Sidemålsdebatten raser igjen. Det tar aldri slutt. Men hva er egentlig problemet? Er det noen som er redde for at elevene skal lære for mye, stakkar? Hvordan har det seg at vi førtiåringer, som i tillegg vokste opp i det som av og til omtales som sytti-/åttitallets kose-og-rote-skole, er fungerende språkbrukere i det hele tatt? For å være ærlig, er ikke nynorsk spesielt kompliserte saker - og nynorskbrukere mener nok det samme om bokmålet. At det er rom for forvirring hvis man ikke holder tunga rett i munnen, er en annen sak. Det krever jo bare at man konsentrerer seg.
Først av alt skal vi kanskje sette riktig bjelle på katten. Dette er ikke en generell sidemålsdebatt, det er stort sett en debatt om obligatorisk nynorsk eller ikke. Majoritetsbefolkningen diskuterer om de trenger å ta hensyn til mindretallet eller ikke - originalt nok... Det er også det som er min posisjon her, og jeg ser bare fordeler ved obligatorisk sidemålsundervisning.
For det første har vi kulturargumentet. Språkmangfoldet i Norge er et eklatant eksempel på tradering, og på hvor viktig språk er både for å fungere i et samfunn og som lim i en kulturkrets. Vi har alle forskjellige ting som er viktige for oss, og språket er det tydeligste uttrykket for hvor grenser mellom ideologiske fellesskap går. Norge består av mennesker med ganske forskjellige tilnærminger til hva et godt liv er, og språkforskjellene understreker det. Det må vi aldri glemme. Kjennskap til det syntetiserte språket nynorsk gir nøkler til innsikt i mange norske kulturfellesskap vi ikke selv er medlemmer i.
For det andre har vi formaldanningsargumentene, det at opplæring i nynorsk har effekt for andre ting enn nynorsken selv. Det store tilfanget av norske dialekter tilbyr mange innfallsporter til formverket i vårt eget språk, og mange av rammene for selv den moderne nynorsken ivaretar dette. Det finnes altså regler, og det har jeg sett er uvant for flere. Det som nemlig har skjedd med tiden, er at den ordinære bokmålseleven ikke lenger er klar over at det finnes regler for språket sitt - eller i alle fall ikke hvordan de virker.
Det er mange elever som ser tomt ut i luften når jeg bruker ord som 'adjektiv', 'preposisjon', 'objekt' eller 'subjekt'. Selv om jeg ikke er norsklærer for tiden, har jeg et språk om språk som jeg ofte må ty til i faglige diskusjoner om oppgavetolkning, begrepsavklaringer osv. At det oppleves som frustrerende for meg at elevene ikke husker et gram av dette, er sikkert ikke noe sammenliknet med hva en norsklærer opplever i arbeid med adjektivbøying - eller en fremmedspråklærer som arbeider med korrekt bruk og bøying av hjelpeverb.
Formaldanningsargumentet er at arbeidet med nynorsk automatisk medfører en ny gjennomgang av det formelle formverk som også gjelder for bokmål, og at det dermed er arbeidet med nynorsk som gir det grunnlaget som trengs for å kunne lære seg fremmedspråk.
Det tredje argumentet er knyttet til ren og skjær estetikk og glede. Er det ikke fint å kunne lære enda flere ord? Er det ikke moro å kunne leke seg i andre språksystemer? Er det ikke festlig å bli enda mer bevisst hvilke ord i vår dagligtale som egentlig er lånord, og som dermed kanskje har restriksjoner knyttet til seg i nynorsksammenheng? Vekker det ikke en nysgjerrighet for å finne ut mer om ordenes etymologi?
Det fjerde argumentet handler om å imøtegå nytte-argumentasjonen. Så lenge man har en sak det er uenighet om, vil det alltid finnes noen som hevder at de umulig vil kunne få bruk for denne kunnskapen noen gang (det er alltid litt søtt når elever kommer med slike påstander i matematikktimen). Så også i nynorskdebatten. Du vil alltid finne noen som ikke har hatt behov for nynorskkunnskapene sine (skjønt det er vanskelig å være helt sikker på det, når man tenker seg om), men det kan neppe generaliseres til å gjelde en hel befolkning som en regel.
Spørsmålet er om en fremskriving av antatt nytteverdi skal ha noe med opplæring å gjøre, eller i alle fall hvor stor rolle slike betraktninger skal ha. At det spiller en viss rolle, er åpenbart, det er derfor læreplanene utvides og utvides, men vi kan likevel ikke frita oss fra opplæring i alt vi selv for tiden tror vi ikke får nytte av i fremtiden. Dessuten er det noe med allmenndannelse her. Jeg kjenner flere som aldri i sitt voksne liv har ført en eneste samtale om Henrik Ibsens forfatterskap, eller om Rellings funksjon i Vildanden, men debatten om "Ibsen ut av skolen" har likevel ikke tatt helt av ennå...
Det ser ut som noen mener det er om å gjøre å lære så lite som mulig i norsk skole, at man ikke skal lære om mer enn nødvendig, og i alle fall ikke om slike ting som bare forvirrer. Derfor vil de ha sidemålet ut, for å kunne lære hovedmålet bedre. Jeg mener derimot at elevenes språk- og stilsans blir styrket av å ha opplæring i sidemål. At ikke 100% av elevene i norsk skole klarer å holde følge med alt som tilbys dem, er vel ikke noe problem - vi har tross alt en karakterskala fra 1 til 6.
Det har aldri vært noen aktuell problemstilling å stryke deler av læreplanen i matematikk slik at elevene heller kan fordype seg i noen få ting de bør bli skikkelig gode i. Erfaring tilsier forresten at uten bredden, blir begrepene svake og elevene kan uansett ikke bli "gode nok" i enkeltdelene. Slik forholder det seg også med språk, er mitt postulat. I sidemålsundervisningen ser man dessuten sitt eget hovedmål litt fra siden, og det kan bare være av det gode.
onsdag 29. september 2010
onsdag 22. september 2010
Vox populi
Jeg har bladd meg gjennom noen nettdebatter de siste dagene. Det har vært valg i Sverige, og folkets stemme er hørt igjen. Heldigvis høres folkets røst hver dag, hele tiden, i mange fora, det er demokrati og ytringsfrihet i praksis. Likevel er det noe med det hele som blir litt pussig, særlig her i cyberspace.
Et tilfeldig, illustrerende eksempel kan være denne tråden: FRP/ SD. Hvorfor er Sverigedemokraterna ekstremister i norsk media?. Er det noen som registrerer noe underlig?
Hvis man velger ut flere slike debatter, blir det nok enda mer tydelig, men jeg holder meg til dette som et delvis opplysende eksempel. Det er også mulig jeg ikke fremstår som absolutt åpen og ydmyk nå, men skitt! la gå.
For det første er språket i slike nettdebatter gjennomgående fryktelig. Én ting er skrivefeilene. Et feiltrykk her og der kan skje oss alle, og kanskje noen av og/å-feilene også. Tegnsettingen er ofte direkte distraherende, men ikke verre enn at innholdet hadde latt seg forstå dersom det var noenlunde gjennomkomponert; det er det ikke så ofte - i alle fall ikke der jeg leser.
Flere leserinnlegg, og særlig dem som ender opp med konspirasjonsteorier om maktmisbruk fra en eller annen politisk fløy - hvilket gjelder de fleste - ser ut til å være skrevet i affekt. Det er et gjennomtrengende sinne som preger disse tekstene, og koblet med manglende skriveerfaring blir resultatet vrient å tolke.
Det er ikke lett å holde tråden i tekster som er mettet av uklart motiverte predikativer, ubegrunnete påstander (alle/ingen, ...), doble eller til og med triple(!) nektelser, misbrukte metaforer, feilstavete (eller galt brukte?) fremmedord, personlige karakteristikker, halvveis gjennomførte logiske resonnementer, stammespråksforkortelser og banneord.
For det andre kan man nok diskutere hvilke lag eller utvalg som faktisk utgjør denne røsten fra folkedypet. De fleste nettdebatter har inntil to døgns varighet, lengre tid tar det ikke før gårsdagens viktige sak er utdatert. For min egen del har jeg ikke en gang registrert diskusjonen før den ikke lenger leses av noen, og da er det heller ikke noe poeng i å delta.
Eksemplet ovenfor er kanskje typisk. Diskusjonen er startet etter kl. 22 om kvelden, og involverer rundt 20 deltakere (pr. 22.9. kl 09) - det er nok litt flere enn vanlig. Mange innlegg skrives i arbeidstiden eller utpå natten. Og noen skrives i beste Dagsrevyen-tid.
Et snitt av befolkningen representerer dette neppe, og det er uansett ingen nettdebatter som omfatter så mange deltakere at det blir noe å høre på - unntatt for den rene underholdningsverdien. Jakten på den gode formuleringen, den originale ideen eller retorisk finesse må nok foregå annetsteds.
Selv tar jeg meg ofte i å sitte alene og snakke høyt til og argumentere mot innlegg jeg kommer over, akkurat som når det er skoledebatter på TV. På TV engasjerer jeg meg riktig nok ofte i innholdet, på nettet er det bare formen som er interessant. Likevel blar jeg gjennom diskusjoner som handler om noe jeg interesserer meg for. Jeg lærer aldri.
For lesere av dette blogginnlegget er det sikkert mulig å tenke på samme måte. Erfaringen er at med mine tekster er det oftere formen enn innholdet som kommenteres. Slik er det her på nettet, og for så vidt ellers også.
Ren tekst dekker bare 7% av de kommunikasjonsmulighetene man får hvis man heller velger samtale ansikt til ansikt. Det er altså en forsvinnende liten del av folkets totale ytringspotensiale som dermed tas ut gjennom nettdebatter. Artig er det, men viktig? Ikke ennå. Ikke for noen av oss.
Et tilfeldig, illustrerende eksempel kan være denne tråden: FRP/ SD. Hvorfor er Sverigedemokraterna ekstremister i norsk media?. Er det noen som registrerer noe underlig?
Hvis man velger ut flere slike debatter, blir det nok enda mer tydelig, men jeg holder meg til dette som et delvis opplysende eksempel. Det er også mulig jeg ikke fremstår som absolutt åpen og ydmyk nå, men skitt! la gå.
For det første er språket i slike nettdebatter gjennomgående fryktelig. Én ting er skrivefeilene. Et feiltrykk her og der kan skje oss alle, og kanskje noen av og/å-feilene også. Tegnsettingen er ofte direkte distraherende, men ikke verre enn at innholdet hadde latt seg forstå dersom det var noenlunde gjennomkomponert; det er det ikke så ofte - i alle fall ikke der jeg leser.
Flere leserinnlegg, og særlig dem som ender opp med konspirasjonsteorier om maktmisbruk fra en eller annen politisk fløy - hvilket gjelder de fleste - ser ut til å være skrevet i affekt. Det er et gjennomtrengende sinne som preger disse tekstene, og koblet med manglende skriveerfaring blir resultatet vrient å tolke.
Det er ikke lett å holde tråden i tekster som er mettet av uklart motiverte predikativer, ubegrunnete påstander (alle/ingen, ...), doble eller til og med triple(!) nektelser, misbrukte metaforer, feilstavete (eller galt brukte?) fremmedord, personlige karakteristikker, halvveis gjennomførte logiske resonnementer, stammespråksforkortelser og banneord.
For det andre kan man nok diskutere hvilke lag eller utvalg som faktisk utgjør denne røsten fra folkedypet. De fleste nettdebatter har inntil to døgns varighet, lengre tid tar det ikke før gårsdagens viktige sak er utdatert. For min egen del har jeg ikke en gang registrert diskusjonen før den ikke lenger leses av noen, og da er det heller ikke noe poeng i å delta.
Eksemplet ovenfor er kanskje typisk. Diskusjonen er startet etter kl. 22 om kvelden, og involverer rundt 20 deltakere (pr. 22.9. kl 09) - det er nok litt flere enn vanlig. Mange innlegg skrives i arbeidstiden eller utpå natten. Og noen skrives i beste Dagsrevyen-tid.
Et snitt av befolkningen representerer dette neppe, og det er uansett ingen nettdebatter som omfatter så mange deltakere at det blir noe å høre på - unntatt for den rene underholdningsverdien. Jakten på den gode formuleringen, den originale ideen eller retorisk finesse må nok foregå annetsteds.
Selv tar jeg meg ofte i å sitte alene og snakke høyt til og argumentere mot innlegg jeg kommer over, akkurat som når det er skoledebatter på TV. På TV engasjerer jeg meg riktig nok ofte i innholdet, på nettet er det bare formen som er interessant. Likevel blar jeg gjennom diskusjoner som handler om noe jeg interesserer meg for. Jeg lærer aldri.
For lesere av dette blogginnlegget er det sikkert mulig å tenke på samme måte. Erfaringen er at med mine tekster er det oftere formen enn innholdet som kommenteres. Slik er det her på nettet, og for så vidt ellers også.
Ren tekst dekker bare 7% av de kommunikasjonsmulighetene man får hvis man heller velger samtale ansikt til ansikt. Det er altså en forsvinnende liten del av folkets totale ytringspotensiale som dermed tas ut gjennom nettdebatter. Artig er det, men viktig? Ikke ennå. Ikke for noen av oss.
Legg til: | 
|
fredag 10. september 2010
Praksissjokk
Nytt ord, nye muligheter. Jeg hørte begrepet "praksissjokk" første gang i 2004, men det er sikkert eldre. Det som er sikkert, er i alle fall at selve fenomenet er eldre. Vi har alle blitt ansatt i en jobb eller på en arbeidsplass som viste seg å inneholde noe mer eller noe annet enn utdanningen vår forberedte oss på. Hvorfor skal det være så fryktelig fælt og spesielt akkurat i skolen? Det finnes nemlig saker som utdanningen vår aldri vil ønske å ta for seg, selv om det er aktuelt for alle.
Tygg litt på følgende påstand: Det er umulig å jobbe bare som lærer.
Selv om man gløder for bare ett spesielt fag, og får seg en såpass liten stilling at man slipper å undervise i noe annet, må man like fullt sette av arbeidstid på å koke kaffe, eller rydde på et lager, eller ta ned gardiner, osv. Det er umulig å ta seg en lærerstilling og forvente at den utelukkende omfatter undervisning og oppfølging av elever. Her er årsaken:
Arbeidsdeling og ressurstildeling
På en skole finnes det stort sett bare én yrkesgruppe: lærerne. I tillegg finnes det en mer eller mindre full stilling som skolesekretær (resepsjonist/regnskapsfører/materialforvalter/ledersekretær m.v.), og blant lærerne rekrutteres lederne. Det er de yrkesgruppene som betales over skolens budsjett. I tillegg finnes det en vaktmester, som er lønnet av den som eier bygningen - og som har som jobb å sørge for at bygningens infrastruktur vedlikeholdes (vann/strøm/rømning/ventilasjon/varme/alarmsystem).
Denne ordningen hadde vært god, hadde det ikke vært for at det finnes temmelig mange andre sider ved en bygning som også kan kalles for "drift", og som befinner seg midt mellom pedagogisk virksomhet og vaktmestertjenster et sted.
Fellesoppgaver før og nå
I tidligere tider hadde alle skoler f.eks. en AV-ansvarlig, en lærer med spesielt ansvar for det audio-visuelle utstyret. Det innebar stort sett å kjøpe inn og skifte lyspærer i overhead-apparater, eller fylle sprit på duplikatoren, eller hvadetnåvarmangjorde med denslags apparater i enda tidligere tider. Alle lærere har alltid hatt en tidsressurs i sin stilling som er reservert til "fellesoppgaver", tid som også kunne brukes til å administrere vinlotteriet, organisere personalfester, holde øye med utstyret i gymsalen osv. Det er en helt grei sak, og forventet.
I en tid hvor man har projektorer, trådløse nettverk og bærbare pc-er i alle klasserom, er AV-ansvaret blitt noe utvidet - for å si det forsiktig. Men skolen som organisasjon blir fortsatt bare tildelt midler til å dekke undervisning og overfladisk vedlikehold. Når de fleste skoler likevel har IKT-ansvarlige med tid til å gjøre den jobben, skyldes det at de har tatt fra (effektivisert) den potten som skal gå til undervisning.
Læreren som vaktmester
Vaktmester og vaskepersonell er ansatt på estimert timebasis. Derfor har de ansvar for flere bygninger samtidig, for å fylle 100% stilling, og de jobber etter en bestiller/utfører-modell. De gjør det de blir bedt om, ofte som resultat av skriftlig kommunikasjon. Og det er sikkert greit, men før i verden var det slik at disse menneskene kunne gå rundt helt selv og oppdage hva som måtte gjøres. Nå er den jobben overlatt til oss som egentlig har annet å gjøre.
Det oppleves som direkte tåpelig at det er lærere som skal oppdage hva som må fikses, for ikke å snakke om vaskes litt grundigere. Dessuten er det jo ikke slik at alle slike ting kan vente til vaskepersonalet eller vaktmesteren er tilbake på jobb i morgen, så da må vi trå til selv - med skrutrekker, symaskin eller tjuvlånt mopp.
Læreren som kjøkkenhjelp
Jeg har i det siste tenkt på skolenes personalkjøkken. For vår egen del skal det betjene oppunder 40 personer, og det drives nesten utelukkende på dugnad. Av ikke-fagfolk. Det er vi ikke alene om. Noen skoler har reservert ressurser til personer som har fått litt ekstra ansvar på kjøkkenet, f.eks. en skolesekretær eller en assistent eller en person på kommunal arbeidstrening, men hovedjobben foregår likevel på dugnad. Fra et hygieneperespektiv skal det ikke så veldig mye til før det kan bli problematisk, og det er ikke akkurat noe løft for arbeidsmiljøet å ha et kjøkken med småskitne overflater, utløpt mat i kjøleskapet og konstant full oppvaskmaskin. Eller ansatte som går til pauserommet i storefri for å jobbe.
Undervisningens infrastruktur
Jeg er ikke så veldig opptatt av at det er planer og dokumentasjon som stjeler lærerens tid. Jeg tror vi må lage planene selv dersom vi skal få vår egen undervisning under huden, og da kan vi like godt publisere dem. Det jeg derimot er bekymret for, er all den tid som går tapt, og den fortvilelse og forvirring som oppstår, når undervisningens infrastruktur ikke er på plass.
Det er så sin sak å ha fungerende vann, strøm, belysning, ventilasjon osv. i en bygning, men vel så viktig er at det som forutsettes å virke i en arbeids- og undervisningssituasjon faktisk også virker. Det krever flere bransjer og stillinger i et skolebygg.
Foreløpig driver vi altså vår egen infrastruktur på dugnad, og det må komme som et sjokk - ikke bare på nyutdannete lærere.
Tygg litt på følgende påstand: Det er umulig å jobbe bare som lærer.
Selv om man gløder for bare ett spesielt fag, og får seg en såpass liten stilling at man slipper å undervise i noe annet, må man like fullt sette av arbeidstid på å koke kaffe, eller rydde på et lager, eller ta ned gardiner, osv. Det er umulig å ta seg en lærerstilling og forvente at den utelukkende omfatter undervisning og oppfølging av elever. Her er årsaken:
Arbeidsdeling og ressurstildeling
På en skole finnes det stort sett bare én yrkesgruppe: lærerne. I tillegg finnes det en mer eller mindre full stilling som skolesekretær (resepsjonist/regnskapsfører/materialforvalter/ledersekretær m.v.), og blant lærerne rekrutteres lederne. Det er de yrkesgruppene som betales over skolens budsjett. I tillegg finnes det en vaktmester, som er lønnet av den som eier bygningen - og som har som jobb å sørge for at bygningens infrastruktur vedlikeholdes (vann/strøm/rømning/ventilasjon/varme/alarmsystem).
Denne ordningen hadde vært god, hadde det ikke vært for at det finnes temmelig mange andre sider ved en bygning som også kan kalles for "drift", og som befinner seg midt mellom pedagogisk virksomhet og vaktmestertjenster et sted.
Fellesoppgaver før og nå
I tidligere tider hadde alle skoler f.eks. en AV-ansvarlig, en lærer med spesielt ansvar for det audio-visuelle utstyret. Det innebar stort sett å kjøpe inn og skifte lyspærer i overhead-apparater, eller fylle sprit på duplikatoren, eller hvadetnåvarmangjorde med denslags apparater i enda tidligere tider. Alle lærere har alltid hatt en tidsressurs i sin stilling som er reservert til "fellesoppgaver", tid som også kunne brukes til å administrere vinlotteriet, organisere personalfester, holde øye med utstyret i gymsalen osv. Det er en helt grei sak, og forventet.
I en tid hvor man har projektorer, trådløse nettverk og bærbare pc-er i alle klasserom, er AV-ansvaret blitt noe utvidet - for å si det forsiktig. Men skolen som organisasjon blir fortsatt bare tildelt midler til å dekke undervisning og overfladisk vedlikehold. Når de fleste skoler likevel har IKT-ansvarlige med tid til å gjøre den jobben, skyldes det at de har tatt fra (effektivisert) den potten som skal gå til undervisning.
Læreren som vaktmester
Vaktmester og vaskepersonell er ansatt på estimert timebasis. Derfor har de ansvar for flere bygninger samtidig, for å fylle 100% stilling, og de jobber etter en bestiller/utfører-modell. De gjør det de blir bedt om, ofte som resultat av skriftlig kommunikasjon. Og det er sikkert greit, men før i verden var det slik at disse menneskene kunne gå rundt helt selv og oppdage hva som måtte gjøres. Nå er den jobben overlatt til oss som egentlig har annet å gjøre.
Det oppleves som direkte tåpelig at det er lærere som skal oppdage hva som må fikses, for ikke å snakke om vaskes litt grundigere. Dessuten er det jo ikke slik at alle slike ting kan vente til vaskepersonalet eller vaktmesteren er tilbake på jobb i morgen, så da må vi trå til selv - med skrutrekker, symaskin eller tjuvlånt mopp.
Læreren som kjøkkenhjelp
Jeg har i det siste tenkt på skolenes personalkjøkken. For vår egen del skal det betjene oppunder 40 personer, og det drives nesten utelukkende på dugnad. Av ikke-fagfolk. Det er vi ikke alene om. Noen skoler har reservert ressurser til personer som har fått litt ekstra ansvar på kjøkkenet, f.eks. en skolesekretær eller en assistent eller en person på kommunal arbeidstrening, men hovedjobben foregår likevel på dugnad. Fra et hygieneperespektiv skal det ikke så veldig mye til før det kan bli problematisk, og det er ikke akkurat noe løft for arbeidsmiljøet å ha et kjøkken med småskitne overflater, utløpt mat i kjøleskapet og konstant full oppvaskmaskin. Eller ansatte som går til pauserommet i storefri for å jobbe.
Undervisningens infrastruktur
Jeg er ikke så veldig opptatt av at det er planer og dokumentasjon som stjeler lærerens tid. Jeg tror vi må lage planene selv dersom vi skal få vår egen undervisning under huden, og da kan vi like godt publisere dem. Det jeg derimot er bekymret for, er all den tid som går tapt, og den fortvilelse og forvirring som oppstår, når undervisningens infrastruktur ikke er på plass.
Det er så sin sak å ha fungerende vann, strøm, belysning, ventilasjon osv. i en bygning, men vel så viktig er at det som forutsettes å virke i en arbeids- og undervisningssituasjon faktisk også virker. Det krever flere bransjer og stillinger i et skolebygg.
Foreløpig driver vi altså vår egen infrastruktur på dugnad, og det må komme som et sjokk - ikke bare på nyutdannete lærere.
Legg til: |
|
onsdag 8. september 2010
Flinke ekorn
Vi har et vennepar med en sønn som, da han ble spurt om hva han skulle bli når han blir stor, svarte "ekorn". Alle smilte litt av det, og andre barn ble rett og slett indignerte over at det var mulig å være så teit. Han hadde vel ikke helt funnet skillelinjene mellom mennesker og dyr - eller ...?
Den digitale revolusjonen skulle i sin tidligste fase løse problemet med avskoging og papirsøppel. Nå vet vi at det papirløse samfunnet til slutt er rykket noe nærmere, selv om det ennå har en vei igjen å gå. Det vi imidlertid også vet, er at vi i stedet fikk reproduksjonssamfunnet. En digital fil lar seg både lagre, kopiere og distribuere på én gang. Og vips! har man to eksemplarer - og utsikter til flere.
Jeg er villig til å vedde på at mange av de jobbrelaterte papirene jeg har valgt å ta vare på, også er tatt vare på av noen andre. Her ligger det empiri. For noen år siden, mens vi fortsatt befant oss i det enda mer mistroiske, digitale samfunnet, skrev man ut kopier av digitale filer "i tilfelle de skulle forsvinne". Som mange andre skrev også jeg dem ut, og satte dem i permer.
Mens jeg først er ute og vedder, tror jeg jammen jeg kaster en tier i potten på at det i lange perioder fantes minst 10 eksemplarer av et hvilket som helst dokument innenfor de samme veggene - sirlig skrevet ut, hullet, og sortert i hver sin ringperm på de forskjellige kontorplassene. Vi samler og samler, av en eller annen grunn, og vinterforrådene fylles av god samvittighet, overdreven forsiktighet og misforståtte oppfatninger om dokumentasjonsbehov i fremtiden.
Jeg var selv en slik. Jeg tok vare på papirer bare fordi det var mulig. Hadde det enda vært fordi de var viktige, men det var de jo ikke. Det er egentlig forsvinnende få papirer, selv i skoleverdenen, som er viktige etter tre år. Men vi tar vare på dem. Vi er lærere, og har dyp respekt for det skrevne ord; selv om vi har skrevet det ut selv. Derfor fylte vi hele skolebygninger med ringpermer som inneholdt de samme papirene.
I dag er ringpermene stort sett kastet, men vi sitter alle sammen med en epost-kasse som permanent balanserer med en fyllingsgrad på rundt 90%. Innboksene er fulle av unyttig, gammel korrespondanse, bare fordi det er mulig å spare på den. Det vil alltid nærme seg vinter, så vi passer på å samle, og samle, og samle, ...
Tidligere i uken omhandlet FBI på NRK1 temaet sikker lagring av fotografier. Utgangspunktet var usikkerheten knyttet til lagring på minnekort og risikoen for ufrivillig sletting. Programmet endte med å anbefale følgende prosedyre:
- lagre bildene på minnekortet
- sikkerhetskopier bildene også til en ekstern harddisk hjemme (uten å tømme minnekortet)
- i tilfelle brann bør innholdet på harddisken også lagres utenfor huset, f.eks. på et bildehotell (uten å tømme harddisken)
Vi sitter altså igjen med 3 fulle sett av de samme bildene, i tillegg til papirkopiene av de aller beste og/eller viktigste. Minst ett komplett sett er lagret på et sikkert sted utenfor huset, men likevel er det tydeligvis mulig å argumentere for at det ikke er helt trygt, så de bør ikke slettes fra noen av de tidligere lagringsplassene heller.
Komplett paranoia!
Der det er hjerterom, er det lagerrom...
Den digitale revolusjonen skulle i sin tidligste fase løse problemet med avskoging og papirsøppel. Nå vet vi at det papirløse samfunnet til slutt er rykket noe nærmere, selv om det ennå har en vei igjen å gå. Det vi imidlertid også vet, er at vi i stedet fikk reproduksjonssamfunnet. En digital fil lar seg både lagre, kopiere og distribuere på én gang. Og vips! har man to eksemplarer - og utsikter til flere.
Jeg er villig til å vedde på at mange av de jobbrelaterte papirene jeg har valgt å ta vare på, også er tatt vare på av noen andre. Her ligger det empiri. For noen år siden, mens vi fortsatt befant oss i det enda mer mistroiske, digitale samfunnet, skrev man ut kopier av digitale filer "i tilfelle de skulle forsvinne". Som mange andre skrev også jeg dem ut, og satte dem i permer.
Mens jeg først er ute og vedder, tror jeg jammen jeg kaster en tier i potten på at det i lange perioder fantes minst 10 eksemplarer av et hvilket som helst dokument innenfor de samme veggene - sirlig skrevet ut, hullet, og sortert i hver sin ringperm på de forskjellige kontorplassene. Vi samler og samler, av en eller annen grunn, og vinterforrådene fylles av god samvittighet, overdreven forsiktighet og misforståtte oppfatninger om dokumentasjonsbehov i fremtiden.
Jeg var selv en slik. Jeg tok vare på papirer bare fordi det var mulig. Hadde det enda vært fordi de var viktige, men det var de jo ikke. Det er egentlig forsvinnende få papirer, selv i skoleverdenen, som er viktige etter tre år. Men vi tar vare på dem. Vi er lærere, og har dyp respekt for det skrevne ord; selv om vi har skrevet det ut selv. Derfor fylte vi hele skolebygninger med ringpermer som inneholdt de samme papirene.
I dag er ringpermene stort sett kastet, men vi sitter alle sammen med en epost-kasse som permanent balanserer med en fyllingsgrad på rundt 90%. Innboksene er fulle av unyttig, gammel korrespondanse, bare fordi det er mulig å spare på den. Det vil alltid nærme seg vinter, så vi passer på å samle, og samle, og samle, ...
Tidligere i uken omhandlet FBI på NRK1 temaet sikker lagring av fotografier. Utgangspunktet var usikkerheten knyttet til lagring på minnekort og risikoen for ufrivillig sletting. Programmet endte med å anbefale følgende prosedyre:
- lagre bildene på minnekortet
- sikkerhetskopier bildene også til en ekstern harddisk hjemme (uten å tømme minnekortet)
- i tilfelle brann bør innholdet på harddisken også lagres utenfor huset, f.eks. på et bildehotell (uten å tømme harddisken)
Vi sitter altså igjen med 3 fulle sett av de samme bildene, i tillegg til papirkopiene av de aller beste og/eller viktigste. Minst ett komplett sett er lagret på et sikkert sted utenfor huset, men likevel er det tydeligvis mulig å argumentere for at det ikke er helt trygt, så de bør ikke slettes fra noen av de tidligere lagringsplassene heller.
Komplett paranoia!
Der det er hjerterom, er det lagerrom...
Legg til: |
|
Abonner på:
Innlegg (Atom)