Erfaringen etter årest 17.mai-taler er at de var enda mer sjåvinistiske enn jeg fryktet. Dessuten hadde jeg glemt Eurosong, som gjennomføres i vår kommune om bare noen uker.
Både elever og rektor kunne i sine taler rapportere om hvor morsomt det har vært å bli kjent med noen latviere, hvor spente de er på tv-sendingen, og om hvor mye skolens elever har tjent på egeninnsats siste skoleår - eventuelt også sendt videre.
Vi måtte helt til lederen for FAU før vi fikk høre en tale som beveget seg på andre siden av Lysakerelva. Eller, egentlig handlet den vel om hvor viktig det er at vi tar imot de nyinnflyttede i det koselige lokalsamfunnet vårt, slik at de føler seg hjemme. Litt pyntelig solidaritet til slutt, altså.
Forresten var det vel flere som sa et eller annet usammenhengende om krigen, siden det er 70- og 65-års jubileum i år. Nøyaktig hva det hadde med 17. mai å gjøre, kom som vanlig ikke frem. Koblingen til Bjørnson er noe tydeligere, i anledning hans 100-års dødsdag - men det var teksten til nasjonalsangen som ble hovedsaken, og hans idé om et barnetog, ikke den intellektuelle internasjonalismen hans.
17. mai ender kanskje opp som kunsten i å overse storheten i de store handlinger og personer, slik at vi kan fortsette å leve i harmonisk idyll i lokalsamfunnet, og spise is og heie på barna. Talene blir en slags årskavalkade for lokalsamfunnet. Men hvem var Eidsvollsmennene igjen, hvordan hadde det seg at de ble samlet, og hvilke idéstrømninger ble Norge samlet rundt - og til hvilken nytte? Og hvorfor skal barna være glade, egentlig - både i 1860 og i dag? Lite påaktet for tiden, men det er kanskje en forventet og naturlig utvikling.
Jaja, vi hadde i alle fall en hyggelig fest med god mat og enda bedre venner etterpå. Det er da noe. Og Halvor liker Gammel Jegermarsj.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar