensatt av bein fra et titalls individer for å bli så komplett som mulig, som f.eks. den 450.000 år gamle Tautavel-mannen. De fleste av de skjelettene vi har deler av i dag, er altså satt sammen med bakgrunn i sannsynlighetsberegninger. Og det finnes alltid noen i fagmiljøet som har vært uenige i måten det er gjort på.

Elevene sier i alle fall: Hæh!? Hva er riktig, da? Hvorfor vet ikke forskerne hva de gjør? Er det ikke dette de har funnet ut nå, da?

Og vi andre må bare innrømme hva elevene er i ferd med å innse: Vitenskapere er sjelden enige om noe som helst. Kunnskap og "sannnhet" er ofte en smakssak, eller resultat av en avstemning.

Det binære mistaket

Verden er altså ikke enten-eller. Det finnes spørsmål der det er mest riktig å svare "tja" - selv når noe er gjennomforsket på. Til alle tider har det vært en smertefull prosess å oppdage dette, særlig når man holder på å utvikle seg og sette verdens fenomener i system - slik skoleelever har som oppdrag å gjøre. Det er kjipt når systematikken saboteres. Min påstand er at kravet om korte, bastante ja/nei-svar er økt de siste 10 årene. Som lærer er det forstemmende.

Og her kommer den digitale hverdagen vår inn. En datamaskin bruker matematikk, den regner på informasjon som bare består av sifrene 0 og 1. En datamaskin baserer seg altså på noe binært, at alt bare har to sider og kan deles inn som enten sann/falsk, av/på, ja/nei osv. Man kan ikke regne med gråsoner, for det finnes ikke noen tall for dem.

I det øyeblikk informasjon blir matet inn i en datamaskin, tas det altså et valg. Ja eller nei. Av eller på. Sort eller hvit. Sant eller falskt. Vi får ikke lov til å forholde oss til usikkerhet, og vi klarer ikke å fungere innenfor vår egen teknologiske samfunnsorden hvis vi gjør det.

Det er bl.a. dette forholdet som gjør at mange er bekymret for å bruke naturvitenskapelige og realfaglige metoder under forskning innenfor humaniora. Det er også dette forholdet som har skapt det velbrukte skillet mellom realister og filologer som to forskjellige mennesketyper. Det er også derfor populærvitenskap ikke regnes som "ordentlig" vitenskap; for å kunne appellere til flere lesere reduseres tvil og gråsoner når artiklene skrives, og ord som "fakta" og "sant" overtar.

Realfagene i skolen

Når realfagene har så høy status som de har, og verden baserer seg mer og mer på binære avgjørelser, er det ikke rart at de interessante fasettene ved 'kunnskap' får dårligere kår. Alt blir mer og mer svart/hvitt, polarisert og spissformulert. Det skjedde også med Ida i mediene, under prosjektgruppens viten og vilje. I den vitenskapelige artikkelen er det selvfølgelig noe annet.

Dette retoriske (over)grepet fra folk som egentlig burde vite bedre, lar seg lett forsvare ved å si at det øker den generelle interessen for naturfag, naturvitenskap, forskning, evolusjon, realfag osv. Og den hjelpen trenger vi som jobber i skolen, det er ikke barebare å motivere dagens 15-åringer til å bli forskere i stedet for fotballspillere, realitystjerner eller personlige assistenter for the rich and famous.

Men, la oss ikke gå i den binære grøfta ved å forlange for enkle svar på kompliserte spørsmål. Det reduserer "ekte kunnskap" til heller å bli noe en annen person har definert før oss, og "ny kunnskap" blir tyngre å etablere. Vi må la tvilen råde, og utforske den - ikke la oss smitte til å trekke raske og lettoppfattelige konklusjoner.

Hvis verden skal gå videre, må vi altså ta det litt mer med ro. Deilig det, nå som det nærmer seg sommeren...