Antonomasi-problemer

Jeg mener ikke selv at jeg fører noe personlig vendetta mot sportsjournalistikken, det er bare det at den til tider står så fabelaktig laglig til for hugg - og særlig innen fotball. Dagens hjertesukk er knyttet til det retoriske begrepet som på gresk betegnes som 'antonomasi'. Fra 'anti' (i stedet for) og 'onomazein' (nevne), med den parallelle, latinske betegnelsen 'pronominatio', fra 'pro' (i stedet for) og 'nominare' (sette navn på): Det å omtale noe ved å bruke andre ord.

Hovedsaken er den at man kan skape variasjon, humor, diskresjon eller farge i ytringene sine ved å bruke omskrivende uttrykk . De tre tradisjonelle variantene er å
- erstatte egennavn med fellesnavn ("nykomlingen", "trønderen", "borte-/hjemmelaget" osv.)
- erstattet fellesnavn med egennavn ("Quisling" istf. forræder, "Adam/Eva" istf. mann/kvinne, "Harry" istf....)
- erstatte med et omskrivende uttrykk* ("Fiskeren fra Molde" om K.I. Røkke, "Gå bort" om å dø)

I fotballreportasjer, som til alt overmål også fremføres i presens for å tilføye ytterligere spenning, flagrer det av slike omskrivinger. Det er i grunnen ikke rart. Hvis man hører på eldre reportasjer, blir navnene gjentatt til det kjedsommelige og på det tørreste: "fra Svendsen til Kniksen på venstre side, tilbake til Svendsen på høyresiden igjen, over til Andersen på midtbanen, tilbake til Kniksen, og frem til Svenden som skyter ballen i mål". Når språket strippes for fantasifulle vendinger, blir det neimen ikke mye spennende innhold igjen, heller. Det meste overlates til fantasien, men det er kanskje ikke det dummeste en kan gjøre? "Less is more".

I dagens fortballreportasjer kan man derimot finne på å høre langt mer barokke fortellinger: "Langt utspill fra mannen i de gulkleddes mål, som snappes opp av nykomlingen med nummer 8 på brystet som passer videre til midtbanehelten fra forrige uke, tilbake til makkeren med den berømte høyrefoten, som sørger for å gi bortelaget reduksjon med en suser opp i det bortre hjørnet og som er helt utagbar for debutanten blant de rødkledte".

Ellerno'sånt. Det er i alle fall vanskelig nok å skjønne hvem som er hvem ved å se på, og nå er det jaggu noen som prater på samme måte i radio - uten at vi andre kan se hvem som er røde og gule. Jeg tenker av og til at det er slik med fotballfans at man enten er helt inne, eller helt ute. Det er kanske også nettopp hensikten med stammespråk: å skille "oss" fra "dem".

I mine referanseverk står det at en 'antonomasi' også kan være "lærd", den kan basere seg på forkunnskaper slik at bare noen er sikret å få glede av den. Et stammespråk er vel også noe en kan være lærd i, selv om jeg kjenner at begrepene utvides på tvers av mine instinkter. Siden jeg vet svært lite om fotball, og i særdeleshet ikke hvor spillerne opprinnelig kommer fra eller hva de gjorde forrige uke, så stemmer det nok at jeg ikke klarer å holde følge i reportasjene. Men, det legges jo ikke akkurat opp til at det skal være mulig å endre på det, heller.

Hvis jeg etter hvert skulle trenge litt forandring i livet, får jeg heller finne meg en annen virksomhet; kanskje en der jeg forstår løsenordet for å komme inn.

* en 'perifrase' eller 'circumlocutio', for dem som interesserer seg for slikt

Pedagogisk godvilje i tekstformat

Sønnen min begynner i barnehage denne høsten. For å lære mer om hva det er han skal, har jeg lest Rammeplan for barnehager, jeg har bladd i en flott, firefargers brosjyre fra Kunnskapsdepartementet og jeg har vært inne på barnehagens hjemmesider. Oppsummert: Pedagogisk papegøyespråk - med modifikasjoner.

Er det noe å lure på?

Vi regner alle med at barnehagen skal være et lære- og treningssted, ikke bare et oppbevaringstilbud. Det er bare rett og rimelig at barnet stimuleres med utgangspunkt i sitt eget ståsted. Det er en selvfølge at hensikten er å utvikle barnet motorisk, emosjonelt, sosialt og kognitivt.  Når barnet har gått i barnehage en viss tid, skal det selvfølgelig ha lært noe om seg selv, om omgivelsene, og om forholdet mellom disse.

Dette formuleres ganske greit i rammeplanen. Likevel ser barnehagen det som nødvendig å gjenta det hele, med egne ord, i sine egne målsettinger. Som om de hadde noe valg.

Jeg endte altså med å skumlese to skjermhøyder med selvfølgelige formål og målsettinger, før jeg kom til det jeg faktisk lurte på: Hva akkurat mitt barn skal gjøre og oppleve det neste halvåret.

Skolen går i den samme grøfta

Enda tydeligere enn for barnehagene, er skolens samfunnsmandat. Ingen er egentlig i tvil om hva som er hensikten med at vi har skole og skoleplikt. Elevene skal etablere kunnskap om hva som er sant, godt og vakkert her i verden, og de skal etablere ferdigheter og holdninger til å kunne gjenkjenne det, reflektere over det, og bidra selv - både alene og i mer eller mindre permanent samarbeid med andre.

Same shit, new wrapping

Men, så sitter vi altså her og forfatter oss til døde - i storting og departementer, direktorater, kommuneadministrasjoner, rektornettverk, medbestemmelsesmøter, plangrupper, team og fagmiljøer: Målformulering i skolen er kunsten å gjenta det samme som høyere ledd i hierarkiet har sagt, men i egne ord. Det bruker vi årsverk på, og sannsynligheten er stor for at jeg ikke er alene om å skumme meg forbi slike tekstpassasjer i kommunikasjon fra skoler og barnehager.

Ulydighet

Av og til, i de mørkeste stunder av kjetteri og skrivesperre, drømmer jeg om å fjerne alle hvorfor-kolonnene i samtlige skjemaer vi sitter med. Det er ikke fordi jeg er motstander av begrunnelse og refleksjon, tvert imot, men alt til sin tid. Hvis noe allerede er sagt, trenger vi ikke bruke tid på å gjenta det. Det vil dessuten være en håpløs arbeidssituasjon hvis noen i utgangspunktet mistenker en lærer for ikke å ha begrunnelser, så det er kanskje ikke nødvendig å måtte gjøre den øvelsen hele tiden med å formulere og publisere dem i ny og fantasirik innpakning?

For ingen skal være i tvil: Vi driver skole for å nå målene i læreplanen, og for å oppfylle rammene i formålsparagrafen. I barnehagene skjer tydeligvis det samme. Selv uten pedagogiske papegøyetekster.