Demokra...hvafforno'?

Dagen i dag ble en merkelig dag for demokratiet. Både Kongo, USA og kirke-Norge har vist seg fra mindre sjarmerende sider. Dette er saker vi bør huske.

Kongosaken har bare vært underlig, men det er en fin begynnelse på min lille liste. Den handler riktignok vel så mye om rettsikkerhet som om demokrati, og dessuten er den komplisert og uoversiktlig, så den blir bare hengende fra nå av. Men, det at personer som har levert inn erstatningskrav også kan være kronvitner når de vil tjene på det, er uansett en noe uvant idé.

Hva er en president?

I USA har president Obama i dag holdt en direktesendt tale til alle landets skoleelever. Hensikten var å motivere elevene til å stå skoleløpet ut, USA har på samme måte som Norge et problem både med rekruttering til høyere utdanning, og med frafall i høyere skole.

På forhånd ble det dermed varslet av republikanske foreldre at de ville holde sine barn borte fra skolen, og fra talen, denne dagen. Konservative radiopratere omtalte talen som indoktrinering, og foreldre reagerte på at presidenten på denne måten bringer partipolitikk inn i skolen. Det er pussig, all den tid USA er et land hvor høyeste leder er partipolitisk valgt.

Det får meg til å lure: Er ikke presidenten gyldig for alle i USA? Er han bare president for sine egne velgere?

Dessuten: Skal ikke skolebarn i USA lære noe om politikk?

Bare lov for dem som velger riktig?

Det mest interessante angrepet på demokratiet fant likevel sted i Norge, i forbindelse med det kommende kirkevalget. Redaktør i den kristenkonservative avisen Norge I Dag, Bjarte Ystebø, uttalte at det vil være et demokratisk problem dersom alle kirkens medlemmer stemmer.

Han frykter rett og slett høy deltakelse, fordi det kan hende at et flertall av kirkens medlemmer mener noe annet enn det mindretallet ønsker at de skal mene. I NRK P2s Dagsnytt Atten i dag utdypet han det ved å si at det er "de virkelige kristne" som bør ha mest innflytelse over kirken - ikke dem som "bare" bruker medlemskapet sitt til å avgi stemme. Diskusjonen om A- og B-medlemskap i Kirken ser ut til å bli lang og tung.

Siden 1873 har vi hatt en viss grad av selvstyre i norske kirkesogn, og menighetsrådene ble opprettet som den demokratiske enheten med litt selvstyre. Samtidig ble det også opprettet et uoffisielt bispedømmeråd, med delegater fra hele landet. Ideen om valg til menighetsrådet er altså langt fra ny.

Hvorfor har åpent kirkevalg vært en helt grei ordning helt frem til nå? Jeg lurer på om det er fordi kirkevalget ikke har vært egentlig demokratisk.

En av de store utfordringene frivillige organisasjoner har møtt når de har utviklet graden av medbestemmelse og demokrati, har vært at det har foreligget kvalifiseringskrav til kandidatene, både formelle og uformelle - og at det har forhindret store grupper medlemmer fra både å delta og å stille som kandidater. Kirken ønskes velkommen etter, hvis de tør.

Det er for øvrig flere som mener at kirkevalget bør holdes atskilt fra stortingsvalget, men det hører nok hjemme i en annen diskusjon.

Opplæring i demokrati

I går hadde klassen og jeg en liten samtale om den siden ved demokratiet som kanskje volder mest bry: å respektere flertallets avgjørelser. Slikt er ikke like enkelt å utøve i praksis for en opposisjonell fjortenåring, men det er en forutsetning for demokratiet at vi stoler på at det er en god måte å ta avgjørelser på, samlet sett - og uavhengig av konkret resultat. Det er rimelig å vente at vi voksne er gode forbilder. Det skulle forresten bare mangle, opplæring i demokrati er et fellesanliggende.

Det vil alltid være en mulighet for at den som kommer til å sette dagsorden de neste årene ikke nødvendigvis er ens egen favoritt. Det er risikoen ved demokratiet - men den oppveies i høyeste grad av fordelene. Vi må lære oss å leve både med risikoen og med resultatet.

GODT VALG!