Gamle helter, og et kulturprogram

Jeg ble minnet på to gamle historier i dag. Den ene er musikkrelatert, den andre er knyttet til barndommens lektyre. Stikkord er knyttet til de usannsynlige parhestene Kongo - Hep Stars, og eliteserien - KOnK. Deretter begynte jeg å tenke på samfunnsutviklingen.

KOnK

I Sportsrevyen på NRK1 fikk vi høre at fotballklubben Sarpsborg FK ligger an til å kunne spille i eliteserien (ellerhvadetnåheter) neste år. Det er visstnok 35 år siden sist Sarpsborg FK spilte i øverste divisjon. Det var da det slo meg at jeg faktisk har kunnet noe om fotball en gang.

En av de første fotballspillerne jeg i det hele tatt lærte navnet på, var Harry Kure, fra nettopp Sarpsborg. Årsaken ligger ikke i at jeg var interessert i fotball, men i at jeg gjennom sen barndom var trofast leser av det norske vittighetsbladet KOnK. En av bladets faste spalter var "Kures corner" med dette bildet av Harry Kure, cornerspesialisten, på vei til å ta en av sine karakteristiske venstrecornere.

Kure spilte sin siste kamp for Sarpsborg FK i 1966, og 8 år senere begynte lagets ferd ned gjennom divisjonene, men det er egentlig ikke interessant. Det er viktigere at jeg ble minnet på å lete på loftet hos moren min for å finne frem de gamle KOnK-numrene - som ymsenummeret og løvsprettnummeret, for å nevne noen. KOnK kom med sitt første nummer i 1967, og gikk inn i 1986 - endelig konkurs til slutt.

Hep Stars

Det har vært en viss blest om Den Demokratiske Republikken Kongo i det siste. For å hjelpe almuen med å holde orden i begrepene, hadde NRK2 satt sammen et program i Spekter-serien sin. Programmet het Marerittet Kongo, og ble sendt i dag - onsdag 23.09.

Blant de tingene jeg gledet meg til å se, var møter med mennesker som har varme tanker om Kongo. Det er noen som ser landet med en smule flere nyanser enn mediene har gitt oss anledning til å se den siste måneden. Blant annet fikk vi et møte med datteren til en tidligere stammehøvding, omtalt som "en prinsesse fra Kongo".

Damen heter Jessica Kiil og bor i Oslo, og hun har varme minner og kjære tanker om Kongo - stort sett. Avslutningsvis fikk vi høre henne småsynge på en vakker, kongolesisk sang. Eller?

I et plutselig øyeblikk av klarhet innså jeg at jeg hadde hørt sangen før: den ble innspilt av The Hep Stars. Det var da Jessica Kiil sang ordet "malaika" at jeg kjente den igjen. Jeg må si at hennes versjon var noe mer inntagende enn den andre.

Et kulturprogram

Denne skrivelsen har handlet om minner jeg har fra tidligere i livet. Jeg er født i 1969, Hep Stars ga ut Malaika i 1967 og Harry Kure la opp i 1966. Teknisk sett skulle jeg ikke ha visst noe om dette i det hele tatt. Dette er bare eksempler, og med det signaliserer jeg at dette tilfellet også kan generaliseres.

Heldigvis er vår kultur slik skrudd sammen at det er mulig for den oppvoksende slekt å lære om mer enn sin egen samtid. Det er en type overlevering som krever kulturell virksomhet, kontakt på tvers av generasjoner, en viss respekt for ting som for tiden har gått av mote, og arenaer for videreformidling av ting som ikke er umiddelbart nyttige eller inntektsbringende.

Skolen er et slikt sted. Radiokanaler nesten uten kommersielle ambisjoner er slike steder. Idealisme og lidenskap er en forutsetning for at slike steder finnes.

Min horisont ville vært betydelig smalere dersom det ikke fantes rom for unyttighet og fjorårets snø, og dersom jeg ikke hadde blitt tvunget til å kommunisere med mennesker fra andre generasjoner og med andre erfaringer og livsanskuelser.

Kompetanse i skolen, noe annet enn kultur og danning

Jeg er oppriktig bekymret for kulturen i vårt samfunn dersom alle handlinger skal måtte måles og evalueres umiddelbart, det reduserer graden av danning. Ikke alt vil ha noen effekt i dag, og da må vi bare ta tiden til hjelp for å se når vi trenger det. Dessverre ser det ut til at det rådende politiske klimaet presser skolen i motsatt retning, samtidig som dannelse og kompetanse er blitt to inkommensurable begreper, mens de egentlig kunne ha vært to sider av samme sak - i alle fall slik skolepolitiske dokumenter og direktorater velger å definere kompetanse.

Når det bare er det som kan måles med en gang som innlemmes i læreplanene, reduseres elementene av idealisme og lidenskap. Også skolen må ha rom for unyttighet og langsiktighet, ellers får ikke kulturen det limet som kreves for at den skal komme under et erfaringsbasert og kontinuerlig bordsete.

Min erfaring er at det meste av det vi opplever og lærer vil komme til nytte en eller annen gang uansett, selv om effekten ikke er målbar allerede i neste PISA-undersøkelse. Derfor er det helt greit at jeg kjenner til Harry Kure og Hep Stars "Malaika", og at jeg til og med brukte tid i beste skolealder på å komme i kontakt med dette. I stedet for å bruke tiden noe fornuftig.