Diskusjonen går. Noen er bekymret for digital mobbing, noen for forstyrrelser i undervisningen, og noe unner elevene en mobilfri sone. Jeg er i hovedsak enig, men jeg skjønner ikke hva et generelt forbud mot mobiltelefoner i skolen har med disse tingene å gjøre.
Øyer ungdomsskole, omtalt i Aftenposten 27.9.13., kan være et eksempel på forbudsargumentasjon. Eva Bratvold (Eva 2.0) tar for seg argumentasjonen fra Kristiansand kommune, som også er knyttet til mobbing.
For min egen del ser jeg så mange fordeler ved å åpne for mobilbruk at jeg mener det vil stride mot skolens formål og samfunnsoppdrag ikke å hente ut gevinstene.
Legg heller til rette for økt mobilbruk
På vår ungdomsskole, og i kommunen, legger vi til rette for mobilbruk på skolen. Elevene kan logge seg på gjestenettverk med personlige enheter, det være seg mobil, brett eller egen pc, og dermed være gratis på nettet i skoletiden. De aller fleste elevene har en smarttelefon, og flere har med egen pc/Mac.
Vi gir lekser og oppgaver bare på nettet, og fagplanene er utelukkende nettbaserte. Når det er 10 minutter dødtid, eller når elevene forbereder seg til neste time, ønsker noen av dem å minne seg selv på hva som skjer i faget for tiden - eller de gjør lekser og kommende oppgaver. Da må de kunne komme seg til informasjonen.
Å ha både lekser og fagplaner på nettet, i tilknytning til vurderingsverktøyene, er en fordel. SMIL-prosjektet (Sammenhengen mellom IKT og læringsutbytte) konkluderer bl.a. med at teknologitetthet og lærerens digitale kompetanse kan heve elevenes læringsutbytte, bl.a. under forutsetning at underveisvurdering og IKT-bruk veves tett sammen.
Ikke bare voksne som har effektive hverdager med IKT
Som oss voksne, har også elevene flere dingser de jobber fra - etter hva som passer best i øyeblikket. Når vi produserer noe på den ene dingsen, vil vi ha tilgang til det fra de andre dingsene etterpå. Nøkkelen til effektivitet og umiddelbar tilgjengelighet ligger i skybaserte tjenester og synkronisering på tvers av plattformer. Slik er det for oss voksne for tiden, og slik kan også skoleelever jobbe effektivt.
Vi har elever som tar timenotater og lager presentasjoner med Google Disk, siden de kan jobbe videre med dem fra hvor som helst og har mulighet til å dele og samskrive med andre elever. De lagrer dokumenter på Dropbox for å få dem med seg overalt, de lagrer bilder og nettklipp i Evernote for å få tilgang til dem senere, de bruker Skype for å hjelpe hverandre med oppgaver og de oppretter kollokviegrupper foran tentamen og eksamen på Facebook.
Noe av dette opprettes kanskje best på pc, men det meste er det greit å lese fra mobil.
I slutten av timen kan elevene bidra med en superrask evaluering av undervisningen fra en hvilken som helst type enhet de sitter med, f.eks. med en Socrative-app på mobilen. Med remote desktop-apper som f.eks. MingleView kan elevene se kopier på sin egen dings av det som vises på Smartboarden, og de kan holde presentasjoner fra mobilen ved å dele skjermbildet/skrivebordet med tavle-pcen.
Under øving til presentasjoner og dramatisering kan elevene filme og dele med de andre på gruppen slik at de ser hva de må øve mer på, og de kan bruke kameraet til å ta bilder og film som flettes inn i skoleoppgavene. Når en eller annen instans på skolen ønsker å gjennomføre undersøkelser, eller har laget påmeldingsskjemaer til sosiale aktiviteter, kan elevene skanne QR-kodene som henger på oppslagstavlen og komme rett til skjemaet.
Og jada, det er behov for regulering
Selvfølgelig har ikke elevene carte blanche til å trekke frem digitaldingsene sine når som helst de finner det for godt, og selvfølgelig skal læreren være en så tydelig og god klasseleder at det blir lite styr rundt slikt. Mobbing skal vi også jobbe med. Det skulle bare mangle.
SMIL-prosjektet konkluderer med at "god klasseledelse er avgjørende for godt læringsbytte i den digitale skolen". Der også, altså. Hvis man ikke er en god klasseleder, er det langt mer enn ro og disiplin rundt mobilbruk som står på spill. Den digitale skolehverdagen er nok kommet for å bli, så det nytter ikke å kompensere for dårlig klasseledelse ved å forby mobiltelefoner. Det er bedre å være god.
Det er også fullt mulig å ha mobilfrie soner i skolebygningen, med bord og sittegrupper der det skal foregå muntlig samhandling. Slik har vi voksne det også, vi skjuler stort sett telefonene i begravelser, på møter og og under restaurantbesøk. Det inngår i en allmenndannelse som ikke en gang har noe med digital kompetanse å gjøre. Normalt utrustete elever forstår slikt, med litt trening.
Digital mobbing
... skjer definitivt ikke bare på skolen. Ofte er det heller slik at elevene tar med seg digitale overtramp fra fritiden inn i skolehverdagen. Det skaper støy enten elevene har mobiltelefonen på seg eller ikke, og vi kommer ikke unna å måtte bruke skoletid på å håndtere det. Nettopp det at elevene har med seg enhetene på skolen, gir vel dessuten en gylden anledning til å lære dem noe om digital dømmekraft og dannelse.
Professor Justin Patchin ved University of Wisconsin-Eau Claire har forsket på digital mobbing i mer enn ti år, og er leder av Cyberbullying Research Center. I forskning.no siteres han slik:
"... elever som oppgir at lærerne deres har snakket med
dem om akseptert oppførsel i digitale medier oppgir i mindre grad enn andre
elever å ha vært utsatt for digital mobbing.
Få lærere tar opp dette fenomenet i undervisningen, men vi ser at det
er av signifikant betydning at de gjør det.
Det at mobbingen ser ut til å være mest intens de siste årene på
barneskolen og de første årene på ungdomsskolen, medfører også at de forebyggende programmene i for eksempel skolen, må inn før
den tid."
Riktig tiltak er altså opplæring i barneskolen, ikke forbud i ungdomsskolen - der skal vi heller bruke mobiltelefoner til å ta ut potensialet for høyere læringsutbytte.
onsdag 2. oktober 2013
Gratis, faglig oppdatering for lærere - til selvvalgt tidspunkt, om hva du vil
Bruk Twitter!
Mer er det egentlig ikke å si om det. Kanskje bortsett fra en liten utdyping.
Det er et paradoks at lærere roper på etterutdanning, men samtidig ser ut til å sky forskning og holder seg unna faglitteratur. Vil de lære noe nytt, eller ikke?
Likevel er altså faglig vedlikehold en definert oppgave i alle læreres arbeidsavtale, og det inngår i den tidsressursen som lærerne alene bestemmer over, og som rektor ikke kan overstyre. Lærerne på vår egen skole har f.eks. reservert til sammen 17,5 timer hver uke som skal brukes til faglig vedlikehold og til for-/etterarbeid i tilknytning til undervisning. Det er ikke en uvanlig størrelsesorden. Lærere flest mener de trenger hele denne tiden til for- og etterarbeid. Jeg lurer på om det er så lurt.
Professor i pedagogikk ved NTNU, Geir Karlsen, sa det slik til utdanningsnytt.no i 2009:
"Nå henger lappene som sier "bøker til salgs" rundt omkring på landets lærerhøyskoler. Lærerstudentene selger bøkene straks de er ferdig med eksamen. Det er et stort tankekors. Hvis jeg hadde fått vite at fastlegen min hadde solgt alle bøkene fra utdanningen sin, da hadde jeg byttet fastlege fort."
Det finnes en del empiriske data (1, 2, 3) og bekymrete artikler (1, 2). Oppsummeringen er at argumentet om tid som knapp faktor blir brukt av lærere når det er snakk om å holde seg à jour med forskning og faglitteratur. Når det er snakk om etterutdanning og kurs, er det derimot ingen av hjemmesitterne som sier at det skyldes mangel på tid.
Forsknings- og fagstoff kan være krevende å lese, men det bør en lærer takle. Det kan også være vanskelig å finne, men det kan vi løse.
Kirsti Tveitereid, seniorrådgiver ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning, satte seg ved tastaturet for å skrive en artikkel til Utdanning nr. 6/22 mars 2013 etter at hun fikk en henvendelse fra Fylkesmannens barnehage- og utdanningsavdeling - som trengte hjelp og anbefalinger for hvor man finner forskningsresultater (!), inkl. gode nettsteder. Auda...
Jeg sier det igjen: Prøv Twitter!
Alle forskningsinstitusjoner tvitrer om sine resultater. Mange fagblader og lærernettverk også. De som ikke tvitrer er uansett på Facebook, og de fleste tilbyr rss-strømmer. Nå er det ikke slik at alle vi lærere trenger å holde følge der også, for det er det alltid noen andre som gjør - og de tvitrer om det hvis de finner noe gøy.
Dermed er vår jobb å sørge for å følge med på de riktige folkene og hva de tvitrer om, og å bruke nøkkelord til å sile informasjonsstrømmen slik vi ønsker.
Dette er en svært lite innsatskrevende strategi, som gir svært høyt utbytte. Dessuten slipper man å bruke 3000 kroner som verken skolen eller en selv har til å møte opp på et kurs som alle er misførnøyde med. Finn heller fagstoffet selv, og diskuter det med noen av kollegaene. Det gir definitivt høyt utbytte.
Mer er det egentlig ikke å si om det. Kanskje bortsett fra en liten utdyping.
Det er et paradoks at lærere roper på etterutdanning, men samtidig ser ut til å sky forskning og holder seg unna faglitteratur. Vil de lære noe nytt, eller ikke?
Likevel er altså faglig vedlikehold en definert oppgave i alle læreres arbeidsavtale, og det inngår i den tidsressursen som lærerne alene bestemmer over, og som rektor ikke kan overstyre. Lærerne på vår egen skole har f.eks. reservert til sammen 17,5 timer hver uke som skal brukes til faglig vedlikehold og til for-/etterarbeid i tilknytning til undervisning. Det er ikke en uvanlig størrelsesorden. Lærere flest mener de trenger hele denne tiden til for- og etterarbeid. Jeg lurer på om det er så lurt.
Professor i pedagogikk ved NTNU, Geir Karlsen, sa det slik til utdanningsnytt.no i 2009:
"Nå henger lappene som sier "bøker til salgs" rundt omkring på landets lærerhøyskoler. Lærerstudentene selger bøkene straks de er ferdig med eksamen. Det er et stort tankekors. Hvis jeg hadde fått vite at fastlegen min hadde solgt alle bøkene fra utdanningen sin, da hadde jeg byttet fastlege fort."
Det finnes en del empiriske data (1, 2, 3) og bekymrete artikler (1, 2). Oppsummeringen er at argumentet om tid som knapp faktor blir brukt av lærere når det er snakk om å holde seg à jour med forskning og faglitteratur. Når det er snakk om etterutdanning og kurs, er det derimot ingen av hjemmesitterne som sier at det skyldes mangel på tid.
Forsknings- og fagstoff kan være krevende å lese, men det bør en lærer takle. Det kan også være vanskelig å finne, men det kan vi løse.
Kirsti Tveitereid, seniorrådgiver ved Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning, satte seg ved tastaturet for å skrive en artikkel til Utdanning nr. 6/22 mars 2013 etter at hun fikk en henvendelse fra Fylkesmannens barnehage- og utdanningsavdeling - som trengte hjelp og anbefalinger for hvor man finner forskningsresultater (!), inkl. gode nettsteder. Auda...
Jeg sier det igjen: Prøv Twitter!
Alle forskningsinstitusjoner tvitrer om sine resultater. Mange fagblader og lærernettverk også. De som ikke tvitrer er uansett på Facebook, og de fleste tilbyr rss-strømmer. Nå er det ikke slik at alle vi lærere trenger å holde følge der også, for det er det alltid noen andre som gjør - og de tvitrer om det hvis de finner noe gøy.
Dermed er vår jobb å sørge for å følge med på de riktige folkene og hva de tvitrer om, og å bruke nøkkelord til å sile informasjonsstrømmen slik vi ønsker.
Dette er en svært lite innsatskrevende strategi, som gir svært høyt utbytte. Dessuten slipper man å bruke 3000 kroner som verken skolen eller en selv har til å møte opp på et kurs som alle er misførnøyde med. Finn heller fagstoffet selv, og diskuter det med noen av kollegaene. Det gir definitivt høyt utbytte.
Legg til: | 
|
søndag 8. september 2013
Jeg har prøvd @tweetcast
Det fungerte ikke, eller det ble i alle fall feil - jeg ble sendt til @Arbeiderpartiet. Poenget er at det er skrevet en algoritme som skal bruke Twitterkontoen min til å analysere hva jeg antakelig stemmer til valget. Det er dette som skal være kjennetegnet til web 3.0, den semantiske webben, nettopp at automatisering forteller en historie basert på informasjonsbrokker som er plukket opp herfra og derfra. Hvorfor tar den feil?
Aftenposten omtaler noen deler av den algoritmen som er i bruk. Det fremkommer at det søkes etter forekomst og hyppighet av markørord, hashtags, linker, tilknyttete brukenavn osv. Dersom man brukes et utvalg av disse hyppig, er det sannsynlighetsovervekt for at man sokner til et bestemt, politisk parti.
Nåvel. Jeg ga tweetcast tillatelse til innsyn i min twitter-konto og -aktivitet, og min resultatside hos Tweetcast viste blant frem et utvalg venner ("Your friends"). Den kom til at jeg skulle stemme Arbeiderpartiet
Arbeiderpartiet?
Så vidt jeg skjønner, er avgjørelsen bl.a. basert på de to kontaktene Tweetcast selv hadde trukket frem: Kristin Halvorsen (SVKristin) og Gudmund Hernes (gudmundh). Det var et rart utvalg, og jeg forstår ikke hvordan de dro i retning Arbeiderpartiet.
Hernes har jo sluttet i aktiv politikk for lenge siden, han følger jeg mest fordi han bruker sene kveldtimer til å tweete analyser osv. fra New York Times. Kristin Halvorsen følger jeg fordi hun er undervisningsminister og jeg jobber i skolen - samme årsak som gjør at jeg følger Utdanningsdirektoratet .
Jeg følger også en annen, tidligere undervisningsminister: Kristin Clemet (kristinclemet). Hennes konservative bakgrunn skulle vel trukket analysen mot høyre. Nå er det for så vidt greit at det ikke skjedde, for det er jo slik at jeg også følger folk jeg ikke sympatiserer med. Det gir meg mer kunnskap enn bare å følge folk som allerede er i menigheten. At jeg også følger Jens Stoltenberg, har tweetcast heller ikke trukket frem, og det er også greit. Hadde Per Sandberg vært statsminister, ville jeg jaggu fulgt ham også.
Å bli satt i bås etter sannsynlighetsovervekt
Ja, tweetcast tar sjansen. De klinker til. Det er godt jeg ikke automatisk havnet på en søkbar liste med dette resultatet.
Alvoret er at fremtidens webfunksjoner også baserer seg på sannsynlighetsovervekt, basert på større og større erfaringstall. Mer presist blir det nok, men det blir aldri perfekt. Det er alltid en eller annen susekopp der ute som ikke oppfører seg som tweetcast og liknende programmer forutsetter, og som velger etter en helt annen prioritering, eller etter helt andre prinsipper, enn alle andre.
Nå er nok ikke dette noen krise ifm stortingsvalget 2013, men det finnes andre sammenhenger der en kan se for seg en liten krise. Tenk deg at en nettbasert algoritme beregner seg frem til hvorden folk eller biler kommer til å handle i den nære fremtiden, og så begynner vi å plasserer oss og navigere etter det. Vips! kommer vår venn Suse Mikkel og gjør noe annet enn alle andre, og noen kolliderer med ham.
Foreløpig ler vi av nettalgoritmer som tolker og fremskriver feil, men en dag har de en så stor sannsynlighetsovervekt at det vil bli stilt spørsmål ved folk som ikke forholder seg til dem, eller som dem. Den dagen det har noe å si for ansvarsforholdene, blir det ordentlig moro!
Aftenposten omtaler noen deler av den algoritmen som er i bruk. Det fremkommer at det søkes etter forekomst og hyppighet av markørord, hashtags, linker, tilknyttete brukenavn osv. Dersom man brukes et utvalg av disse hyppig, er det sannsynlighetsovervekt for at man sokner til et bestemt, politisk parti.
Nåvel. Jeg ga tweetcast tillatelse til innsyn i min twitter-konto og -aktivitet, og min resultatside hos Tweetcast viste blant frem et utvalg venner ("Your friends"). Den kom til at jeg skulle stemme Arbeiderpartiet
Arbeiderpartiet?
Så vidt jeg skjønner, er avgjørelsen bl.a. basert på de to kontaktene Tweetcast selv hadde trukket frem: Kristin Halvorsen (SVKristin) og Gudmund Hernes (gudmundh). Det var et rart utvalg, og jeg forstår ikke hvordan de dro i retning Arbeiderpartiet.
Hernes har jo sluttet i aktiv politikk for lenge siden, han følger jeg mest fordi han bruker sene kveldtimer til å tweete analyser osv. fra New York Times. Kristin Halvorsen følger jeg fordi hun er undervisningsminister og jeg jobber i skolen - samme årsak som gjør at jeg følger Utdanningsdirektoratet .
Jeg følger også en annen, tidligere undervisningsminister: Kristin Clemet (kristinclemet). Hennes konservative bakgrunn skulle vel trukket analysen mot høyre. Nå er det for så vidt greit at det ikke skjedde, for det er jo slik at jeg også følger folk jeg ikke sympatiserer med. Det gir meg mer kunnskap enn bare å følge folk som allerede er i menigheten. At jeg også følger Jens Stoltenberg, har tweetcast heller ikke trukket frem, og det er også greit. Hadde Per Sandberg vært statsminister, ville jeg jaggu fulgt ham også.
Å bli satt i bås etter sannsynlighetsovervekt
Ja, tweetcast tar sjansen. De klinker til. Det er godt jeg ikke automatisk havnet på en søkbar liste med dette resultatet.
Alvoret er at fremtidens webfunksjoner også baserer seg på sannsynlighetsovervekt, basert på større og større erfaringstall. Mer presist blir det nok, men det blir aldri perfekt. Det er alltid en eller annen susekopp der ute som ikke oppfører seg som tweetcast og liknende programmer forutsetter, og som velger etter en helt annen prioritering, eller etter helt andre prinsipper, enn alle andre.
Nå er nok ikke dette noen krise ifm stortingsvalget 2013, men det finnes andre sammenhenger der en kan se for seg en liten krise. Tenk deg at en nettbasert algoritme beregner seg frem til hvorden folk eller biler kommer til å handle i den nære fremtiden, og så begynner vi å plasserer oss og navigere etter det. Vips! kommer vår venn Suse Mikkel og gjør noe annet enn alle andre, og noen kolliderer med ham.
Foreløpig ler vi av nettalgoritmer som tolker og fremskriver feil, men en dag har de en så stor sannsynlighetsovervekt at det vil bli stilt spørsmål ved folk som ikke forholder seg til dem, eller som dem. Den dagen det har noe å si for ansvarsforholdene, blir det ordentlig moro!
Legg til: |
|
søndag 1. september 2013
Innholdsfiltre, pedagogikk og digital dannelse
 |
| Innholdsfilteret nekter kommunalt ansatte å gjennomføre Språkrådets klarspråk-quiz. |
For noen år siden hadde vi det samme problemet da en lærer skulle melde klassen sin på KappAbel-konkurransen: "This websense-category is filtered: Games" (!). Han måtte gjøre det hjemmefra samme kveld.
Rutinen i slike saker er å henvende seg til kommunenes sikkerhetsavdeling, og be om å få åpnet områder/sider etter individuell vurdering. Det er mange gode opplegg og aktiviteter som ryker på den måten:
Vi skulle antakelig akseptere litt utryggghet på dette området, slik at lærerne får brukt hjemmeforberedelsene sine også når de kommer på skolen.
Det høres kanskje tilforlatelig ut å sperre sider som er tagget med weapons, guns, incest osv. Problemet er selvfølgelig at det blir umulig å undervise ved å ta med seg elevene inn på nettsidene til National Rifle Assosiation (NRA), Vigrid, White Aryan Resistance, Støttesenter mot Incest osv.
Nå har jeg ikke en gang begynt å snakke om den pedagogiske verdien av spill, og det lar jeg også ligge. Mange andre har sagt mye klokt om det, nok til at det forblir uforståelig hvorfor det er noen som ikke ønsker spill velkommen i pedagogisk sammenheng.
Vi vet at barn og unge bl.a. ser mye seksuelt innhold og dubiøse, politiserte fremlegg på nettet - både frivillig og ufrivillig. Det å kunne ta tak i noe av dette i undervisningen vil aldri kunne ses på som en legitimisering av selve innholdet. På en eller annen måte må man kunne undervise og trene elevene i digital navigasjonskompetanse, dannelse og kildekritikk.
Det er neppe heller fruktbart for demokratiundervisningen å betrakte en hver eksponering for uønsket innhold som mulig markedsføring eller potensiell rekruttering. Samfunnsfaglærere har i uminnelige tider vist propagandaklipp fra Filmavisen 1940-45, eller rikspartidagene i Nürnberg på 1930-tallet, uten at det er problematisert på den samme måten.
Den kortsiktige løsningen er kanskje å la elevene gå inn på slike nettsider hjemmefra, som lekse, slik at man i det minste har en felles referanse å forholde seg til på skolen.
På den andre siden hadde vel dette på sikt bare økt utbredelsen av familefiltre, så vi er like langt (og elevene kan nok fortsatt finne den typen innhold - de verste/dummeste/minst seriøse nettsidene går under radarhøyde uansett - de kan bare ikke finne akkurat de kildene vi skal bruke i undervisningen).
Nei, det er bedre å holde hodet kaldt enn å stikke det ned i varm sand...
Legg til: |
|
Personvern for blogger-barn og andre i web 3.0
Ungdom over 15 har selvstendig råde- og samtykkerett over håndtering av egne personopplysninger, og en rett til å forvalte eget rykte. Vi får håpe at det fortsatt blir rom for slikt i fremtiden.
Man kan i store trekk forutsette at ungdommens samtykke etter fylte 15 er selvstendig og avgjørende, med mindre noe annet er eksplisitt uttrykt. I praksis må det være hjemlet i lov før det er aktuelt at foreldre overstyrer det. Personopplysningsloven og barneloven sikrer barn og unges rett til gradvis å ta kontroll over andres behandling av personopplysninger om en selv, både innsamling, registrering, sammenstilling, lagring og utlevering.
Vi har snakket mye om publisering av bilder de siste årene, men må ikke glemme tekster, nettverk osv. Min bekymring er bl.a. knyttet til at jeg har lest for mange foreldreblogger til å tro på at barn og unge egentlig har mulighet til å påvirke hva som er kjent om dem og ikke.
Hva vi alltid har visst at vi må verne
Personvernbestemmelsene er hovedsakelig utformet med tanke på informasjonsinnsamling til registre - for organisasjonsbruk, forskning eller statistikk - med påfølgende anvendelse og evntuelle publisering. La oss for enkelhets skyld anta at denne siden av saken går greit. Likevel gjenstår problemstillinger knyttet til sensitive personopplysninger og informasjon som en ikke nødvendigvis ønsker at skal være kjent for alle.
Sensitive personopplysninger er kraftig vernet. Det er informasjon det skal særlig konsesjon til for å innhente, og opplysninger en aldri skal føle seg forpliktet til å dele med andre hvis en ikke selv ønsker det. Likevel publiseres de ofte i vanvare av enkeltpersoner og slektninger, og lagres åpent i offentligheten.
Hva vi ennå ikke vet at vi trenger å verne
I en mammablogg (ja, en uhøytidelig, empirisk og lokal undersøkelse tilsier at mødre dominerer foreldreblogg-sjangeren) lar mor det stadig komme små drypp om utfordringer og morsomme situasjoner knyttet til å ha et barn med en eller annen tilstand. Det trenger ikke være knyttet til noen definert diagnose, selv om det også er vanlig.
Bloggen er uansett skrevet med tanke på mottakere som er i omtrent samme situasjon eller som kjenner noen i samme situasjon, og den illustrerer på en god måte mor og fars etiske dilemmaer, hverdagskomplikasjoner osv. Ærlig og åpent, med både selvironi og gode etiske/moralske betraktninger.
Så begynner poden på ungdomsskolen, med de mulige intriger og posisjonskamper som hører med til det, og feil klassekamerat finner et gammelt blogginnlegg. Ikke bare kommer det frem noe som kan likne på helse- eller personopplysninger, det kommer frem at foreldrene slet med oppdragelsen - at de synes det var vanskelig og slitsomt, at de var i tvil om hva de skulle gjøre, og at det var mange sider ved deres egne barn som de ønsket å endre på eller synes det var vanskelig å takle.
Dette er effektiv ammunisjon i gale hender. Likevel er publiseringen antakelig juridisk passabel og ikke i strid med personopplysningsloven, siden den bare forekommer spredt og tilfeldig, og ikke stammer fra et register eller publiseres for å legges inn i et register eller en annen, større sammenheng. Enn så lenge.
Robotjournalisten og den digitale fortelleren
Den nærmeste fremtidens web 3.0 er bl.a. omtalt som "semantisk web" hvor informasjoner i skyen identifiseres og settes sammen til meningsfulle fortellinger. Den automatiske journalisten er kommet temmelig langt allerede. Med semantisk web holder det at informasjon er publisert. Et sett av algoritmer tar seg av å sammenstille informasjonen i de meningsfulle sammenhengene du trenger å finne dem i. Sammenstillingene trenger ikke å lagres. De oppstår i utregningsøyeblikket, og forsvinner når du lukker dem.
Hva samfunnsvitenskapelig forskning kommer til å være i en slik sammenheng, har jeg ingen mulighet til å overskue. Men, man trenger i alle fall ikke å gjøre mer enn å slippe fra seg en bit informasjon et eller annet sted, før den kan sammenstilles og publiseres av digitale agenter som på ingen måte kan underlegges konsesjonsplikt for slike handlinger.
Vi er kommet et skritt på veien allerede når en dagligvarekjedes lojalitetskort kan brukes til å analysere enkeltkundens handlemønster, og endringene i det, på en slik måte at butikken vet at kunden er gravid før hun selv vet det. I sammenstillinger som også omfatter sosiale medier er det heller ikke særlig komplisert å skrive algoritmer som avslører noen av dine innerste hemmeligheter eller lyster - uten å bryte seg inn noe sted, men bare ved å sette sammen offentlig tilgjengelig informasjon.
I web 3.0 kan vi alle være forskere. Det er bare er en bieffekt av det som egentlig kommer til å kjennetegne utviklingen, men like fullt et interessant aspekt. Vi kan opprette våre egne glimt inn i andre folks personopplysninger, enten i dybden eller som sammenlikninger mellom flere. Enkeltpersonenes deltakelse i vår (ut)forskning er ukjent for dem selv, høyst tilfeldig og ukonsesjonert.
Oppsummering: digital varsomhet (igjen...)
Når all personlig informasjon allerede er publisert, vil enkeltpersonenes rolle reduseres til å forsvare sitt rykte og bidra til balanserte fremstillinger av seg selv. Om dette i det hele tatt kan unngås, er tvilsomt, men det er nok greit å ha passert 15 før man får de tyngste utfordringene på dette feltet.
Foreldre må ta problemstillingene på alvor, være aktsomme og tenke langsiktig rundt hva slags informasjon som blir offentlig, akkurat som barn og unge må læres opp til det samme. Intet egentlig nytt under solen der, altså, det blir bare viktigere etter hvert som spekteret av mulige konsekvenser utvides.
Nå som det er skolestart og foreldremøter er dette enda en av de oppfordringene jeg mener noe alvorlig med, men som jeg aldri fant plass eller rom til å komme med - noe annet sted enn her.
Man kan i store trekk forutsette at ungdommens samtykke etter fylte 15 er selvstendig og avgjørende, med mindre noe annet er eksplisitt uttrykt. I praksis må det være hjemlet i lov før det er aktuelt at foreldre overstyrer det. Personopplysningsloven og barneloven sikrer barn og unges rett til gradvis å ta kontroll over andres behandling av personopplysninger om en selv, både innsamling, registrering, sammenstilling, lagring og utlevering.
Vi har snakket mye om publisering av bilder de siste årene, men må ikke glemme tekster, nettverk osv. Min bekymring er bl.a. knyttet til at jeg har lest for mange foreldreblogger til å tro på at barn og unge egentlig har mulighet til å påvirke hva som er kjent om dem og ikke.
Hva vi alltid har visst at vi må verne
Personvernbestemmelsene er hovedsakelig utformet med tanke på informasjonsinnsamling til registre - for organisasjonsbruk, forskning eller statistikk - med påfølgende anvendelse og evntuelle publisering. La oss for enkelhets skyld anta at denne siden av saken går greit. Likevel gjenstår problemstillinger knyttet til sensitive personopplysninger og informasjon som en ikke nødvendigvis ønsker at skal være kjent for alle.
Sensitive personopplysninger er kraftig vernet. Det er informasjon det skal særlig konsesjon til for å innhente, og opplysninger en aldri skal føle seg forpliktet til å dele med andre hvis en ikke selv ønsker det. Likevel publiseres de ofte i vanvare av enkeltpersoner og slektninger, og lagres åpent i offentligheten.
Hva vi ennå ikke vet at vi trenger å verne
I en mammablogg (ja, en uhøytidelig, empirisk og lokal undersøkelse tilsier at mødre dominerer foreldreblogg-sjangeren) lar mor det stadig komme små drypp om utfordringer og morsomme situasjoner knyttet til å ha et barn med en eller annen tilstand. Det trenger ikke være knyttet til noen definert diagnose, selv om det også er vanlig.
Bloggen er uansett skrevet med tanke på mottakere som er i omtrent samme situasjon eller som kjenner noen i samme situasjon, og den illustrerer på en god måte mor og fars etiske dilemmaer, hverdagskomplikasjoner osv. Ærlig og åpent, med både selvironi og gode etiske/moralske betraktninger.
Så begynner poden på ungdomsskolen, med de mulige intriger og posisjonskamper som hører med til det, og feil klassekamerat finner et gammelt blogginnlegg. Ikke bare kommer det frem noe som kan likne på helse- eller personopplysninger, det kommer frem at foreldrene slet med oppdragelsen - at de synes det var vanskelig og slitsomt, at de var i tvil om hva de skulle gjøre, og at det var mange sider ved deres egne barn som de ønsket å endre på eller synes det var vanskelig å takle.
Dette er effektiv ammunisjon i gale hender. Likevel er publiseringen antakelig juridisk passabel og ikke i strid med personopplysningsloven, siden den bare forekommer spredt og tilfeldig, og ikke stammer fra et register eller publiseres for å legges inn i et register eller en annen, større sammenheng. Enn så lenge.
Robotjournalisten og den digitale fortelleren
Den nærmeste fremtidens web 3.0 er bl.a. omtalt som "semantisk web" hvor informasjoner i skyen identifiseres og settes sammen til meningsfulle fortellinger. Den automatiske journalisten er kommet temmelig langt allerede. Med semantisk web holder det at informasjon er publisert. Et sett av algoritmer tar seg av å sammenstille informasjonen i de meningsfulle sammenhengene du trenger å finne dem i. Sammenstillingene trenger ikke å lagres. De oppstår i utregningsøyeblikket, og forsvinner når du lukker dem.
Hva samfunnsvitenskapelig forskning kommer til å være i en slik sammenheng, har jeg ingen mulighet til å overskue. Men, man trenger i alle fall ikke å gjøre mer enn å slippe fra seg en bit informasjon et eller annet sted, før den kan sammenstilles og publiseres av digitale agenter som på ingen måte kan underlegges konsesjonsplikt for slike handlinger.
Vi er kommet et skritt på veien allerede når en dagligvarekjedes lojalitetskort kan brukes til å analysere enkeltkundens handlemønster, og endringene i det, på en slik måte at butikken vet at kunden er gravid før hun selv vet det. I sammenstillinger som også omfatter sosiale medier er det heller ikke særlig komplisert å skrive algoritmer som avslører noen av dine innerste hemmeligheter eller lyster - uten å bryte seg inn noe sted, men bare ved å sette sammen offentlig tilgjengelig informasjon.
I web 3.0 kan vi alle være forskere. Det er bare er en bieffekt av det som egentlig kommer til å kjennetegne utviklingen, men like fullt et interessant aspekt. Vi kan opprette våre egne glimt inn i andre folks personopplysninger, enten i dybden eller som sammenlikninger mellom flere. Enkeltpersonenes deltakelse i vår (ut)forskning er ukjent for dem selv, høyst tilfeldig og ukonsesjonert.
Oppsummering: digital varsomhet (igjen...)
Når all personlig informasjon allerede er publisert, vil enkeltpersonenes rolle reduseres til å forsvare sitt rykte og bidra til balanserte fremstillinger av seg selv. Om dette i det hele tatt kan unngås, er tvilsomt, men det er nok greit å ha passert 15 før man får de tyngste utfordringene på dette feltet.
Foreldre må ta problemstillingene på alvor, være aktsomme og tenke langsiktig rundt hva slags informasjon som blir offentlig, akkurat som barn og unge må læres opp til det samme. Intet egentlig nytt under solen der, altså, det blir bare viktigere etter hvert som spekteret av mulige konsekvenser utvides.
Nå som det er skolestart og foreldremøter er dette enda en av de oppfordringene jeg mener noe alvorlig med, men som jeg aldri fant plass eller rom til å komme med - noe annet sted enn her.
Legg til: |
|
Abonner på:
Innlegg (Atom)