Nerd uten portefølje

Er man nerd i noe, eller med noe, eller er man bare generelt nerd?

Mange kalles nerder fordi de har uvanlige/sære interessefelter. Jeg kjenner ungdom som bruker egne lommepenger for å abonnere på Illustrert vitenskap, eller som vet alt om fotballklubben Barcelonas spillere for tiden, eller som bruker all sin fritid i ett bestemt spillmiljø. Klassisk nerdete.

Men, hva med oss som bare er generelt nysgjerrige eller lette å engasjere, og som har en historikk i å fordype oss i de mest uventete ting over et par døgns varighet - for deretter å hoppe videre til et nytt emne etterpå når det dukker opp noe annet og interessant? Vi er nerder uten portefølje.

Normaleleven?

Det er idealungdomsskoleeleven som er beskrevet ovenfor. Full fordypning i en periode, og maksimal nysgjerrighet, for deretter å hoppe videre til et helt annet emne der det forventes akkurat like mye nysgjerrighet og fordypningsvilje. Den gode ungdomsskoleelev er en nerd uten portefølje. Det er ikke noen liten forventning å ha til en 14-åring.

Det verste er at vi forventer at elevene skal mobilisere slike ressurser parallelt i flere fag, samtidig, men likevel ikke i synkroniserte faser. De få som klarer det, imponerer oss derfor også.

Vi får håpe at de som ikke klarer det, møter tilstrekkelig forståelse.

Uredelige skoler og lærere?

Det er alvorlige tider. Eksamenstider. Reglementer, retningslinjer, veiledninger, vaiende flagg og alvorlige miner. En skulle tro reglene var klare slik at alle kandidater fikk like rammer, men akk! Etikk er vanskelig å lovfeste.

I kortform:

1) Vi har som rutine på vår skole at faglærer ikke skal ha kontakt med sine egne elever på eksamensdagen ved skriftlig eksamen. Det hindrer en del uklarheter og mistanker, for å si det enkelt.

Jeg hadde selv en klasse oppe i matematikk, og holdt meg unna - på lik linje med de andre matematikklærerne. Så hører jeg fra en annen skole at faglæreren "var så snill, han pekte litt og sånn mens han gikk rundt". Hm...

2) Vi har også som rutine at sperrefristen er den samme for elever og lærere når det gjelder skriftlig eksamen. Lærerne får vite hvilken klasse som kommer opp i hvilket fag på samme dag som elevene får vite det, men en time før. Det hindrer også en del mistanker og uklarheter.

3) Vi skal heller ikke lage intensivkurs, men har én - 1 - forberedelsesdag sammen med elevene i alle fag, der det er elevene som setter dagsorden. Slik er det i norsk og engelsk, der elevene får tilgang til forberedelsesmateriellet på slutten av dagen halvannet døgn før eksamen, så da legger vi opp til samme tempo i matematikk.

Så får jeg høre om skoler der faglærerne har fått vite det en uke før elevene, og har hatt god tid til å planlegge, omorganisere og forberede slik at elevene har rykket inn for opptil 5 samfulle skoledager med eksamensrettet eksersis allerede fra morgenkvisten (det var en uke mellom sperrefristen og matematikkeksamen, siden engelskeksamen ble avviklet i mellomtiden).

Hva er det som er forventet/forutsatt, og hvem var det som laget en konkurranse av dette? Jeg tror noen har endt opp med ulike forutsetninger for å gjennomføre eksamen, hvis det i det hele tatt er viktig.

Hvis man skal legge så store krefter inn i en kortsiktig sluttspurt, vil uansett ikke eksamenskarakterene være et uttrykk for noe som helst som betyr noe. Jeg blir svett av at all velment vurderingsvirksomhet ender opp med å saboteres av "teaching to test"-strategier, og jeg har ingen intensjon om å bli med på kjøret.

Som i kvantemekanikken er det slik at kvaliteten av målingen avtar med graden av inngripen...

Jeg lurer på hva som er hensikten med å ha eksamen i grunnskolen i det hele tatt, men det gjør jeg vel ærlig talt også uavhengig av om ureflekterte lærere driver med sånt tøys.

Reality-check

Jeg trodde det plaget meg at sønnen vår ikke gjør det samme som flere av de andre på svømmingen. På den annen side: Når ble det en del av normalbegrepet at en toåring skal foretrekke svømmeføtter når han bader?

"Mer fag" i skolen?

Jeg har møtt flere lærere som heller ville begynt andre steder.

Kunnskaper er noe som bygges opp, de overføres ikke - og de kan ikke pugges. Kunnskap oppstår i kommunikasjon, og baserer seg på kommunikasjon, så det kreves forkunnskaper for å gi mening til en hvilken som helst ytring. Skolen legger opp til slike prosesser. Elever som hopper av eller tar pause underveis, og regner med å kunne ta igjen alt dette mot slutten, er i enda større grad enn tidligere ute å kjøre - det lar seg nemlig ikke gjøre for så veldig mange å jobbe såpass energisk med alt.

Dersom skolen er viktigst, må vi slutte å gi fri til familieferier, og ikke tilgi manglende leksearbeid fordi det var en viktig fotballkamp i går. Og, elevenes foresatte burde holde seg for gode til å spørre om slikt i det hele tatt.

Hvis foreldre i tillegg tar skolens parti rundt middagsbordet, i stedet for elevens, skulle vi ha et bedre grunnlag for seriøs tilnærming til det skolen prøver å få til.

Beklager, Torger!

Kunnskapsdannelse er en komplisert sak. For å bli flinkere i f.eks. matematikk, er det langt fra sikkert at det er flere undervisningstimer i matematikk som skal til. Så enkelt er det bare ikke, dessverre. Av og til må nok "magefølelse-politikken" vike for realitetene etter kontakt med fagmiljøene.

Hvis det er noe vi vet om læring, er det at "alt henger sammen med alt". Ny kunnskap bygger på tidligere kunnskap. Ufordringen er at det aldri på forhånd er mulig å si i hvilken rekkefølge kunnskaper bygges, og for en spesifikk kunnskap/ferdighet/holdning/kompetanse er det heller aldri mulig å avgrense nøyaktig hva som må være grunnlaget dersom ønsket utvikling skal skje. Det er svært sjelden gyldig å komme med ytringer av typen "jammen, da må man jo kunne ... først!"

Arbeidslinja er fortapelsens vei

Det er ikke slik at man blir bedre i noe etter å følge en protestantisk pliktlinje om høy arbeidsmoral. Man blir flink i noe pga. glede, lyst og nysgjerrighet. Det meste av det foregår hjemme. Hva man gjør på skolen blir dermed, om ikke underordnet, så i alle fall tildelt en annen rolle. Skolens viktigste rolle ser ut til å bli å vise elevene hva som kan finnes der ute, og å sørge for at de beholder motivasjon og glød til å ville finne ut mer om det. Over et visst punkt har jeg stor mistanke om at flere skoletimer er mer til skade enn til gavn.

La meg ta det sakte, fra en annen vinkel: Alle de jeg kjenner som er faktisk gode og kreative i matematikk, eller i astronomi, ornitologi osv. har ikke lært det på skolen. De har riktig nok kanskje blitt introdusert for fagfeltet på skolen, de har fått lov til å være besøkende i et fagfelt i skolesammenheng, men det er hjemme det har skjedd. Du blir ikke god til noe som helst dersom du ikke interesserer deg for det.

Blant de jeg kjenner som har gode og store kunnskaper i naturfagene, har nesten alle brukt av sine egne lommepenger til f.eks. å betale abonnement på Illustrert Vitenskap allerede fra de begynte på ungdomssskolen, eller enda tidligere. De mennesker jeg kjenner som "er gode i matematikk", har en eller annen gang i livet stått opp om natten av  egen fri vilje for å løse mysteriet med vinkelens tredeling.

Dette er ikke noe som skyldes enda flere matematikktimer på skolen. Det skyldes i beste fall motiverende undervisning på skolen, eller bare at matematikken er såpass vakker at det er mange mysterier som ligger klare for utforsking. For min egen del hadde matematikken vært tapt dersom det ikke hadde vært for naturfag- og musikkundervisningen. Men mattetimene? Det hadde i alle fall ikke hjulpet meg inn i matematikken å ha flere av dem.


Sosiokulturell læringsteori, språk & læring osv.

Læring er å bli flinkere til å beherske flere begreper. Matematikken er heller ikke kontekstfri. En person som ikke kan noe annet enn å regne, vil aldri kunne løse en eneste matematisk utfordring som er tilknyttet virkeligheten. Begrepene som inngår i matematikk, anvendelsen av dem, viktigheten av dem, problemene med dem, dukker opp andre steder enn i matematikktimen.

Kunnskaper bygger på hverandre. Det er antakelig ingen vits i å prøve å lære elevene klokka dersom de ikke har noe forhold til tid. For å opprette noe slikt, er matematikktimen den aller minst fornuftige arenaen. Der spiller jo tid ingen rolle.

Medisinen for å bli flinkere i matematikk er, som i tilfellet med klokken, ikke nødvendigvis å ha flere matematikktimer. For noen vil det være mer nyttig å ha kroppsøving, eller musikk, eller historie, eller fysikk - eller fritid til å drive litt privat grunnforskning, for den saks skyld.

At Torger Ødegaard bastant kan avvise at dette er tilfelle for en hvilken som helst elev, er jaggu friskt. Men så er nå også han statsviter. Det er jeg som er matematikkdidaktiker.


Kvalitet fremfor kvantitet

Det finnes ingen påviselig sammenheng mellom antall matematikktimer og elevenes resultater i noen forskning (unntatt for ekstremtilfellene i hver ende av skalaen). Inntil noen viser meg noe annet, tror jeg heller det er snakk om kvalitet enn kvantitet. Det virker sikrere å begynne med bedre matematikktimer, enn med flere av dem. Hvis ikke, vil elevene bare få mer av det som allerede ikke virker.

Når det samtidig rapporteres at elever kjeder seg i skolen, kan jeg ikke tenke meg at et par timer valgfag vil gjøre noen skade. Samtlige av dagens samfunnstopper har hatt valgfag i skolen, inkludert Torger Ødegaard, og dette er da mennesker som fungerer greit nok, og som virker tilpasningsdyktige og oppdaterte nok.