Gjennomsnittet av grønt og oransj

La oss si at du har en gruppe elever som har utført hvert sitt stykke arbeid. Resultatet deres kan forenkles med en fargekode, enten grønt (godkjent), oransj (så vidt akseptabelt) og rødt (ikke godkjent). Av de 26 elevene dine, fordeler resultatene seg med hhv. 14, 8 og 4. Hva blir gjennomsnittet? Grønsj?

Spørsmålet er umulig å besvare, for vi har ingen tall å regne på. I disse dager er resultatene fra nasjonale prøver over oss igjen, og da er det er akkurat denne underlige regneøvelsen som forsøksvis gjennomføres. I år igjen.

For ungdomsskolen er hver elevs resultater plassert i ett av 5 mestringsnivåer, der nivå 5 er bedre enn nivå 4 osv. Forskjellen mellom nivåene knyttes til litt forskjellige parametre, så det er umulig å si noe om hvor stor avstanden mellom de forskjellige nivåene er. De kunne like godt blitt omtalt som nivå A, B, C osv., siden de bare er kategorier, rangert i forhold til hverandre.

Likevel er det altså slik at et aritmetisk gjennomsnitt av disse kategoriene beregnes, og deretter blir det sammenliknet og brukt for hva det er verdt i medier og til internt bruk i skolen. Da blir det ikke bare litt galt, men veldig galt.

Selv om nivåene er gitt tall-navn, er det ikke slik at de faktisk er tall, eller står i forhold til hverandre som tall. Tallene angir her bare den hierarkiske plasseringen av nivåene. 5 er bedre enn 4, men vi kan umulig si noe om hvor mye bedre - det er i alle fall umulig å sammenlikne med avstanden mellom 4 og 3. Og hvor mye bedre er egentlig et snitt på 3,4 i forhold til 3,2? Spørsmålene gir ingen mening.

Derfor er ikke tallene faktiske tall, de er bare kategorier, og regning med dem blir direkte ulogisk. Men opptelling kan vi bruke, heldigvis.


Publisering av tøysetall

I tillegg til at gjennomsnittsberegningene er ugyldige og ulogiske, er også publiseringen ugyldig - i alle fall for en del ungdomsskoler.

Det er ikke alle skoler som går fra 1. til 10. klasse. Min egen arbeidsplass er en ren ungdomsskole. Nasjonale prøver gjennomføres i 8. klasse, et par måneder etter at elevene har begynt på ungdomsskolen.

Når våre elever testes f.eks. i lesing på engelsk, eller i grunnleggende regneferdigheter, er de nettopp begynt hos oss. Kompetansen deres er et resultat av arbeidet på barneskolene. Vi selv har ikke rukket å opparbeide oss verken fortjeneste eller skyld for resultatene, i alle fall ikke for de elementene prøvene er ment å skulle måle.

Nå går det vanligvis ganske godt for elevene hos oss, noe annet skulle bare mangle gitt den sosiokulturelle konteksten, så vi skulle gjerne sneket til oss litt skryt, vi. Men, det blir galt å gjøre det.

Konklusjonen er derfor at publiseringen av gjennomsnittstall fra nasjonale prøver inviterer til en rangering og en konkurranse som også skyter på pianisten, i tillegg til at den foregår med sviktende tallgrunnlag.

Da er det ikke mye interessant igjen for alle sensasjonsjegere og vaktbikkjer på utsiden av skolebygningen.

Heldigvis får vi mer detaljert og individualisert innsikt selv til intern bruk, og det er tidvis til god hjelp for oppfølgingen videre.