Sidemålsdebatten raser igjen. Det tar aldri slutt. Men hva er egentlig problemet? Er det noen som er redde for at elevene skal lære for mye, stakkar? Hvordan har det seg at vi førtiåringer, som i tillegg vokste opp i det som av og til omtales som sytti-/åttitallets kose-og-rote-skole, er fungerende språkbrukere i det hele tatt? For å være ærlig, er ikke nynorsk spesielt kompliserte saker - og nynorskbrukere mener nok det samme om bokmålet. At det er rom for forvirring hvis man ikke holder tunga rett i munnen, er en annen sak. Det krever jo bare at man konsentrerer seg.
Først av alt skal vi kanskje sette riktig bjelle på katten. Dette er ikke en generell sidemålsdebatt, det er stort sett en debatt om obligatorisk nynorsk eller ikke. Majoritetsbefolkningen diskuterer om de trenger å ta hensyn til mindretallet eller ikke - originalt nok... Det er også det som er min posisjon her, og jeg ser bare fordeler ved obligatorisk sidemålsundervisning.
For det første har vi kulturargumentet. Språkmangfoldet i Norge er et eklatant eksempel på tradering, og på hvor viktig språk er både for å fungere i et samfunn og som lim i en kulturkrets. Vi har alle forskjellige ting som er viktige for oss, og språket er det tydeligste uttrykket for hvor grenser mellom ideologiske fellesskap går. Norge består av mennesker med ganske forskjellige tilnærminger til hva et godt liv er, og språkforskjellene understreker det. Det må vi aldri glemme. Kjennskap til det syntetiserte språket nynorsk gir nøkler til innsikt i mange norske kulturfellesskap vi ikke selv er medlemmer i.
For det andre har vi formaldanningsargumentene, det at opplæring i nynorsk har effekt for andre ting enn nynorsken selv. Det store tilfanget av norske dialekter tilbyr mange innfallsporter til formverket i vårt eget språk, og mange av rammene for selv den moderne nynorsken ivaretar dette. Det finnes altså regler, og det har jeg sett er uvant for flere. Det som nemlig har skjedd med tiden, er at den ordinære bokmålseleven ikke lenger er klar over at det finnes regler for språket sitt - eller i alle fall ikke hvordan de virker.
Det er mange elever som ser tomt ut i luften når jeg bruker ord som 'adjektiv', 'preposisjon', 'objekt' eller 'subjekt'. Selv om jeg ikke er norsklærer for tiden, har jeg et språk om språk som jeg ofte må ty til i faglige diskusjoner om oppgavetolkning, begrepsavklaringer osv. At det oppleves som frustrerende for meg at elevene ikke husker et gram av dette, er sikkert ikke noe sammenliknet med hva en norsklærer opplever i arbeid med adjektivbøying - eller en fremmedspråklærer som arbeider med korrekt bruk og bøying av hjelpeverb.
Formaldanningsargumentet er at arbeidet med nynorsk automatisk medfører en ny gjennomgang av det formelle formverk som også gjelder for bokmål, og at det dermed er arbeidet med nynorsk som gir det grunnlaget som trengs for å kunne lære seg fremmedspråk.
Det tredje argumentet er knyttet til ren og skjær estetikk og glede. Er det ikke fint å kunne lære enda flere ord? Er det ikke moro å kunne leke seg i andre språksystemer? Er det ikke festlig å bli enda mer bevisst hvilke ord i vår dagligtale som egentlig er lånord, og som dermed kanskje har restriksjoner knyttet til seg i nynorsksammenheng? Vekker det ikke en nysgjerrighet for å finne ut mer om ordenes etymologi?
Det fjerde argumentet handler om å imøtegå nytte-argumentasjonen. Så lenge man har en sak det er uenighet om, vil det alltid finnes noen som hevder at de umulig vil kunne få bruk for denne kunnskapen noen gang (det er alltid litt søtt når elever kommer med slike påstander i matematikktimen). Så også i nynorskdebatten. Du vil alltid finne noen som ikke har hatt behov for nynorskkunnskapene sine (skjønt det er vanskelig å være helt sikker på det, når man tenker seg om), men det kan neppe generaliseres til å gjelde en hel befolkning som en regel.
Spørsmålet er om en fremskriving av antatt nytteverdi skal ha noe med opplæring å gjøre, eller i alle fall hvor stor rolle slike betraktninger skal ha. At det spiller en viss rolle, er åpenbart, det er derfor læreplanene utvides og utvides, men vi kan likevel ikke frita oss fra opplæring i alt vi selv for tiden tror vi ikke får nytte av i fremtiden. Dessuten er det noe med allmenndannelse her. Jeg kjenner flere som aldri i sitt voksne liv har ført en eneste samtale om Henrik Ibsens forfatterskap, eller om Rellings funksjon i Vildanden, men debatten om "Ibsen ut av skolen" har likevel ikke tatt helt av ennå...
Det ser ut som noen mener det er om å gjøre å lære så lite som mulig i norsk skole, at man ikke skal lære om mer enn nødvendig, og i alle fall ikke om slike ting som bare forvirrer. Derfor vil de ha sidemålet ut, for å kunne lære hovedmålet bedre. Jeg mener derimot at elevenes språk- og stilsans blir styrket av å ha opplæring i sidemål. At ikke 100% av elevene i norsk skole klarer å holde følge med alt som tilbys dem, er vel ikke noe problem - vi har tross alt en karakterskala fra 1 til 6.
Det har aldri vært noen aktuell problemstilling å stryke deler av læreplanen i matematikk slik at elevene heller kan fordype seg i noen få ting de bør bli skikkelig gode i. Erfaring tilsier forresten at uten bredden, blir begrepene svake og elevene kan uansett ikke bli "gode nok" i enkeltdelene. Slik forholder det seg også med språk, er mitt postulat. I sidemålsundervisningen ser man dessuten sitt eget hovedmål litt fra siden, og det kan bare være av det gode.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar