Jeg, en elitist?

Jeg er blitt kritisert for å være elitistisk, muligens også naiv og arrogant. Javel. Jeg tror på kunnskap og utdanning.

Hvis skolens og lærerens status skal restaureres, må man ha tro på kunnskap og utdanning. Det å skaffe seg kunnskap, og å inneha kunnskap, må vurderes som mer verdt enn det gjør i dag. De fleste politiske partier er også enige i det, og det ligger som flotte formuleringer i prinsipprogrammer landet rundt. Men, det følger en dreining av verdiprioritering med slike forsetter.

Hvis kunnskap skal oppvurderes, må det gå på bekostning av noe - og stort sett er det intuisjon, synsing og magefølelse som vil tape en slik sammenlikning. Tidvis er riktignok folkevett "sunt", men svært ofte er det heller uttrykk for sementerte fordommer og misoppfatninger. Kunnskap er vaksine mot slikt. Jeg har altså en tendens til å lytte grundigere til folk som er kvalifisert til å uttale seg om noe, enn til folk som ikke gir inntrykk av å være det.

Jeg er ingen elitist, og jeg stoler ikke blindt på alle fagfolk. Det er bare det at jeg mener det kan være fornuftig å lytte til folk med kunnskap og utdannelse, og at jeg har liten forståelse for mennesker som av prinsipp ikke gjør det.

Ideen om økt status for, og rekruttering til, kunnskapsskolen vil nødvendigvis føre til at kunnskap og utdanning vurderes høyere. Noe annet er, logisk sett, umulig. Slik sett blir vi alle elitister ved dette stortingsvalget.