Flagget - en epilog

Jeg sier ofte høyt at jeg ikke nødvendigvis er tilhenger av den romantiske ideen om nasjonalstaten - det følger mye griseri og sjåvinisme med slikt. Likevel innser jeg at det er greit å ha noen som forvalter noe på vegne av flere, og jeg liker tanken på et fellesskap, så en eller annen overbygning må man antakelig ha. Jeg blir på mitt mest ambivalente når jeg håndterer flagget.

Etter noen år med reparasjonssøm og omsorg klarte ikke lenger skolens flagg å holde seg sammen da årets olsok-flagging var overstått. Jeg tok det riktignok med meg hjem for nok en runde med kakao, varme omslag og pietetsfull søm, men forfallet var kommet for langt. Jeg bestilte nytt flagg, som vi kunne bruke for kronprinsesse og skolestart, og når neste runde med flaggdager slår inn første juledag. Det gamle flagget ble liggende hjemme hos oss, i påvente av terminal saksbehandling.

I dag skjedde det. Jeg satte meg ned og sprettet opp flagget med hensiktsmessig verktøy, søm for søm, før jeg la fargene hver for seg som søppel til henting. Jeg har ikke forbrenningsovn, så alternativene for kondemnering var ikke så mange. Slik gjør man det med flagget. Vi tuller ikke med slikt.

Hvorfor ikke?

Jeg kan knapt begynne å forstå hvorfor jeg har så respekt for flagget. Jeg har som nevnt liten respekt for nasjonalisme og overdreven nasjonalånd, jeg tror vel egentlig ikke på at det finnes så mye som er spesifikt nasjonalt og grunnleggende individuelt hos enkeltnasjoner i det hele tatt. Verden er en stor familie, der ideer og intensjoner har vandret fritt frem og tilbake siden tidenes morgen. De grunnleggende menneskelige likhetene og forskjellene fremkommer ikke som produkter av landegrenser.

Kanskje det er speiderbakgrunnen som slår inn. Jeg tilbragte 15 påfølgende syttendemaier oppstilt foran flaggstangen på Snarøya skole, og gikk i flaggborger i tide og utide resten av året. Vi har dessuten alltid hatt svært strenge regimer og represalier rundt flaggskikk når vi er på båttur, og jeg har jo vært i militæret som alle andre. På Kongeskipet, av alle ting, i to år som befal, men det har aldri gjort meg et gram mer sympatisk innstilt overfor nasjonalstaten som idé.

For alt jeg vet, er jeg dessuten kanskje den siste i hele verden som gidder å bruke krefter på å kondemnere flagget slik seg hør og bør. Kanskje er jeg overdrevent lovlydig, eller svermerisk anlagt, eller kanskje er jeg bare glad i den trefargete kluten av en eller annen grunn.

Det verste er at det nok er det siste som er tilfellet. Ikke skjønner jeg hvorfor, men det er noe med kultur, kultivering og vaner som kommuniserer med følelseslivet. Noen sjåvinistisk nasjonalist vil jeg likevel aldri bli, bare norsk, ved sedvane - og det holder i massevis.