Jeg har vært på en del konferanser i høst. Mange har handlet om IKT, for det er jo fortsatt slik at IKT blir sett på som noe ekstra - derfor holdes det egne konferanser og møter om hvordan IKT passer inn i hverdagen. Akkjasann.
Her er det rom for de store hjertesukkene, men det får vente. Jeg tar to mindre sukk i stedet:
Eksamen
Når det snakkes om eksamen, tar det aldri mer enn ett minutt - 1 minutt - før ordene 'hjelpemidler' og 'fusk' er kommet på banen. Den platen har vi hørt før, og den er til å bli syk av. Er det ikke mulig å snakke om eksamen med andre innfallsvinkler?
Den store frykten er knyttet til IKT-bruken, for det kan jo hende at det ligger noen hjelpemidler der inne i harddisken et sted. For ikke å snakke om internett, som danskene er i ferd med å innføre i sine eksamener, og faren for at noen der ute kan overlevere svar til den sleske kandidaten. Troen på måling av den inspirerte, isolerte og talentfulle enkeltsjel er svært levende i Norge.
Dessuten vitner debatten om at mange ser på kunnskap som en leksikalsk greie. Det er ikke vanskelig å begrense nytten ved kommunikasjon med andre (eller verdensveven generelt) under eksamen, det er bare å gi gode oppgaver. Eller: Det er ikke nytten vi i så fall begrenser, det er bare andres mulighet til der og da å komme med endelige svar på vegne av kandidaten.
Facebook og annen styggedom
Det må da vel for pokker også være mulig å snakke i mer enn to minutter om pc-bruk i klasserommet uten at noen synes det er forstyrrende med elever som er på Facebook? For det første kan det godt hende at vi bør inkludere sosiale medier i undervisningen vår, men det er sikkert såpass radikalt og useriøst at vi kan la det ligge foreløpig. Uansett, eller for det andre, må det da være mulig for en noenlunde voksen og fornuftig lærer å skaffe seg oppmerksomhet og etablere avtaler i klasserommet som gjøre at elevene er omtrent til stede i undervisningen?
Det får være grenser for å abdisere til fordel for teknologien, det er fortsatt vi som er lærere, administratorer og tilretteleggere.
Av og til lurer også jeg på om jeg gidder mer.
onsdag 17. november 2010
tirsdag 9. november 2010
Slubberter
Magnus Stangeland og Anders Talleraas sier de handlet i god tro da de mottok stortingspensjonen. Det var nemlig tvil om i hvilken grad styrehonorarer og bilgodtgjørelser skulle regnes som lønn eller ikke. Så for sikkerhets skyld rapporterte de det ikke inn...(?)
Slasker!
Slasker!
Legg til: | 
|
lørdag 6. november 2010
Vurdering er en sammensatt praksis
Av og til får en inntrykk av at skolens hovedjobb er å sørge for at det blir satt en karakter. Det snakkes mye, veldig mye, om vurdering - og ikke på langt nær like mye om læring. Jeg skal la denne pussigheten ligge nå, for det er mer enn nok å snakke om angående vurdering ennå. Men, etter dette stopper det.
Vurdering handler om observasjon og fortolkning. Noen mener at man som lærer ikke skal tolke hva eleven gjør, men simpelthen registrere det og sette det inn i riktig kategori. Altså fortolke... Nåvel. Bare å holde seg til observasjon kan være morsomt nok. Jeg kommer tilbake til det, men først en oppsummering.
Vurdering i dag, en oppsummering
Når lærere foretar vurdering (eller "setter karakterer", som man pleide å si den gang skolespråket inneholdt begreper som alle forstod), skal det gjøres med begrunnelse. Vi skal ikke si noe om elevens kompetansenivå (oversett den til gammel skolenorsk selv), uten at det samtidig følger med en begrunnelse. Begrunnelsen skal ta utgangspunkt i hva eleven har vist seg å klare. Det skal ikke sies noe om hva eleven ikke har fått til.
Dette fører til situasjoner der vi utelukkende roser eleven for hva han/hun har klart, for deretter å gi lav karakter og sette stempelet "lav grad av måloppnåelse". Hvordan i himmelens navn skal eleven da vite hva som står igjen? De kan selvfølgelig lese mellom linjene, eller satse på ren skjær intuisjon eller tankeoverføring, men mange er nok enige i at det er sikrere at noen rett og slett sier det høyt. Men, den gang ei. Å beskrive fraværet av noe blir visstnok for hypotetisk, det er en tolkning - og vurdering skal ikke være basert på synsing (kort fortalt).
Noe å lære fra andre fagdisipliner?
Et av mine favorittvurderingsprinsipper er å finne i arkeologien. En kan knapt tenke seg et fag der man forholder til noe mer konkret enn i arkeologien. Vi snakker om gjenstander som blir funnet, og for steinalderarkeologer er det f.eks. bonanza hver gang det finnes en hustuft. Det er nemlig fortsatt diskusjon om når vi i Norge gikk over fra å være jegere/sankere og til å bli bofaste bønder, hva slags endringer det skyldtes, og førte til, og hva slags mennesker som var de første som drev med jordbruk og stasjonært husdyrhold. Hvert eneste funn av husrester bidrar til å si mer om det. Men hva er det arkeologene har funnet når de sier at de har funnet noe? Ingenting.
Den viktigste typen av funn for steinalderarkeologer for tiden, er stolpehull - fra hjørnestolper og veggstolper i de tidligste husene. Det de egentlig finner da, er et område med annerledes jord. De skaver av et lag av jorden, og finner en omtrent rund flekk med annerledes farge. Hvis de graver nedover, ser de at denne flekken er en stående sylinder. Det tolkes til å ha vært et hull der en stolpe er blitt stukket ned, og når stolpen senere er tatt bort, har hullet blitt fylt igjen. Det er hittil aldri blitt funnet faktisk treverk av stolper fra den interessante perioden i noe stolpehull (overgangen til neolitikum, år 4000-6000 fvt.).
Arkeologens viktigste funn er altså rett og slett fraværet av en stolpe. Hvis de i stedet skulle holdt seg bare til å beskrive hva de faktisk har funnet (feit matjord i siltlaget, en vertikal steinfylling, sylindriske propper i podsol-jordsmonn o.l.), ville aldri ordet "stolpehull" oppstått i det hele tatt.
Å holde seg til så strengt tekniske beskrivelser kan man antakelig bare gjøre i skolen. I det virkelige liv, og i fag og forskning, er man helt avhengige av å si noe om hva det er som mangler.
Men vi tolker jo likevel
Når vi setter karakterer i skolen, eller vurderer underveis på en eller annen måte, prøver vi å si noe om hvor eleven står i dag. Deretter tenker en seg gjerne hva som må gjøres videre, og hvordan det vil se ut til slutt, hvis eleven "holder samme tempo", altså at ingenting hindrer den videre fremdriften. Det er et filosofisk problem.
Allerede i 1927 formulerte Werner Heisenberg uskarphetsrelasjonen (usikkerhetsrelasjonen) for måling innenfor atomære systemer:
Det er umulig å måle både posisjon og bevegelse hos en partikkel helt nøyaktig samtidig.
Årsaken til dette ligger i at man vil måtte bryte inn i bevegelsesbanen dersom man skal måle posisjonen, og man vil måtte stå i veien dersom man ønsker å registrere hastigheten. Overført til skolen, med eleven som partikkelen, betyr dette:
Når vi skal måle det faglige nivået (posisjonen) hos en elev, må vi nødvendigvis avbryte utviklingsprosessen. Omvendt kan vi derfor heller ikke måle utviklingsprosessen (bevegelsen) uten å måtte stanse opp for å måle noen punkter underveis.
Spørsmålet blir for det første hva det er vi driver med i det hele tatt. Vurderingen forteller oss jo ikke noe annet enn nettopp det - vurderingen. Vi måler elevens posisjon. Ikke kan vi si noe om fremdriften samtidig, og ikke kan vi si noe om hva som manglet sist.
Vi kan heller ikke bruke vurdering underveis til å korrigere vår egen undervisning i fremtiden, i alle fall ikke med noen særlig grad av nøyaktighet - sannsynligvis ikke mer enn man uansett oppdager gjennom ordinær kommunikasjon i relasjonen lærer/elev. Vurderingen vår har altså ingen annen funksjon enn som dokumentasjon av fortid, uansett hva enkelte mener den burde kunne brukes til.
Toppen av kransekaken er at det er noen som har dukket opp med begrepsmisfosteret "vurdering for læring". Det er å sparke inn vidåpne dører å si at vurdering kan være til hjelp for læringen, og hvorfor skulle vi egentlig ha noe andre grunner for å vurdere? Det irriterende ved begrepet, er at det følger med detaljerte beskrivelser av hvordan og hva vi skal både vurdere og skrive ned, endeløse møter og konferanser, og vage referanser til lite valid aksjonsforskning. Målet med det hele er selvfølgelig ærbart, men veien til helvete er som kjent brolagt med gode hensikter.
Mitt tips blir å la alt dette snakket om vurdering ligge snart. Det er ufruktbart, og det spiller jo så liten rolle likevel. Det tryggeste er antakelig å bruke mest mulig av sine krefter på læring.
Noe annet skulle jaggu tatt seg ut...
Vurdering handler om observasjon og fortolkning. Noen mener at man som lærer ikke skal tolke hva eleven gjør, men simpelthen registrere det og sette det inn i riktig kategori. Altså fortolke... Nåvel. Bare å holde seg til observasjon kan være morsomt nok. Jeg kommer tilbake til det, men først en oppsummering.
Vurdering i dag, en oppsummering
Når lærere foretar vurdering (eller "setter karakterer", som man pleide å si den gang skolespråket inneholdt begreper som alle forstod), skal det gjøres med begrunnelse. Vi skal ikke si noe om elevens kompetansenivå (oversett den til gammel skolenorsk selv), uten at det samtidig følger med en begrunnelse. Begrunnelsen skal ta utgangspunkt i hva eleven har vist seg å klare. Det skal ikke sies noe om hva eleven ikke har fått til.
Dette fører til situasjoner der vi utelukkende roser eleven for hva han/hun har klart, for deretter å gi lav karakter og sette stempelet "lav grad av måloppnåelse". Hvordan i himmelens navn skal eleven da vite hva som står igjen? De kan selvfølgelig lese mellom linjene, eller satse på ren skjær intuisjon eller tankeoverføring, men mange er nok enige i at det er sikrere at noen rett og slett sier det høyt. Men, den gang ei. Å beskrive fraværet av noe blir visstnok for hypotetisk, det er en tolkning - og vurdering skal ikke være basert på synsing (kort fortalt).
Noe å lære fra andre fagdisipliner?
Et av mine favorittvurderingsprinsipper er å finne i arkeologien. En kan knapt tenke seg et fag der man forholder til noe mer konkret enn i arkeologien. Vi snakker om gjenstander som blir funnet, og for steinalderarkeologer er det f.eks. bonanza hver gang det finnes en hustuft. Det er nemlig fortsatt diskusjon om når vi i Norge gikk over fra å være jegere/sankere og til å bli bofaste bønder, hva slags endringer det skyldtes, og førte til, og hva slags mennesker som var de første som drev med jordbruk og stasjonært husdyrhold. Hvert eneste funn av husrester bidrar til å si mer om det. Men hva er det arkeologene har funnet når de sier at de har funnet noe? Ingenting.
Den viktigste typen av funn for steinalderarkeologer for tiden, er stolpehull - fra hjørnestolper og veggstolper i de tidligste husene. Det de egentlig finner da, er et område med annerledes jord. De skaver av et lag av jorden, og finner en omtrent rund flekk med annerledes farge. Hvis de graver nedover, ser de at denne flekken er en stående sylinder. Det tolkes til å ha vært et hull der en stolpe er blitt stukket ned, og når stolpen senere er tatt bort, har hullet blitt fylt igjen. Det er hittil aldri blitt funnet faktisk treverk av stolper fra den interessante perioden i noe stolpehull (overgangen til neolitikum, år 4000-6000 fvt.).
Arkeologens viktigste funn er altså rett og slett fraværet av en stolpe. Hvis de i stedet skulle holdt seg bare til å beskrive hva de faktisk har funnet (feit matjord i siltlaget, en vertikal steinfylling, sylindriske propper i podsol-jordsmonn o.l.), ville aldri ordet "stolpehull" oppstått i det hele tatt.
Å holde seg til så strengt tekniske beskrivelser kan man antakelig bare gjøre i skolen. I det virkelige liv, og i fag og forskning, er man helt avhengige av å si noe om hva det er som mangler.
Men vi tolker jo likevel
Når vi setter karakterer i skolen, eller vurderer underveis på en eller annen måte, prøver vi å si noe om hvor eleven står i dag. Deretter tenker en seg gjerne hva som må gjøres videre, og hvordan det vil se ut til slutt, hvis eleven "holder samme tempo", altså at ingenting hindrer den videre fremdriften. Det er et filosofisk problem.
Allerede i 1927 formulerte Werner Heisenberg uskarphetsrelasjonen (usikkerhetsrelasjonen) for måling innenfor atomære systemer:
Det er umulig å måle både posisjon og bevegelse hos en partikkel helt nøyaktig samtidig.
Årsaken til dette ligger i at man vil måtte bryte inn i bevegelsesbanen dersom man skal måle posisjonen, og man vil måtte stå i veien dersom man ønsker å registrere hastigheten. Overført til skolen, med eleven som partikkelen, betyr dette:
Når vi skal måle det faglige nivået (posisjonen) hos en elev, må vi nødvendigvis avbryte utviklingsprosessen. Omvendt kan vi derfor heller ikke måle utviklingsprosessen (bevegelsen) uten å måtte stanse opp for å måle noen punkter underveis.
Spørsmålet blir for det første hva det er vi driver med i det hele tatt. Vurderingen forteller oss jo ikke noe annet enn nettopp det - vurderingen. Vi måler elevens posisjon. Ikke kan vi si noe om fremdriften samtidig, og ikke kan vi si noe om hva som manglet sist.
Vi kan heller ikke bruke vurdering underveis til å korrigere vår egen undervisning i fremtiden, i alle fall ikke med noen særlig grad av nøyaktighet - sannsynligvis ikke mer enn man uansett oppdager gjennom ordinær kommunikasjon i relasjonen lærer/elev. Vurderingen vår har altså ingen annen funksjon enn som dokumentasjon av fortid, uansett hva enkelte mener den burde kunne brukes til.
Toppen av kransekaken er at det er noen som har dukket opp med begrepsmisfosteret "vurdering for læring". Det er å sparke inn vidåpne dører å si at vurdering kan være til hjelp for læringen, og hvorfor skulle vi egentlig ha noe andre grunner for å vurdere? Det irriterende ved begrepet, er at det følger med detaljerte beskrivelser av hvordan og hva vi skal både vurdere og skrive ned, endeløse møter og konferanser, og vage referanser til lite valid aksjonsforskning. Målet med det hele er selvfølgelig ærbart, men veien til helvete er som kjent brolagt med gode hensikter.
Mitt tips blir å la alt dette snakket om vurdering ligge snart. Det er ufruktbart, og det spiller jo så liten rolle likevel. Det tryggeste er antakelig å bruke mest mulig av sine krefter på læring.
Noe annet skulle jaggu tatt seg ut...
Legg til: |
|
fredag 5. november 2010
Problemformuleringsprivilegiet
Den første som tar opp en sak, definerer samtidig hva det er ved saken som er verdt å diskutere. Dette prinsippet benyttes nådeløst i den politiske retorikken. Jeg er usikker på om vi skal glemme at det eksisterer selv om vi bare holder oss i skoleverdenen.
Det har gått en vind over landet, eller over bygda. Vinden heter 'vurdering', og den handler om at både foresatte og elever nesten til en hver tid skal vite nøyaktig hvordan eleven ligger an i de enkelte skolefagene. De skal vite hvordan det står til med elevens måloppnåelse, oppløst til hvert enkelt av de 212 kompetansemålene som gjelder for ungdomsskoleopplæringen. De skal også vite hva som må til for å forbedre måloppnåelsen, og hvordan det skal måles neste gang. Enkelte lærere mener de skriver seg i hjel hver eneste de gang de skal ha elevene gjennom noe så prosaisk som en prøve eller en innleveringsoppgave.
Halvårsvurdering av elever
Neil Postman tok feil, det er ikke slik at vi "morer oss til døde". Tvert imot. På denne tiden av året sitter det lærere over det ganske land og skriver tunge og reflekterte kommentarer som skal brukes i de halvårlige utviklingssamtalene, eller "på konferansetimene", som man pleide å si den gang skolespråket inneholdt begreper som alle forstod. Det er ikke bare snakk om fravær av mulighet til å konsumere underholdning for disse lærerne, men også om et ekstremt nærvær av plikt og tvang, og - for mange - en følelse av unødvendig og overlappende dokumentasjonshysteri.
Jeg har også skrevet slike kommentarer nå, men ikke med samme ulyst - så jeg er i utangspunktet ikke enig i det mørke bildet ovenfor. For meg fremstår det som nyttig å videreformidle mine oppfatninger, så lenge ingen formaterer for sterkt hvordan tekstene skal utformes og hva de må inneholde. Jeg skriver det jeg mener det er viktig å ha sagt, og kommer med tips på den måten jeg tror de fungerer best. Men, nå må det også sies at min undervisningsportefølje er ganske redusert, siden jeg primært er undervisningsinspektør og ikke lærer lenger.
Den fristende snarveien
Vi skriver fagkommentarene på nettet, så elever og foresatte kan logge seg på og lese dem på forhånd før de møter på skolen. Det gjør møtene forberedt, og bereder grunnen for fruktbare samtaler om veien videre - uten at ukjente momenter slenges på bordet der og da. Dette er en sterk forbedring fra tidligere, og så langt er alt greit.
Saken er at denne nettbaserte løsningen åpner for at elever og foresatte også kan skrive inn kommentarer til lærerens uttalelse. Det er praktisk. Det morsomme er at systemet også kan brukes den andre veien. Det er mulig å stille det inn slik at det først er elevene selv som skriver inn hvordan de mener det går i det enkelt fag, og at lærerne kommenterer elevenes innspill i neste runde.
Vips! er mye tid spart for den læreren som egentlig skulle ha tenkt ut alle kommentarene på egen hånd. Ved å distribuere jobben rundt til elevene, er den redusert til en tidel av hva den var. Fristende? I høyeste grad. Derfor har denne løsningen raskt vunnet tilhengere, og den er i bruk på flere skoler. Jeg er glad for at jeg slipper det.
Pedagog, ikke funksjonær
Det å være pedagog innebærer å foreta prioriteringer på profesjonelt grunnlag, som autonom og ansvarlig fagperson. Da må det vel være uheldig å overlate til elevene selv å definere hva det er som det er verdt å diskutere? Selv om det er en viktig del av både skolegang og vurderingsarbeid at elevene skal drive egenvurdering, er det neppe nødvendig å gjøre det på dette nivået.
Det er lærerne som må stå ansvarlig for å sette dagsorden i vurderingsarbeidet, så vi må nok ta oss av halvårsvurderingen selv - og styre konferansetimene med profesjonell hånd. Vi får heller finne andre måter å forenkle jobben vår på.
Noen ideer, forresten?
Det har gått en vind over landet, eller over bygda. Vinden heter 'vurdering', og den handler om at både foresatte og elever nesten til en hver tid skal vite nøyaktig hvordan eleven ligger an i de enkelte skolefagene. De skal vite hvordan det står til med elevens måloppnåelse, oppløst til hvert enkelt av de 212 kompetansemålene som gjelder for ungdomsskoleopplæringen. De skal også vite hva som må til for å forbedre måloppnåelsen, og hvordan det skal måles neste gang. Enkelte lærere mener de skriver seg i hjel hver eneste de gang de skal ha elevene gjennom noe så prosaisk som en prøve eller en innleveringsoppgave.
Halvårsvurdering av elever
Neil Postman tok feil, det er ikke slik at vi "morer oss til døde". Tvert imot. På denne tiden av året sitter det lærere over det ganske land og skriver tunge og reflekterte kommentarer som skal brukes i de halvårlige utviklingssamtalene, eller "på konferansetimene", som man pleide å si den gang skolespråket inneholdt begreper som alle forstod. Det er ikke bare snakk om fravær av mulighet til å konsumere underholdning for disse lærerne, men også om et ekstremt nærvær av plikt og tvang, og - for mange - en følelse av unødvendig og overlappende dokumentasjonshysteri.
Jeg har også skrevet slike kommentarer nå, men ikke med samme ulyst - så jeg er i utangspunktet ikke enig i det mørke bildet ovenfor. For meg fremstår det som nyttig å videreformidle mine oppfatninger, så lenge ingen formaterer for sterkt hvordan tekstene skal utformes og hva de må inneholde. Jeg skriver det jeg mener det er viktig å ha sagt, og kommer med tips på den måten jeg tror de fungerer best. Men, nå må det også sies at min undervisningsportefølje er ganske redusert, siden jeg primært er undervisningsinspektør og ikke lærer lenger.
Den fristende snarveien
Vi skriver fagkommentarene på nettet, så elever og foresatte kan logge seg på og lese dem på forhånd før de møter på skolen. Det gjør møtene forberedt, og bereder grunnen for fruktbare samtaler om veien videre - uten at ukjente momenter slenges på bordet der og da. Dette er en sterk forbedring fra tidligere, og så langt er alt greit.
Saken er at denne nettbaserte løsningen åpner for at elever og foresatte også kan skrive inn kommentarer til lærerens uttalelse. Det er praktisk. Det morsomme er at systemet også kan brukes den andre veien. Det er mulig å stille det inn slik at det først er elevene selv som skriver inn hvordan de mener det går i det enkelt fag, og at lærerne kommenterer elevenes innspill i neste runde.
Vips! er mye tid spart for den læreren som egentlig skulle ha tenkt ut alle kommentarene på egen hånd. Ved å distribuere jobben rundt til elevene, er den redusert til en tidel av hva den var. Fristende? I høyeste grad. Derfor har denne løsningen raskt vunnet tilhengere, og den er i bruk på flere skoler. Jeg er glad for at jeg slipper det.
Pedagog, ikke funksjonær
Det å være pedagog innebærer å foreta prioriteringer på profesjonelt grunnlag, som autonom og ansvarlig fagperson. Da må det vel være uheldig å overlate til elevene selv å definere hva det er som det er verdt å diskutere? Selv om det er en viktig del av både skolegang og vurderingsarbeid at elevene skal drive egenvurdering, er det neppe nødvendig å gjøre det på dette nivået.
Det er lærerne som må stå ansvarlig for å sette dagsorden i vurderingsarbeidet, så vi må nok ta oss av halvårsvurderingen selv - og styre konferansetimene med profesjonell hånd. Vi får heller finne andre måter å forenkle jobben vår på.
Noen ideer, forresten?
Legg til: |
|
Litt erfaringslæring
Det er ikke alltid erfaringer fra den digitale verden kan trekkes inn i den analoge, men som matematikklærer har jeg i alle fall sett én sammenheng.
Alle som har slektninger eller nære kjente litt oppe i årene som definitivt ikke er digitalt innfødte, har nok måttet opprette en personlig helpdesk for at slekta skal få ta del i kyberverdenen. Resultatet av vår innsats i support-avdelingen har ofte vært at det er opprettet en haug med lapper, med bruksanvisninger og fremgangsmåter punkt for punkt. "1) Åpne utforsker. 2) Dobbelklikk med venstre musknapp på ønsket mappe. 3) Høyreklikk. 4) Velg Ny ...". Og så videre.
Huskelappen
De fleste vet at slike lapper virker til hvert sitt spesifikke formål, men vi vet også at jo flere lapper, desto flere lapper. Hvis man først venner seg til å følge en bruksanvisning, prøver man aldri å sette seg inn i hvordan apparaturen egentlig tenker. Det er omtrent det samme som skjer hvis man venner seg for mye til å følge detaljerte oppskrifter på kjøkkenet, og ikke tør å eksperimentere noe.
Nåvel. Det dynger seg opp med lapper. Bare en operasjon skal gjøres med et litt annet resultat, kan det avstedkomme en ny lapp - med nye bruksanvisninger. Man ender opp som selvpålagt avhengig av andre. Etter hvert har man også en uoversiktlig stor bunke av tilfeldige, usorterte lapper - og det er vanskelig å finne selv gamle og viktige bruksanvisninger raskt, hvis i det hele tatt.
Det verste er at de aller fleste bruksanvisningene egentlig er bruksanvisninger som handler om akkurat det samme, bare satt inn i forskjellige sammenhenger. Kan man ikke bare gå analytisk til verks med en gang, og prøve å sette seg inn i hvorfor noe er mulig, og hvilken sammenheng det knyttes til? Det er egentlig irriterende få, generelle prinsipper som styrer både datamaskinens prosessor og oppbygging og grensesnitt i software.
Regelboken
Uten å kjenne prinsippene, går man seg lett vill i enkeltsituasjonene. Da vil man aldri se noe system, og man vil aldri kunne beherske fagfeltet. Slik er det med seniorgenerasjonens mange huskelapper om bruk av datamaskinen, og slik er det med kjøkkenskrivere som må ha oppskrift bare for å dosere krydder. Og, slik er det med skoleelever som insisterer på å samle seg en "regelbok" i matematikk.
Det er overraskende få generelle prinsipper som gjelder for grunnskolens matematikk også. Kanskje vi rett og slett bare skal komme oss tilbake til tiden da elever lærte dem - i stedet for å skrive ned hundrevis av fremgangsmåter som forvirrer mer enn de forenkler?
Bare en tanke.
Alle som har slektninger eller nære kjente litt oppe i årene som definitivt ikke er digitalt innfødte, har nok måttet opprette en personlig helpdesk for at slekta skal få ta del i kyberverdenen. Resultatet av vår innsats i support-avdelingen har ofte vært at det er opprettet en haug med lapper, med bruksanvisninger og fremgangsmåter punkt for punkt. "1) Åpne utforsker. 2) Dobbelklikk med venstre musknapp på ønsket mappe. 3) Høyreklikk. 4) Velg Ny ...". Og så videre.
Huskelappen
De fleste vet at slike lapper virker til hvert sitt spesifikke formål, men vi vet også at jo flere lapper, desto flere lapper. Hvis man først venner seg til å følge en bruksanvisning, prøver man aldri å sette seg inn i hvordan apparaturen egentlig tenker. Det er omtrent det samme som skjer hvis man venner seg for mye til å følge detaljerte oppskrifter på kjøkkenet, og ikke tør å eksperimentere noe.
Nåvel. Det dynger seg opp med lapper. Bare en operasjon skal gjøres med et litt annet resultat, kan det avstedkomme en ny lapp - med nye bruksanvisninger. Man ender opp som selvpålagt avhengig av andre. Etter hvert har man også en uoversiktlig stor bunke av tilfeldige, usorterte lapper - og det er vanskelig å finne selv gamle og viktige bruksanvisninger raskt, hvis i det hele tatt.
Det verste er at de aller fleste bruksanvisningene egentlig er bruksanvisninger som handler om akkurat det samme, bare satt inn i forskjellige sammenhenger. Kan man ikke bare gå analytisk til verks med en gang, og prøve å sette seg inn i hvorfor noe er mulig, og hvilken sammenheng det knyttes til? Det er egentlig irriterende få, generelle prinsipper som styrer både datamaskinens prosessor og oppbygging og grensesnitt i software.
Regelboken
Uten å kjenne prinsippene, går man seg lett vill i enkeltsituasjonene. Da vil man aldri se noe system, og man vil aldri kunne beherske fagfeltet. Slik er det med seniorgenerasjonens mange huskelapper om bruk av datamaskinen, og slik er det med kjøkkenskrivere som må ha oppskrift bare for å dosere krydder. Og, slik er det med skoleelever som insisterer på å samle seg en "regelbok" i matematikk.
Det er overraskende få generelle prinsipper som gjelder for grunnskolens matematikk også. Kanskje vi rett og slett bare skal komme oss tilbake til tiden da elever lærte dem - i stedet for å skrive ned hundrevis av fremgangsmåter som forvirrer mer enn de forenkler?
Bare en tanke.
Legg til: |
|
Abonner på:
Innlegg (Atom)