Til dere som planlegger klassetur for skoleklassen til barna deres: Kan vi ta en prat om ‘egenandel’?
Klassetur er gøy, og viktig. Når man møtes igjen på gjenforening etter 20 år, er hendelser fra klasseturene noe av det som i størst grad skaper gjenkjennelse og latter. De som ikke var med på turen, ler med, men er utenfor - fortsatt utenfor og annerledes, etter 20 år.
Grunnskolen skal arrangere leirskole over minst tre overnattinger, og minst én overnatting utendørs i regi av kroppsøvingsfaget. I tillegg til disse to turene arrangerer velmenende foreldre ofte ekstra klasseturer, på elevens fritid. Da blir det kanskje en tur til Polen, eller til Rjukan, eller på rafting i Sjoa, eller seiltur med «Sørlandet». Det er disse ekstraturene jeg vil snakke om, selv om jeg er klar over at jeg ikke egentlig har noe med dem å gjøre.
Alle må være med
Tur er ofte gøy, og det sveiser folk sammen. Jeg var speider langt inn i voksen alder, og sympatiserer med prosjektet. Tur fungerer bedre i starten av skoleåret som et miljøtiltak, enn på slutten av skoleåret som en belønning. Det gjør noe positivt for hele gruppen som man kan kapitalisere fra resten av skoleåret. De fleste argumenter for å gjennomføre klassetur handler da også om klassemiljø og fellesskap. Så langt alt vel. Derfor mener jeg også at hvis turen heller ender opp med å vedlikeholde og understreke forskjeller og utenforskap, er det bedre å droppe hele greia.
For at alle skal kunne være med, er min erfaring at to betingelser må oppfylles:
- Turen må være gratis (les: uten egenandel). Udir sier på sine nettsider at foreldredrevne klasseturer ikke omfattes av gratisprinsippet. Jeg vil likevel argumentere for at det er svært klokt å tenke slik.
- Man må sette av god tid til å snakke med de aktuelle familiene.
Finansiering
Turer som ikke er i skolens regi, må sikre økonomien sin selv - og det er flere fallgruver når man skal skaffe penger. Noen familier har ingen mulighet til å sette av midler til noen egenandel i det hele tatt, og noen familier har begrenset mulighet til å mobilisere like mye penger gjennom dugnad som andre. Begge deler sier seg selv. Spørsmålet er hva man gjør med det.
Noen ser ut til å tro at det finnes etablerte støtteordninger på skolen som familier med begrensete ressurser kan søke hos. Det gjør det naturligvis ikke. Man kan ikke bare dimensjonere en tur etter eget forgodtbefinnende og deretter instruere kommunen til å bruke av fellesskapets midler for å dekke en ekstra dag med raftinginstruktør.
Verdighet
Jeg har møtt foreldre som nesten bokstavelig har krøpet inn på kontoret mitt i skyggene lenge etter skoledagens slutt og bedt tynt om økonomisk støtte. Det er blant de kjipeste samtalene både de og jeg kommer til å ha. Dessuten: Hvis målet er å få folk til å føle seg utenfor, spiller det ingen rolle hva som blir resultatet. Utenforskapet er allerede etablert og sementert før denne samtalen finner sted.
En variant som er like uutholdelig, er at arrangørene søker om dekning på vegne av mindre heldigstilte familier. Jeg kan ikke utstå tanken på at det sitter noen og drøfter andre familiers økonomiske situasjon. Det har jo egentlig ingen av oss noe med.
Jeg er dermed også sterkt kritisk til at det skal finnes et Excel-ark noe sted der det står hvor mye hver enkelt familie har bidratt med. Man må begynne dugnadsarbeidet tidlig, operere med felles pott, og dimensjonere innsamlingsarbeidet med tanke på at en andel av elevene ikke har kapasitet til å bidra like mye. Da slipper man å eksponere andres forhold i for stor grad.
Rent generelt sliter jeg for øvrig med dette med å måtte søke på noe, og jeg lurer på om vi kan snu litt på normalitetsbegrepet.
Planlegge for dem som har mye fra før av, eller for dem som har lite?
Ja, det finnes kanskje økonomiske støtteordninger, som Lions osv. Det finnes også utstyrsboder og lånesentraler som låner ut sykkel, skøyter, redningsvest, tursekk, turstøvler, ordentlig regntøy, sovepose, underlag, turbestikk, ... Men, hva gjør det med et menneske å alltid være den som må be om hjelp, trygle om støtte, lete etter ressurser som andre har?
Og, ikke minst: Er det klasseturens oppgave å understreke og vedlikeholde disse forskjellene?
Hvorfor er det den som ikke har noe, som må være unntaket? Må man gni det inn for noen at de trenger støtte? Er man nødt til å understreke overfor noen at alle andre har noe det fremstilles som at de selv også burde hatt? Med bare en språklig endring kan det jo heller bli den som har gode turstøvler fra før av, som er unntaket.
Kulturforskjeller
Jeg har foreløpig ikke sagt så mye om pkt. 2 ovenfor: tid til å snakke med familiene. Hvis alle skal være med, må de forstå hva de skal være med på. Det er ikke alle familier som springer ut fra den rotnorske vadmelstradisjonen. Selv gjør jeg jo det, men jeg har vært borti temmelig mange familier som ikke er i nærheten av å ha et bilde av hva en hyttetur er, hvordan hygienen foregår, hva det egentlig er å gå til en totusenmetertopp med ryggsekk. Det er ikke alle som har forståelse for at turer på død og liv må være fysisk eller psykisk utfordrende.
For at barn og unge i disse familiene skal ta sjansen på å være med på en klassetur, må de få mulighet til å se det hele for seg, blir trygget på at det som er viktig for dem blir ivaretatt, og slippe å være bekymret for ikke å beherske noe de har fått inntrykk av at all rotnorsk ungdom har behersket siden de ble født (som jo bare er tull, naturligvis). Man må sikre seg at man har snakket godt med alle familier. Skal man først ha en sjekkliste eller et excel-ark i det hele tatt, er det dette det bør handle om.
Når deltakelse er et mål i seg selv
Hvis målet med en klassetur er å sveise en gruppe sammen, bør det nok helst foregå på premissene til det svakeste leddet. Vi trenger ikke å vite hvem det er, men for sikkerhets skyld er det nok lurt å legge opp til at det ikke blir privatøkonomi, friluftserfaring eller manglende informasjon som hindrer noen i å delta. Kanskje det nettopp er disse elevene som har særlig behov for å være med?
Det tar seg uansett ikke særlig godt ut å lage en klassetur der det bare er privilegerte elever med velfungerende foreldre som blir med. Det burde i alle fall være innlysende. Vi fortsetter å jobbe med det.
