Er noen fag viktigere enn andre?

Stadig er det skolefag som omtales som "basisfagene", "de sentrale fagene", "kjernefagene" osv., og det er alltid med referanse til de samme tre: norsk, matematikk og engelsk. Denne statusen er langt fra intuitiv, og etter min mening heller ikke fortjent - lenger.

Vi har mange fag i skolen. Hvorfor det akkurat er disse fagene vi har i norsk skole, og ikke noen andre, skal jeg ikke forfølge videre - selv om tanken må være tillatt. Nåvel. Gitt den faginndelingen vi har, finnes det også en fasttømret hierarkisk inndeling. Den ser slik ut, med de "viktigste" med høyest status først:

Skriftlige eksamensfag: norsk, matematikk, engelsk
Muntlige eksamensfag: naturfag, samfunnsfag, rle (religion osv.), fremmedspråk
Karriérefag: utv (utdanning til valg)
Praktisk/estetiske fag: kroppsøving, kunst & håndverk, musikk, mat & helse
Andre: klasseråd

Historisk prioritering av tekniske ferdigheter

Det er meg en gåte hvordan det gikk for seg at fagene ble tildelt den rollen de nå en gang fremstår med. Det er vanskelig å forstå hvorfor det skal være skriftlig eksamen i engelsk, men ikke i spansk, eller hvorfor matematikk skal være viktigere enn mat og helse.

Eller, en komplett gåte er det nok forresten ikke. Vi lever i et samfunn som tilber tall og opphøyer alt som kan tallfestes. Vi lever også i et samfunn som er innrettet etter en lutheransk logikk: lese først, forstå etterpå. Vårt liv blir bygget etappevis. Først bokstaver og tall, deretter lese og regne, så tolke og forstå, og til slutt skape noe selv. Noe oppfattes som mer basalt enn andre ting, og dette "noe" er en forutsetning for å få til noe annet senere.

Skoleløpet, og ofte også det enkelte fag, er bygget opp som en togtur. Reisen mot det faglige målet passerer milepæl etter milepæl, og disse stasjonene er plassert i den eneste, mulige logiske rekkefølge der det er forbundet med faglig fortapelse å gå glipp av noe underveis.

Er det nå så sikkert at det bare finnes én vei til å kunne håndtere livet sitt, og at den begynner med de skriftlige eksamensfagene?

Jeg mener ikke å underkjenne betydningen av å kunne lese, regne, uttrykke seg osv. Selvfølgelig må man kunne det. Så er det sagt. Spørsmålet er bare om ikke prioriteringen av fagene matematikk, engelsk og norsk fører til en litt vel teknisk innretting av skolen. Vi må ha høyere ambisjoner enn som så.

Grunnleggende ferdigheter - en "overfaglig" læreplan

Etter innføringen av de grunnleggende ferdighetene som skal gjennomsyre alle fag, er det blitt enda tydeligere at statusen for de tre "basisfagene" kan utfordres. Kort fortalt er det slik at samtlige fag i skolen nå har fått en mer uttalt rolle å spille i opplæring og trening av lesing, regning, muntlig og skriftlig ytring og bruk av digitale verktøy.

Det er nå de virkelig interessante spørsmålene melder seg, f.eks.: Hvis vi skal jobbe med disse ferdighetene uansett, hvorfor skal da de tre skriftlige eksamensfagene beholde statusen sin?

Svaret er ikke gitt.

Restaurering av fagene - og medaljens bakside

Engelskfaget inneholder, som også de andre fremmedspråkene, et stort element av kulturkunnskap. Elevene skal både lære om og reflektere over andre lands prioriteringer, historie, kultur og samfunnsorganisering. Det er langt mer enn å kunne forstå eller produsere tekster med vekt på syntaks, semantikk og pragmatikk. Når alle skolefag skal arbeide med engelske tekster, kan selve engelskfaget igjen bli et dannelsesfag.

Norskfaget har den samme utfordringen, det er mange sider ved faget som ikke er tekniske.

Matematikkfaget har alltid slitt med en misoppfatning om at det er det samme som regning. Det har jeg kommentert andre steder, og jeg mener at det er det samme overgrepet som å begrense norskfaget til å handle om kommaregler. Med ordet "regning" spredt utover samtlige fag i læreplanen, kan også matematikkfaget bli noe viktig.

Når nå disse tre fagene slipper å være teknisk innrettet, og ikke lenger står alene som grunnlag og basisfag for resten av utdanningen, mister de også argumentet for å være spesielle. Vips! er de blitt dannelsesfag på linje med de andre, og kampen kan begynne.

Hva er egentlig grunnleggende nok til å bli et basisfag?

Den norske grunnskoleopplæringens mandat er blant verdens bredeste. Gjennom skolegangen skal elevene trenes i å kunne mestre sine liv på alle arenaer, både profesjonelt og privat. Det er blant skolens primæroppgaver å trene elevene i demokrati, forhandling og kommunikasjon, like mye som det er skolens oppgave å få elevene til å reflektere over hvorvidt en matematisk modell er brukbar, og å beherske perspektivtegning.

Selv mennesker som ikke er funksjonelle lesere, skal kunne stemme ved stortingsvalg. Det er derfor underlig at ikke samfunnsfaget omtales som et basisfag. Hvis vi ikke tenker i evighetens perspektiv, men drodler rundt elementer som kanskje er datostemplet, kan det også virke rart at ikke fag som jobber spesifikt med miljøspørsmål eller religiøse konflikter regnes som basale.

Det som kan måles er viktigst

Hva er det som gir de tre fagene norsk, matematikk og engelsk sin status i norsk skole? Det kan tenkes at det skyldes rollen som skriftlige eksamensfag. Gjennom flere generasjoner har vi vent oss til at det er mulig å måle resultater i disse fagene, og vi stoler på målingstradisjonen vår.

De tre fagene er blitt spesielt viktige fordi vi måler dem, ikke omvendt.

Hvis det er noe som virkelig er vanskelig å endre i skolen, er det eksamenstradisjonene. Siden vi lever i et samfunn der måling har høy status, er det også eksamensfagene som får høyest status. Derfor er norsk, engelsk og matematikk "basisfag" - selv om de ikke trenger å være det lenger, og heller ikke har fortjent det.