Noen må telle de syke

Mens foresatte over det ganske land steller sine syke barn, må de skoleansatte telle dem. Det er en svært lite interessant ekstrajobb, og den sier oss i praksis ikke noe.

Norske rektorer blir avkrevet tall for å opplyse folket om i hvor stor grad det står ille til. Sagene skole har f.eks. vært mye i media med sitt skyhøye fravær, sammen med eksempler fra utover i landet. Reportasjene virker i varierende grad presise, med formuleringer av typen "halvparten har trolig influensa" og "mange av disse har fått påvist svineinfluensa". Hvor er presisjonen?

Når rektoren på Hornindal skole sier at "I dag er 70 av 196 elever på skolen smittet", tar han en råsjanse. Hvordan vet han det? De fleste er sannsynligvis smittet av noe, men ikke nødvendigvis av høstens motesykdom. De syke er dessuten diagnostisert over telefon, og hvor mange som er i inkubasjonsfasen før utbrudd, er det umulig å si noe om uansett.

Konsekvensen av høyere presisjon

Det hadde vært enda mer interessant dersom det var sant, det rektoren sa. Det ville i så fall betydd at noen har ringt rundt til disse familiene og spurt, og fått svar - om tilstanden akkurat den aktuelle dagen. Slikt skjer bare ikke.

Det er heller unntaket enn regelen at skolen får vite noe om hva slags fravær det er snakk om når elever er borte. De fleste elever er bare borte, og skolen får vite hvorfor når de kommer tilbake igjen - med mindre de har søkt om permisjon, eller tilhører det mindretallet som gir beskjeder underveis.

De fleste kommuner har riktignok innført som rutine at skolen skal varsles ved diagnostisert svineinfluensa, men erfaringsmessig er vi langt fra garantert at så skjer. Jeg kjenner en skole med 15% fravær blant elevene, og ingen av dem pga. svineinfluensa...

Er det interessant?

For at en lærer (eller rektor) skal kunne vite hvor mange av sine fraværende elever, i dag, som var borte pga. diagnostisert svineinfluensa, finnes det ikke tall som genereres automatisk. Nei, her må det ringes - og alle som ringes opp må ha tatt kontakt med lege.

Det er også vanskelig å se hva vi skal med de tallene nå, annet enn for medias skyld. Det smitteforebyggende arbeidet foregår for fullt uansett, og vaksinasjonsprogrammet tikker og går.

Dersom vi trenger tallene for å vurdere stengning, isolasjon og mer radikale tiltak, spiller det egentlig liten rolle hvilken sykdom det er snakk om. Mulighetene for videresmitte må reduseres, også om det til slutt viser å være kolera, pest eller en vanlig sesonginfluensa som er synderen. Å innføre ekstraordinære tiltak er dessuten usikkert så lenge det er fundamentert på usikre diagnoser, og dagens mangelfulle testregime gir ingen mulighet for å bedre dette forholdet.

Det er dessuten ikke bare elever som er syke, men lærerne også. Når kollegaene våre er borte, skal vi bruke tiden vår på å undervise for dem - ikke på å finne ut av hvorfor noen av elevene deres er borte.

Hvis vi for ettertiden trenger å vite hvor stor denne epidemien ble, vil det holde å foreta en undersøkelse: "Si meg, hadde De svineinfluensa i fjor høst?".

Det er bedre å telle da, enn å kaste bort oppmerksomhet og tid på å gjøre usikre overslag nå.