Lærer man bedre i en digital skolehverdag?

En tommelfingerregel for skoleforskning er at vi etter hvert har forsket på skole og læring så lenge at det ikke er noe særlig rom igjen for fri synsing. Det er bra. Vi liker å jobbe forskningsbasert. En regel for den andre tommelen er at mye skoleforskning kommer frem til resultater som er kontraintuitive. De forteller noe annet enn mange ville trodd, de er altså i strid med etablerte tradisjoner som magefølelse, sunt bondevett, spådom i teblader osv.

Det er også bra, men antakelig litt kompliserende for noen som ønsker å delta i det offentlige ordskiftet om skole. Jeg begynner med å vise frem noen slike resultater, for illustrasjonens skyld, men jeg vil ende opp med å snakke om læring. Det er det alt handler om til slutt.

Eu Kids Online IV

14. mars 2019 kom rapporten fra "EU Kids Online IV".  Den norske rapporten hadde som undertittel "Tilgang, bruk, risiko og muligheter - norske barn på Internett". Det er en omfangsrik rapport fra et omfattende studium, som dessuten har tre foregående studier å sammenlikne seg med. Dataene i siste versjon stammer fra 2018. Jeg trekker frem noen få funn som kanskje kan illustrere det kontraintuitive perspektivet - for noen. Teksten i hvert punkt nedenfor er direkte sitater fra rapporten.

• Den totale mobbeandelen er gått ned siden 2010, selv om bruken av sosiale medier og mobiltelefon i samme periode har økt.
• Andelen som har opplevd noe som har plaget dem eller opprørt dem via Internett er stabil siden 2010.
• Totalt oppgir 40 % av barna mellom 9-17 år at de har sett seksuelle bilder (i og utenfor Internett), en nedgang fra 46 % i 2010.
• 40 % av 9-17-åringene sier de har regler om hvor lenge eller når de får lov til å være på nettet. Dette er interessant siden vi vet at over halvparten av norske foreldre generelt uttrykker stor bekymring for barnas tidsbruk på nett. 

Så finnes det naturligvis flere punkter, med både positiv og negativ vurdering, og nye tendenser som ikke eksisterte tidligere og vi ikke har sammenligningsgrunnlag for. Jeg anbefaler å bla gjennom rapporten, det er mye gull å finne om ting vi foreldre er opptatt av.

Klasserom og digital praksis

EU Kids Online handler mest om skjermbruk og livet generelt, ikke nødvendigvis om skole og læring. Til det fikk vi heldigvis en ny versjon av Sintef-undersøkelsen "ITU Monitor" i slutten av oktober. Den er omtalt mange steder, f.eks. i adressa.no, og er også en undersøkelse med lange tradisjoner og med eldre tall tilgjengelig. Selve rapporten er publisert på Utdanningsdirektoratets nettsider, og oppsummeringen kan i kortform samles i fire punkter. Merk særlig det siste punktet.

• Den digitale praksisen er regulert ut ifra didaktiske vurderinger, læringsmål og alder på elevene.
• Lærerne oppgir at digitale hjelpemidler gjør det lettere å differensiere undervisningen mellom elevene, og at disse hjelpemidlene gjør undervisningen mer variert, utforskende og eksperimenterende.
• Elever og lærere rapporterer om en mer mangfoldig bruk av ulike digitale ressurser, og mer tid på datamaskin enn i Monitor 2013 og 2016. 
• Elevene rapporterer om færre distraksjoner og utenomfaglig bruk av datamaskin i undervisningen sammenlignet med tidligere år. Dette til tross for at bruken av datamaskin har økt. Det kan tyde på at elevene har utviklet en god digital modenhet i løpet av de siste årene.

Sier dette noe om læring?

Adresseavisen påpeker at heller ikke denne rapporten "måler om datamaskinbruk gir økt læring eller ikke". Det er faktisk riktig, men det er sørgelig banalt. Pedagogen i meg blir vekket.

Vi stiller spørsmålet "Lærer elevene bedre på denne måten?". Kontrollspørsmålet er "Hva er det egentlig elevene skal lære?".

Innenfor vitenskapsteorien er det et metodisk poeng at man ikke endrer mer enn én variabel av gangen når man gjennomfører en serie av forsøk. Hvis man endrer flere variabler samtidig, er det vanskelig å si hvilken endring som kan kobles til det nye resultatet.

Jeg skal ikke ta et dekonstruktivistisk perspektiv og bryte ned alt, men det må være rom for å si at det er flere ting som har endret seg i skolen siden sist. Det foregår en vesentlig endring både i læringsressurser (f.eks. digitalisering), i elevens rolle i klasserommet, i hva som er lærerens rolle, i læreplanverket, i kommunikasjonsforholdene både til elever og foreldre, i lærerutdanningen og sikkert i flere andre ting. Min spådom er at det uansett vil være vanskelig å peke på hvilken av disse endringene som skal få ros eller skyld for at elevenes resultater blir som de blir. Antakelig er det ikke mulig å isolere ett av dem, heller. Det er hele økosystemet av endringer som bidrar.

Uansett er jo ikke skoleresultatene synkende i fulldigitale kommuner heller, og det går (minst) like bra som andre steder. Det vil nok noen både oppdage og kommentere etter hvert.

Så, hva skal elevene lære, da?

Fra en god kollega ble jeg gjort oppmerksom på en nyhet fra BBC News denne uken. Situasjonen på bildene i denne nyheten er tragikomisk, og jeg forstår virkelig ikke beveggrunnene for at det ble slik.

Nåvel. Jeg skal ikke skyve under teppet at vi også i norsk skole har en gående samtale om fusk o.l.

Det er bortkastet tid å ha en "prøve", slik jeg husker den fra min egen tid på ungdomsskolen, der hensikten er at elevene skal gjengi kunnskap som finnes i en bok eller på nettet. Det er et litt pussig minne å huske at lærerne mente det var "juks" å skrive av leksikon.

Pugging har ingen rolle i norsk skole, eller det gir i alle fall ikke direkte uttelling på karakteren. Nå er det selvfølgelig ikke noe i veien for å kunne noe eller vite noe, for all del, men det er HVA man bruker kunnskapen til, og HVORDAN, som inngår i skolens vurdering. Da kan man like godt ha tilgang til kilder hele tiden. Slik fungerer i alle fall min arbeidsdag, og jeg kunne bruke alle kilder sist jeg skrev en masteroppgave. Naturligvis.

Lærer man bedre i en digital skolehverdag?

Det er vanskelig å si. Man skal jo lære noe annet. Jeg svarer med utgangspunkt i begrepet "CrossActionSpaces", fra forskeren Isa Jahnke.

Da jeg selv gikk på skolen, gikk vi på skolen for å få tilgang til kunnskap. Lærerne besatt noe som jeg hadde lyst til å overta. Den gangen gikk det et veldig tydelig skille mellom hva som hørte med til den formelle skolesituasjonen, og hva som var uformelt og ikke-skolsk på utsiden. Dette skillet varte ganske lenge, og førte bl.a. til at skolen holdt en markert avstand til elevens liv utenom skoletid. Skolen nektet lenge å forholde seg til uformell språkbruk, Internett, sosiale medier og private nettverk.

Læring i dag er konnektiv. Den handler om noe helt annet. Elevene kommer ikke lenger til skolen for bare å hente kunnskap. Den kan vi hente hvor som helst. De kommer (eller bør komme) til skolen for å få tilgang til læringsprosessene. De lærer hvordan de kan hente mening ut av samarbeid og av nettverkene sine. Slik som oss andre.

Til spørsmålet om elevene "lærer bedre" nå, blir svaret altså at det vet jeg ikke. Nå skal de jo lære noe helt annet. Det har Stortinget bestemt.

For meg blir det vanskelig å forstå hvordan man kan lære seg å lære hvis man ikke samtidig har full tilgang til det man trenger. Det inkluderer internett, sosiale medier, personlige relasjoner, kreative arenaer osv.

Den typen læring vi etterspør i dag, var klin umulig med analoge tavler. Det er det tross alt viktig å huske. Jeg tror det er et fruktbart utgangspunkt for videre samtale.