Snail-mail

Det hender jeg blogger om jobben min, og nå er det jammen på tide. I alle fall med noe som er jobbrelatert. Inspirasjonen kan betegnes med ett ord: postgang. Noen vil kanskje mene jeg er i overkant interessert i postgang, siden jeg har skrevet andre ting om det tidligere, men jeg er vel egentlig mer interessert i kommunikasjon og system. Og, nettopp der ligger dagens hund begravet. Her er saken:

Jeg har fått behov for å sende brev med viktig informasjon til flere andre ungdomsskoler i kommunen. Det nærmer seg muntlig eksamen, og det må sendes ut informasjon til lærere som skal være eksterne sensorer hos oss. All slik informasjon skal gå til sensor gjennom rektorene, og den er såpass fortrolig at kommunen ikke stoler på sitt eget epostsystem.

Jeg har derfor pakket følgeskriv, informasjon om kandidatene og retningslinjer for gjennomføringen i individuelle konvolutter til hver sensor, som igjen er samlet skolevis med et følgeskriv til hver rektor i en ny og større konvolutt. Tidvis store og klossete forsendeler, og sikkert svinedyre å sende som vanlig post - for ikke å snakke om rekommandert.

Heldigvis har vi internpost i kommunen. Hver dag kommer det en person inn på vårt kontor for å hente og levere dagens post. Der kan vi også sende post til andre avdelinger i kommunen. Kjempeenkelt, kortreist, billig, og tilstrekkelig mye sikrere enn vanlig post.

Hadde det bare gått litt unna. I dag fikk jeg høre at forsendelser internt ofte kan ta en uke. De må jo fraktes ned til kommunegården, må vite, hvor de samles i et mottak, sorteres, grupperes, og legges i utboksen. Deretter må antakelig en eller annen tilfeldigvis komme forbi, og komme på å se etter om det ligger noe i bunken som kanskje kan leveres mens man likevel skal i den retningen og det er godt nok vær. Eller noe sånt?

Jeg gir meg uansett over. Én uke på å sende godt adressert internpost er en imponerende standard. Jeg kjenner at jeg ikke en gang vil høre om de uheldige unntakene.

Neste gang blir det budbil. Ingen kan jobbe effektivt og feilfritt med så lange marginer.

Også jeg som trodde jeg tok i ...

Erfaringen etter årest 17.mai-taler er at de var enda mer sjåvinistiske enn jeg fryktet. Dessuten hadde jeg glemt Eurosong, som gjennomføres i vår kommune om bare noen uker.

Både elever og rektor kunne i sine taler rapportere om hvor morsomt det har vært å bli kjent med noen latviere, hvor spente de er på tv-sendingen, og om hvor mye skolens elever har tjent på egeninnsats siste skoleår - eventuelt også sendt videre.

Vi måtte helt til lederen for FAU før vi fikk høre en tale som beveget seg på andre siden av Lysakerelva. Eller, egentlig handlet den vel om hvor viktig det er at vi tar imot de nyinnflyttede i det koselige lokalsamfunnet vårt, slik at de føler seg hjemme. Litt pyntelig solidaritet til slutt, altså.

Forresten var det vel flere som sa et eller annet usammenhengende om krigen, siden det er 70- og 65-års jubileum i år. Nøyaktig hva det hadde med 17. mai å gjøre, kom som vanlig ikke frem. Koblingen til Bjørnson er noe tydeligere, i anledning hans 100-års dødsdag - men det var teksten til nasjonalsangen som ble hovedsaken, og hans idé om et barnetog, ikke den intellektuelle internasjonalismen hans.

17. mai ender kanskje opp som kunsten i å overse storheten i de store handlinger og personer, slik at vi kan fortsette å leve i harmonisk idyll i lokalsamfunnet, og spise is og heie på barna. Talene blir en slags årskavalkade for lokalsamfunnet. Men hvem var Eidsvollsmennene igjen, hvordan hadde det seg at de ble samlet, og hvilke idéstrømninger ble Norge samlet rundt - og til hvilken nytte? Og hvorfor skal barna være glade, egentlig - både i 1860 og i dag? Lite påaktet for tiden, men det er kanskje en forventet og naturlig utvikling.

Jaja, vi hadde i alle fall en hyggelig fest med god mat og enda bedre venner etterpå. Det er da noe. Og Halvor liker Gammel Jegermarsj.

17. mai-tale

Kjære alle sammen: Gratulerer med dagen!

Og velkommen til skolen vår, som vi er så glade i. På dagen i dag minnes vi de tapre eidsvollsmennene, som sørget for at landet vårt fikk en egen grunnlov slik at vi kan stå her i dag og snakke om dem og spise is.

Det var eidsvollsmennene som la grunnlaget for at vi kan stå her og være norske, og for at skolen vår ikke hadde vært f.eks. dansk. Sånn gikk det med oss da vi tapte krigen sammen med Napoleon. Hell i uhell, vil nok noen si. Det er vanskelig å si at vi ikke stod på Nelsons side ved Trafalgar, men vi står her i dag og er norske fordi vi tapte slaget ved Waterloo.

Syttende mai er uansett barnas dag, som Wergeland kunne sagt. Og når jeg står her og ser meg om, ser jeg mange flotte og strålende blide barn med flagg og is, og med nye klær og ny frisyre - og voksne med FAUs gode kaffekopp. Vi er i grunnen heldige her i Lillevik, som har så mange flotte barn - og en så flott skole som tar vare på dem og som gjør at vi er i stand til å stå nettopp her i dag for å snakke om det.

I dag skal vi skryte av landet vårt, snakke om hvor hyggelig vi har det akkurat her i Lillevik, og tenke på Norge. Norge er i grunnen et så lite land i verden at vi ikke egentlig trenger å snakke noe om selvstendighet og verden og grensetvister og undertrykkelse og menneskerettigheter og sånn i talene våre. De hører det jo ikke der ute uansett. Her hjemme, derimot, hører vi hverandre når vi snakker om bygda vår, skolen vår og barna våre.

Her står vi og feirer at vi er av dem som har nådd målet: Vi er et fritt, demokratisk land med bred stemmerett, ryddig maktfordeling, høy levestandard, et godt utdanningssystem og avklarte grenser mot omverdenen. Og det skal vi dvele litt over i dag, og sende en varm takk til eidsvollsmennene for starten til vår egen frihet, og til Wergeland som lærte oss å ta en pause fra den kompliserte verden og nyte dagen. De andre får vi tenke på en annen dag, for i dag er det vår plikt som nordmenn å skryte uhemmet av oss selv uten at misfornøyde utlendinger skal komme og ødelegge denne dagen for barna.

Til slutt håper jeg alle får en hyggelig dag med seg og sine, og at været ikke blir til hinder for aktivitetene resten av dagen. Så la oss nå feire bygda vår, som vi alle er så glade i, og avslutte med å synge Lilleviksangen sammen med korpset - etter et trefoldig hurra for Lillevik, Wergeland, Kongen, barna og 17.mai.

Hipp, hipp ...